Når valgurnene ikke lenger er nok til å avgjøre et lands retning.
Knapt noe presidentvalg har trolig i samme grad synliggjort et lands splittelser. I Peru kan valget i 2026 ikke reduseres til en duell mellom to kandidater. Det er kulminasjonen av et tiår preget av institusjonell ustabilitet, mistillit til elitene og politisk omgruppering. Med et forsprang på bare 44 453 stemmer, tilsvarende 0,24 prosentpoeng, klarte Keiko Fujimori å sikre en ekstremt knapp seier over venstresidens kandidat Roberto Sánchez.
Bak resultatet tegner det seg en langt mer urovekkende virkelighet: en dypt splittet nasjon, svekkede institusjoner og en styringsevne som fremstår mer usikker enn noen gang.
Et tiår under høyt trykk
Krisen Peru nå står i, begynte ikke med dette valget alene. I nærmere ti år har landet i realiteten vært preget av en permanent konfrontasjon mellom republikkens president og Kongressen. De parlamentariske mekanismene for å avsette statsoverhodet, opprinnelig utformet som demokratiske sikkerhetsventiler, er gradvis blitt forvandlet til redskaper i den politiske maktkampen.
Det avgjørende vendepunktet kommer i desember 2022, da president Pedro Castillo forsøker å oppløse parlamentet ulovlig, før han umiddelbart blir avsatt for «permanent moralsk uskikkethet» og deretter fengslet. Hans visepresident, Dina Boluarte, etterfølger ham, men mislykkes raskt med å gjenopprette tilliten. Hennes periode ved makten blir i praksis preget av en særlig voldelig undertrykkelse av demonstrasjonene i det sørlige Andesområdet. Mer enn femti mennesker mister livet, samtidig som populariteten hennes faller til historisk lave nivåer. For å beholde makten forlater hun gradvis sine venstreorienterte standpunkter og begynner i stedet å styre sammen med de konservative partiene, som har flertall i Kongressen.
Situasjonen forverres ytterligere med «Rolexgate»-skandalen, som utløses etter at det blir avdekket at hun har uoppgitte luksusklokker og smykker. Noen måneder senere bidrar avsløringer om kosmetiske inngrep gjennomført uten formell maktoverføring til å forsterke kritikken mot presidenten. Likevel er det først og fremst den eksplosive økningen i utrygghet som til slutt feller henne. Det væpnede angrepet mot den kjente musikkgruppen Agua Marina høsten 2025 blir symbolet på en stat som ikke lenger er i stand til å beskytte sine egne borgere. I frykt for å betale prisen ved valgurnene trekker de konservative partiene støtten til Dina Boluarte. Den 10. oktober 2025 avsetter Kongressen henne med 122 av 130 stemmer.
Republikken med de kortvarige presidentene
Overgangen som følger, bekrefter hvor skjøre de peruanske institusjonene er. José Jerí, Kongressens president og den første statssjefen fra millennialgenerasjonen, overtar som fungerende president. Hans tid ved makten varer imidlertid bare noen få måneder. I februar 2026 fører «Chifagate»-skandalen, utløst av hemmelige møter med en kinesisk forretningsmann under myndighetenes overvåking, til at han blir avsatt etter et mistillitsvotum.
Les også: Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
Kongressen utpeker deretter José María Balcázar, en 83 år gammel tidligere dommer, til å lede landet frem til de generelle valgene. Regjeringen hans hviler imidlertid på en situasjonsbestemt allianse mellom høyre- og venstrepartier som er mer opptatt av maktfordeling enn av et reelt felles politisk prosjekt. Denne raske rekken av ledere gjør Peru til et nesten unikt tilfelle i Latin-Amerika. På ett tiår har landet hatt ni presidenter, noe som i opinionen har næret forestillingen om et «parlamentarisk diktatur», der regjeringer faller mindre som følge av velgernes dom enn av de interne maktforholdene i Kongressen.
Den institusjonelle krisen fører likevel til en historisk reform. I 2024 gjeninnfører en grunnlovsendring tokammersystemet, som ble avskaffet etter president Alberto Fujimoris kupp i 1992. Fra juli 2026 vil parlamentet bestå av 190 folkevalgte, fordelt på et senat med 60 medlemmer og et deputertkammer med 130 seter. Selv om reformen har som mål å balansere maktforholdet bedre, innfører den også en ny politisk kompleksitet. Senatet får betydelige institusjonelle fullmakter, blant annet utnevnelse av landets øverste nasjonale embetsmenn og mulighet til å innlede avsettelsesprosesser, samtidig som det ikke kan oppløses av republikkens president. Grepet, som er ment å styrke stabiliteten, kan dermed øke risikoen for fastlåste konflikter mellom den utøvende og den lovgivende makten.
En valgkamp preget av ytterpunktene
I en kontekst preget av dyp mistillit fremstår presidentvalgkampen i 2026 mindre som et klassisk oppgjør mellom regjering og opposisjon enn som en konfrontasjon mellom tre ulike visjoner for Perus fremtid. På høyresiden forsøker Keiko Fujimori å fremstille seg som garantisten for en tilbakevending til autoritet og økonomisk stabilitet. På venstresiden lover Roberto Sánchez en sosial gjenoppbygging av staten. Rafael López Aliaga, tidligere borgermester i Lima fra 2023 til 2025, presser på sin side den sikkerhetspolitiske retorikken enda lenger, selv når det innebærer å utfordre enkelte demokratiske balansepunkter.
Keiko Fujimori, som er 51 år gammel, stiller til sin fjerde presidentvalgkamp på rad. Som datter av den tidligere diktatoren Alberto Fujimori, hvis ettermæle fortsatt splitter det peruanske samfunnet dypt, er hun fortsatt landets mest kjente politiske personlighet. Til tross for flere år med rettsprosesser i forbindelse med korrupsjonssaken Odebrecht, som til slutt ble annullert på grunn av saksbehandlingsfeil i oktober 2025, klarer hun nok en gang å samle konservative velgere rundt et enkelt budskap: «Fujimori vender tilbake, ordenen vender tilbake.»
Les også: Pépé Mujica, geriljakjemper og president 🔒
Programmet hennes domineres i stor grad av sikkerhetsspørsmål. Stilt overfor den kraftige økningen i kriminalitet foreslår hun permanent utplassering av militære styrker i byene, side om side med politiet, umiddelbar utvisning av utlendinger som er dømt for lovbrudd, og obligatorisk arbeid for innsatte for å finansiere deler av kostnadene ved fengslingen deres. På det økonomiske området fremstiller hun seg som garantisten for den liberale modellen som ble etablert med grunnloven av 1993. Målet hennes er å bringe budsjettunderskuddet raskt ned til 1 prosent av BNP, forenkle administrative prosedyrer for å tiltrekke flere investeringer og opprette en «folkelig skatt» som direkte skal omfordele en del av gruveavgiftene til befolkningen som bor nær utvinningsstedene. Dette siste forslaget tar sikte på å dempe de tilbakevendende sosiale konfliktene i Andesområdene, samtidig som utvinningssektorens attraktivitet bevares.
Mot henne står Roberto Sánchez, som representerer den politiske kontinuiteten etter Pedro Castillo. Som tidligere minister for utenrikshandel og turisme og utdannet psykolog vil han gjenoppbygge en stat han mener er blitt kapret av Limas økonomiske eliter. Prosjektet hans bygger derfor på innkalling av en grunnlovgivende forsamling, opprettelsen av en plurinational stat, reforhandling av de store gruve- og energikontraktene samt avskaffelse av skattefordeler gitt til multinasjonale selskaper. Han lover i tillegg å innføre en ekstraordinær skatt på gruveselskapenes overskudd for å finansiere flere sosiale tiltak. I flere måneder krever Roberto Sánchez også umiddelbar løslatelse av Pedro Castillo og kunngjør at han vil erstatte Julio Velarde, sentralbanksjefen som anses som garantisten for Perus monetære stabilitet. Dette siste forslaget skaper sterk uro i finansmarkedene, noe som tvinger kandidaten til å moderere retorikken når andre valgomgang nærmer seg.
Den tredje viktigste kandidaten i valget, Rafael López Aliaga, inntar en særskilt posisjon. Som tidligere borgermester i Lima, vellykket entreprenør og profilert skikkelse på den ultrakonservative kristne høyresiden bygger han kampanjen sin rundt en retorikk som åpent er inspirert av El Salvadors president Nayib Bukele. Han tar derfor til orde for en full militarisering av den indre sikkerheten og bygging av høysikkerhetsfengsler i Andesfjellene. Han går også så langt som å foreslå at amerikanske styrker skal kunne gripe direkte inn på peruansk territorium for å bekjempe organisert kriminalitet. Etter å ha tapt svært knepent i første valgomgang nekter han å erkjenne nederlaget, krever en internasjonal revisjon og oppfordrer sine tilhengere til å mobilisere mot det han fremstiller som valgfusk.
Tyngden av utrygghet og sosial krise
Når den peruanske valgkampen er så polarisert, skyldes det at den svarer på svært konkrete bekymringer i befolkningen. Etter lenge å ha vært dominert av kampen mot korrupsjon er landets politiske liv nå overskygget av sikkerhetsspørsmålet. I praksis har utpressingsnettverk og transnasjonale kriminelle organisasjoner, særlig Tren de Aragua, etablert seg i landets største byer. Bussjåfører, handelsdrivende og småbedrifter er blitt daglige mål for pengeutpressing. I tillegg har drapene og de spektakulære angrepene i 2025 forsterket inntrykket av at staten har mistet kontrollen over deler av territoriet. Denne situasjonen forklarer i stor grad gjennomslaget for retorikk som krever en sikkerhetspolitisk innstramning uten sidestykke.
I tillegg til utryggheten kommer en paradoksal økonomisk situasjon. Peru er fortsatt et av Latin-Amerikas mest makroøkonomisk disiplinerte land, takket være sentralbankens forsiktige linje. Likevel fører ikke denne stabiliteten til bedre levestandard. I 2026 lever 33 prosent av befolkningen i fattigdom, mens 70 prosent av de yrkesaktive arbeider i den uformelle økonomien. I de rurale Andesregionene stiger denne andelen til 94 prosent. I disse ressursrike gruveområdene mener dessuten en stor del av befolkningen at de ikke får noen fordel av de betydelige inntektene som skapes gjennom eksport av kobber, gull og naturgass. Statens manglende evne til å omsette denne rikdommen i effektive offentlige tjenester skaper derfor en dyp bitterhet mot Lima og de nasjonale institusjonene.
Denne mistilliten kommer også til uttrykk i debattene om den nye APCI-loven, som ble vedtatt i 2025 og raskt omtalt som «NGO-loven». Loven pålegger i praksis langt strengere kontroll med utenlandsk finansiering mottatt av ikke-statlige organisasjoner. For tilhengerne handler det om å beskytte nasjonal suverenitet mot mulig ytre påvirkning. Motstanderne, blant dem De forente nasjoner og flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, fordømmer derimot loven som et instrument ment å begrense arbeidet til journalister, valgobservatører og organisasjoner som undersøker politivold eller brudd på offentlige friheter.
Les også: Narkotika, vold og terrorisme: Eksempelet fra Sør-Amerika 🔒
Til slutt får geopolitiske spørsmål stadig større plass i den nasjonale debatten. Peru har nå et tett økonomisk forhold til Kina, som er blitt landets viktigste handelspartner og en stor investor, ikke minst gjennom utviklingen av den enorme havnen i Chancay, som er ventet å endre handelsstrømmene mellom Sør-Amerika og Asia. Samtidig forsøker Donald Trumps amerikanske administrasjon å styrke det militære samarbeidet med Lima. Perus fremtidige ledere må dermed balansere mellom en stadig sterkere økonomisk avhengighet av Beijing og et strategisk, men risikofylt partnerskap med Washington.
Første runde i presidentvalget: demokratiet i oppløsning
Den 12. og 13. april 2026 går peruanerne til urnene under forhold uten sidestykke. For første gang i landets nyere historie gjennomføres presidentvalget over to dager. Denne krisebeslutningen fra Den nasjonale valgdomstolen (JNE) kommer etter alvorlige IT-feil som forstyrret systemet for overføring av resultater hos Det nasjonale kontoret for valgprosesser (ONPE) og forsinket åpningen av flere hundre valglokaler. Denne ene logistiske svikten bidrar allerede til å nære mistanken i deler av befolkningen mot valginstitusjonene.
Den viktigste lærdommen fra første valgomgang ligger likevel i den ekstreme fragmenteringen av det politiske livet. Hele 35 kandidater søker landets øverste embete, noe som understreker sammenbruddet i de store tradisjonelle partiene og den økende personaliseringen av valgkampen. Ingen kandidat klarer dessuten å samle mer enn én av fem velgere. Keiko Fujimori ender på førsteplass med 2 877 678 stemmer, tilsvarende 17,19 prosent av de avgitte stemmene, foran Roberto Sánchez med 12,04 prosent og Rafael López Aliaga med 11,91 prosent. Bak dem passerer fire andre kandidater 7 prosent, mens 28 konkurrenter deler restene av en dypt splittet velgermasse.
Tallene uttrykker dermed en representasjonskrise som sjelden er observert i en presidentrepublikk. De to finalistene oppnår til sammen 29,23 prosent av de avgitte stemmene, noe som betyr at mer enn 70 prosent av velgerne foretrakk en annen kandidat. I tillegg kommer 2,37 millioner blanke stemmer, mer enn én million ugyldige stemmesedler og en valgdeltakelse der nesten en fjerdedel av de stemmeberettigede holder seg hjemme.
Totalt velger nesten ti millioner peruanere enten ikke å delta eller å avvise kandidatene som stilles til valg.
Denne massive mistilliten bekrefter omfanget av kløften som nå skiller borgerne fra den politiske klassen.
Kvalifiseringen til andre valgomgang utløser dessuten en særlig hard juridisk kamp. Roberto Sánchez ligger bare 21 209 stemmer foran Rafael López Aliaga, som deretter sender inn en rekke klager til valgmyndighetene og forsinker den offisielle kunngjøringen av resultatene med nesten to uker. Den 24. april avviser JNE klagene hans endelig med tre mot to stemmer, noe som allerede kaster tvil over valgprosessens legitimitet.
To Peru står mot hverandre i den avgjørende duellen
Perioden mellom de to valgomgangene utvikler seg raskt til en kamp mellom to samfunnsmodeller. Debattene organisert av JNE synliggjør dype skillelinjer i økonomiske, institusjonelle og sikkerhetspolitiske spørsmål. Den 24. mai går de to kandidatenes tekniske team hardt mot hverandre. På den ene siden fordømmer økonomene nær Keiko Fujimori planene om en ny grunnlov og nasjonaliseringer som Roberto Sánchez forsvarer, og sammenligner dem med risikoen for en utvikling lik den i Venezuela. Venstresidens eksperter svarer med å argumentere for bedre omfordeling av gruveinntektene og en mer ambisiøs energiomstilling. En uke senere, den 31. mai, støter de to kandidatene direkte sammen i presidentdebatten, hovedsakelig om reformen av grunnloven av 1993 og statens rolle i økonomien.
Les også: Den lysende sti: Fjell, folkekrig og terrorisme 🔒
Begge forsøker deretter å utvide velgerbasen sin. Keiko Fujimori får støtte fra flere sentrum-høyre-skikkelser og fra tidligere president Pedro Pablo Kuczynski, som satt fra 2016 til 2018. Selv Rafael López Aliaga oppfordrer til slutt velgerne sine til å stemme på henne for å hindre venstresiden i å vende tilbake til makten. Roberto Sánchez velger på sin side en modererende strategi. Han toner ned forslagene om nasjonalisering, avstår fra umiddelbart å utfordre sentralbankens uavhengighet og inngår allianser med flere sentrumspartier. Denne reposisjoneringen gjør at han går kraftig frem i hovedstaden: Mens han bare hadde rundt 3 prosent oppslutning i Lima etter første valgomgang, ender han med over 33 prosent i hovedstaden ved det avgjørende valget.
Den 7. juni 2026 gir resultatene en avslutning av sjelden intensitet. Etter at 99,86 prosent av valgprotokollene er talt opp, erklærer ONPE Keiko Fujimori som vinner med 9 208 624 stemmer, tilsvarende 50,12 prosent av de avgitte stemmene. Roberto Sánchez får på sin side 9 164 171 stemmer, tilsvarende 49,88 prosent. Den endelige avstanden er dermed bare 44 453 stemmer, en av de minste marginene som noen gang er registrert i landets nyere demokratiske historie. Valgdeltakelsen når 71,94 prosent, mens antallet blanke og ugyldige stemmer fortsatt er høyt, med henholdsvis 117 768 og 1 160 069 stemmer.
Et land delt i to
Utover selve resultatet avslører valggeografien en nasjon som fremstår nesten uforsonlig splittet.
Roberto Sánchez gjør det svært sterkt i Andesregionene og på landsbygda. I departementer som Puno, Cuzco, Ayacucho, Apurímac, Huancavelica, Junín og Cajamarca ligger han ofte over 70 prosent, og enkelte steder over 80 prosent av stemmene. Denne stemmen uttrykker følelsen av å være forlatt i områder som mener de ikke nyter godt av rikdommene som skapes av gruvevirksomheten, og som krever en større omfordeling av ressursene.
Keiko Fujimori dominerer derimot klart i kystregionene, hovedstaden og blant peruanske miljøer i utlandet. I Lima får hun mer enn 65 prosent av stemmene, mens regionene i det agroeksporterende nord også gir henne et tydelig flertall. Diasporaens rolle viser seg å bli avgjørende. Dersom man bare teller stemmene avgitt på peruansk territorium, ligger Roberto Sánchez i realiteten foran med 50,11 prosent av stemmene, mot 49,89 prosent for rivalen. Det er velgerne som bor utenfor landet, nær 1,2 millioner registrerte, hovedsakelig bosatt i USA og Europa, som snur det foreløpige resultatet, som var i Roberto Sánchez’ favør, ved å gi 65,6 prosent av stemmene sine til Keiko Fujimori.
Denne situasjonen utløser umiddelbart en ny politisk krise. Roberto Sánchez bestrider i praksis gyldigheten av konsulatstemmene og kritiserer at den digitale overføringen av valgprotokollene ble erstattet av fysisk transport. På sin side ber Fuerza Popular, Keiko Fujimoris parti, om at resultatene fra 225 rurale valglokaler annulleres, hovedsakelig i departementet Puno, med henvisning til prosedyremessige uregelmessigheter. I mer enn sytten dager følger rettslige klager på hverandre før valgmyndighetene endelig bekrefter Keiko Fujimoris seier. Roberto Sánchez nekter å erkjenne nederlaget og oppfordrer deretter sine tilhengere til å gå inn i «en tilstand av sosial kamp og folkelig motstand», noe som igjen fremkaller spøkelset av de voldelige mobiliseringene som fulgte etter Pedro Castillos fall i 2022.
Å styre et land uten flertall
Ved å bli den første kvinnen valgt til president i Republikken Peru når Keiko Fujimori endelig målet hun har jaktet på i nærmere femten år. Likevel ligner denne historiske seieren mer på et utgangspunkt enn på en avslutning. Den knappe seieren gir henne verken noen reell nådeperiode eller et ubestridt mandat. En betydelig del av befolkningen fortsetter å mene at diasporaens stemmer på urimelig vis snudde et resultat som, dersom bare stemmene på nasjonalt territorium var talt, ville ha gitt Roberto Sánchez seieren.
Vanskene viser seg også på det parlamentariske området. Riktignok er Fuerza Popular fortsatt landets største politiske parti, men presidentpartiet er langt fra å ha flertall. Hver reform må derfor bli gjenstand for lange forhandlinger med sentrumspartier, særlig Partiet for godt styresett, men også med partnere som ofte har dypt motstridende interesser.
Trusselen om en ny sosial eksplosjon
Utover de institusjonelle maktforholdene er det selve landets stabilitet som står på spill. Andesregionene, som tydelig støtter Roberto Sánchez, bestrider den politiske legitimiteten til en president valgt takket være stemmene fra peruanere i utlandet. Flere jurister og observatører advarer også mot risikoen for at de brede protestbevegelsene som satte landet i brann etter avsettelsen av Pedro Castillo, kan gjenoppstå. De store veiforbindelsene som betjener kobbergruvene, energiinfrastrukturen og de viktigste logistikknutepunktene, kan dermed igjen bli åsteder for omfattende blokkader som kan ramme nasjonaløkonomien over tid.
Les også: Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
Den nye presidenten må dessuten svare på betydelige sosiale forventninger. Å redusere fattigdommen, bekjempe den uformelle økonomien, gjenopprette offentlig sikkerhet og gjenskape tilliten til institusjonene er blant de mest presserende prioriteringene.
En autokratisk risiko?
På toppen av disse spenningene kommer bekymringene som vekkes av utviklingen i Perus politiske regime. Siden 2025 har flere internasjonale organisasjoner beskrevet Peru som et «hybridregime i ferd med å autokratiseres». Kritikken retter seg særlig mot den nye lovgivningen som regulerer NGO-er, men også mot den gradvise svekkelsen av motmaktene og den stadig hyppigere bruken av avsettelsesprosesser til politiske formål. Keiko Fujimoris motstandere frykter også at hennes maktovertakelse vil markere en tilbakevending, i andre former, til de autoritære praksisene som forbindes med faren hennes.
Et demokrati satt på tillitsprøve
Etter denne valgsekvensen står én ting klart.
Peru har ikke bare skiftet president. Landet har gått inn i en ny fase av sin politiske historie.
Valget i 2026 har i praksis synliggjort et samfunn som er dypt fragmentert mellom by og land, stillehavskysten og Andesfjellene, en globalisert økonomi og marginaliserte territorier, liberal åpenhet og krav om omfordeling. Det har også vist at en institusjonell reform, uansett hvor ambisiøs den måtte være, ikke er nok til å gjenopprette tilliten når den gradvis er blitt erodert gjennom kriser.
For Keiko Fujimori handler utfordringen nå om mer enn å gjennomføre programmet hennes. Det handler om å vise at det fortsatt er mulig å styre et land der presidentene faller én etter én, der parlamentet vekker like stor mistillit som den utøvende makten, og der hvert valg synes å skape mer protest enn konsensus. I dette demokratiet under permanent press vil valgets virkelige vinner kanskje ikke være den som fikk flest stemmer, men den som endelig klarer å forsone et Peru som er mer splittet enn noen gang.
USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
