Fra folkerettens røtter til dagens debatter om fattigdom og transhumanisme har spanske tenkere satt dype spor i Europas idéhistorie. Likevel har tradisjonen lenge befunnet seg i skyggen av sine nord-europeiske motstykker.
Kortversjonen
- Spansk filosofi har gjennom århundrer spilt en avgjørende, men ofte undervurdert rolle i europeisk idéhistorie og folkerett.
- Borgerkrigen og Francos regime tvang en intellektuell elite i eksil, noe som styrket filosofiske nettverk i Latin-Amerika.
- Spanske tenkere har konsekvent prioritert det konkrete mennesket, sårbarhet og virkelighetens etiske utfordringer fremfor tørre systemer.
- Moderne bidrag inkluderer Gustavo Buenos pluralistiske materialisme og Adela Cortinas etiske begrep aporofobi som forklarer avvisningen av fattige.
- Internasjonale institusjoner og nettverk arbeider nå for å gjenerobre den tapte kanon og integrere iberisk tenkning i verdenshistorien.
Dette er tredje del av Geopolitikas artikkelserie om spansk filosofi. Første og andre del.
Når spansk filosofi skifter kontinent
Borgerkrigen fremkaller et av de største bruddene i Spanias intellektuelle historie. Francisco Francos seier tvinger en betydelig del av akademikerne, forfatterne, forskerne og filosofene med tilknytning til Den andre republikken (1931–1939) til å forlate landet. Mange finner tilflukt i Latin-Amerika, særlig i Mexico.
Eksilet er en katastrofe for Spania, som mister deler av sin intellektuelle elite. Samtidig blir det et grunnleggende øyeblikk i moderne latinamerikansk filosofi. De landsforviste bringer med seg inngående kjennskap til europeiske tradisjoner, oversettelseskompetanse og pedagogisk erfaring som forandrer universitetsinstitusjonene i mottakerlandene.
I denne sammenhengen utvikler José Gaos (1900–1969) begrepet transtierro, et ord som skal skille hans erfaring fra en ren tvungen avreise. De spanske tenkerne blir ikke fullstendig transplantert til en fremmed verden, fordi de i Amerika gjenfinner et språk og deler av sin kulturelle arv. De går fra ett land til et annet uten å miste all kontinuitet. Transtierro opphever naturligvis verken smerten ved adskillelsen eller det politiske tapet. Men begrepet uttrykker muligheten for å slå nye røtter. Mexico blir i siste instans ikke bare et midlertidig tilfluktssted, men et rom for filosofisk nyskaping.
José Gaos utvikler dessuten en radikal historisme: Enhver filosofi er ifølge ham knyttet til forfatterens personlige og historiske situasjon. Han setter derfor spørsmålstegn ved muligheten for en filosofisk sannhet som er fullstendig objektiv og universell. Tenkningen blir delvis en «monolog i ensomhet», uttrykket for et individuelt kall og et særegent perspektiv.
Oversetterarbeidet hans er dessuten enormt. Han bidrar til å gjøre sentrale verk fra europeisk filosofi tilgjengelige på spansk, blant annet tekster av Aristoteles (384–322 før vår tidsregning) og Werner Jaegers (1888–1961) Paideia. Oversettelse er ikke noen sekundær virksomhet for Gaos. Den gjør det mulig å bygge opp et felles spanskspråklig filosofisk vokabular på begge sider av Atlanterhavet.
Les også: Hvem sprengte Nord Stream-narrativet? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Konstantinopel, hovedstaden som aldri blir ferdig med å dø 🔒
