Misoppfatninger om Svalbards juridiske status og suverenitet florerer i akademiske og offentlige diskusjoner. FNI-forsker avklarer feilaktige antakelser.
Andreas Østhagen, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt, hevder at visse misforståelser om Svalbard stadig dukker opp i media og akademiske verk. Han påpeker at den vanligste misforståelsen handler om Svalbards status som et ‘delt område’ eller at dets juridiske status er ‘tvetydig’. Østhagen mener at den norske regjeringens taushet bidrar til slike misoppfatninger. Dette ble først rapportert i High North News.
Svalbardøygruppen vekker interesse både i mediene og i forskningsmiljøer. Dens beliggenhet, midtveis mellom Norge og Nordpolen i Arktis, er også av strategisk interesse for internasjonale aktører og gjenstand for spekulasjoner om suverenitet og ressurser.
Nylig fremla den norske regjeringen en Stortingsmelding om Svalbard, to år før planen. Geopolitikk var angitt som en av drivkreftene bak denne akselerasjonen.
Likevel holdes detaljene om regjeringens geopolitiske bekymringer skjult. Når den norske regjeringen tier om sine bekymringer for Svalbard, fortsetter misoppfatninger og misforståelser å oppstå i media og innen akademisk arbeid.
I en artikkel med tittelen «Mytene om Svalbards geopolitikk: Et arktisk case-studie» utforsker Østhagen disse misoppfatningene. Han påpeker at vanlige oppfatninger om «geopolitisk rivalisering», som antas å skyldes eller til og med akselereres av smeltingen av havis, er for enkle.
«Sikkerhetsstudier i Arktis har ofte en tendens til å være for generelle og drives av brede konklusjoner som ikke tar hensyn til regional kompleksitet og forskjellene i sikkerhetsutfordringer nord for polarsirkelen,» skriver han.
I stedet oppfordrer han til større åpenhet rundt de faktiske utfordringene ved Svalbard-arkipelet for å forhindre misoppfatninger. Den mest vanlige misoppfatningen gjelder Svalbards status som et «delt område» eller at dets juridiske status er «tvetydig». Østhagen påpeker at mange forskere har stilt spørsmål ved Norges suverenitet eller beskrevet den som omstridt, noe han mener er feilaktig.
Forskeren sier at norske lover og forskrifter gjelder for øygruppen, og at selv militariserte Russland ikke kunne hevde noe annet. Han understreker også at NATOs sikkerhetsgarantier gjelder for Svalbard.
«Forestillingen om at dens suverenitet er omstridt, eller at det eksisterer en juridisk ‘tvetydighet’, kan oppstå fra en sammenblanding av uenigheten som gjelder traktatens relevans for aktiviteter utover 12 nautiske mil,» skriver FNI-forskeren.
Les også: Mot et kaldere klima i geopolitikken: Sikring av Arktis mot autoritære makter
Denne tvisten om traktatens geografiske rekkevidde er beskrevet nedenfor, i tillegg til utfordringer med norske reguleringer og politikk på Svalbard, ifølge forskeren. Østhagen påstår at det har vært kritikk fra tredjeparter om hvordan Norge implementerer reguleringer på øyene, samtidig som traktaten fra 1920 overholdes.
Norge regulerer all aktivitet på øygruppen, men borgere og selskaper fra andre undertegnede stater kan utføre aktiviteter der. Likevel har Norge innført strengere eller mer koordinerte reguleringer for alt fra turisme til forskning, noe som gjør aktiviteter på øygruppen mer utfordrende for noen av traktatunderskriverne.
Noen stater, hovedsakelig Russland, har derfor klaget over begrensninger i aktivitet, som at russiske selskaper ikke får bruke helikoptre for turisme, skriver Østhagen.
Han mener at klagene ikke direkte utfordrer norsk suverenitet over Svalbard, men at summen av klager kan føre til en større utfordring når det gjelder hvordan Norge holder seg til og tolker traktaten. Dette kan igjen føre til akselererende misoppfatninger om at Norges suverenitet er truet. I tillegg kunne det tjene som et grunnlag for å undergrave Norges suverenitet hvis Russland ønsket å eskalere en konflikt mens de opprettholder en form for plausibel fornektelse, sier Østhagen.
Havområdet rundt Svalbard-arkipelet er også gjenstand for utfordringer.
Flere parter har bestridt de maritime sonene rundt Svalbard og hvorvidt traktaten også skal gjelde på sjøen utover 12 nautiske mil. Traktaten selv refererer kun til ‘territorialfarvann’, som er 12 nautiske mil fra grunnlinjen. I 1975 ble kyststater tildelt retten til en 200 mils eksklusiv økonomisk sone (EEZ) utover nasjonens territorialfarvann. Norge møtte motstand i forsøket på å etablere en slik sone rundt Svalbard.
Derfor valgte Norge å opprette en fiskerivernsone (FPZ) rundt Svalbard i 1977, der tilgangen til fiskerier var basert på aktivitet i tiåret før.
Selv om dette var for å unngå konflikt med andre stater angående tolkningen av traktaten, har det vært motstand mot denne løsningen. Snøkrabbefiske- og torskekvote-sakene illustrerer denne konflikten og hvordan konkurransen om tilgang til ressurser kan intensiveres.
Les også: Kina seiler foran i polarkappløpet
Østhagen ser også på tvisten til sjøs som en bekymring når det gjelder en mulig eskalering mellom russiske fartøy og det norske kystvakten i FPZ.
Russiske fartøy har tillatelse til å fiske i sonen, men den russiske staten har poengtert at de ikke anerkjenner norsk jurisdiksjon for å inspisere og arrestere i disse farvannene.
«Jo mer anspent de bredere sikkerhetsrelasjonene mellom Norge og Russland, desto større er frykten for at slike småskala hendelser til sjøs som involverer norske myndigheter og russiske aktører, kan eskalere ut av proporsjoner,» skriver forskeren.
