Kina utvider sine revisjonistiske geopolitiske mål i Transhimalaya-regionen til å inkludere «økodominans» over sine naboland.
Kortversjonen
- Kina bruker kontroll over vannressurser fra det tibetanske platået som et strategisk maktmiddel mot naboland.
- Beijings hidropolitikk påvirker nedstrømsland som India og skaper nye geopolitiske spenninger i Transhimalaya-regionen.
- Innen 2035 planlegger Kina å fullføre sin dominans over regionens vannressurser gjennom omfattende infrastrukturprosjekter.
- Mangelen på robuste multilaterale rammeverk svekker nedstrømslandenes forhandlingsposisjon overfor kinesisk press.
- Eksperter mener at en felles regional innsats er nødvendig for å avvåpenisere og sikre bærekraftig vannforvaltning.
47 % av verdens befolkning, nesten halvparten av den globale befolkningen, er avhengige av vannressurser som har sin opprinnelse på det tibetanske platået. Vann er derfor en viktig sikkerhetsmessig bekymring for nedstrømslandene i Sør- og Sørøst-Asia, hvor stater ser på tilgang til vannressurser gjennom et nasjonalt sikkerhetsperspektiv. Dette synet er basert på staters oppfatninger av makt og knapphet, spesielt siden Kinas kontroll over Himalayas vannressurser synes å være nært forestående.
Faktisk tyder Kinas aktiviteter i Himalaya på en meget nyansert strategi for å oppnå økologisk dominans, der de bruker miljømanipulering og kontroll over vannressurser som statlige maktmidler, som strekker seg langt utover ren territorial ambisjon. Kina har betydelig kontroll over Himalayas vannressurser, og deres politikk påvirker nedstrømslandene som India, Bangladesh, Myanmar, Vietnam, Laos og Kambodsja. Denne “hydropolitikken” har introdusert en helt ny front i geopolitiske spenninger, der vann både blir et våpen og et verktøy for diplomati.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
