Ukrainas gjenoppbygging blir et av Europas største økonomiske prosjekter i vår tid – og en kamp om hvilke verdikjeder, institusjoner og økonomiske forbindelser som skal forme landet etter krigen. Norge har kapital, teknologi og kompetanse. Men når rundt 98 prosent av norsk næringsliv består av små og mellomstore bedrifter, blir det avgjørende spørsmålet om Norge har den institusjonelle kapasiteten som gjør dem i stand til å delta.
Kortversjonen
- Gjenoppbyggingen av Ukraina anslås til nær 588 milliarder dollar og vil omforme landets økonomiske geografi gjennom tettere integrasjon med EU.
- Norge har kapital og teknologi, men landets næringsliv preges av at 98 prosent er små og mellomstore bedrifter.
- Norske bedrifter risikerer å falle utenfor fordi de mangler institusjonell kapasitet til å håndtere krigsrisiko og komplekse markeder.
- Ukrainere i Norge besitter verdifull markedskunnskap og nettverk som kan fungere som brobyggere for norske aktører.
- Norge risikerer å bli en ren giver fremfor en geoøkonomisk partner med mindre ressurser og institusjoner mobiliseres bedre.
Under Arendalsuka i torsdag innledet jeg paneldebatten «Ukraina: Europas største businessmulighet?», arrangert av SMB Norge og Ukrainian Business Club Norway. Spørsmålet er bevisst spisset. Ukraina er selvsagt ikke først og fremst en businessmulighet, men et europeisk land som kjemper for sin eksistens etter Russlands fullskala invasjon. Likevel peker spørsmålet mot en problemstilling som vil få stadig større betydning: Hvem skal bygge den ukrainske økonomien som skal vokse frem under og etter krigen?
Den siste samlede vurderingen fra Ukrainas regjering, Verdensbanken, EU-kommisjonen og FN anslår behovet for gjenoppbygging og økonomisk gjenreisning til nær 588 milliarder dollar over det neste tiåret. Beløpet illustrerer dimensjonene, men forteller bare deler av historien. Ukraina skal ikke bare reparere det som er ødelagt. Kraftsystemer skal moderniseres, byer rekonstrueres, transportårer utvikles, industri gjenreises og digital og fysisk infrastruktur gjøres mer robust. Parallelt skal landet integreres stadig tettere i EUs regulatoriske og økonomiske system.
Gjenoppbyggingen blir derfor ikke bare et gigantisk byggeprosjekt. Den blir en ombygging av Ukrainas økonomiske geografi.
Det er her gjenoppbyggingen blir geoøkonomi.
Den økonomiske kampen om Ukrainas orientering
Russlands krig handler ikke bare om kontroll over territorium. Den inngår også i en langvarig kamp om Ukrainas politiske, økonomiske og institusjonelle orientering. I flere tiår har et grunnleggende spørsmål vært hvorvidt Ukraina skulle forbli innenfor Russlands interessesfære eller integreres stadig tettere med Europa. Krigen har gjort denne konflikten brutal og eksplisitt, men den økonomiske dimensjonen forsvinner ikke den dagen våpnene stilner.
Den kan tvert imot bli enda viktigere.
Når Ukrainas energisystem kobles tettere til Europa, transportkorridorene orienteres vestover, ukrainske virksomheter integreres i europeiske verdikjeder og europeisk kapital etablerer langsiktige interesser i landet, skapes økonomiske bindinger med geopolitisk betydning.
Les også: Statusrapport: Hvor står Ukraina etter fire år med fullskala krig?
En jernbaneforbindelse, en energiinvestering eller et nytt produksjonsanlegg er isolert sett økonomiske prosjekter. Samlet bidrar de til å forankre Ukraina i en europeisk økonomisk og institusjonell orden.
Økonomisk integrasjon blir dermed også en form for geopolitisk motstandskraft.
Et økonomisk sterkere Ukraina, dypt integrert i europeiske markeder og institusjoner, vil være vanskeligere å trekke tilbake inn i en russisk interessesfære. Gjenoppbyggingen må derfor forstås som en del av Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur, ikke bare som et spørsmål om bistand og økonomisk utvikling.
Allierte – men også økonomiske aktører
Dette bringer frem en annen side av gjenoppbyggingen som Europa bør være åpen om. Landene som står sammen om å støtte Ukrainas suverenitet og sikkerhet, er samtidig økonomiske aktører med egne bedrifter, kapitalmiljøer og strategiske interesser.
Storbritannia, Polen, Tyskland, Frankrike, USA og de nordiske landene kan stå sammen sikkerhetspolitisk og samtidig konkurrere om investeringer, kontrakter, partnerskap og posisjoner i Ukrainas fremtidige økonomi.
Det er ingen selvmotsigelse. Det er geoøkonomi.
Konkurransen handler dessuten om langt mer enn enkeltkontrakter. Den handler om hvem som etablerer varige forbindelser mellom bedrifter, finansinstitusjoner, myndigheter og markeder. Virksomheten som kommer tidlig inn i et marked, bygger ikke bare omsetning. Den utvikler kunnskap, relasjoner, leverandørnettverk og institusjonell forankring som kan gi fordeler i flere tiår.
Det betyr at kampen om Ukrainas fremtidige økonomi allerede er i gang.
Institusjonene rundt bedriftene
Storbritannia illustrerer denne utviklingen godt. Britiske myndigheter har ikke begrenset Ukraina-politikken til finansielle overføringer, men har forsøkt å koble eksportfinansiering, risikoavlastning, prosjektutvikling og privat næringsliv til gjenoppbyggingen.
Polen har et annet utgangspunkt. Geografi, migrasjon, handel og logistikk har gitt landet en særskilt posisjon mellom Ukraina og resten av Europa. Krigen har ytterligere forsterket betydningen av denne forbindelsen.
I en tidligere artikkel jeg skrev i DinBedrift om ukrainsk entreprenørskap og hva Norge kan lære av blant annet Polen og Storbritannia, pekte jeg på nettopp denne forskjellen. Det interessante er ikke å kopiere britiske eller polske modeller, men å forstå mekanismen bak dem: Økonomisk posisjon skapes ikke bare av bedriftene, men også av institusjonene rundt bedriftene.
Les også: Warszawas nyervervede selvsikkerhet
Dette er særlig relevant for Norge.
Norge har betydelige finansielle ressurser og sterke kompetansemiljøer innen energi, infrastruktur, bygg, digitalisering, logistikk og industri. Norske virksomheter besitter teknologi og løsninger Ukraina vil trenge både under krigen og gjennom den langsiktige gjenoppbyggingen.
Men eksistensen av disse ressursene betyr ikke automatisk at norsk næringsliv får en vesentlig rolle.
98 prosent gjør SMB-spørsmålet strategisk
Strukturen i norsk næringsliv gjør dette særlig viktig. Rundt 98 prosent av norske virksomheter er små og mellomstore bedrifter. SMB-ene er derfor ikke et sideområde i norsk næringspolitikk. De utgjør ryggraden i norsk næringsliv.
Dermed kan heller ikke spørsmålet om SMB-enes adgang til Ukrainas gjenoppbygging reduseres til et særskilt tiltak for små virksomheter. Det handler om hvorvidt norsk næringsliv som helhet er institusjonelt rigget for å delta.
En norsk SMB kan ha teknologi Ukraina trenger uten dermed å ha kapasitet til å gå inn i markedet. I et land preget av krig, politisk risiko og komplekse finansieringsstrukturer er tilgang til lokale partnere, kapital, garantier, juridisk kompetanse og markedsinformasjon avgjørende.
Dersom den enkelte norske SMB-en selv må etablere disse forbindelsene, forstå finansieringssystemene, håndtere kontrakts- og krigsrisiko og navigere mellom norske, ukrainske, europeiske og multilaterale institusjoner, flyttes i realiteten en institusjonell utfordring ned på den enkelte virksomhet.
Da konkurrerer ikke en norsk SMB bare med en britisk, polsk, tysk eller fransk bedrift.
Den konkurrerer også med institusjonene rundt konkurrenten.
Det er her spørsmålet går fra næringspolitikk til geoøkonomi.
Norges institusjonelle paradoks
Den norske utfordringen handler derfor ikke nødvendigvis om mangel på ressurser. Den kan snarere handle om hvordan ressursene er organisert.
Kapital, eksportfinansiering, teknologimiljøer, SMB-er, forskningsinstitusjoner, offentlige virkemidler og ukrainske nettverk finnes allerede. Problemet oppstår dersom disse ressursene eksisterer parallelt uten å inngå i en struktur som effektivt kan koble dem sammen.
En stat kan ha velfungerende enkeltinstitusjoner og samtidig ha begrenset strategisk kapasitet dersom forbindelsene mellom dem er svake.
Dette peker mot et grunnleggende skille mellom ressursbeholdning og institusjonell kapasitet.
Les også: Norge ved inngangen til mineralalderen
Kapital får først strategisk betydning når den kan mobiliseres. Teknologi får først geoøkonomisk betydning når den når markedet og skaper varige økonomiske forbindelser. Nettverk får strategisk verdi når de kobler mennesker, virksomheter, kapital og institusjoner.
Det avgjørende er med andre ord ikke bare hvilke ressurser en stat besitter, men dens institusjonelle konverteringsevne – evnen til å omsette fragmenterte ressurser til koordinert handling.
Ukrainas gjenoppbygging kan bli en krevende test på Norges konverteringsevne.
For Norge kan være en betydelig finansiell støttespiller for Ukraina uten nødvendigvis å bli en tilsvarende betydelig økonomisk partner. Land med mindre finansielle ressurser kan samtidig lykkes bedre med å omsette sine virkemidler til næringslivsrelasjoner og langsiktig økonomisk tilstedeværelse.
Dermed oppstår et norsk paradoks: Norge kan være med på å finansiere gjenoppbyggingen av et marked som andre lands næringsliv er bedre institusjonelt rigget til å delta i.
En undervurdert strategisk ressurs
Det finnes samtidig en ressurs i Norge som sjelden behandles som en del av landets geoøkonomiske kapasitet: ukrainerne som allerede befinner seg her.
Den norske diskusjonen har naturlig nok vært dominert av integrering. Språk, arbeid og samfunnsdeltakelse er viktige mål, men perspektivet blir for snevert dersom ukrainere utelukkende betraktes som mennesker som skal integreres i Norge.
Blant dem finnes entreprenører, bedriftsledere, ingeniører, økonomer, teknologer, håndverkere og andre fagpersoner. De bringer med seg kompetanse, språk, markedskunnskap og profesjonelle nettverk. De kjenner ukrainske institusjoner og forretningskultur, samtidig som stadig flere får erfaring med hvordan norsk næringsliv og norske institusjoner fungerer.
Det gir dem en potensiell strategisk funksjon som går langt utover tradisjonell integreringspolitikk.
De kan bli økonomiske og institusjonelle brobyggere mellom Norge og Ukraina.
I DinBedrift har jeg tidligere skrevet om behovet for å gå fra å betrakte ukrainere primært som flyktninger til også å se dem som entreprenører og verdiskapere. Sett i lys av gjenoppbyggingen bør dette perspektivet utvides ytterligere. Ukrainsk kompetanse i Norge kan bli en del av infrastrukturen som kobler norske SMB-er til ukrainske markeder, virksomheter og institusjoner.
Det er i denne koblingen den strategiske muligheten ligger.
Les også: Forsvarsbygg er ikke problemet – det er symptomet
Norske SMB-er kan besitte teknologien og den industrielle kompetansen. Ukrainere i Norge kan tilføre markedskunnskap, språk og nettverk. Norske finansielle institusjoner kan bidra med kapital, mens offentlige virkemidler kan redusere deler av risikoen og lokale ukrainske virksomheter kan bidra med gjennomføringsevne.
Verdien ligger ikke bare i ressursene hver for seg.
Den ligger i evnen til å koble dem.
Det er institusjonell kapital i praksis.
Fra integrering til geoøkonomisk brobygging
Dette perspektivet utfordrer også måten norsk politikk organiseres på. Integreringspolitikk, næringspolitikk og Ukraina-politikk behandles gjerne som separate politikkområder med ulike institusjoner, budsjetter og mål.
Men sett fra et geoøkonomisk perspektiv møtes de i den samme strategiske utfordringen: Hvordan utvikler Norge langsiktige økonomiske forbindelser til et Ukraina som gradvis integreres i Europa?
Det krever mer enn møteplasser og gode intensjoner. En norsk SMB med en løsning Ukraina trenger, bør kunne kobles systematisk til relevante ukrainske partnere, finansiering, garantier, juridisk kompetanse og markedsinformasjon. Ukrainere i Norge med relevant kompetanse og nettverk bør inngå naturlig i denne infrastrukturen.
Prinsippet bør være enkelt: Den enkelte SMB skal ikke måtte bygge hele den institusjonelle infrastrukturen rundt sin Ukraina-satsing alene.
Dette innebærer ikke at staten skal erstatte markedet eller velge hvilke bedrifter som skal lykkes. Det innebærer å erkjenne at markeder, særlig markeder preget av krig, politisk risiko og omfattende internasjonal finansiering, ikke eksisterer i et institusjonelt vakuum.
Oppgaven er å bygge markedsinfrastrukturen som gjør det mulig for næringslivet å konkurrere.
For Norge er dette særlig viktig nettopp fordi næringsstrukturen domineres av SMB-er.
Gjenoppbyggingen har allerede begynt
Det er samtidig en strategisk feil å betrakte Ukrainas gjenoppbygging som noe som begynner den dagen en fredsavtale undertegnes.
Den økonomiske gjenoppbyggingen og posisjoneringen foregår allerede.
Bedrifter etablerer partnerskap, banker utvikler finansielle instrumenter, myndigheter bygger forbindelser, leverandørkjeder reorganiseres og transportkorridorer endres. Gjennom disse prosessene akkumuleres markedskunnskap, relasjoner og institusjonell tillit.
Det betyr at når våpnene en dag stilner, går ikke startskuddet for den økonomiske konkurransen om Ukraina.
Mange aktører vil allerede ha vært i løpet i flere år.
Les også: Den politiske og økonomiske situasjonen i Niger forverres
Dette er kanskje den viktigste grunnen til at Norge bør bevege seg fra en Ukraina-politikk dominert av giverlogikk til en bredere partnerskapslogikk.
Norge skal fortsatt være en betydelig politisk, militær og økonomisk støttespiller for Ukraina. Men den langsiktige ambisjonen bør være et Ukraina som ikke er permanent avhengig av vestlige overføringer, men som utvikler produktive bedrifter, investeringer, eksportinntekter og stadig dypere integrasjon i europeiske markeder og verdikjeder.
Et økonomisk robust Ukraina vil også være et mer sikkerhetspolitisk robust Ukraina.
Og det åpner for at forholdet mellom Norge og Ukraina over tid kan utvikles fra dagens giver–mottaker-relasjon til et mer gjensidig økonomisk partnerskap.
Norge må velge hvilken rolle vi skal ha
Spørsmålet som ble reist under Arendalsuka i går – om Ukraina kan bli Europas største businessmulighet – peker derfor mot en langt større problemstilling.
Behov skaper ikke automatisk økonomiske muligheter. Muligheten oppstår først når bedriftene og institusjonene rundt dem har kapasitet til å gripe den.
For Norge er dette særlig avgjørende når rundt 98 prosent av næringslivet består av SMB-er. En Ukraina-strategi som i praksis bare fungerer for virksomheter med store internasjonale organisasjoner, omfattende kapital og etablerte nettverk, vil ikke være en strategi som favner norsk næringsliv.
Norge har mye av det som kreves for å spille en betydelig rolle i gjenoppbyggingen. Det avgjørende spørsmålet er om ressursene kan kobles og mobiliseres.
For Ukrainas gjenoppbygging illustrerer en grunnleggende geoøkonomisk innsikt: Et lands strategiske styrke avgjøres ikke bare av hvor store ressurser det besitter, men av institusjonenes evne til å omsette ressursene til koordinert handling.
Norge kan bidra med milliarder til Ukrainas gjenoppbygging og samtidig oppleve at andre land bygger sterkere økonomiske forbindelser til landet vi er med på å finansiere.
Alternativet er å bruke den kommende gjenoppbyggingen til å utvikle et langsiktig partnerskap hvor norsk teknologi og norske SMB-er kobles med ukrainsk kompetanse, kapital og lokale nettverk.
Det vil være mer enn næringspolitikk.
Det vil være norsk geoøkonomi.
For kampen om morgendagens Ukraina begynner ikke når krigen slutter. Den økonomiske og institusjonelle posisjoneringen har allerede begynt.
Reportasje om Ukrainas krigsøkonomi: Nøkkelen ligger til sjøs 🔒
