Når loven gjør døden til en administrativ prosedyre, endres også samfunnets syn på menneskeverd, lidelse og verdighet.
Det franske lovforslaget om eutanasi reiser ikke bare et medisinsk eller bioetisk spørsmål. Det avdekker en langt dypere forandring: statens plass i våre samfunn. Staten krysser en grense den til nå har forsøkt å respektere: grensen mellom politisk og moralsk autoritet.
Forvekslingen av juridisk gyldighet og moralsk legitimitet
I Frankrike, der Rousseaus tenkning fortsatt står sterkt, finnes det en tilbøyelighet til å tro at en lov vedtatt av parlamentet også er moralsk god.
Slik er det imidlertid ikke. En lov som vedtas av parlamentet, er først og fremst gyldig. Den gjelder innenfor et gitt rettssystem fordi bestemte prosessuelle regler er fulgt: quorum, dagsorden, kvalifisert flertall og så videre. Det gjør den likevel ikke til en god lov. Den kan naturligvis være det, men det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom at en lov blir vedtatt, og at den er god.
Denne forvekslingen av moral og politikk gir lovgiveren en moralsk autoritet han ikke fortjener. Når en handling ikke lenger er forbudt, konkluderer mange intuitivt med at den er blitt akseptabel, ja til og med ønskelig. Dersom bruk av narkotika ble legalisert i morgen, ville det ikke av den grunn bli en god aktivitet å bruke narkotika. Likevel er det god grunn til å tro at en slik legalisering umiddelbart ville føre til økt forbruk. Uavhengig av at straffen for narkotikabruk opphører, ville den jevne borger nemlig kunne tenke at dersom parlamentet ikke lenger straffer narkotikabruk, må det også være riktig å ruse seg.
Slik slutter retten gradvis å være bare et verktøy for sosial organisering og blir i stedet en kilde til moralsk legitimitet.
Loven har en pedagogisk virkning: Mange begynner gradvis å sidestille det som er lovlig, med det som er moralsk akseptabelt. Når staten legaliserer eutanasi, bidrar den derfor til å endre samfunnets moralske normer.
Denne utviklingen er desto viktigere fordi den berører det mest grunnleggende spørsmålet av alle: selve menneskelivet. Tradisjonelt har spørsmålet om når et liv fortsatt er verdt å leve, hørt hjemme i den moralske, filosofiske eller religiøse sfæren. I religiøse tradisjoner har lidelsen en mening, og menneskeverdet er iboende og uavhengig av personens tilstand.
Les også: Epstein-fenomenet: der klassiske kriminologiteorier kommer til kort 🔒
Ved å legalisere eutanasi definerer staten juridiske kriterier – «uutholdelig» lidelse, verdighet, samtykke og så videre – som i praksis er moralske vurderinger. Staten nøyer seg ikke lenger med å regulere ytre handlinger. Den griper moralsk inn ved å besvare det fremste moralske spørsmålet: Når er et liv fortsatt verdt å leve?
Det moralske budet «du skal ikke drepe» erstattes av et administrativt skjema som definerer i hvilke situasjoner det er tillatt å drepe.
Å legalisere eutanasi er derfor ikke bare et folkehelsetiltak eller en utvidelse av den individuelle friheten. Det er å gi den verdslige autoriteten normativ makt over livets og dødens moralske mening. Staten slutter å være nøytral og blir en moralsk forskriver.
Det som i dag er en forbrytelse – å ta livet av en eldre, funksjonshemmet eller alvorlig syk person med vilje, en handling som straffes desto strengere dersom den begås av helsepersonell – vil i morgen kunne bli en rettighet som kan utøves på linje med å motta den ene eller andre ytelsen, avhengig av om en administrativ søknadsmappe er komplett.
Prosedyrenes kjølige karakter bidrar til å skjule hvor radikal den moralske omveltningen er – eller snarere hvordan én moral erstattes av en annen – som følge av at forskjellen mellom den verdslige og den åndelige sfæren viskes ut.
Spørsmålet om statens natur
Spørsmålet går nemlig langt utover livets sluttfase. Det gjelder selve statens natur.
Europa er preget av skillet mellom åndelig og verdslig makt. Dette skillet, som har kristent opphav, har spredt seg i Europa.
Det sentrale teoretiske paradigmet i sosiologien er da også nettopp differensieringsteorien. Hos alle de klassiske sosiologiske tenkerne – Spencer, Durkheim, Simmel, Weber, Parsons, Luhmann og Bourdieu – finner man, i én eller annen variant, teorien om differensiering. Den grunnleggende ideen er at det de britiske politiske økonomene på 1700-tallet analyserte som arbeidsdeling, i virkeligheten var en langt mer generell egenskap ved avanserte samfunn og ved moderniteten som sådan.
Man ble raskt klar over at andre regioner og sivilisasjoner i verden fulgte andre utviklingsbaner og i det store og hele hadde en mindre funksjonelt differensiert struktur. En av de viktigste utfordringene for Øst-Asia og Kina besto i å gjenskape Vestens funksjonelle differensiering, samtidig som man bygget på tradisjoner som var dårligere rustet til nettopp dette.
Den katolske kirkens tilbakegang fører til at skillet mellom samfunnets ulike autoritetssfærer svekkes i Vesten.
Slik sett er Vesten mindre funksjonelt differensiert – og mindre forskjellig fra andre sivilisasjoner – enn den en gang var. Enten man nærmer seg spørsmålet filosofisk, sosiologisk eller juridisk, er situasjonen i dag denne: Staten nøyer seg ikke lenger med å organisere det felles livet. Den gjør nå krav på å si hva som er rett, verdig og ønskelig, ja til og med hva et godt liv er. Med andre ord blir staten Kirkens konkurrent – eller, mer generelt, konkurrenten til enhver åndelig orden – og denne loven om eutanasi er bare nok en byggestein i en reell forandring av statens natur.
Les også: Politikk & språk – om George Orwells bok «Why I write»
Denne forandringen er ikke en forbedring, men en tilbakevending til en primitiv organisasjonsform. Eutanasi er bare et symptom på en endring i den moderne staten, som i økende grad absorberer den moralske funksjonen som tidligere ble ivaretatt av kirkene, filosofiene og de mellomliggende samfunnsinstitusjonene.
I mer enn tusen år har Europa, til tross for stadige konflikter, bygget på ideen om at ingen autoritet legitimt kan besitte både maktmonopolet og monopolet på moralsk sannhet. Fyrsten styrte kroppene; kirken formet samvittighetene.
Kirken definerte de moralske normene, og staten oversatte dem til juridiske normer. Filosofene, familiene og de mellomliggende samfunnsinstitusjonene deltok også i dette mangfoldet av moralske autoriteter. Separasjonen mellom sfærene begrenset den politiske makten på naturlig vis.
Det er denne arkitekturen som gradvis forsvinner.
Den katolske kirkens tap av innflytelse får staten til å fylle tomrommet den etterlater seg. Staten overtar gradvis Kirkens tidligere funksjoner. Den sier ikke lenger bare hva som er lovlig; den angir også hva som er ønskelig. Slik blir den den direkte konkurrenten til en åndelig orden som er i ferd med å miste sin kraft.
Svekkelsen av skillet mellom den verdslige og den åndelige sfæren er en regresjon
Denne svekkelsen av skillet er ikke postmoderne, men tvert imot arkaisk. Den fører oss tilbake til en tribal verden.
I slike arkaiske verdener skilles ikke den religiøse – og dermed moralske – autoriteten fra den politiske autoriteten. Begge hviler på samme hode. Stammehøvdingen avgjør derfor både krig og fred, men fastsetter også hva som er godt og ondt. Mutatis mutandis vil Emmanuel Macron, i løpet av to presidentperioder, ha fått abort skrevet inn i grunnloven og samtidig arbeide for at eutanasi innføres i positiv rett. Han dikterer sin moral.
Les også: De levendes land
Det er moralens autonomi som forsvinner. Det er dette skillet mellom kirke og stat som viskes ut, og sfærenes differensiering forvandles til statlig despoti, fordi lederen for det politiske fellesskapet avgjør hva som er godt og ondt uten motmakt.
Den pågående debatten er i virkeligheten en antikk debatt: Det er Sofokles’ debatt, ført gjennom Antigones munn. Vi vender tilbake til den antikke verden fordi vi har fornektet arven fra den klassiske tenkningen, og fordi den katolske kirken har mistet nesten all sin innflytelse.
Tidligere hørte de store moralske spørsmålene – livets begynnelse, livets slutt, familien, slektskapet, lidelsen, døden – inn under de religiøse tradisjonene, filosofiene eller den individuelle samvittigheten. I dag blir de én etter én gjenstand for lovgivning. Staten utøver gradvis en funksjon som moralsk læreembete ved å fastsette hvilke verdier som skal strukturere samfunnet.
I et samfunn der sfærene virkelig er adskilt, forholder staten seg agnostisk til tilværelsens mening. Nå tilraner den seg muligheten til å bestemme hva et godt liv er, og hva som er et liv verdt å leve.
Denne forskyvningen er ikke ubetydelig. Hver ny lov fjerner enda en liten del fra de tradisjonelle moralske autoritetene og overfører den til den offentlige makten. Skillet mellom det politiske fellesskapet og den åndelige orden er ikke lenger sikret – for første gang på tusen år i Europa.
Staten ønsker å monopolisere begge aspektene, det verdslige og det åndelige, og samle ørnens to hoder, for å tale som Hobbes og deretter Rousseau.
Denne tilbakevendingen fremstilles noen ganger som et fremskritt for nøytraliteten. I virkeligheten skaper den den stikk motsatte virkningen. Et virkelig pluralistisk samfunn forutsetter at flere autoriteter kan tilby konkurrerende visjoner om det gode, uten at noen av dem får institusjonelt monopol. Men staten besitter en makt uten grenser og kan, i motsetning til moralske autoriteter, omforme sin doktrine til en juridisk norm som gjelder for alle.
Debatten går derfor langt utover spørsmålet om livets sluttfase. Den handler om selve den politiske maktens natur. Når staten først gjør krav på retten til å definere hva et liv verdt å leve er, hvilken grense gjenstår da for dens moralske autoritet?
