Nye handelsruter er i ferd med å flytte Sentral-Asia fra Eurasias periferi til kontinentets strategiske sentrum. Men økt betydning kan også føre til nye avhengigheter og skjerpet stormaktsrivalisering.
Kortversjonen
- Sentral-Asia forvandles fra en isolert randregion til et sentralt knutepunkt i eurasisk handel og geopolitikk.
- Forbedret logistikk og vestlige sanksjoner mot Russland øker verdien av alternative ruter som Den midtre korridoren.
- Kina forblir den dominerende aktøren, men økte investeringer skaper også nye kinesiske avhengigheter i regionen.
- Kasakhstan spiller en avgjørende rolle med sitt jernbanenett som gir Kina effektive landforbindelser til Europa uten Russland.
- De sentralasiatiske landene søker strategisk autonomi ved å balansere forholdet mellom stormaktene og styrke regional enhet.
Geopolitika var nylig til stede under parlamentsvalget i Kasakhstan. Der møtte vi amerikaneren Ken Moriyasu, seniorforsker med ansvar for den bredere sentralasiatiske regionen ved den anerkjente tankesmien Hudson Institute. Han regnes som en av USAs fremtredende eksperter på Sentral-Asia og arbeider særlig med regionens strategiske rolle i det eurasiske landskapet.
Sentral-Asia har lenge vært betraktet som en geografisk innestengt randregion mellom Russland, Kina, Sør-Asia og Midtøsten. Nå er denne plasseringen i ferd med å bli en av regionens viktigste strategiske fortrinn. Krigen i Ukraina, vestlige sanksjoner mot Russland, Kinas ønske om sikrere landforbindelser og utbyggingen av Den midtre korridoren har gitt de sentralasiatiske statene større betydning som bindeledd mellom Asia og Europa.
Samtidig handler utviklingen om mer enn transportinfrastruktur. Nye jernbaner, havneforbindelser og energikorridorer kan gi landene større økonomisk og utenrikspolitisk handlingsrom, men også skape nye avhengighetsforhold og skjerpe konkurransen mellom stormaktene.
Vi satte oss ned med Moriyasu for å diskutere eurasisk konnektivitet, Sentral-Asias rolle i denne utviklingen og hvorvidt regionen kan gå fra å være et transittområde til å bli et selvstendig geoøkonomisk tyngdepunkt.
– Hvordan ser du for deg at Sentral-Asias rolle i den eurasiske konnektiviteten vil utvikle seg, særlig mellom Kina og Europa?
– Tidligere var det så mye billigere å transportere varer sjøveien enn over land at de to alternativene knapt kunne sammenlignes. Men fremskritt innen logistikk, digital teknologi og grenseklarering reduserer dette gapet. Containertransport mellom Chengdu og Warszawa kan for eksempel nå koste bare rundt 10 prosent mer over land enn sjøveien.
Les også: Kinas lange spill i Pakistan 🔒
– Denne endringen sammenfaller med Kinas strategiske ønske om å redusere avhengigheten av sårbare maritime flaskehalser. Etter hvert som landtransport blir mer økonomisk konkurransedyktig, vil landbaserte handels- og energikorridorer bli stadig viktigere for Beijing. Og nesten alle farbare ruter som forbinder Kina vestover med Europa, går gjennom Sentral-Asia. Dette forvandler regionen fra en geografisk bakevje til et avgjørende knutepunkt i Eurasia.
– Hvor viktig kan Kasakhstan og Midtkorridoren bli i det geoøkonomiske landskapet som nå er i endring?
– Med sitt enorme, for det meste flate terreng og omfattende eksisterende jernbanenett tilbyr Kasakhstan Kina den mest effektive landruten til Europa som ikke går gjennom Russland.
– Ser du først og fremst på Midtkorridoren som et supplement til eksisterende eurasiske ruter, eller kan den fundamentalt endre de økonomiske forbindelsene mellom Asia og Europa?
– Mye avhenger av den regionale geopolitikken. Dersom Iran blir et stabilt og næringslivsvennlig land, kan ruter gjennom Iran gi Sentral-Asia den korteste veien til internasjonalt farvann. Dersom Afghanistan og Pakistan oppnår varig stabilitet, kan en sørlig korridor gjennom Afghanistan til pakistanske havner bli en annen betydelig konkurrent. Betydningen av Den midtre korridoren avhenger derfor ikke av geografien alene. Den avhenger også av hva som skjer med de alternative rutene rundt den. I Eurasia er konnektivitet i siste instans en funksjon av geopolitikken.
– Hvordan har Russlands krig mot Ukraina endret Sentral-Asias strategiske betydning og søket etter alternative eurasiske handelskorridorer?
– Verdien av en handelskorridor bestemmes ikke bare av landene den passerer gjennom, men også av preferansene til kundene i den andre enden. Europeiske selskaper har blitt langt mer tilbakeholdne med å bruke ruter som går gjennom Russland, enten på grunn av sanksjoner, omdømmerisiko eller usikkerhet knyttet til fremtidige restriksjoner. Dette har økt verdien av Sentral-Asia og Den midtre korridoren som en alternativ forbindelse mellom Kina og Europa.
– Hvordan ser du for deg at Kinas Belte- og–vei–initiativ vil utvikle seg i Sentral-Asia? Beveger vi oss mot et mer multipolart konnektivitetslandskap fremfor et landskap dominert av Kina?
Les også: Jernbanesamarbeid mellom Kina, Kirgisistan og Usbekistan lansert
– Kina vil fortsatt være den dominerende eksterne aktøren innen konnektivitet i Sentral-Asia. Det er ikke nødvendigvis negativt. Jo mer Kina investerer i jernbaner, rørledninger og annen infrastruktur i Sentral-Asia, desto mer avhengig blir Kina selv av stabiliteten og samarbeidet i regionen. For USA og landets allierte kan Kinas økende avhengighet av sentralasiatiske korridorer også skape et potensielt pressmiddel for avskrekking. Belte- og veiinitiativet bør derfor ikke bare betraktes som en utvidelse av kinesisk innflytelse, men også som etableringen av nye kinesiske sårbarheter.
– Hvilken rolle kan Japan, Sør-Korea og andre asiatiske økonomier spille i arbeidet med å hjelpe de sentralasiatiske landene med å diversifisere sine økonomiske og strategiske partnerskap?
– De sentralasiatiske landene ønsker ikke å erstatte avhengigheten av Russland med avhengighet av Kina. De foretrekker å ha så mange alternativer som mulig. Japan og Sør-Korea trenger derfor ikke å konkurrere med Kina prosjekt for prosjekt. Deres viktigste rolle er ganske enkelt å være til stede – som troverdige økonomiske og strategiske partnere som de sentralasiatiske landene kan vende seg til når de ønsker alternativer. For Japan og Sør-Korea bør det å bidra til å bevare de sentralasiatiske landenes utenrikspolitiske handlingsrom i seg selv være et strategisk mål.
– Hvor viktige er institusjoner, reguleringskapasitet og styring, utover den fysiske infrastrukturen, for å avgjøre om forbedret konnektivitet faktisk skaper langsiktig økonomisk utvikling?
– Det er en feil å anta at vellykket konnektivitet krever at de sentralasiatiske landene innfører politiske institusjoner etter vestlig modell. Det viktigste spørsmålet er om institusjonene deres kan sikre den forutsigbarheten, reguleringskapasiteten og politiske stabiliteten som er nødvendig for å opprettholde investeringer og handel over landegrensene.
– Som vi så med Kasakhstans nylige konstitusjonelle reformer og valg, er målet ikke nødvendigvis vestliggjøring. Fra Astanas perspektiv er politisk stabilitet på hjemmebane avgjørende for å opprettholde en multivektoriell utenrikspolitikk internasjonalt. For at konnektivitet skal skape langsiktig utvikling, må institusjonene være effektive og forutsigbare, selv om de ikke ligner vestlige modeller.
Les også: Ny grunnlov i Kasakhstan sendes til folkeavstemning
– Kan mer omfattende konnektivitet hjelpe de sentralasiatiske statene med å oppnå større strategisk autonomi mellom Kina, Russland, Europa og andre stormakter?
– Infrastruktur alene vil ikke garantere større strategisk autonomi. Det som betyr noe, er å opprettholde et klarsynt syn på interessene og intensjonene til stormaktene rundt dem. Strategisk autonomi kommer ikke av å velge mellom Kina, Russland, Europa eller andre, men av å bevare evnen til ikke å velge.
– Hva er de største risikoene for Sentral-Asia etter hvert som den internasjonale konkurransen om handelsruter, kritiske ressurser og økonomisk innflytelse øker?
– Den største risikoen er at en fremtidig amerikansk administrasjon blir mer innadvendt og ikke forstår stormaktsdynamikken som utspiller seg i Sentral-Asia. Dersom USA trekker seg tilbake, vil regionen få færre alternativer, og Kina og Russland vil møte færre begrensninger på sin innflytelse.
– De sentralasiatiske landene har derfor en interesse av kontinuerlig å engasjere amerikanske beslutningstagere og synliggjøre hvorfor regionen er viktig for USAs strategiske interesser. Amerikansk engasjement bør ikke tas for gitt. De sentralasiatiske regjeringene må bidra til å argumentere for det.
– Avslutningsvis: Tror du Sentral-Asia kan gå fra hovedsakelig å bli betraktet som en transittregion til å bli et selvstendig geoøkonomisk tyngdepunkt i Eurasia?
– Absolutt. Nøkkelen er regional enhet. Sentral-Asia vil bli et reelt geoøkonomisk tyngdepunkt når regionen blir mer enn en samling land som andre makter passerer gjennom, og begynner å fungere som en region med sin egen økonomiske og strategiske tyngde. Hvilken form dette vil få, er fortsatt usikkert. Det kan utvikle seg gjennom et sterkere pan-tyrkisk samarbeid via Organisasjonen av tyrkiske stater eller gjennom en sørlig gruppering med Afghanistan og Pakistan. Mye vil avhenge av hvordan den regionale geopolitikken utvikler seg.
Alexandr Dugins ny-eurasianisme: mellom tradisjon og geopolitikk 🔒
