Den demokratiske republikken Kongo er en stormakt innen kobber og kobolt, men videre vekst i gruveindustrien avhenger av investeringer i strøm, transport og foredling.
Kortversjonen
- Kongos posisjon som gigant innen kobber og kobolt bremses av mangelfull infrastruktur, særlig et utdatert strømnett og svake transportveier.
- For å avhjelpe kraftkrisen og oppfylle nye krav om lokal verdiskaping, bygger gruveselskaper egne energiløsninger og nye storskala smelteverk.
- Utviklingen av Lobito-korridoren gir raskere eksport til Europa, mens økt internasjonal konkurranse kan styrke landets fremtidige forhandlingsposisjon.
Landet produserte 3,2 millioner tonn kobber i 2025 og sto samtidig for om lag 73 prosent av verdens koboltproduksjon, ifølge US Geological Survey. Gruvedriften bidro til at Kongos økonomi vokste med anslagsvis 5,5 prosent samme år, viser tall Verdensbanken viser til, skriver Intellinews.
Men den raske utbyggingen av gruver har også synliggjort store mangler i infrastrukturen. Ustabil strømforsyning, svake veier og et fragmentert jernbanenett gjør både utbygging og drift dyrere, skriver bne IntelliNews.
Gruvene mangler kraft
Kongo har svært store vannkraftressurser, men strømnettet og overføringskapasiteten er utilstrekkelig. Matt Tilleard, administrerende direktør i CrossBoundary Energy, anslår at gruvesektoren har et kraftunderskudd på rundt én gigawatt.
Flere av de største gruvene har derfor måttet bygge eller sikre egne energiløsninger. Kamoa-Kakula har blant annet bidratt til rehabiliteringen av en turbin ved Inga II-vannkraftverket, som gjenopprettet 178 megawatt produksjonskapasitet. Gruven installerer også sol- og batterianlegg for å sikre stabil kraft til smelteverket.
Kamoa-Kakulas samlede kraftbehov ventes å øke fra 208 megawatt ved utgangen av 2025 til 347 megawatt ved utgangen av 2028. Gullgruven Kibali er ikke tilknyttet det nasjonale strømnettet og har utviklet egne vannkraftverk, solkraft og batterilagring.
Les også: Afrika i sentrum: Det globale sørs nye geoøkonomiske tyngdepunkt
Ønsker mer foredling i landet
Myndighetene vil i større grad beholde verdiskapingen i Kongo. Gruveloven fra 2018 krever som hovedregel at mineraler bearbeides eller foredles i landet, med mulighet for unntak. I juni 2026 ble eksport av kobber- og koboltkonsentrater forbudt, men strategiske unntak kan gis i inntil ett år.
Koboltpolitikken er også blitt strammere. Et midlertidig eksportforbud ble erstattet av et kvotesystem som tillater eksport av inntil 96.600 tonn kobolt i året i 2026 og 2027. Tiltakene skal ifølge kilden begrense tilbudet, støtte prisene og stimulere til mer lokal foredling.
Mer foredling krever imidlertid pålitelig tilgang på strøm, vann og transport. Kamoa-Kakula har åpnet Afrikas største direkte-til-blister-kobbersmelteverk, med en årlig kapasitet på 500.000 tonn. Samtidig foregår rundt 75–80 prosent av verdens koboltforedling i Kina, selv om Kongo er den klart største produsenten av koboltmalm.
Lobito gir ny eksportvei
Lobito-korridoren til Atlanterhavskysten i Angola har blitt en alternativ rute for kongolesiske mineraler. Kamoa-Kakula sendte tidlig i 2026 sine første kobberanoder med tog til Lobito havn, for videre transport til Europa. Togreisen tar i gjennomsnitt rundt sju dager, mot mer enn tre uker med lastebil til Durban eller Dar es Salaam.
USA og europeiske aktører finansierer utbygging av korridoren, mens Kina støtter rehabilitering av jernbanen mellom Tanzania og Zambia. Konkurransen kan styrke Kongos forhandlingsposisjon, men kilden peker på at den avgjørende testen blir om løftene faktisk gir fungerende strømnett, jernbane og foredlingskapasitet.
Overlevde M23s torturfengsel i DR Kongo: – Lukten av døde kropper sitter fortsatt i meg 🔒
