Verden har gått fra en organisasjonsmodell bygget på «landbroer» og store lineære korridorer til et komplekst, nettverksbasert rom av strømmer, knutepunkter og forbindelser til sjøs og på land. Denne omformingen, som flytter verdensøkonomiens tyngdepunkt mot Asia, gjør konnektivitet til et sentralt maktmiddel — Trehavsinitiativet, Tyrkias prosjekt De fire hav, India-Middle East-Europe Economic Corridor. Men gjensidig avhengighet har ikke opphevet maktforholdene: Den er blitt en arena for strategisk konkurranse, helt frem til «våpengjøring» av nettverkene.
Kortversjonen
- Verdensøkonomien har endret seg fra tradisjonelle landbroer til et komplekst nettverk av maritime og landbaserte handelsruter.
- Stater bruker strategiske transport- og energikorridorer som aktive maktmidler i en stadig tøffere internasjonal konkurranse.
- Trehavsinitiativet styrker den nord–sør-baserte infrastrukturen mellom Østersjøen, Adriaterhavet og Svartehavet for å redusere energiavhengigheten.
- Det syrisk-tyrkiske megaprosjektet De fire hav søker å koble sammen Persiabukta og Svartehavet for å omgå sårbare maritime flaskehalser.
- Ukraina fremstår som en avgjørende hengselstat hvis kystlinje og jernbanenett kan binde sammen europeiske og eurasiske korridorer.
Det holder å se på et gammelt kart over veier og infrastruktur fra begynnelsen av 1900-tallet og sammenligne det med et kart fra vår egen tid for å se overgangen fra en «land bridge»-modell, bestående av landbroer og store kontinentale korridorer — store transkontinentale ruter til lands og til sjøs, kjennetegnet av lineær organisering og inndeling i store kontinentale blokker — til et komplekst, nettverksbasert rom av strømmer, korridorer, ruter, forbindelser og knutepunkter, både maritime og landbaserte. Selv om «land bridge»-modellen i dag kan gjenfinnes i transportkorridorene som krysser det eurasiske kontinentet — blant annet i Kinas BRI-prosjekt (Belte-og-vei-initiativet): motorveier, rørledninger og det digitale nettverket Digital Silk Road) — betegner den nye nettverksbaserte konnektiviteten en verdensorden organisert som nettverk snarere enn som enkle lineære akser, der strømmer av varer, kapital, informasjon og mennesker beveger seg gjennom en mengde sammenkoblede noder: havner, logistikkhuber, storbyer, undersjøiske kabler, digitale plattformer, osv.
Denne nettverksbaserte omformingen av globaliseringen, som også markerer forskyvningen av verdensøkonomiens tyngdepunkt mot Asia, utgjør i seg selv en «geografisk hendelse» som gjør nettverk og konnektivitet til sentrale drivkrefter i overgangen fra klassisk territoriell organisering til nettverksorganisering. Verden har gått fra en globalisering som i hovedsak var vestlig og organisert rundt noen få poler, til en multipolar, nettverksbasert og konkurransepreget globalisering, strukturert av nettverk, metropoler og nye fremvoksende makter. Selv om det nye «verdenssystemet» i større grad ligner et «globalt megalopolitisk arkipel»[1] — et sett gjensidig avhengige rom forbundet av strømmer av kapital, varer, informasjon og mennesker, og dannet av de store metropolene der kommandofunksjonene er konsentrert — skaper denne nettverksorganiseringen like fullt nye hierarkier mellom territorier, nye fragmenteringer og nye ulikheter.
Fremveksten av stadig flere energikorridorer, logistikkhuber og transportnettverk fremmer en nettverksbasert makroregional organisering, synlig i områder med flere havtilganger, der sammenkoblinger og strømmer blir viktigere enn statsgrenser alene. Slik ser vi fremveksten av en makroregional nettverksstruktur som følge av økningen i regionale initiativer innen energi, transport og infrastruktur. Disse prosjektene skaper nettverk av forbindelser mellom stater og styrker integrasjonen av regionale rom: gass- og strømforbindelser i Europa, nettverk av paneuropeiske korridorer, Trehavsinitiativet, transportkorridorer i Sentral-Asia og Midtøsten, ASEANs havne- og logistikknettverk, energi- og digitale huber ved Malakkastredet og Taiwanstredet osv. Hovedpoenget er at regioner i økende grad organiseres som nettverk av strømmer og forbindelser (energi, transport, digital infrastruktur), noe som gir opphav til en mer sammensatt, nettverksbasert makroregional geopolitikk. Nettverket utgjør i dag den nye sosiale morfologien i våre samfunn, og strømmer av informasjon, kapital og kommunikasjon omstrukturerer det globale rommet. Globale forsyningskjeder organiseres ikke lenger utelukkende etter økonomiske kriterier; de svarer også på geopolitiske, energipolitiske og sikkerhetsmessige imperativer.
Les også: Det nye «store spillet»: Energireserver og naturressurser i Sentral-Asia 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
