Konstantinopels historie er fortellingen om hvordan geografisk plassering kan forme imperier, kirker og sivilisasjoner gjennom århundrer.
Kortversjonen
- Keiser Konstantin grunnla i 330 e.Kr. Konstantinopel som det nye Roma for å sikre bedre kontroll over riket.
- Byen ble raskt et uinntakelig kristent sentrum og et viktig religiøst og politisk knutepunkt i øst.
- Under keiser Justinian på 500-tallet ble de to romerske delene midlertidig samlet og Hagia Sofia ble oppført.
- Etter indre stridigheter og ytre press ble Konstantinopel hardt rammet av det fjerde korstoget og plyndret i 1204.
- Byen falt for osmanske styrker i 1453 og endret navn til Istanbul i 1930.
Roma regnes som hovedstaden i imperiet byen grunnla og ga navn til. Fra 330 var det imidlertid et nytt Roma som styrte imperiet: Konstantinopel. Dette andre Roma skulle fylle denne rollen i mer enn tusen år og ga forgjengeren tid til å utvikle seg til hovedstad for en ny orden, nemlig Kirken (den katolske og romerske1).
Konstantins grunnleggelse
På 100-tallet hadde imperiet under Claudius nådd Svartehavskysten, etter at han definitivt hadde annektert Thrakia. På dette tidspunktet var Bysants av begrenset betydning. Mot slutten av 200-tallet, stilt overfor vanskelighetene med å forsvare et altfor vidstrakt imperium som samtidig var utsatt for en rekke angrep, innførte keiser Diokletian et tetrarki med flere hovedsteder. Roma hadde mistet sin dominerende rolle: Byen lå for langt fra imperiets grenser, der kampene fant sted, og dessuten for langt fra de rike østlige provinsene.
Konstantin, som var blitt enekeiser, valgte i stedet å ha én enkelt hovedstad. Fra 324 utarbeidet han planene for en by med Kapitol, forum, senat, hippodrom, akvedukter og kloakkanlegg, i tillegg til hedenske helligdommer og kristne kirker, blant dem Hagia Eirene. Nova Roma skulle oppnå varig prestisje: Basileuousa (Byenes dronning), Mégalopolis (Den store byen) eller ganske enkelt BYEN (ἡ Πόλις). Den ble anlagt der Bosporos er på sitt smaleste, på syv høyder – med Bysants på den første, med utsyn over Det gylne horn – noe som ga svært gode defensive forutsetninger. Byen ble innviet i 330, og til tross for de synkretistiske hensynene som ble tatt, utviklet den seg raskt til et kristent sentrum. Den skulle i lang tid konkurrere med pavenes Roma, som den motvillig måtte anerkjenne forrangen til. Byen vokste raskt og hadde allerede 80 000 innbyggere under Konstantins regjeringstid. Takket være de svært solide befestningene ble den i praksis uinntakelig.
Les også: Entreprenørbyen Venezia – «Serenissimas» makt, tro og estetikk
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
