Afghanistan har en dominerende posisjon i Sør-Asias vanngeografi. Isbreene og snøfeltene i Hindu Kush forsyner elvesystemer som renner østover mot Pakistan, og gjør Afghanistan til en nøkkelaktør i regionens hydrologi. Til tross for økonomisk sårbarhet og internasjonal isolasjon kontrollerer Taliban-regjeringen kildeområdene til elver Pakistan ikke kan erstatte med alternative vannkilder.
Siden Taliban kom til makten, har regjeringen i økende grad sett kontrollen over elver i øvre løp ikke bare som et redskap for nasjonal utvikling, men også som et politisk pressmiddel. I fraværet av tradisjonelle diplomatiske og økonomiske virkemidler er vann blitt en måte å hevde suverenitet på og legge press på Pakistan.
For det første forsterkes situasjonen av at verken Afghanistan eller Pakistan har ratifisert FNs konvensjon fra 1997 om retten til ikke-navigasjonsmessig bruk av internasjonale vassdrag. De to landene har heller aldri inngått noen bilateral avtale om fordeling av vannressurser. Det svekker det institusjonelle grunnlaget for samarbeid ytterligere. Situasjonen kompliseres også av at enhver formell avtale om vannfordeling i praksis ville innebære en anerkjennelse av Durand-linjen som legitim internasjonal grense. Det strider mot Afghanistans langvarige politikk, en linje som er blitt videreført og forsterket under Taliban.
For det andre viser Talibans kunngjøring i 2025 om planer om å bygge en demning i Kunar-elven – åpent fremstilt som et svar på pakistansk press – at vann har gått fra å være en latent irritasjonsfaktor til å bli et aktivt element i den bilaterale konfrontasjonen. Selv om Pakistan er nedstrømsstat ved Kabul-elven, bruker landet i dag mesteparten av det anvendbare vannet. Det skyldes i stor grad Afghanistans langvarige manglende evne til å bygge ut infrastruktur i øvre elveløp. Denne balansen blir stadig mer skjør etter hvert som Afghanistan går videre med byggingen av 12 demninger som skal produsere 1 177 MW elektrisitet. Prosjektene kan redusere den årlige vanntilførselen til Pakistan med nesten 3,7 milliarder kubikkmeter, tilsvarende 16–17 prosent. Det kan få alvorlige følger for vannsikkerhet, matsikkerhet og økonomisk stabilitet.
Les også: Kruttønna Pakistan–Afghanistan eksploderer 🔒
Afghanistan bruker vannet fra Kabul-elven først og fremst til direkte drikkevannsforsyning for bosetninger langs elvebreddene. Pakistan bruker det samme vannet til strategiske formål i langt større skala: vanning i jordbruket, produksjon av vannkraft ved anlegg som Warsak- og Mohmand-demningene, og drikkevannsforsyning til rundt 20 millioner mennesker som er avhengige av Kabul-elvens vassdrag. Taliban-representanter har uttrykkelig formulert den strategiske logikken bak denne politikken, mens enkelte eksperter har omtalt vann som «det eneste ikke-militære våpenet» Afghanistan har til rådighet som svar på pakistansk innblanding i landets indre anliggender. Vanninfrastruktur blir dermed ikke lenger bare sett som et middel til vannuavhengighet, men også som et redskap for tvangsdiplomati i en pågående bilateral konfrontasjon.
Samtidig må en viktig begrensning understrekes. Afghanistans økonomiske ressurser er små, landets tekniske kapasitet er svekket etter flere tiår med konflikt, og få utenlandske entreprenører er villige til å arbeide under Talibans kontroll. Det politiske signalet som ligger i demningsbyggingen, ligger derfor foreløpig langt foran den faktiske ingeniørkapasiteten på bakken.
For det tredje har Indias økende involvering i afghansk vannkraft gjort en bilateral konflikt til en trekantet geopolitisk konfrontasjon. Salma-demningen, som vanner titusener av hektar og forsyner befolkningen i Herat-provinsen med vann, og den planlagte Shahtoot-demningen på en sideelv til Kabul-elven, vil styrke Indias infrastrukturelle innflytelse i Afghanistans vannsektor ytterligere. Utover disse prosjektene skal India etter sigende ha forpliktet seg til å investere rundt 1 milliard dollar totalt. Gitt Kabuls begrensede økonomiske handlingsrom gir det India betydelig innflytelse over retningen og tempoet i demningsbyggingen. Pakistan ser på sin side ikke dette som nøytral bistand, men som en indisk strategi for å skape «hydraulisk press» fra to kanter, rettet mot jordbruksgrunnlaget i det sørlige Punjab, Sindh og Balochistan. Bakgrunnen er at India i mai 2025 suspenderte Indusvannavtalen, noe som truet vannsikkerheten i det østlige Pakistan, samtidig som indiskstøttet demningsbygging i Afghanistan legger press fra vest.
For det fjerde viser dynamikken i konflikten at en slik strategi i bunn og grunn også er selvdestruktiv for Afghanistan. Til tross for økende spenninger er Afghanistan fortsatt strukturelt avhengig av Pakistan for forsyninger av grunnleggende matvarer. Nesten 80 prosent av landets viktigste import fra Pakistan består av hvete, mel og ris. Denne gjensidige avhengigheten skaper et paradoks: Ethvert afghansk forsøk på å begrense vannføringen for å svekke Pakistans jordbrukssektor vil trolig raskt slå tilbake på Afghanistans egen økonomi. En nedgang i pakistansk jordbruksproduksjon vil drive opp matprisene og ramme afghanske markeder direkte, nettopp fordi de er avhengige av importerte basisvarer. I denne forstand er begge stater økonomiske «gisler» av det samme elvesystemet, og tvangsstrategier risikerer å skape gjensidig sårbarhet snarere enn ensidig fordel. Vann kan derfor ikke effektivt brukes som våpen uten betydelige selvdestruktive kostnader.
Les også: Konflikten mellom India–Pakistan: Vannkrig-spøkelset
For det femte forsterkes konflikten av klimaendringenes økende virkning, som gradvis reduserer den samlede mengden tilgjengelige vannressurser. Ifølge FNs utviklingsprogram var Afghanistan i 2023 rangert som nummer seks blant landene som er mest sårbare for klimaendringer, og nummer fire når det gjelder samlet katastroferisiko. Disse klimaendringene forverres av den akselererende smeltingen av isbreene i Hindu Kush, som er viktige kilder til Kabul-elvens vassdrag. Resultatet er at den samlede mengden tilgjengelig vann minker samtidig som etterspørselen fortsetter å øke som følge av befolkningsvekst og jordbruksbehov. Dermed får selv mindre inngrep oppstrøms større politisk sprengkraft, fordi de i økende grad forstås gjennom knapphetens og den eksistensielle risikoens linse.
Vannforholdet mellom Afghanistan og Pakistan formes i økende grad av strukturell ubalanse, et svakt rettslig rammeverk og skjerpet geopolitisk konkurranse. Det som tidligere først og fremst var et teknisk spørsmål, er blitt et politisk følsomt område preget av infrastruktur, ekstern innblanding og strategiske tenkemåter. Til tross for økende spenninger begrenser økonomisk gjensidig avhengighet og Afghanistans innenrikspolitiske og tekniske begrensninger muligheten for vedvarende ensidig press.
Resultatet er at vannstridene trolig vil skjerpe de politiske spenningene og utløse periodiske kriser, men neppe eskalere til direkte væpnet konflikt. Vann fungerer snarere som en katalysator som forsterker eksisterende mistillit og regional rivalisering. Samtidig gjør gjensidig sårbarhet kostnadene ved eskalering høyere. Det trekker begge parter, i hvert fall på lang sikt, i retning av forhandlet håndtering fremfor åpen konfrontasjon.
Dette innlegget er skrevet av Aziza Mukhammedova, sjefsforsker ved IAIS og Fayoziddin Bakhriddinov, forskningsassistent ved IAIS.
