I flere tiår har analytikere betraktet det kurdiske spørsmålet som uløselig: Den tyrkiske hæren fremsto som taperen fordi den ikke vant. Omvendt vant PKK-geriljaen fordi den ikke tapte, men smeltet inn i et sørøstlig Anatolia som i stor grad lå utenfor den tyrkiske statens kontroll. I løpet av noen få år fra 2015 lyktes imidlertid Ankara i å desintegrere Kurdistans arbeiderparti gjennom å svekke partiet på tre områder: teknologisk, doktrinært og personellmessig.
Kortversjonen
- De franske militærattachéene som har vært stasjonert i Ankara, har alle, under sine mer eller mindre tillatte reiser, kommet til den samme konklusjonen [1].
- Robert Taber (1919–1995), forfatter av en berømt avhandling om geriljakrig, oppsummerte dilemmaet.
- I løpet av ti år ble PKK svekket på tre områder: teknologisk, doktrinært og personellmessig.
De franske militærattachéene som har vært stasjonert i Ankara, har alle, under sine mer eller mindre tillatte reiser, kommet til den samme konklusjonen [1]. Rundt inngangen til 2010-årene var sørøstlige Anatolia delt inn i tre store soner: først områdene som den tyrkiske hæren mer eller mindre kontrollerte, deretter sektorene som bare var sikret på dagtid, og til sist resten, som var overlatt til PKK. Stilt overfor en gerilja som var like unnvikende som mangesidig, sto den tyrkiske generalstaben i en blindgate. Robert Taber (1919–1995), forfatter av en berømt avhandling om geriljakrig, oppsummerte dilemmaet.
«Som analogi fører geriljakrigeren loppens krig, mens motstanderen hans lider hundens kvaler: for mye å forsvare, en fiende som er for liten, allestedsnærværende og smidig til å kunne konfronteres. Hvis krigen varer for lenge, bukker hunden under av utmattelse uten å ha klart å lukke kjevene.»[2] Det var imidlertid umulig for herskeren over det nye Tyrkia å innrømme nederlag. I Recep Tayyip Erdoğans tankeverden er krig en fortsettelse av politikken med andre midler. Den må derfor, når tiden er inne, tvinge PKK til forhandlingsbordet. Da dette var slått fast, var det opp til den tyrkiske presidenten å finne løsningen. Fra 2015 tok generalstaben fatt på oppgaven med hell. I løpet av ti år ble PKK svekket på tre områder: teknologisk, doktrinært og personellmessig.
Teknologien løser den taktiske floken
I hyllene ved alle tyrkiske militærakademier står et verk som fortsatt kaster lange skygger: Colmar von der Goltz’ (1843–1916) Den væpnede nasjon, skrevet av den osmanske hærens generalinspektør ved begynnelsen av 1900-tallet[3]. Dette tidløse breviaret, som har preget generasjoner av offiserer, slår fast allerede i de første linjene: «Krigen er en handling i samfunnslivet; i sin synlige form undergår den alle de endringer som dette er underlagt.» Kort sagt: «Nåtiden pålegger oss andre betingelser som tvinger oss til å søke nye midler»[4].
Les også: USA megler mellom Israel og Tyrkia i nytt maktspill 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
