Behandlingen av lovforslaget om aktiv dødshjelp, har gjort søsterordenen Petites Sœurs des Pauvres (De fattiges små søstre, red.overs.) bekymret for konsekvensene. De håper fortsatt å kunne gi beboerne lyst til å leve.
– Vi kan ikke krysse den grensen og bidra til at mennesker blir tatt av dage i våre institusjoner, sier søster Agnès Racle og søster Sophie Manouri, medlem av søsterordenens hovedstyre, til Aleteia.
Lørdag kveld 27. juni avsluttet representantene den tredje behandlingen av lovforslaget om aktiv dødshjelp. Til tross for at enkelte parlamentarikere ville ha inn en kollektiv samvittighetsklausul for private institusjoner, innebærer den endelige versjonen av teksten at alle helseinstitusjoner, også religiøse, tvinges til å tillate eutanasi. Religiøse ordener har forsøkt å bli hørt for å mobilisere representantene. – Hvis lovforslaget endres av senatorene, vil ikke vi krysse denne grensen eller tillate at mennesker blir tatt av dage i våre institusjoner, sa søster Agnès Racle, som tilhører Petites Sœurs des Pauvres i Rennes og er utdannet lege, allerede til Aleteia i januar. – Vi er ordenssøstre og betrakter livet som en gave. Tilhengerne av lovforslaget avviste imidlertid alle endringsforslag med den begrunnelsen at enhver person, uansett hvor vedkommende befinner seg, skal kunne benytte denne nye «rettigheten».
Les også: De levendes land
Les også: Når staten gjør dødshjelp til moral
– Vegger har ingen samvittighet, dristet saksordførerne seg til å si lørdag kveld, med henvisning til en uttalelse fra Olivier Falorni.
Lovteksten anerkjenner riktignok helsepersonells rett til samvittighetsfritak, men tar ikke hensyn til institusjonenes frihet til å nekte å utføre slike handlinger. Hva risikerer institusjoner som nekter? At staten fratar dem økonomiske tilskudd og driftstillatelser, som kan true selve eksistensen til de religiøst drevne institusjonene. Petites Sœurs des Pauvres tar imot eldre ved 30 sykehjem spredt over hele Frankrike. Til sammen har de 2.500 beboere. Aleteia har intervjuet søster Agnès Racle og søster Sophie Manouri, som er medlem av ordenens hovedstyre.
Aleteia: Slik lovforslaget om livets slutt ser ut til å bli utformet, vil alle helseinstitusjoner bli pålagt å tillate aktiv dødshjelp. Hvordan reagerer dere på kravet?
Søster Agnès og søster Sophie: Vår første reaksjon er å fortsette å ha tillit til forsynet. Vi vil avvente den endelige avstemningen 15. juli. Etter det vil vi fortsatt ha tillit til at vi kan finne vår vei og stå fast i alt dette. Men vi kan ikke skjule hvor skuffet vi er. Sammen med mange andre medisinske og helse- og omsorgsfaglige institusjoner har vi forsøkt å gjøre vår stemme hørt overfor representantene og regjeringen, men vi er ikke blitt lyttet til. Vi er også bekymret. Mens loven om paliativ behandling fikk enstemmig støtte, er dette lovforslaget svært omstridt. Likevel gjenspeiles ikke uenigheten i den endelige lovteksten.
Hvilke konsekvenser ser dere for dere dersom loven blir vedtatt? Vil dere for eksempel være villige til å forlate Frankrike?
Vi ønsker å være her, ikke å reise. Vi gjør alt vi kan for å mobilisere medarbeiderne, fortsette kampen mot lidelse og gi beboerne livslyst. Samtidig håper vi at forespørsler om aktiv dødshjelp ikke vil bli rettet til våre institusjoner. Dersom det skjer, og vi blir pålagt å etterkomme det innenfor våre egne vegger, vil det krenke vår samvittighets- og religionsfrihet. Da vil vi gå rettens vei. Dersom myndighetene også etter rettslige prosesser fortsetter å legge hindringer i veien for oss, vil vi måtte konkludere med at vi ikke lenger er ønsket i Frankrike. Som en siste utvei kan vi bli nødt til å stenge enkelte sykehjem. Alt vil avhenge av hvordan vi får mulighet til å opprettholde virksomheten. Hvilket handlingsrom vil vi få?
Tror dere det kan være mulig å finne et kompromiss?
Det som er helt klart, er at vi aldri vil inngå kompromisser når det gjelder å ta liv. Vi vil ikke tillate at det skjer i våre institusjoner. Det er den absolutte grensen vi har satt. Vi kommer ikke til å krysse terskelen og bidra til at mennesker blir tatt av dage hos oss. Vi kommer heller ikke til å føre en dobbel kommunikasjon. Enten får vi fortsette å ta imot de mest utsatte og fattigste uten vilkår og lindre lidelsene, uten å måtte gå fra den ene rettssaken til den neste, eller så blir vi hindret i å gjøre det. I så fall kan vi som aller siste utvei, bli nødt til å stenge institusjonene. Men vårt ønske er å fortsette å gi mennesker livslyst. Slik vi gjør i våre institusjoner i andre land som har legalisert aktiv dødshjelp, selv om situasjonen begynner å bli vanskelig i Belgia.
