For et norsk publikum er George Orwell (1903–1950) mest kjent for bøkene 1984 og Animal Farm. Begge er skjønnlitterære verk med sterk politisk appell.
Å skrive endrer verden – til det bedre eller verre
George Orwell skrev fordi han ville endre verden; han ville at politiske tekster skulle ha litterær kvalitet, at språket skulle være finmeislet, ujålete, konkret, være rytmisk, ha en klar avsender – en observatør som så, sammenholdt fakta – og reflekterte og formidlet det til leserne. Under andre verdenskrig, mens bombene falt over London, skrev Orwell denne korte prosateksten om hvorfor han skriver. Boken har fire kapitler, som til sammen er hans begrunnelse for å skrive og for den språkpleien han anbefaler.
I tillegg ønsket Orwell å utvikle politiske tekster til kunst, dvs. til tekster av litterær verdi. Han forteller at hans utgangspunkt for å skrive er en følelse av tilhørighet med en gruppe og en oppfatning av urett, og en løgn han vil avsløre.
I dag, med internett og tekstbasert kommunikasjon, er hans krav til stil, vokabular, tone og rytme, og et edruelig forhold til informasjonen som fallbys i den digitale tidsalder, viktigere enn noen gang. Det er mange som vil endre verden, og alle midler tas i bruk. Språk er viktigere enn noengang, vi oversvømmes av tekster i alle sjangre, og samtidig er godt språk mangelvare.
Fire motiver for å skrive
I kapittel 1 fastslår han at alle forfattere (av prosa) har fire motiver for å skrive, men at blandingsforholdet dem imellom varierer fra forfatter til forfatter.
- Ønsket om å fremstå som klok, bli omtalt, husket etter sin død, hevne seg på voksne som avviste deg i barndommen, osv., osv. Det er selvbedrag å late som om dette ikke er et motiv, og et sterkt motiv. Forfattere deler dette trekket med forskere, kunstnere, politikere, advokater, soldater, vellykkede forretningsmenn – kort sagt, med ‘kremen’ av menneskeheten. Den store massen av mennesker er ikke akutt egoistiske. Etter fylte tretti år gir de opp sine individuelle ambisjoner – i mange tilfeller oppgir de faktisk nesten følelsen av å være individer i det hele tatt – og lever hovedsakelig for andre, eller blir ganske enkelt kvalt under hardt arbeid.
- Estetisk begeistring. Opplevelsen av skjønnhet i den ytre verden, eller av ord og sammensetningen av ord. Gleden over effekten av en lyd på en annen, over den faste strukturen i god prosa eller rytmen i en god fortelling. Ønsket om å dele en opplevelse man synes er verdifull og ikke må gå tapt. Over stilnivået i en rutetabell for jernbanen, er ingen bok helt fri for estetiske hensyn.
- Historisk motivert. Ønsket om å se ting slik de er, finne frem til etterprøvbare og riktige fakta og lagre dem for senere bruk.
- Politisk formål – forstått i ordets videste forstand. Ønsket om å skyve verden i en bestemt retning, endre andres oppfatning av hva slags samfunn de bør strebe etter. Nok en gang, ingen bok er genuint fri for politisk partiskhet. Holdningen om at kunst ikke har noe med politikk å gjøre, er i seg selv en politisk holdning.[1]
Kjensgjerninger er språkets og tekstens grunnlag
I kapittel 2 tar Orwell opp historiske fakta, den politiske situasjonen generelt, og mer spesielt de engelske politikernes maktesløshet og manglende vilje til å se realitetene i øynene – som forøvrig løp i tospann med de rådende medienes tilsvarende fravær av intellektuell redelighet og språklige forskjønning av situasjonen nasjonalt og internasjonalt mens Hitler for alles øyne og åpen scene rustet opp.’
Les også: Joseph Nye og soft power: den største klisjéen 🔒
Han beskriver hvordan Englands ledens samfunnsklasser tolket, feiltolket Hitler og oppløpet til andre verdenskrig. Han påpeker feil etter feil. Uriktige valg, villet blindhet, iver etter å selge råvarer til nazistene, og at det ble gjort så sent som i slutten av august 1939 – det hele pakket inn i et forførende, villedende språk. Ved krigens utbrudd hadde det engelske militæret utstyr på høyde med situasjonen i 1918, altså etter første verdenskrig.
Makttilbedelsen, skriver Orwell, er Europas nye religion og har infisert den engelske intelligentsiaen, men aldri nådd «the common people». Orwell har respekt og kjærlighet for engelsk kultur, sivilisasjon og vanlige folk; sliterne, som vi pleide å si her til lands. Han hevder også at patriotismen – et fy-ord i våre dager – løper som en tråd gjennom nesten alle samfunnslag, bortsett fra den europeiserte intelligentsiaen som er immun, og er sterkest i de lavere samfunnslagene, selv om England er det landet under solen som er mest ridd av klassehysteriet.
Språket er ordene vi bruker
Orwell ville at England skulle utvikle en demokratisk form for sosialisme. Selv skrev han fordi han ville endre verden, endre England – intet mindre. Samtidig var han realist og uttalte følgende om utopiske drømmer: All ‘favourable’ Utopias seem to be alike in postulating perfection while being unable to suggest happiness… It would seem that human beings are not able to describe, nor perhaps to imagine, happiness except in terms of contrast.[2]
Orwell mente det engelske språket var i forfall, og han har klare anbefalinger til hvordan man skal skrive en god tekst. Han spør hvordan man kan skrive godt og forståelig. Som god pedagog tar han utgangspunkt i konkrete tekster. Det første eksempelet han bruker er et sitat fra Forkynneren 9,11 i Det gamle testamente. Først siterer han det slik det står i Bibelen, deretter omskriver han det til datidens engelsk:
Videre så jeg under solen: Det er ikke de raske som vinner løpet, ikke de tapre som seirer i krig, ikke de vise som får brød, ikke de forstandige som blir rike, ikke de dyktige som finner velvilje, for tiden og uhellet rammer dem alle.
Forkynneren, 9,11.
Overført til datidens moderne engelsk à la 1945, lyder det slik i Orwells versjon:
En objektiv vurdering av samtidige fenomener fremtvinger konklusjonen at hverken suksess eller fiasko i konkurransepregede aktiviteter viser tendens til å være i samsvar med medfødte evner, men at en betydelig grad av det uforutsigbare alltid må tas med i betraktningen.
Hvorfor er den moderne versjonen à la 1945 er dårligere? Orwells begrunnelse er interessant. Ikke minst fordi hans moderne versjon av Forkynnerens tekst ligner på hvordan mange av oss skriver i våre dager. En viktig og supplerende årsak er dagens ekspertvelde som nok tar motet fra mange av oss; vi tror det personlige og selvopplevde ikke duger som sannhetsvitne eller som grunnlag for meninger og refleksjon, men må pakkes inn i kvasivitenskapelige moteord og vendinger. Men altså, her er Orwells begrunnelse for at den moderne versjonen utvilsomt er den svakeste:
- Det konkrete drukner i det abstrakte. Forkynneren bruker levende bilder fra hverdagen. Du ser for deg et løp, en krig, brød og rikdom. I den moderne teksten er de konkrete bildene borte og erstattet av vage samlebetegnelser som «suksess og fiasko i konkurransepregede aktiviteter». Språket viser ikke frem verden, men, derimot, en tåke av teorier.
- Antall stavelser øker i den moderne, samtidig som meningen krymper. Den bibelske teksten har 49 ord, og hele 41 av dem er korte, slagkraftige ord på én stavelse. Orwells moderne versjon har færre ord, men over 90 stavelser. Den bruker oppblåste, latin-inspirerte ord som «phenomena/fenomen», «commensurate/samsvar» og «capacity/kapasitet». Til tross for at ordene er lengre og mer pretensiøse, formidler de mindre reell mening enn de korte ordene Forkynneren benytter seg av.
- Det mangler levende bilder og ærlighet. I moderne sakprosa og politisk språk velger man ofte ikke ordene ut fra hva man faktisk prøver å si. I stedet setter man sammen ferdiglagde klisjeer og faste fraser («bør tas med i betraktningen» eller «fremtvinger følgende konklusjon»). Det blir som å bygge med ferdigstøpte betongmoduler i stedet for å forme egne setninger. Et slik språk virker søvndyssende på leserens hjerne i stedet for å vekke den, stimulere den.
Orwells konklusjon er at den moderne versjonen er dårligere fordi den ikke er skrevet for å uttrykke en tanke klarest mulig, men for å skjule mangelen på originale tanker bak en fasade av vitenskapelig profesjonalitet.3]
Ifølge Orwell vil en samvittighetsfull forfatter stille seg minst fire spørsmål når han/hun skriver: Hva vil jeg si? Hvilke ord kan uttrykke det? Hvilket bilde eller idiom kan gjøre det klarere? Er dette bildet ferskt nok, nytt nok til å ha effekt? I tillegg vil han/hun, mest sannsynlig, stille seg enda to spørsmål: Kan jeg uttrykke meg kortere? Har jeg skrevet noe som er heslig, uestetisk og kan unngås?
6 regler for å skrive godt
Med dette in mente kan vi ta for oss Orwells seks skriveregler:
- Bruk aldri en metafor, sammenligning eller annen talemåte som du er vant til å se på trykk. (Unngå klisjeer og moteord – lettere sagt enn gjort, men ikke umulig).
- Bruk aldri et langt ord der et kort ord gjør samme nytte.
- Hvis det er mulig å droppe et ord, gjør det.
- Bruk aldri passiv form der du kan bruke aktiv. (For eksempel, skriv: «Han skrev boken», ikke «Boken ble skrevet av ham»).
- Bruk aldri fremmedord, vitenskapelige ord eller sjargong hvis du kan finne et passende norsk ord.
- Bryt hvilken som helst av disse reglene hvis du står i fare for å skrive noe som er helt forferdelig.
Oppsummert: Unngå tåkeprat, klisjeer, språk på tomgang og pompøse ord; sørg for flyt og rytme i det du skriver, og husk at regler er til for å brytes når du ser at det er nødvendig, at teksten vil vinne på det.
Les også: Store klisjeer – Arendt og ondskapens banalitet 🔒
Kunstig intelligens og sammendragets tidsalder
Jeg vil legge til en regel nummer 7: La oss være langsomme. Bruke tid. Ta oss tid til å utforme, utmeisle, forme det vi har på hjertet. Vår tid er i enda høyere grad enn Orwells, preget av effektivitetsjag, av å produsere og ikke skape eller lage, og slett ikke selv. Med kunstig intelligens er det blitt helt påtagelig. Når jeg åpner et dokument, får jeg automatisk tilbud av KI om at KI kan lage et sammendrag fordi KI – ikke jeg (da måtte jeg jo lese hele teksten først) – vurderer teksten som for lang til å bli lest i sin helhet. Problemet er at KIs vurderinger ikke er basert på tekstens innhold, men på sammenligninger, algoritmer og kvantifiserbare størrelser. Jeg derimot leser, tolker og forstår teksten. Mønsterdannelsen er det jeg som står for. Å lese er vesensforskjellig fra å få et innhold presentert i kulepunkter. Å lese er å oppleve, tolke, danne bilder, se sammenhenger, strukturer, trekke paralleller; det er å lære, å forstå – og alt det skjer i meg, i leseren. Å overlate, nei, ikke overlate, men å gi slipp på lesingens kvaliteter er å stille seg åpen for ran. Å tenke og skrive og lese er kvalitative aktiviteter; det er hånd- og åndsarbeid som endrer den lesende innenfra og ut.
Det er derfor vi må ta vare på denne arbeidsformen, denne reisen inn til erkjennelse og innsikt om oss selv og verden; det langsomme, iblant møysommelige og tidkrevende arbeidet, samarbeidet mellom ordet, ånden og hånden der tanken forenes med håndens arbeid – før de blir rødlistede egenskaper fordi hjernen har gått i permanent dvale og håndens fremste egenskap er å finne frem på tastaturet.
Sluttnoter
[1] George Orwell, Why I write, side 4 og 5. Penguin Books 2004. Gjengitt og oversatt av artikkelforfatteren.
[2] George Orwell, Can Socialists be happy, publisert i juleutgaven av det venstreorienterte ukebladet Tribune i 1943.
[3] George Orwell, Why I write, side 111.
