Geoøkonomien, som oppsto gjennom et perspektivskifte fra besittelse til verdiskaping, stiller uten selv å vite det spørsmålet Vidal de la Blache satte i sentrum for sin geografi: ikke «hva finnes i jorden?», men «hva gjør man med det?».
Kortversjonen
- Der geoøkonomien arver Luttwaks «konfliktlogikk», setter Vidal opp en relasjonell intuisjon: Sirkulasjon forener like mye som den skaper avhengighet; forbindelsen må styres før den kan brukes som våpen.
- Et felles spørsmål: ikke hva som finnes, men hva man gjør med det Geoøkonomien ble født av et perspektivskifte.
- I Frankrike har skolen for økonomisk krigføring (EGE), med Christian Harbulot, parallelt lagt vekt på konfrontasjon på informasjons- og konkurranseområdet mellom stormakter og mellom foretak.
Dette er en fortsettelse av artikkelen om den franske geopolitiske skolen.
Vidals possibilisme gir den geoøkonomiske analysen et helt sett av operative begreper: utnyttelsen av spirer, sirkulasjon som våpen, sentrum–periferi-paret, krystalliseringskjernen, livsformen, terroiret (fra fransk “le terroir” — samspillet mellom jordsmonn, klima, sted og lokale produksjonstradisjoner som gir et produkt dets særpreg, red.anm.). Der geoøkonomien arver Luttwaks «konfliktlogikk», setter Vidal opp en relasjonell intuisjon: Sirkulasjon forener like mye som den skaper avhengighet; forbindelsen må styres før den kan brukes som våpen.
Et felles spørsmål: ikke hva som finnes, men hva man gjør med det
Geoøkonomien ble født av et perspektivskifte. Da Edward Luttwak i 1990 varslet overgangen «fra geopolitikk til geoøkonomi», beskrev han en verden der makt i mindre grad utøves med våpen enn gjennom handel, investeringer, teknologi og kontroll over markeder — en «blanding av konfliktens logikk og handelens metoder»[1].
Den franske skolen, med Pascal Lorot, gir den en presis definisjon: Geoøkonomien «analyserer strategier av økonomisk art — særlig handelsstrategier — som vedtas av statene innenfor rammen av politikk som tar sikte på å beskytte deres nasjonale økonomi … å hjelpe deres nasjonale foretak med å oppnå kontroll over teknologi og/eller erobre visse segmenter av verdensmarkedet»[2]. Robert Blackwill og Jennifer Harris sammenfatter den i én formulering: «Bruken av økonomiske virkemidler for å fremme og forsvare nasjonale interesser, og for å oppnå fordelaktige geopolitiske resultater»[3]. I Frankrike har skolen for økonomisk krigføring (EGE), med Christian Harbulot, parallelt lagt vekt på konfrontasjon på informasjons- og konkurranseområdet mellom stormakter og mellom foretak.
Men disse tre definisjonene stiller, uten selv å vite det, spørsmålet Paul Vidal de la Blache (1845–1918) satte i sentrum for hele sin geografi. Ikke: Hva finnes i jorden? Men: Hva gjør man med det? Der den klassiske geopolitikken tenker territorium, tenker geoøkonomien verdiskaping — og verdiskaping er nettopp Vidals verb: anvendelse. Man kan derfor formulere en hypotese: Geoøkonomien er vitenskapen om utnyttelsen av spirer. Å vende tilbake til Vidal de la Blache er ikke en rent akademisk øvelse; det er å finne, hos en geograf som ønsket å holde seg på avstand fra politikken, et begrepsapparat som kaster lys over vår tids økonomiske rivalisering. For geoøkonomien, som har arvet Luttwaks «konfliktlogikk», heller mot kamp; Vidal tenker derimot først og fremst i termer av solidaritet og kombinasjon. Å lese dem mot hverandre er å la den ene moderere den andre.
Les også: Geopolitikkens far: Friedrich Ratzel og kampen om Lebensraum 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Forestillingen vi har om fjellet er ofte fjern fra virkeligheten 🔒
