Saudi-Arabia dominerer ikke Midtøsten, men har gjort seg uunnværlig i regionens viktigste maktpolitiske spørsmål. Riyadhs innflytelse bygger på evnen til å hindre at en ny regional orden utformes uten saudiarabisk deltakelse.
Kortversjonen
- Saudi-Arabia har sluttet å ta amerikanske sikkerhetsgarantier for gitt og posisjonerer seg som en uunnværlig regional terskelmakt.
- Landet har inngått en strategisk forsvarsavtale med Pakistan og Tyrkia for å sikre seg mot ytre trusler.
- Øst-vest-rørledningen drives med full kapasitet for å sikre nasjonal kontroll over oljeeksporten og styrke suvereniteten.
- Gjenopplivningen av Hejazbanen gjennom en felles protokoll med Tyrkia gir landet økt strategisk fleksibilitet.
- Frankrike søker en dypere og mer permanent tilknytning til denne nye saudiarabiske sikkerhets- og infrastrukturoppbyggingen.
Da kronprins Mohammed bin Salman ble mottatt i Paris 23. og 24. august 2026 i forbindelse med det første møtet i det fransk-saudiarabiske strategiske partnerskapsrådet, kom han ikke bare som en vanlig besøkende. Han kom som representant for et kongedømme som har sluttet å ta den amerikanske sikkerhetsgarantien for gitt, og som nå selv forhandler om premissene. Denne omposisjoneringen kommer til uttrykk gjennom to konkrete infrastrukturprosjekter – en rørledning og et jernbaneprosjekt – og nå også gjennom en forsvarspakt som er uavhengig av Washington. For Paris er spørsmålet ikke lenger om partnerskapet er viktig, men hvordan Frankrike kan finne sin plass i det før andre fastsetter vilkårene.
En terskelmakt, ikke en dominerende makt
Saudi-Arabia dominerer ingen av sakene som i dag former Midtøsten. Landet dikterer verken tempoet i forhandlingene om Irans atomprogram, Israels avveininger i Libanon og Gaza eller USAs tidsplan for regionen. Men ingen av disse sakene kan finne sin endelige løsning uten Saudi-Arabia. Det er denne asymmetrien som definerer landets nåværende posisjon: en sentralitet som ikke bygger på evnen til å avgjøre sakene, men på evnen til å gjøre enhver løsning ufullstendig dersom landet holdes utenfor. Riyadh dyrker denne posisjonen metodisk og nekter å la seg låse til én leir. Det handler ikke om ubesluttsomhet, men om en doktrine. Kronprinsens innenrikspolitiske legitimitet hviler på løftet om en økonomisk omstilling uten sidestykke, noe som gjør det desto viktigere å opprettholde denne linjen.
«En sentralitet som ikke bygger på evnen til å avgjøre sakene, men på evnen til å gjøre enhver løsning ufullstendig dersom landet holdes utenfor.»
Les også: Saudi-Arabia får en atomvåpenalliert
Fra den amerikanske paraplyen til et sunnimuslimsk nettverk
Denne doktrinen har nå fått et eget militært fundament. Den 17. september 2025 inngikk Riyadh en strategisk gjensidig forsvarsavtale med Islamabad. Dermed ble Pakistan – den eneste atommakten i den muslimske verden – den ytterste garantisten for Saudi-Arabias sikkerhet. Avtalen fastslår at ethvert angrep mot ett av de to landene skal betraktes som et angrep mot dem begge. Den pakistanske atomvåpenkapasiteten, som i stor grad har vært finansiert av Riyadh siden 1980-årene, utgjør avtalens uttalte hjørnestein. Den 7. august 2026 ble denne bilaterale ordningen utvidet til en trilateral sikkerhetsarkitektur da Nato-landet Tyrkia sluttet seg til en pakt som ble undertegnet i Mekka.
Avtalen utvider det samme prinsippet om kollektivt forsvar til alle de tre signatarstatene. Den peker ikke uttrykkelig ut Iran, men etablerer i praksis en sunnimuslimsk trekant som kombinerer pakistansk atomavskrekking, tyrkisk konvensjonell militærmakt og Saudi-Arabias finansielle og religiøse tyngde. For Riyadh er målet ikke å bryte med Washington, men å unngå å være avhengig av én enkelt beskytter: Den amerikanske sikkerhetsgarantien blir ett alternativ blant flere. Det er denne diversifiseringen, snarere enn selve krigen, som omdefinerer Saudi-Arabias handlingsrom overfor alle landets partnere, også de europeiske.
«For Riyadh er målet ikke å bryte med Washington: Den amerikanske sikkerhetsgarantien blir ett alternativ blant flere.»
To infrastrukturprosjekter, én doktrine
Denne strategiske autonomien får sitt materielle uttrykk gjennom to svært forskjellige infrastrukturprosjekter. Det første er en rørledning under full nasjonal kontroll. Øst–vest-rørledningen, som forbinder oljefeltene i Abqaiq med Yanbu ved Rødehavskysten over en strekning på mer enn 1 200 kilometer, har siden mars 2026 vært drevet med full kapasitet på 7 millioner fat per dag. Siden juli har Riyadh dessuten undersøkt muligheten for å øke kapasiteten med ytterligere 1–2 millioner fat. Denne infrastrukturen er ikke avhengig av noen partner eller regional beslutningsprosess: Det er suverenitet i sin reneste form, støpt i stål.
Les også: OPEC-bruddet og stormaktskonkurranse i Midtøsten
Det andre prosjektet bygger på den motsatte logikken. Den 9. juni 2026 undertegnet Saudi-Arabia og Tyrkia en protokoll om å gjenopplive Hejazbanen. Den planlagte ruten skal gå gjennom Aqaba, Amman, Damaskus og Aleppo og videre mot Europa. Ankara fremstiller åpent prosjektet som en motvekt til India–Middle East–Europe Economic Corridor, som gjør Israel til det nødvendige bindeleddet mellom Gulfen og Europa.
En rørledning man eier fullt ut, og en jernbane man bygger sammen med andre: Den første infrastrukturen gir en robusthet Saudi-Arabia selv kontrollerer, mens den andre gir strategisk fleksibilitet. På samme måte kombinerer Mekka-pakten en kollektiv sikkerhetsforpliktelse med delegert atomavskrekking. Visjon 2030 krever den typen forutsigbarhet som den oljebaserte økonomien ikke hadde behov for. MBS-prosjektet er revolusjonært innenriks og forsiktig utenriks, men fristes fortsatt til å eksportere sin logistiske og sikkerhetspolitiske revolusjon utenfor landets grenser.
«En rørledning man eier fullt ut, og en jernbane man bygger sammen med andre: kontrollert robusthet på den ene siden, strategisk fleksibilitet på den andre.»
Frankrike og kongedømmet
Det er i dette rommet – mellom oljebasert robusthet, jernbanebasert fleksibilitet og en nylig oppnådd militær autonomi – at Frankrike må posisjonere sitt tilbud. Ellers vil landet forbli én handelspartner blant mange, invitert til de store toppmøtene, men fraværende når de strukturelle beslutningene treffes. Det strategiske partnerskapsrådet, som holder sitt første møte 24. august, tilbyr en ramme. Rådet vil imidlertid bare få varig betydning dersom det franske parlamentet tar det i bruk som et utenrikspolitisk verktøy, og ikke behandler det som en diplomatisk begivenhet som først kommenteres i ettertid.
Les også: Hvorfor Saudi-Arabias overlevelse står på spill
Det bør etableres en permanent parlamentarisk oppfølging av det fransk-saudiarabiske strategiske partnerskapet. Denne kan ta form av en årlig rapport til utenriks- og forsvarskomiteene, kombinert med en rett til å innkalle representanter for industriselskapene som er engasjert i kongedømmet, til høringer. Kongedømmet trenger ikke enda en beskytter. Det trenger en partner som forstår den fremvoksende arkitekturen og kan finne en nyttig plass i den, med en nøytralitet som verken Washington eller Ankara kan påberope seg.
Frankrikes interesse i dette forholdet strekker seg langt utover kommersielt diplomati. Kongedømmet utgjør et energipolitisk ankerpunkt for diversifiseringen av Europas energiforsyning, en sentral investeringspartner og en regional alliert. Dersom Frankrike nøyer seg med å være tilskuer til denne omformingen, vil landet gi avkall på en sentral posisjon det fortsatt har mulighet til å bygge opp.
Ingenting garanterer at Saudi-Arabias strategiske satsing vil lykkes. Den forutsetter reell innflytelse i konfliktområder fra Jemen til Syria, der avstanden mellom ambisjon og kapasitet fortsatt er betydelig. Men dette er ikke det sentrale budskapet ved besøket 24. august. Budskapet ligger i demonstrasjonen av at Saudi-Arabia ikke lenger venter på at en regional orden skal oppstå, for deretter å tilpasse seg den. Gjennom både infrastruktur og allianser arbeider landet i stedet for å gjøre det umulig å utforme en slik orden uten saudiarabisk deltakelse. For Frankrike er utfordringen knyttet til det strategiske partnerskapsrådet derfor ikke å følge denne fremvoksende sentraliteten på avstand, men å bli en del av den mens den fortsatt er under utvikling.
«Saudi-Arabia har sluttet å vente på en regional orden landet kan tilpasse seg. Det arbeider i stedet for å gjøre det umulig å utforme en slik orden uten saudiarabisk deltakelse.»
Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk? 🔒
