Store klisjeer – Arendt og ondskapens banalitet 🔒

Bak klisjeen om «ondskapens banalitet» ligger en langt mer krevende advarsel om ansvar, dømmekraft og politisk lydighet.

Det alle tror

Det holder å nevne Hannah Arendt i en samtale, så dukker formuleringen «ondskapens banalitet» opp. Det er blitt et av disse uttrykkene som sirkulerer løsrevet fra teksten det stammer fra, tatt ut av sammenhengen og redusert til ren retorikk. For å si at nazistene var mennesker som alle andre, eller forklare at vanlige byråkrater kan bli mordere. Eller for å antyde at enhver som adlyder ordre, potensielt kan gjøre seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten.

I mediene brukes uttrykket om nær sagt enhver forbrytelse begått av noen som ikke fremstår som et monster. Ved universitetene er det blitt synonymt med Milgrams tese om lydighet mot autoriteter – selv om Arendt aldri viste til Milgram, og selv om de to tilnærmingene er grunnleggende forskjellige. I den politiske debatten brukes uttrykket for å relativisere det individuelle ansvaret, som om omstendighetene alene er nok til å forklare forbrytelser.

Den dominerende oppsummeringen kan sammenfattes i én setning: Når vanlige mennesker befinner seg i ekstraordinære omstendigheter, er i stand til å begå ekstraordinære forbrytelser. Banaliteten skulle altså ligge hos menneskene. Men det var ikke det Arendt skrev. Arendt sier ikke at Eichmann var et vanlig menneske. Hun sier at han var et menneske som hadde sluttet å tenke. Det er ikke det samme.

En rettssak, et menneske, en overraskelse

For å forstå hva Arendt faktisk skrev, må man gå tilbake til sammenhengen. I 1961 reiste hun til Jerusalem som korrespondent for The New Yorker for å dekke rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de sentrale organisatorene bak den endelige løsningen. Eichmann var blitt pågrepet i Argentina av Mossad og stilt for retten i Israel. Arendt kom dit med bestemte forventninger. Eichmann var mannen som hadde samordnet deportasjonen av millioner av jøder til utryddelsesleirene. Hun ventet å møte et monster, en fanatiker, et menneske gjennomsyret av hat.

Joseph Nye og soft power: den største klisjéen 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.