Kulturkrig, religiøs mobilisering og institusjonell radikalisering er i ferd med å forandre amerikansk politikk. Spørsmålet er om E pluribus unum fortsatt kan holde nasjonen sammen.
Politisk polarisering har alltid vært en del av USAs historie: patrioter og lojalister i 1776, Unionen og Konføderasjonen i 1850- og 1860-årene, og segregasjonstilhengere og borgerrettighetsforkjempere hundre år senere. Dagens situasjon minner om disse periodene i graden av splittelse, men skiller seg samtidig markant fra dem når det gjelder drivkrefter, aktører og uttrykksformer.
Et stort brudd
Tidligere kretset polariseringen rundt én stor strid: uavhengigheten, slaveriet eller borgerrettighetene. Amerikanerne kunne bekjempe hverandre med ekstrem vold i kampen om hvordan samfunnet skulle defineres, men konflikten dreide seg nettopp om dette felles samfunnet. I dag ser striden gradvis ut til å flytte seg fra de store, kollektive spørsmålene til den enkeltes identitet. Det er ikke lenger bare hva man mener som blir politisk, men hvem man er.
«Det er ikke lenger bare hva man mener som blir politisk, men hvem man er.»
Identitet har riktignok alltid vært en kilde til stolthet i USA. Den hadde likevel sin plass innenfor et tydeligere skille mellom den offentlige og den private sfæren og, fremfor alt, i en sterk felles forestilling om nasjonen. E pluribus unum: Av mange, én. I tillegg kom en sivilreligion – In God We Trust – og et felles løfte: den amerikanske drømmen. Den amerikanske individualismen sto dermed ikke i motsetning til fellesskapet; paradoksalt nok styrket den det. Den enkelte skulle kunne lykkes på egen hånd, men denne fremgangen inngikk i et kollektivt prosjekt kalt Amerika.
En felles fiende har også styrket denne identiteten: europeisk innblanding på 1800-tallet, kommunismen på 1900-tallet og deretter islamismen etter 11. september 2001. De interne uenighetene forsvant ikke, men i perioder fantes det noe større som hevet seg over splittelsene.
Les også: Når økonomi blir sikkerhetspolitikk
Det er denne balansen som nå ser ut til å briste. For en del amerikanere er identiteten ikke lenger bare en kilde til stolthet, men et middel til konfrontasjon. Seksuell orientering for noen, religion for andre, samt rase, kjønn og politisk tilhørighet blir moralske skillelinjer. Motstanderen tar ikke lenger bare feil; feilen avslører hvem vedkommende er.
Denne «antisosiale individualismen» bryter med individualismen Max Weber knyttet til den protestantiske etikken: et autonomt individ med ansvar for sin egen skjebne, men samtidig forankret i en moralsk og kollektiv orden. Det moderne individet krever derimot i stadig større grad at dets egenart skal anerkjennes av hele samfunnet. Når enhver identitet krever politisk anerkjennelse, risikerer E pluribus unum å miste sitt siste ord: Pluribus består, men hva skjer med unum?
Fra toleranse til overfølsomhet
Fragmenteringen ledsages av en annen omveltning: Selve betydningen av toleranse er i endring. Å tolerere innebar tradisjonelt å godta at en oppfatning man anså som feil, sjokkerende eller umoralsk, likevel kunne komme til uttrykk. Prinsippet hadde bare en funksjon fordi det nettopp beskyttet det man ikke likte å høre. Et samfunn der alle er enige, trenger ikke toleranse.
En del av samtidens amerikanske kultur ser ut til å ha snudd denne logikken på hodet. Uenighet er ikke lenger bare et intellektuelt spørsmål. Når en overbevisning blir en grunnleggende del av identiteten til den som bærer den, kan kritikk av overbevisningen oppleves som et angrep på personen selv. Toleranse innebærer da ikke lenger å tåle motpartens syn, men å be motparten om å avstå fra å uttrykke bestemte meninger for å skåne dem som kan bli krenket av dem.
Det er her Nietzsche på underlig vis igjen blir aktuell. Ikke fordi han skulle ha forutsett de amerikanske kulturkrigene, men fordi kritikken hans av flokkmoralen og ressentimentet beskriver en eldre mekanisme: Et samfunn kan ende med å bli mistenksomt overfor det som skiller seg ut, forstyrrer eller hevder et verdihierarki. I Slik talte Zarathustra søker hans «siste menneske» ikke lenger selvoverskridelse, men komfort: «Vi har oppfunnet lykken», erklærer det tilfreds. Storhet blir mistenkelig idet den forstyrrer den alminnelige roen.
Les også: Konformisme – tilbøyeligheten til å følge normen former våre samfunn
Ressentimentets logikk, slik Nietzsche utvikler den i Moralens genealogi, går enda lenger. Avmakt kan forvandles til moralsk overlegenhet: Det man ikke kan beseire, erklæres for ondt, og den man ikke kan måle seg med, gjøres skyldig i sin egen overlegenhet. Overført til vår tid – og uten å gjøre Nietzsche til en tidlig kommentator av wokismen – kaster denne innsikten lys over en kultur der sårbarhet i seg selv kan gi moralsk autoritet.
I årevis har dessuten et utsagn sirkulert under Dostojevskijs navn: «Vi vil nå et slikt absurditetsnivå at intelligente mennesker forbys å tenke for ikke å fornærme idiotene.» Etter all sannsynlighet skrev han det aldri. At sitatet likevel har fått så stor utbredelse, er avslørende: Et falskt sitat kan overleve nettopp fordi det formulerer det en samtid gjerne skulle ha lest.
«Et falskt sitat kan overleve nettopp fordi det formulerer det en samtid gjerne skulle ha lest.»
Da Josh Hawley i 2022 spurte jusprofessor Khiara Bridges om «personene som kan bli gravide» var kvinner, svarte hun at transmenn og ikke-binære personer også kan bli gravide. Da senatoren fortsatte resonnementet, nøyde Bridges seg ikke med å motsi ham: Hun omtalte spørsmålet som «transfobisk» og hevdet at en slik spørsmålsstilling kan utsette transpersoner for vold. Alexandria Ocasio-Cortez tok offentlig professoren i forsvar. Fire år senere nektet en gynekolog, utspurt av den samme Hawley, gjentatte ganger å svare ja eller nei på spørsmålet: «Kan menn bli gravide?»
Guds revansj
Denne identitetsmessige fragmenteringen faller sammen med et gammelt fenomen: religionens tilbakekomst i politikken. In God We Trust kunne fungere som sivilreligion nettopp fordi Gud ikke var nærmere definert. Amerika kunne tro kollektivt uten stadig å måtte spørre: Hvilken Gud? Protestanter, katolikker og jøder kunne gradvis kjenne seg igjen i en referanse som var abstrakt nok til å bli felles og nasjonal.
Les også: En religiøs kamp Trump aldri kan vinne
I dag er også religionen i ferd med å bli en tydelig politisk identitet igjen. På høyresiden fremmer en fløy i Det republikanske partiet i stadig større grad en politisk kristendom og fremstiller USA som en nasjon der det kristne fundamentet må gjenreises. På venstresiden ser man et annet fenomen: den raske fremveksten av en generasjon muslimske ledere som er progressive og antisemittiske, og som står påfallende nær terrororganisasjoner.
Ilhan Omar ble valgt inn i Representantenes hus i 2018. I 2019 utløste flere av uttalelsene hennes om proisraelsk innflytelse strid også i hennes egen leir. Demokratiske folkevalgte anklaget henne for å ha gjentatt antisemittiske troper om penger og «dobbel lojalitet». I 2023 fjernet det republikanske flertallet henne fra utenrikskomiteen. Demokratene fordømte reaksjonen som partipolitisk og viste blant annet til hennes tidligere unnskyldninger.
Enda mer symboltungt er tilfellet Zohran Mamdani. Han ble valgt til borgermester i New York i 2025 og ble i januar 2026 den første muslimen til å lede byen. Antisionismen hans er uttalt, og støtten til BDS-bevegelsen går langt tilbake. Men én episode fra før den valgpolitiske karrieren hans fortjener særlig oppmerksomhet: I en sang fra 2017 hyllet Mamdani «Holy Land Five», lederne for Holy Land Foundation, som i USA ble dømt for å ha støttet Hamas. Symbolikken er slående. Et kvart århundre etter 11. september 2001 ledes New York av en muslimsk, progressiv og antisionistisk mann som tidligere uttrykte sympati for disse fem domfelte. Fremgangen hans viser hvor omfattende den kulturelle forskyvningen har vært på 25 år: Referanser som tidligere ville ha vært politisk diskvalifiserende, er det åpenbart ikke lenger.
Abdul El-Sayed representerer et nytt trinn i denne utviklingen. Som demokratisk senatskandidat i Michigan i 2026 representerer han en ung og progressiv venstreside som er sterkt kritisk til israelsk politikk og støttes av en anti-establishment-koalisjon. Israel-spørsmålet har dessuten skapt dyp splittelse i Demokratenes primærvalg i Michigan. I nyere tid har de politiske forbindelsene hans til strømmeren Hasan Piker, som selv har stått i sentrum for kontroverser om Israel og amerikanske jøder, utløst kritikk også blant demokrater. I 2019 hevdet Piker at «USA fortjente 11. september-angrepene». Disse politiske gjennombruddene viser den ideologiske omformingen av Det demokratiske partiet og, i videre forstand, av USA.
Les også: Israel-lobbyen splitter amerikanske konservative 🔒
Denne omdefineringen når helt inn i kristendommen. James Talarico, demokratisk folkevalgt i Texas og teologistudent, uttalte i Representantenes hus i Texas at «Gud er ikke-binær». Senere har han preket i kirken sin foran et kors dekket av LHBT- og transflagg. Også her er symbolikken slående: For tilhengerne forkynner fargene det kristne budskapets universalitet. For motstanderne viser de derimot en religion som pålegges å innrette seg etter samtidens politiske kategorier.
En venstreside som ikke lenger bare vil reformere USA
Bruddet kommer enda tydeligere til uttrykk hos Democratic Socialists of America. Begrepet sosialisme var lenge nærmest unevnelig i amerikansk rikspolitikk. I dag har DSA folkevalgte representanter og vinner demokratiske primærvalg. Fremfor alt viser en gjennomgang av programmet at ambisjonene ikke lenger bare handler om høyere skatter eller et mer sjenerøst helsevesen.
Det gjeldende programmet krever uttrykkelig at Senatet avskaffes. Valgmannskollegiet skal også bort. Enda mer oppsiktsvekkende er DSAs forslag om å erstatte presidenten og Høyesterett med en utøvende og en dømmende makt som er «valgt av og underlagt Kongressen». Dette er ikke motstandernes tolkning, men ordlyden i DSAs eget program. En tekst publisert i organisasjonens tidsskrift Democratic Left 17. august 2026 slår dessuten fast behovet for et «nytt politisk system».
Programmet griper også inn i eierskapsforholdene. DSA krever offentlig eierskap til de største selskapene og de viktigste næringene, kombinert med en kraftig utvidelse av offentlige tjenester. Den amerikanske modellen, som bygger på privat eiendomsrett og begrensning av den føderale makten, skal dermed ikke bare justeres. Deler av fundamentet skal erstattes.
På strafferettsområdet går DSA enda lenger. Organisasjonens nasjonale abolisjonistgruppe sier at den vil «begrense, redusere og avskaffe» statens frihetsberøvende apparat, noe som uttrykkelig omfatter fengsler og politi. En resolusjon vedtatt i 2021 fastsatte avskaffelse av fengslene og det fengselsbaserte straffesystemet som mål. Utkastet til plattform gikk så langt som å kreve at «alle mennesker befris fra ufrivillig innesperring». En offisiell del av organisasjonen tar altså uttrykkelig til orde for å avskaffe dagens fengselssystem.
Les også: Hvordan arven etter en italiensk kommunist ble høyresidens våpen i kulturkrigen 🔒
Dermed blir det tydelig hvor langt den amerikanske venstresiden har beveget seg. Sett under ett går disse prosjektene langt utover rammen for et sosialdemokrati av europeisk type. Å avskaffe Senatet, underordne den utøvende og dømmende makten Kongressen, kollektivisere store selskaper og utfordre fengselssystemet innebærer å endre en betydelig del av USAs institusjonelle orden. DSA foreslår ikke lenger bare en annen politikk for USA; organisasjonen vil ødelegge det som har gjort landet til en myte.
«DSA foreslår ikke lenger bare en annen politikk for USA; organisasjonen vil ødelegge det som har gjort landet til en myte.»
En høyreside som også radikaliseres
Venstresiden har likevel ikke monopol på dette bruddet. Donald Trump har forvandlet Det republikanske partiet, og 6. januar 2021 er en uomgjengelig hendelse i denne sammenhengen. Etter å ha nektet å erkjenne valgnederlaget holdt Trump i ukevis liv i forestillingen om et stjålet valg. Stormingen av Kongressbygningen viser hva som kan skje når motstanderen ikke lenger bare anses å ta feil, men avvises som illegitim.
Siden har politikken blitt enda mer personorientert. Truth Social gjør det mulig for Trump å henvende seg direkte til kjernevelgerne. Josh Hawley og Brandon Gill bruker Instagram og X til å forvandle kongresshøringer og politiske konfrontasjoner til videoer på noen få sekunder. Politikken må nå være spektakulær for å eksistere – en logikk som svært ofte brukes i møte med progressive representanter.
Denne voldsomme medieeksponeringen bidrar til radikaliseringen i begge leirer. Algoritmen belønner ikke den som erkjenner at motstanderen kanskje har et gyldig argument. Den belønner den som ydmyker motstanderen.
«Algoritmen belønner ikke den som erkjenner at motstanderen kanskje har et gyldig argument. Den belønner den som ydmyker motstanderen.»
Dette fører til et annet fenomen: Den samme handlingen bedømmes ikke lenger likt, men ut fra hvem som utfører den. Barack Obama utviste millioner av utlendinger uten lovlig opphold og gjorde omfattende bruk av droneangrep. Denne politikken ble kritisert, men utløste aldri den nærmest eksistensielle reaksjonen i progressiv kultur som hver av Donald Trumps innvandringsoperasjoner vekker i dag. Politikken er ikke identisk, men det er heller ikke mottakelsen av den. Partipolitisk identitet går nå ofte foran selve vurderingen.
Les også: Nye strategier i kulturkrigen
Kan USA fortsatt assimilere?
Innvandringen samler alle disse motsetningene. Den la grunnlaget for USA. Irer, italienere og østeuropeiske jøder tidligere, latinamerikanere i dag – de kom ikke til USA for vertslandets skyld. De kom for å dra nytte av mulighetene landet tilbød.
Men den gamle samfunnskontrakten hadde også en annen del: å bli amerikansk. Innvandreren kunne beholde religionen og deler av kulturen sin. Barna ble likevel gradvis innlemmet i en felles identitet. Den amerikanske drømmen forvandlet nettopp et mangfold av opphav til én nasjonalitet.
Dagens problem er derfor ikke bare innvandringen. Spørsmålet er om assimilering fortsatt anses som et legitimt mål. Et samfunn kan kontinuerlig ta opp i seg nye befolkningsgrupper dersom det fortsatt vet hva det vil assimilere dem inn i. Det er langt vanskeligere når samfunnet selv tviler på sin egen historie og sine egne symboler. Det er her alle bruddlinjene møtes.
Punktet uten retur?
USA har opplevd verre tider. En borgerkrig kostet flere hundre tusen mennesker livet. I 1960-årene ble opptøyer, politiske attentater og rasistisk vold vevd sammen. Å snakke for lettvint om et USA på randen av sammenbrudd ville derfor være å glemme landets historie. Dagens fare er en annen. Under den amerikanske borgerkrigen kjempet to leirer om å avgjøre hva USA skulle være.
I dag dukker det iblant opp et mer urovekkende spørsmål: Ønsker de fortsatt det samme USA? En del av venstresiden utfordrer institusjoner som er to og et halvt århundre gamle. En del av høyresiden nekter å godta institusjonenes avgjørelser når utfallet går dem imot. Noen ser de amerikanske tradisjonene som et system som må dekonstrueres; andre fristes til å forsvare dem ved å sette til side reglene tradisjonene selv pålegger dem. Hver side finner dermed en begrunnelse for sine egne ytterliggående handlinger i motpartens overtramp.
Det er kanskje dette som er det virkelige punktet uten retur. Ikke når amerikanerne slutter å være enige – det har de aldri vært – men når de slutter å betrakte seg som medlemmer av det samme politiske fellesskapet. USAs motto sammenfattet hele landets ambisjon med tre ord: E pluribus unum. USA har aldri manglet pluribus. Spørsmålet er hvordan et unum kan vernes.
