En tilsynelatende ubetydelig navneendring i Pentagon kan varsle en større strategisk omlegging. Mens India glir ut i periferien, rykker Japan inn i sentrum av USAs sikkerhetspolitikk i Stillehavet.
USA bekreftet nylig på nytt sin forpliktelse til en regelbasert internasjonal orden, en beslutning landets tradisjonelle allierte vil ha ønsket velkommen. En felleserklæring, undertegnet 12. juli av USA og 13 sentrale asiatiske og europeiske partnere, bekreftet på nytt støtten til en banebrytende voldgiftsavgjørelse som for ti år siden slo fast at det ikke finnes noe rettslig grunnlag for Kinas vidtrekkende maritime krav i Sør-Kinahavet.
Støtte til FNs havrettskonvensjon har sjelden vært viktigere. Kinas svært omstridte test av et interkontinentalt ballistisk missil tidligere denne måneden – bare den andre testen Beijing offentlig har erkjent – viser hvor langt Kina er villig til å gå for på nytt å hevde det landet oppfatter som sine rettigheter i hele regionen. Men erklæringen gjorde mer enn å bekrefte USAs fortsatte forpliktelse til en regelbasert orden i Stillehavet. Felleserklæringen ga også holdepunkter for en ny regional diplomatisk konstellasjon som er i ferd med å ta form.
Sammen med europeiske allierte undertegnet Japan, Australia og Filippinene felleserklæringen. India, som på egen hånd bekreftet sin støtte til avgjørelsen, unnlot påfallende nok å undertegne felleserklæringen. Dette er heller ikke det første signalet om at den en gang formidable aksen mellom USA og India er under press. 16. juni kunngjorde Forsvarsdepartementet at US Indo-Pacific Command (USINDOPACOM) ville bli omdøpt til US Pacific Command (USPACOM).
Ved første øyekast er navneendringen udramatisk. Departementet understreket da også kort tid etter at USPACOMs «grunnleggende oppdrag og urokkelige forpliktelse til å opprettholde et fritt og åpent operasjonsområde sammen med regionale allierte og partnere er uendret». Og det at «Indo» skilles fra «Pacific», skal ikke få noen geografiske konsekvenser: «USPACOMs vidstrakte ansvarsområde – som strekker seg fra farvannene utenfor USAs vestkyst til Indias vestlige grense – forblir nøyaktig det samme», dersom Pentagon skal tros.
Les også: – Japans nye statsminister er ikke en Kina-hauk, men en pragmatiker 🔒
Men Stillehavsobservatører er ikke like sikre. Den rådende oppfatningen blant utenrikspolitiske analytikere er at navneendringen innebærer en nedgradering av India som USAs fremste partner i regionen. Den opprinnelige beslutningen om å gi kommandoen navnet USINDOPACOM – kunngjort av daværende forsvarsminister Jim Mattis under Trumps første administrasjon – ble tross alt bredt tolket som en anerkjennelse av Indias avgjørende rolle som motvekt til et stadig mektigere Kina.
På bakgrunn av det stadig mer anstrengte forholdet mellom USA og India fremstår omdøpingen umiskjennelig som en advarsel til India. Hvis India ikke lenger er bærebjelken i USAs strategi i regionen, hvilket land skal da fylle denne rollen? Og hvordan vil USAs nærvær i Stillehavet se ut med en slik strategisk innretning?
Japan er utvilsomt USAs viktigste strategiske allierte i Stillehavet. Landet har lenge hatt nære økonomiske, forsvarsmessige og sikkerhetspolitiske bånd til USA – et forhold som er Stillehavets motstykke til Washingtons atlantiske «særlige forhold» til Storbritannia. De to landene deler også en visjon for regionen basert på konseptet om et «fritt og åpent Indo-Stillehav», først formulert av tidligere statsminister Shinzo Abe og helhjertet støttet av statsminister Sanae Takaichi, som utdypet sin visjon i en nylig tale i Vietnam.
Forholdet er bare blitt styrket av de varme personlige båndene mellom de to landenes ledere. Det sterke samarbeidsforholdet mellom president Donald Trump og statsminister Takaichi har fått bred omtale, men partnerskapet som har vokst frem mellom USAs forsvarsminister Pete Hegseth og Japans forsvarsminister Shinjiro Koizumi, er like viktig.
Les også: Takaichi (kan ta) styringen: En ny kurs for Japans innen- og utenrikspolitikk
I januar ble Koizumi den første japanske forsvarsministeren som deltok på Honolulu Defense Forum, der han støttet Trump-administrasjonens doktrine om «fred gjennom styrke». Noen dager senere trente han tidlig om morgenen sammen med forsvarsminister Hegseth.
Det reelle innholdet bak symbolikken ligger i geografien. Som en øygruppe strategisk plassert på tvers av Kinas adgangsveier ut i Stillehavet gjør Japan det mulig å demme opp for, oppdage og forstyrre kinesiske forsøk på å utvide sin innflytelse i den maritime regionen. Landet sikrer også amerikanske fartøyer trygg ferdsel og beskyttelse når de krysser Stillehavet. For en region som står for 60 prosent av veksten i verdens BNP, har store forekomster av kritiske mineraler og er hjemsted for mye avansert teknologi, er det avgjørende å sikre trygg kommersiell tilgang.
Tokyo tar på sin side sin del av byrden. Statsminister Takaichi har stått i spissen for betydelige investeringer i forsvaret, og budsjettet overstiger i år 58 milliarder dollar for første gang i landets historie. Hun har også fremskyndet revisjonen av tre strategiske dokumenter om nasjonal sikkerhet, nasjonalt forsvar og forsvarsanskaffelser for å håndtere det komplekse trusselbildet Japan står overfor. Ved valget i februar sikret hun overveldende folkelig støtte til å styrke landets avskrekkingskapasitet.
Alt i alt har Japan vist både evne og vilje til å spille en proaktiv rolle i arbeidet med å opprettholde stabilitet og sikkerhet i Stillehavsregionen. Hva omdøpingen til USPACOM vil endre, gjenstår å se. Men ta ikke feil: I kjernen av USAs strategi i regionen står en robust og pålitelig alliert som i flere tiår har støttet amerikanske interesser i Stillehavet.
