Som leder for partiet Varanda VeZimbabwe ønsker Brett Holley å reformere et politisk system som har gått tom for kraft. Men bakgrunnen hans reiser et følsomt spørsmål: Er det fortsatt mulig å være fullt ut zimbabwisk og samtidig hvit i et land preget av arven etter Sør-Rhodesia?
Kortversjonen
- Den zimbabwiske forretningsmannen Brett Holley har etablert det nye partiet Varanda VeZimbabwe for å reformere det kriserammede landets politiske system.
- Partiet fokuserer på tjenende lederskap og grunnleggende velferdstjenester som rent vann, medisiner, veier og skoler for vanlige innbyggere.
- Holleys politiske prosjekt kompliseres av at han er hvit, noe som vekker sterke historiske minner fra Sør-Rhodesias tid med rasesegregering.
- Holley planlegger å opprette en eksilregjering og argumenterer for at en folkelig revolusjon er nødvendig fordi ordinære valg ikke strekker til.
- ZANU-PFs maktapparat under Emmerson Mnangagwa har tidligere gitt innrømmelser til hvite zimbabwere, men beholder en svært stram kontroll over landet.
Brett Holley, zimbabwisk forretningsmann og politisk kommentator, har i flere år gjort seg bemerket i sosiale medier gjennom sine politiske utspill. I slutten av august 2026 tok han et nytt skritt da han kunngjorde opprettelsen av Varanda VeZimbabwe (VVZ), et nytt politisk parti hvis navn på shona kan oversettes med «Zimbabwes tjenere».
Budskapet hans er enkelt, nesten avvæpnende: Han ønsker å samle zimbabwere, enten de bor i landet eller i diasporaen, samtidig som han vil etablere et nettverk som kan operere på tvers av landegrensene. Prosjektet bygger på prinsippet om «tjenende lederskap» – en forståelse av makt der interessene og velferden til vanlige borgere, ifølge Holley, skal gå foran hensynet til den politiske eliten.
Rent drikkevann, medisiner, veier, skoler og arbeidsplasser: Den nye yndlingen i zimbabwisk politikk vil plassere disse helt konkrete spørsmålene i sentrum for prosjektet sitt. Han hevder at han verken søker rikdom eller privilegiene som følger med makten, og fremstiller engasjementet sitt som en kamp for blant annet å etterlate et bedre land til sønnen.
Men prosjektet stopper ikke der. Brett Holley ser også for seg opprettelsen av en «eksilregjering», blant annet med base i Sør-Afrika, for å forberede en fremtidig politisk overgang. Han hevder at valg alene ikke vil være nok til å fremtvinge et regimeskifte, og snakker om en «revolusjon» som han definerer som folkelig mobilisering, ikke som væpnet kamp.
Les også: Sør-Afrika mellom grunnlov og et fragmentert politisk landskap
Et ambisiøst program. Kanskje for ambisiøst. For Brett Holley har én egenskap som verken motstanderne eller beundrerne hans enkelt kan se bort fra: Han er hvit.
Spøkelset fra Sør-Rhodesia
Lenge før landet tok navn etter et berømt afrikansk kongedømme, het det Sør-Rhodesia. Den britiske kolonien, som lå i det sørlige Afrika, erklærte ensidig uavhengighet fra London i 1965. I to tiår ble landet styrt av den hvite minoriteten, som opprettholdt et system basert på rasesegregering. Selv om den økonomiske utviklingen i landet – som ikke ble internasjonalt anerkjent – var oppsiktsvekkende, nektet regjeringen til statsminister Ian Smith (1919–2007) å gi reelle innrømmelser til det svarte flertallet. Regimet kunne samtidig regne med støtte i kulissene fra Sør-Afrika og de portugisiske nabokoloniene.
Etter en lang frigjøringskrig og kraftig britisk press endte den sør-rhodesiske regjeringen med å kapitulere og overlate makten til «kamerat» Robert Mugabes ZANU-PF. Ikke uten først å ha forsøkt et militærkupp som mislyktes før det i realiteten var kommet i gang. Jordspørsmålet kom deretter til å kaste en lang skygge over forsoningen mellom hvite og svarte i et land som sto i fare for å synke ned i borgerkrig. I 1987 besluttet president Mugabe å avskaffe det hvite valgkollegiet i parlamentet. De tidligere «Rhodies» stilte deretter til valg som uavhengige, sluttet seg til ZANU-PF eller gikk inn i opposisjonen.
Jordreformene på 2000-tallet førte til at en rekke hvite landeiere ble ekspropriert. For Robert Mugabes diktatur handlet det om å rette opp urettferdighetene som var nedarvet fra kolonitiden. I denne turbulente perioden fikk Ian Smith plutselig tilbake noe av sin tidligere politiske aura og ble en lederfigur for en opposisjon som slet med å organisere seg. Ordkrigene mellom ham og Mugabe ble jevnlig omtalt i lokalpressen helt frem til Smiths død.
Les også: Dommen som kan ryste Sør-Afrika i grunnvollene
Det er i denne historiske og politiske konteksten at en skikkelse som Brett Holley får en særlig betydning i den zimbabwiske opposisjonen. Kan en hvit mann fremstille seg som folkets forsvarer i et land der minnet om det rhodesiske styret fortsatt er så sterkt forbundet med dominans?
«Kan en hvit mann fremstille seg som folkets forsvarer i et land der minnet om det rhodesiske styret fortsatt er så sterkt forbundet med dominans?»
Holleys svar er nettopp å ikke forsøke å omgå denne motsetningen. Selv pseudonymet hans – «Muvet», avledet av muvheti, et shona-ord for en hvit person – synes å gjøre en potensielt problematisk identitet til et politisk kjennetegn.
Å være hvit og høre hjemme i Afrika
Siden avkoloniseringen har det heller ikke vært spesielt uvanlig at personer av europeisk opprinnelse har innehatt viktige posisjoner i enkelte afrikanske stater: som ministre, rådgivere for afrikanske statsledere, ektefeller til statsoverhoder eller parlamentarikere. Sør-Afrika er utvilsomt det mest emblematiske eksemplet på europeiske befolkningsgruppers langvarige tilstedeværelse på kontinentet.
Men det finnes også andre eksempler: Gabon har nylig hatt både en hvit minister og en hvit borgermester, mens Zambia mellom 2014 og 2015 i en kort periode hadde en hvit fungerende president.
Rhodesiere, afrikandere, namibiere av tysk avstamning, portugisere i det sørlige Afrika, briter i Kenya og etterkommere av europeere som har vært bosatt på kontinentet i flere tiår eller til og med gjennom flere generasjoner – slik som pieds-noirs fra Fransk Algerie og deres etterkommere: Disse befolkningsgruppene utgjør en mosaikk av samfunn der enkelte definerer seg som «hvite afrikanere». Det er en identitet som er europeisk gjennom sitt opphav, men afrikansk gjennom historie, fødested eller familiær forankring. Denne virkeligheten bestrides imidlertid av enkelte indigenistiske strømninger, som har en tendens til å redusere disse befolkningsgruppene til deres europeiske avstamning og uten videre sidestille dem med tidligere kolonister og dem som dro fordel av kolonial dominans.
Les også: Sør-Afrika: Den nye boerkrigen? 🔒
Men når det gjelder Zimbabwe, er det nettopp her den egentlige debatten begynner.
Spørsmålet er ikke om de hvite i Zimbabwe selv har lidd som følge av Sør-Rhodesias fall. Enkelte mistet utvilsomt jord, virksomheter eller livsgrunnlag under jordreformene. Spørsmålet er snarere hvordan man skal forstå deres plass i et samfunn der forfedrene deres nøt godt av et politisk system og et jordeierskapssystem som var grunnleggende ulikt.
To syn står mot hverandre, nesten i karikert form: Det første betrakter enhver hvit zimbabwer som en direkte arving etter kolonialiseringen, dømt til for alltid å bære ansvaret for uretten som ble begått under Rhodesia. Det andre fremmer den motsatte fortellingen: om et hvitt samfunn som utelukkende fremstilles som offer for en brutal revolusjon, uten annet ansvar enn å ha blitt født på «feil side» av historien.
Virkeligheten er naturligvis mer kompleks. Zimbabwe kan erkjenne uretten i sin egen fortid uten samtidig å betrakte etterkommerne av de europeiske befolkningsgruppene som evige utlendinger i sitt eget hjemland. På samme måte innebærer det å anerkjenne hvite zimbabweres fulle tilhørighet til landet ikke at man visker ut diskrimineringen og ulikhetene som er nedarvet fra den rhodesiske perioden.
«Zimbabwe kan erkjenne uretten i sin egen fortid uten samtidig å betrakte etterkommerne av de europeiske befolkningsgruppene som evige utlendinger i sitt eget hjemland.»
For å understreke sin tilhørighet til landet har Brett Holley blant annet valgt språket som politisk virkemiddel, og forsøker å gjøre det til en styrke som overskygger hudfargen hans. Valget er ikke tilfeldig. I et land der politikken jevnlig preges av etniske, språklige, regionale og historiske skillelinjer, blir det å snakke språket til det svarte flertallet en måte å si: Jeg er ikke en hvit mann på gjennomreise; jeg gjør krav på min plass i Zimbabwe.
En fortsatt skjør politisk bevegelse
Det vil likevel være for tidlig å gjøre Brett Holley til den nye lederen for den zimbabwiske opposisjonen.
VVZ befinner seg fortsatt helt i startfasen. Bevegelsen må bygge opp organisasjonen, etablere lokal forankring og vise at den kan omsette et digitalt publikum til reell politisk kraft. Holley sier han i stor grad ønsker å bygge på den zimbabwiske diasporaen og viser til planer om strukturer i flere land der det bor betydelige zimbabwiske miljøer.
Ideen om en eksilregjering reiser samtidig spørsmål. Kritikere anklager ham blant annet for å tillegge en ikke-anerkjent politisk struktur en betydning den foreløpig verken har i praksis eller har oppnådd demokratisk legitimitet til gjennom valg. Så langt besitter Holley først og fremst én ting som mange zimbabwiske opposisjonspolitikere lenge har forsøkt å oppnå: en stemme som blir hørt.
«Jeg er ikke en hvit mann på gjennomreise; jeg gjør krav på min plass i Zimbabwe.»
Han må også møte ZANU-PFs politiske maktapparat, som ikke nølte med å kvitte seg med Robert Mugabe – omtalt som Hitler i britisk presse – gjennom et kupp i 2017. Etterfølgeren Emmerson Mnangagwa (83) har skreddersydd grunnloven slik at han kan bli sittende ved makten frem til 2030, to år lenger enn tidspunktet som opprinnelig var fastsatt for neste presidentvalg. Den tidligere visestatsministeren har dessuten gjort en gest overfor de tidligere rhodesierne ved å gi dem tilbake jord eller yte erstatning, og ved å ta inn hvite ministre i regjeringen. Disse sitter i parlamentet sammen med andre hvite representanter, hvorav enkelte ble født under Sør-Rhodesia.
