Europas strategiske utfordring handler ikke bare om militær og økonomisk kapasitet, men også om identitet og sivilisatorisk sammenhengskraft. Romaniteten kan være en nøkkel til begge deler.
Kortversjonen
- Begrepet Vesten har mistet sin relevans, og Europa må i stedet bygge sin innflytelse på sivilisasjonsbegrepet romaniteten.
- Romaniteten forener gresk filosofi, romerrett og kristne verdier, og fungerer som et geopolitisk bindemiddel på tvers av landegrenser.
- Kartlegging av katolisismens utbredelse, vinproduksjon og individuelle rettigheter viser tydelige geografiske kjerneområder for denne kulturarven.
- Frankrike kan bruke romaniteten strategisk til å skape en ny Roma-Paris-Warszawa-akse for å balansere Tyskland og Russland.
- Sivilisasjonens fleksible og åpne natur gir Europa et unikt diplomatisk redskap til å opprettholde innflytelse i en omskiftelig verden.
Japan er asiatisk, Israel ligger i Orienten. Likevel regnes begge landene som en del av den vestlige leiren, sammen med Europa og Amerika – en verden som finner sine referanser i gresk filosofi, romersk rett og kristne forestillinger, og der man dyrker vinranker og drikker vin. Motsetningen vekker knapt spørsmål. Og det er ikke uten grunn: Vesten har aldri vært en sivilisasjon. Det er et politisk begrep som er blitt opphøyd til et sivilisatorisk begrep, for å stille en «fri verden» opp mot barbariet i en annen verden – ufri, aggressiv og primitiv. Under amerikansk overhøyhet er Vesten en forvrengt utgave av det Europa faktisk er. Med USAs tilbaketrekning, den stadig tydeligere erkjennelsen av at Europa for Washington bare er ett maktprojeksjonsområde blant flere – og ikke noen moderfigur – samt Asias fremvekst og den kinesiske konkurransen, som gjør motsetningen mellom sivilisasjon og barbari foreldet, har selve begrepet Vesten mistet sin relevans. Europa, Frankrike og deres nærmeste allierte må i stedet evne å utøve innflytelse i kraft av seg selv.
Romaniteten som sivilisatorisk realitet
Det finnes en sivilisatorisk realitet uten noe overordnet formynderskap, som eksisterer til tross for diplomatiske motsetninger og til og med på tvers av statsdannelser, og som har en nærmest allestedsnærværende innflytelse. Kjernen utgjøres av Roma, Paris, Madrid, Wien, Vest-Tyskland og Warszawa. Denne realiteten er romaniteten, og den er en av de store oversette dimensjonene i europeisk geopolitikk.
I en tid der verdens geopolitikk tegnes på nytt, representerer den en enestående mulighet for oss franskmenn og europeere. Dersom romaniteten gis en politisk form, kan denne sivilisatoriske realiteten omdannes til et maktpolitisk verktøy – for oss selv, for europeisk politikk og for vår utenrikspolitikk.
Les også: Vatikanets storstrategi 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
