Atomkraften står for nær en femtedel av Spanias kraftproduksjon, men skal etter planen være avviklet innen 2035. Veien dit kan bli langt vanskeligere enn regjeringen har lagt opp til.
Kortversjonen
- Spania planlegger å avvikle landets sju atomreaktorer innen 2035 til tross for at energiformen står for nesten en femtedel av kraftproduksjonen.
- Regjeringen har gitt Almaraz-anlegget tillatelse til drift frem til midten av 2030 som en midlertidig forsikring mot internasjonal markedsuro og gassavhengighet.
- Beslutningen om utsettelse skaper dyp splittelse i regjeringskoalisjonen, der miljøpartier og organisasjoner protesterer mot at avviklingen skyves ut i tid.
- Spanias atomindustri opprettholder en komplett verdikjede som eksporterer brenselselementer og utstyr, noe som har gitt landet økt geopolitisk betydning.
- Kostnadene for avfallshåndtering og demontering er beregnet til over tjue milliarder euro, med midlertidig lagring på kraftverkene frem til 2073.
Spania ønsker offisielt å avvikle atomkraften, men den har ennå ikke sagt sitt siste ord. Regjeringen til sosialisten Pedro Sánchez har planlagt å stenge landets sju reaktorer mellom 2030 og 2035. Likevel ga departementet for økologisk omstilling og demografiske utfordringer den 14. august 2026 de to reaktorene ved Almaraz-anlegget i Extremadura tillatelse til å fortsette driften frem til 8. juni 2030, selv om anlegget opprinnelig skulle stenges flere år tidligere. Utsettelsen avdekker motsetningene i en politikk som må forene avkarbonisering, vekst i fornybar energi, forsyningssikkerhet og opprettholdelse av strategisk industrikompetanse.
«Spania ønsker offisielt å avvikle atomkraften, men den har ennå ikke sagt sitt siste ord.»
Almaraz leverer strøm frem til 2030
Dekret TED/864/2026 utsetter stengingen av reaktor Almaraz I med 31 måneder, fra den opprinnelige datoen 1. november 2027, og stengingen av Almaraz II med 19 måneder, fra den opprinnelig planlagte datoen 31. oktober 2028. Forlengelsen ble søkt om av operatørselskapet CNAT i oktober 2025 og bygger på den positive uttalelsen som Spanias råd for atomsikkerhet (CSN) avga 16. juli 2026. CSN er landets uavhengige myndighet med ansvar for atomsikkerhet og strålevern.
Den spanske sentralregjeringen viser til volatiliteten i markedene, drevet av krigene og krisene i Ukraina, Midtøsten og Iran, som begrunnelse for tiltaket. De to reaktorene i Almaraz har en samlet nettoeffekt på 2 093,9 megawatt og leverer stabil kraft som reduserer behovet for importert gass. Ifølge myndighetenes beregninger vil fortsatt drift redusere den gassbaserte kraftproduksjonen med 7 prosent i 2030, mens produksjonen av fornybar energi bare vil ligge 1,4 prosent under den planlagte utviklingsbanen. Madrid betrakter derfor forlengelsen som en midlertidig forsikring som ikke rokker ved den endelige avviklingsfristen i 2035.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Kompromisset skaper likevel splittelse i regjeringskoalisjonen mellom sosialdemokratene og den radikale venstresiden. Sumar mener beslutningen bryter med Pedro Sánchez’ miljøpolitiske løfter, mens flere organisasjoner, blant dem Greenpeace og forbrukerorganisasjonen FACUA, har påklaget vedtaket. De anklager Almaraz-kraftverket for å bli holdt i drift på bekostning av utbyggingen av solenergi og for å øke mengden atomavfall som lagres på stedet. Spanias atomenergiforum og høyrepartiene Partido Popular og Vox krever på sin side at tidsplanen for avviklingen av atomkraftverkene oppgis. Fagforbundet Comisiones Obreras mener utsettelsen må brukes til å forberede alternativ næringsvirksomhet og sikre de lokale arbeidsplassene.
Fra Franco-regimet til sosialistenes moratorium: En historie under høyspenning
Spanias atomeventyr begynte i 1951 under Francisco Franco (1939–1975), da Organisasjonen for atomenergi (Junta de Energía Nuclear) ble opprettet. En lov vedtatt i 1964 og landets første nasjonale energiplan skulle bidra til å redusere Spanias avhengighet av importerte hydrokarboner. En første generasjon atomkraftverk basert på utenlandsk teknologi ble deretter satt i drift: José Cabrera-kraftverket i Almonacid de Zorita i 1968, med en Westinghouse-reaktor med en nominell effekt på 160 MW; Santa María de Garoña i 1971, utstyrt av General Electric; og det franskutviklede Vandellós I i 1972.
Etter oljekrisen i 1973 vurderte Franco-regimet å bygge mer enn 20 reaktorer. Almaraz, Ascó, Cofrentes, Trillo og Vandellós I sprang ut av denne nye utbyggingsbølgen, som i større grad var rettet mot å utvikle nasjonal ingeniørkompetanse. I Baskerland angrep imidlertid ETA byggeplassen til atomkraftverket Lemóniz og drepte senere ingeniørene José María Ryan i 1981 og Ángel Pascual i 1982. Folkelig motstand og terrorvold førte dermed til at prosjektet ble skrinlagt.
Etter diktaturets fall og sosialistenes seier i parlamentsvalget i 1982 innførte regjeringen til Felipe González (1982–1996) et moratorium for atomkraft i 1984. Fem reaktorer under bygging – to i Lemóniz, to i Valdecaballeros og Trillo II – ble derfor først satt på vent og senere endelig oppgitt gjennom en lov fra 1994, som sikret de involverte selskapene erstatning. En brann tvang frem stengingen av Vandellós I i 1989. Kraftverket i Almonacid de Zorita ble stengt i 2006 og Santa María de Garoña i 2013. I 2019 ble den spanske staten og operatørselskapene til slutt enige om en kontrollert avvikling av atomkraften som en del av den nasjonale energi- og klimaplanen.
Les også: En kort historie om spansk filosofi 2/3: Fra imperiets fall til jakten på en ny identitet 🔒
Sju reaktorer og en vidtrekkende atomindustri
Spanias atomkraftsektor består i dag av fem kraftverk med til sammen sju reaktorer og en samlet nominell effekt på 7 117 MW. Seks av reaktorene er trykkvannsreaktorer, mens Cofrentes er det eneste anlegget som benytter en kokvannsreaktor.
I tillegg til Almaraz I og II omfatter sektoren Ascó I og II i Catalonia, med en effekt på henholdsvis 1 032,5 og 1 027,2 MW; Cofrentes i Valencia-regionen med 1 092,1 MW; Vandellós II med 1 087,1 MW; og Trillo i Castilla-La Mancha med 1 066 MW. Reaktorene ble satt i drift mellom 1981 og 1988 og eies hovedsakelig av de spanske selskapene Iberdrola, Endesa, Naturgy og EDP España.
Spania har dessuten bevart en nesten komplett atomindustriell verdikjede. Det statlige selskapet ENUSA – som eies 60 prosent av det statlige industriselskapet SEPI og 40 prosent av Senteret for energi-, miljø- og teknologiforskning – kjøper uran og anrikningstjenester i utlandet, ettersom innenlandsk utvinning har vært forbudt siden 2021. Fabrikken i Juzbado i Castilla y León kan fremstille 500 tonn uran i året i form av brenselselementer. Mellom 60 og 70 prosent av produksjonen eksporteres til kunder i blant annet Frankrike, Belgia, Sverige, Sveits og Finland.
Les også: Spania, den glemte pioneren i økonomisk idéhistorie
Denne kompetansen har fått geopolitisk betydning etter Russlands invasjon av Ukraina. Sammen med det amerikanske selskapet Westinghouse har ENUSA modernisert produksjonslinjen for sovjetiskutviklede VVER-440-reaktorer for å hjelpe flere europeiske land med å redusere sin avhengighet av det russiske selskapet Rosatom. I mars 2026 leverte selskapet dessuten sitt første komplette sett med nytt brensel til det finske atomkraftverket Loviisa. Det spanske selskapet ENSA produserer på sin side reaktortanker, dampgeneratorer og beholdere i Cantabria. Mer enn 90 prosent av produktene eksporteres, blant annet til EPR- og AP1000-prosjekter.
Atomavfallet: En regning som strekker seg frem til 2073
Uansett vil avviklingen av spansk atomkraft ikke sette en stopper for kostnadene. Planen som Pedro Sánchez’ regjering vedtok i desember 2023, anslår utgiftene til avfallshåndtering og demontering til 20,22 milliarder euro. Det statlige selskapet ENRESA leder arbeidet, som finansieres gjennom en avgift betalt av operatørselskapene. Avgiften er økt med 30 prosent og overstiger nå 10 euro per megawattime. Selskapene bestrider økningen og nekter å bære merkostnadene ved den spanske statens nåværende strategi.
«Avviklingen av spansk atomkraft vil ikke sette en stopper for kostnadene.»
Madrid har dessuten gått bort fra planene om et sentralisert midlertidig lager i Villar de Cañas i Castilla-La Mancha. I stedet skal det bygges sju lagringsanlegg ved selve atomkraftverkene. Høyaktivt radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel må oppbevares der frem til det planlagte geologiske dypdeponiet åpner i 2073. El Cabril i Andalucía tar på sin side imot svært lavaktivt, lavaktivt og mellomaktivt avfall, herunder medisinsk og industrielt avfall. Enhver forlengelse av reaktorenes drift øker dermed mengden avfall som ikke vil ha noen permanent lagringsløsning på flere tiår.
Ut av atomkraften uten å falle tilbake på gass
I 2025 utgjorde atomkraften bare 5,2 prosent av den installerte kraftproduksjonskapasiteten i Spania. En kapasitetsfaktor på mellom 85 og 90 prosent gjorde likevel at atomkraftverkene produserte 51 846 GWh, tilsvarende 19,05 prosent av de totalt 272 200 GWh som ble produsert i landet.
Fornybare energikilder leverte på sin side 150 988 GWh, tilsvarende 55,47 prosent av totalen, mens gass sto for 61 188 GWh, eller 22,48 prosent. Olje og ikke-fornybart avfall utgjorde til sammen 2,45 prosent, mens kull sto for 0,55 prosent. Atomkraften leverte dermed 25,56 prosent av Spanias CO₂-frie elektrisitet og bidro til et netto eksportoverskudd på 12 794 GWh.
Les også: Spanias grønne energiboom møter en usynlig mur
Sameksistensen mellom atomkraft og fornybare energikilder blir imidlertid mer krevende etter at Spanias solkraftkapasitet har passert 30 GW. I solrike timer presser den store kraftproduksjonen engrosprisene på strøm ned mot null – og tidvis under null. Reaktorene er konstruert for grunnlast og tåler dårlig gjentatte endringer i produksjonsnivået. Systemoperatøren kan derfor bli nødt til å begrense produksjonen fra sol- eller vindkraftanlegg for å opprettholde driften ved atomkraftverkene. Regjeringen og miljøbevegelsen mener denne mangelen på fleksibilitet hemmer utbyggingen av fornybar energi. Tilhengerne av atomkraft mener derimot at reaktorene sikrer forutsigbar kraftproduksjon når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.
Den gjeldende tidsplanen innebærer at Almaraz skal stenges 8. juni 2030, etterfulgt av Ascó I den 2. oktober og Cofrentes den 30. november samme år. Ascó II skal etter planen følge i september 2032, Vandellós II i februar 2035 og Trillo i mai 2035. Samtlige reaktorer vil da ha vært i drift i mer enn 40 år, med økende utgifter til vedlikehold og sikkerhet.
Omstillingen må samtidig ivareta lokalsamfunnene som blir berørt. Hvert kraftverk skaper mellom 800 og 1 000 direkte, høyt kvalifiserte arbeidsplasser og flere tusen indirekte arbeidsplasser. Både i Campo Arañuelo-området rundt Almaraz og i det katalanske Ribera d’Ebre er kommunene dessuten avhengige av eiendomsskatt, næringsskatt og avgifter fra ENRESA. Uten alternativ næringsvirksomhet kan stengingen derfor fremskynde tilbakegangen i allerede sårbare distrikter.
Forlengelsen av driften ved Almaraz viser kort sagt at fristen i 2035 er mindre en teknisk visshet enn et politisk veddemål: Stabil kraftproduksjon med lave karbonutslipp skal erstattes av solkraft, vindkraft, batterier, pumpekraft og grønt hydrogen. Dersom utbyggingen av batterilagring lar vente på seg, må Spania velge mellom nye forlengelser av atomkraftverkenes levetid og økt import av gass. I denne høyspente debatten ser atomkraften ut til å være dømt til å forsvinne, men den beholder likevel en betydelig forhandlingsmakt.
«Fristen i 2035 er mindre en teknisk visshet enn et politisk veddemål.»
