I Europa diskuterer vi ofte kunstig intelligens uten å diskutere kraft, datasentre uten strømnett og utdanning uten industripolitikk. Under National Think Tank Forum i Astana møtte jeg en annen tilnærming: Teknologi, energi, kompetanse, infrastruktur og geopolitisk handlefrihet ble behandlet som deler av det samme systemet.
Kortversjonen
- Kasakhstan behandler teknologi, energi, kompetanse og infrastruktur som et integrert system for å styrke sin geopolitiske handlefrihet.
- Landet kobler sine ambisjoner om kunstig intelligens og datasentre direkte til utbygging av kraftproduksjon og planlagte kjernekraftverk.
- Utviklingen av Midtkorridoren og digitalisering av administrasjonen viser hvordan fysisk og institusjonell infrastruktur sikrer flere handelspartnere.
- Valgobservatører påpeker at manglende politisk pluralisme og svakere demokratiske korrektiver utgjør et sentralt institusjonelt paradoks.
- Norge og Europa kan lære av Kasakhstans systematiske helhetstenkning framfor å behandle strategiske sektorer som adskilte politikkområder.
Det mest interessante jeg oppdaget under National Think Tank Forum i Astana, var ikke ett bestemt prosjekt eller én politisk kunngjøring. Det var måten deltakerne tenkte på.
Forumet, med tittelen «Projecting the Future: From Reflecting on Results to a New Agenda», ble arrangert av Kazakhstan Institute for Strategic Studies under presidenten, KazISS, 21. august 2026.
Kunstig intelligens ble ikke diskutert som et isolert teknologiprosjekt. Datasentre ble ikke behandlet som ordinære næringsetableringer. Utdanning ble ikke redusert til universitetspolitikk, og energi ble ikke diskutert uavhengig av industri, sikkerhet og geopolitikk.
Alt ble koblet sammen.
Den samme helhetstenkningen gikk igjen i en separat rundebordssamtale arrangert av CFive og Hudson Institute, og i mine øvrige møter med kasakhiske og internasjonale eksperter i Astana.
Spørsmålet var ikke bare hva Kasakhstan ønsker å bygge.
Spørsmålet var hvilke kapasiteter landet må utvikle samtidig for å kunne forme sin egen fremtid.
Strategi er å forstå avhengighetene
I Europa har vi blitt flinke til å formulere ambisiøse strategier. Vi har strategier for kunstig intelligens, grønn omstilling, digitalisering, forsvar, kompetanse og industri.
Problemet er at strategiene ofte behandles hver for seg.
Vi diskuterer datasentre før tilgangen på kraft og nettkapasitet er avklart. Vi ønsker å bli ledende på kunstig intelligens, men behandler samtidig energien, kompetansen og den fysiske infrastrukturen som separate politikkområder.
Vi snakker om strategisk autonomi, samtidig som vi gjør oss avhengige av utenlandske teknologiplattformer, kritiske mineraler, industrielle leverandørkjeder og produksjonskapasitet.
Les også: Norge og Kasakhstan: geoøkonomi, institusjoner og kampen om Eurasias fremtid
I Astana møtte jeg en mer fysisk forståelse av teknologi.
Kunstig intelligens begynner ikke med en algoritme. Den begynner med elektrisitet, datakraft, fiberforbindelser, kjøling, kompetanse, kapital og forutsigbare institusjoner.
Det kan høres selvsagt ut. Likevel er mye av den europeiske teknologidebatten preget av at de fysiske forutsetningene kommer i andre rekke.
Kasakhstan forsøker derimot å bygge en sammenhengende kjede:
Utdanning skaper kompetanse. Kompetanse skaper forskning og innovasjon. Kunstig intelligens og datasentre krever energi. Energi krever produksjonskapasitet og strømnett. Investeringer krever forutsigbare institusjoner. Og samlet kapasitet gir større geopolitisk handlefrihet.
Dette er kjernen i helhetstenkningen jeg møtte.
Kunstig intelligens krever kraft
Kasakhstan har tydelige ambisjoner om å bli en regional aktør innen digitalisering, datalagring og kunstig intelligens. Samtidig diskuterer landet hva denne ambisjonen faktisk krever av energisystemet.
Myndighetene planlegger blant annet en egen «Data Center Valley» basert på energikapasiteten i Ekibastuz-området. President Kassym-Jomart Tokajev har understreket at store datasentre kan ha et energiforbruk på nivå med metallurgiske industrianlegg.
Det er en viktig erkjennelse.
Et datasenter er ikke en immateriell skytjeneste. Det er et kraftkrevende industrianlegg.
Arbeidet med Kasakhstans første kjernekraftverk i Almaty-regionen er innledet i partnerskap med Rosatom. Presidenten har samtidig varslet at landet må begynne planleggingen av både et andre og et tredje kjernekraftverk.
Begrunnelsen er ikke bare klimapolitisk. Den handler også om energisikkerhet, industriell utvikling, digitalisering og nasjonal suverenitet.
Samtidig må man være realistisk. Kasakhstan har fortsatt et svært fossilavhengig energisystem. Ifølge landets nasjonale energistatistikk utgjorde kull 45,4 prosent av det samlede primære energiforbruket i 2025. Fornybare energikilder, utenom stor vannkraft, stod for 7 prosent av elektrisitetsproduksjonen.
Overgangen til et mer diversifisert og moderne energisystem blir derfor krevende, kostbar og tidkrevende.
Les også: Et pragmatisk håp: Tokajevs visjoner for et moderne Kasakhstan
Poenget er ikke at Kasakhstan allerede har løst utfordringen.
Poenget er at landet behandler teknologipolitikk, energipolitikk og industripolitikk som deler av den samme strategiske oppgaven.
Det er en innsikt Norge og Europa bør merke seg.
Utdanning som strategisk infrastruktur
Utdanning hadde en sentral plass på forumet. Men heller ikke utdanning ble omtalt som et isolert samfunnsområde.
Det ble diskutert universiteter, forskningslaboratorier, doktorgradsutdanning, kunstig intelligens, teknologioverføring og tettere samarbeid mellom akademia, næringslivet og nasjonale kompetansemiljøer.
Kasakhstan forsøker samtidig å gjøre landet til et regionalt utdanningssenter.
Under forumet opplyste vitenskaps- og høyere utdanningsminister Sayasat Nurbek at landet nå har 33 filialer av utenlandske universiteter og mer enn 37 000 internasjonale studenter fra 92 land.
Ambisjonen er både å beholde egne talenter, hente hjem kunnskap og tiltrekke studenter og akademiske miljøer fra andre land.
Dette handler om mer enn internasjonal prestisje.
For et land som ønsker å bevege seg fra råvareeksport til en mer kunnskapsbasert økonomi, er akademisk kapasitet en del av den nasjonale infrastrukturen. Laboratorier, forskningsmiljøer og universiteter blir strategisk viktige på samme måte som jernbaner, kraftverk og digitale nettverk.
Men utenlandske universitetsnavn er ikke i seg selv en garanti for institusjonell utvikling.
Den virkelige testen blir om satsingen skaper selvstendige forskningsmiljøer, høyere kvalitet, kritisk tenkning og varige forbindelser mellom kunnskap og produktiv virksomhet.
Man kan importere et universitetsskilt.
Man kan ikke like enkelt importere en forskningskultur.
Den må bygges over tid.
Infrastruktur er utenrikspolitikk
Kasakhstans geografi gjør denne helhetstenkningen nødvendig.
Landet ligger mellom Russland og Kina, samtidig som det søker tettere forbindelser med Europa, USA, Tyrkia, Midtøsten og resten av Asia. Dette gir Kasakhstan stor strategisk betydning, men skaper også sårbarhet.
Les også: Kasakhstans diplomatiske maraton mellom stormaktene 🔒
Et land uten direkte tilgang til verdenshavene er avhengig av transportkorridorer gjennom andre stater. Derfor er jernbaner, havner, tollsystemer og grenseoverganger ikke bare økonomisk infrastruktur.
De er instrumenter for utenrikspolitisk handlefrihet.
Dette gjelder særlig utviklingen av Midtkorridoren, som forbinder Kina og Europa gjennom Kasakhstan, Det kaspiske hav, Sør-Kaukasus og Tyrkia.
Verdensbanken har beregnet at korridoren, med riktige investeringer og reformer, kan tredoble transportvolumene og halvere reisetiden innen 2030.
Dette er et mulig scenario, ikke en garanti. Det forutsetter bedre koordinering, mer effektive grensepasseringer, digitalisering og fjerning av flaskehalser rundt Kaspihavet og Svartehavet.
Men Midtkorridoren handler om mer enn godstransport.
Flere ruter betyr flere valgmuligheter. Flere handelspartnere betyr mindre ensidig avhengighet. Bedre forbindelser mot vest, øst og sør gjør det vanskeligere for én stormakt å dominere Kasakhstans økonomiske handlingsrom.
Kasakhstan ønsker samarbeid med Kina, men ikke full avhengighet av Kina. Landet trenger et fungerende forhold til Russland, men ønsker ikke å være bundet til Russland. Det søker tettere forbindelser med Europa og USA, men uten å bli et redskap for vestlig geopolitikk.
Strategien er ikke å velge én side.
Strategien er å bygge tilstrekkelig kapasitet og nok forbindelser til å kunne velge selv.
Institusjonell kapasitet skaper strategisk kapasitet
Fysisk infrastruktur er likevel ikke nok.
Jernbaner skaper ikke automatisk effektive transportkorridorer. Kraftverk skaper ikke alene en konkurransedyktig digital økonomi. Universiteter produserer ikke nødvendigvis innovasjon, og investeringer gir ikke varig utvikling dersom institusjonene er svake.
Det avgjørende er statens institusjonelle konverteringsevne: evnen til å omsette politiske mål, kapital, kompetanse og naturressurser i faktiske resultater.
Det krever kompetente offentlige organisasjoner, forutsigbare regler, langsiktig koordinering og evne til å korrigere kursen når prosjekter ikke fungerer.
Les også: Kasakhstans logistiske transformasjon – institusjonell kapital som fundament for geoøkonomisk makt
Under oppholdet i Astana møtte jeg også lokale entreprenører som viste meg hvor langt den praktiske digitaliseringen har kommet. Registrering og administrasjon av virksomheter og mye av kommunikasjonen med myndighetene kan håndteres digitalt gjennom mobiltelefonen.
Dette er et konkret eksempel på at digitalisering ikke bare handler om nasjonale visjoner.
Den må redusere friksjon i hverdagen for borgere og næringsliv.
Dette er institusjonell kapasitet i praksis.
Den nødvendige kritiske dimensjonen
Helhetstenkning må likevel ikke forveksles med at alle deler av modellen fungerer optimalt.
Tre dager etter forumet offentliggjorde de internasjonale valgobservatørene sin foreløpige vurdering av parlamentsvalget. De konkluderte med at valget var teknisk godt forberedt, men fant sted i et miljø preget av manglende politisk pluralisme og begrensede reelle alternativer.
OSSE/ODIHR pekte også på begrenset rom for uavhengige kandidater, sivilsamfunn og frie medier. Observatørene reiste dessuten spørsmål ved deler av rapporteringen av valgdeltakelsen og opptellingen.
Denne kritikken kan ikke reduseres til en fotnote.
Sterk sentral koordinering kan gjøre det lettere å formulere langsiktige planer og mobilisere ressurser. Men dersom makten blir for konsentrert, kan staten samtidig miste viktige korrektiver.
Uavhengige forskningsmiljøer, åpne medier, politisk konkurranse og et aktivt sivilsamfunn er ikke hindringer for strategisk kapasitet. De er mekanismer som gjør det mulig å oppdage feil før de blir for kostbare.
Det samme gjelder tenketankene.
Verdien deres ligger ikke bare i å forklare eller legitimere myndighetenes politikk. De må også kunne utfordre forutsetningene, stille vanskelige spørsmål og presentere analyser som makthaverne ikke nødvendigvis ønsker å høre.
En helhetlig strategi uten kritiske korrektiver kan være effektiv i gjennomføringen av riktige beslutninger, men også i gjennomføringen av feilaktige beslutninger.
Det er det institusjonelle paradokset Kasakhstan må håndtere.
Les også: Intervjuet av SilkWay TV om Kasakhstans historiske grunnlovsreform
Hva Norge og Europa kan lære
Europa skal ikke kopiere Kasakhstans politiske modell. Men vi bør studere landets evne til å se sammenhengen mellom teknologi, energi, kompetanse, industri og geopolitikk.
Vi trenger færre strategier som eksisterer uavhengig av hverandre.
En europeisk KI-strategi uten en energistrategi er ufullstendig. En forsvarsstrategi uten industriell produksjonskapasitet er ufullstendig. En politikk for grønn omstilling uten tilgang til mineraler, kraftnett og kompetanse er ufullstendig.
En ambisjon om strategisk autonomi uten alternative transportkorridorer og leverandørkjeder er lite mer enn retorikk.
Kasakhstan minner oss om at nasjonal kapasitet må bygges som et system.
Europa har samtidig noe som må beskyttes og styrkes: åpne samfunn, institusjonelle motvekter og demokratisk ansvarlighet. Disse er ikke i konflikt med langsiktig strategi.
Riktig utformet gjør de strategien mer robust.
Strategi er organisering av avhengigheter
Det jeg tar med meg fra National Think Tank Forum i Astana, er derfor ikke først og fremst en liste over Kasakhstans prosjekter.
Det er en bestemt måte å tenke på.
Strategi handler ikke om å formulere flest mulig ambisjoner. Det handler om å forstå hvordan kompetanse, teknologi, energi, kapital, infrastruktur og institusjoner er avhengige av hverandre.
Kasakhstans geografiske plassering gir landet strategisk betydning. Den skaper samtidig avhengigheter landet ikke selv kan velge bort.
Svaret fra Astana er å bygge flere forbindelser, utvikle mer egen kapasitet og skape større frihet til å samarbeide i flere retninger.
Det er her helhetstenkningen blir geopolitisk.
For et lands reelle suverenitet avgjøres ikke bare av grensene på kartet eller ordene i en grunnlov. Den avgjøres av hvor mange reelle alternativer landet har når presset øker.
Institusjonell kapasitet skaper strategisk kapasitet. Og strategisk kapasitet skaper frihet til å handle.
