Fra verdens fabrikk til teknologisk stormakt: Kinas fremvekst er uløselig knyttet til hvordan landet har mobilisert sin befolkning. Den demografiske motoren har imidlertid begynt å miste kraft.
Gjennom samtidshistorien har Kinas evne til å omsette sin demografiske tyngde i makt lenge vært begrenset. Landet gjennomlevde en lang periode dominert av fremmede makter med et utviklingsnivå som lå uforlignelig høyere. Tiårene med borgerkrig, som preget store deler av første halvdel av 1900-tallet, virket heller ikke i Kinas favør. Maoismen tok i bruk det demografiske grunnlaget, blant annet under Koreakrigen og i 1971 for å overta Taipei-regjeringens sete i FN. Men den svekket det også gjennom dødbringende politikk, særlig under «det store spranget fremover» (1958–1962) og kulturrevolusjonen (1966–1976).
Vendepunktet kom fra og med 1979, da Deng Xiaopings berømte formel ble omsatt i praksis i stedet for marxistisk ideologi: «Det spiller ingen rolle om en katt er svart eller hvit; hvis den fanger mus, er det en god katt.» Kina besluttet da å gjøre sitt demografiske potensial til et maktpolitisk fortrinn gjennom fem hovedretninger.
Åpningen av et marked uten sidestykke
Å åpne det tidligere lukkede kinesiske markedet innebar å tilby selskaper over hele verden et forbrukerpotensial uten sidestykke, ikke minst fordi Indias økonomi på 1980-tallet ennå ikke hadde begynt sin åpning. Det ble dermed lett å tiltrekke seg direkteinvesteringer fra utlandet og å overbevise om at det enorme kinesiske markedet som var under utvikling, rettferdiggjorde teknologioverføringer, særlig fordi det ikke var ulogisk å legge i det minste deler av produksjonskjeden for det kinesiske markedet til Kina.
Les mer: De kinesiske triadene: Kriminelle aktører i sentrum av den geopolitiske striden mellom Kina og USA 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
