På tross av Trump-administrasjonens påstander om det motsatte, fortsetter Irans geopolitiske posisjon å styrke seg jo lenger Hormuzstredet forblir stengt. I takt med at krigen står i stampe, flytter også Iran målstengene og sikter stadig høyere: Et sjeldent mulighetsvindu har åpnet seg for Den iranske republikken, som nå kan gå for storeslem: det amerikanske obligasjonsmarkedet.
Kortversjonen
- Irans geopolitiske posisjon styrker seg mens Hormuzstredet forblir stengt, og landet utnytter situasjonen til å presse USA.
- Teheran har forberedt seg på langvarig konflikt gjennom økt missilproduksjon og styrket koordinering med regional milits.
- USA og Israel vurderer økt økonomisk press og landblokade, men eksperter anser dette som lite gjennomførbart.
- Iran søker å strupe oljeeksporten for å påføre det amerikanske statsobligasjonsmarkedet et massivt økonomisk press.
- Rekordstor amerikansk statsgjeld gjør at selv små renteøkninger vil gi enorme årlige renteutgifter for landet.
I en nylig rapport fra Wall Street Journal går det frem av oppfanget kommunikasjon og annen etterretning at Irans ledelse har brukt tiden etter juni-avtalen til å forberede seg på en utvidet og langvarig regional konflikt med USA. Teheran har økt missilproduksjonen, styrket Revolusjonsgardens makt og økt koordineringen med sine proxy-militser i Jemen og Irak. I tillegg er det utnevnt nøkkelpersoner i sikkerhetsapparatet for å skape en strammere og mer motstandsdyktig militær kommandokjede tilpasset vedvarende konfrontasjon med USA.
Parallelt med disse avsløringene kommer det frem at USA og Israel vil øke det økonomiske presset på Iran. Tiltakene er omfattende og retter seg mot Irans oljeeksport, finansinstitusjoner og nettverk som hjelper landet å omgå restriksjonene. Noen amerikanske og israelske tjenestepersoner har til og med luftet ideen om en omfattende «landblokade» av Den islamske republikken for å kvele den økonomisk.
Sett under ett peker disse avsløringene i samme retning: Iran blir stadig mer selvsikkert og tryggere på sin egen geostrategiske og militære posisjon, og viser ingen tegn til å vike – snarere tvert imot. En enestående mulighet har åpnet seg og mye tyder på at Iran nå ser sitt snitt til å påføre sin amerikanske erkefiende et katastrofalt strategisk nederlag: Kun ved å opprettholde dagens status quo i Hormuzstredet lenge nok kan Iran påføre en av grunnpilarene i moderne amerikansk makt – statsobligasjonsmarkedet – et irreversibelt nådestøt.
Les også: Sjøminer – Irans usynlige våpen i Hormuzstredet
Den amerikansk-israelske duoen virker maktesløs til å kunne stoppe det, og den siste tids uttalelser kan tyde på at de begynner å ta situasjonens alvor innover seg. Å foreslå en «landblokade» av Iran kan kun tolkes som ren desperasjon. Gitt hvor stort det iranske territoriet er og hvor mange landegrenser det har, vil det kreve bistand fra land som Irak, Tyrkia, Pakistan, Afghanistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Armenia. Det er rett og slett ikke praktisk gjennomførbart.
Hvis Den islamske republikken hadde ønsket å begrave stridsøksen en gang for alle etter årtier med bittert fiendskap med «lille» og «store» satan, ville en gjensidig fordelaktig fredsavtale med USA og Israel allerede ha blitt inngått. Men i global politikk handler det ofte om å påføre seg kortsiktig økonomisk smerte for å oppnå langsiktige geopolitiske gevinster.
Den siste tids hendelser tilsier derfor Teheran spiller det ultimate nullsumspillet med Washington. Den islamske republikken synes å ha identifisert USAs mest kritiske geoøkonomiske svakhet og angriper kjernen av amerikansk makt – statsobligasjonsmarkedet – og tar høyde for å innkassere tidenes geopolitiske jackpot.
Geoøkonomisk trippelskvis
For å parafrasere Clausewitz: geoøkonomi er krig ved andre midler. I denne sammenhengen har den israelsk-amerikanske angrepskrigen mot Iran gitt Teheran en gyllen geoøkonomisk angrepsvektor, og strategien er enkel: Ved å holde Hormuzstredet stengt over en lengre periode, struper det oljeeksporten fra de enorme forekomstene i Persiabukta til verdensmarkedene. Dette har tre negative effekter som – sett under ett – kan bli for tunge til at USAs finanssystem klarer å absorbere belastningen.
Les også: Hormuzstredet som verktøy for hybridkrigføring
For det første vil ikke lenger oljeinntektene til de arabiske gulfstatene resirkuleres inn i det amerikanske finansielle systemet – spesielt i statsobligasjonsmarkedet – i samme grad som før. Når disse pengestrømmene stopper opp, eller i verste fall reverseres, vil det bidra til å sette oppadgående press på det amerikanske statsobligasjonsmarkedet og det nominelle rentenivået – med potensielt alvorlige konsekvenser.
Offisielle amerikanske data tilsier at GCC-landenes registrerte beholdning av amerikanske statsobligasjoner offisielt ligger på rundt 360 milliarder dollar, noe som samlet ville plassert dem på syvendeplass blant de største investorene i amerikanske statsobligasjoner. Men statseide investeringsfond i Gulfen bruker også clearinghus i internasjonale finanssentre til å kjøpe, selge og gjøre opp obligasjonsbeholdningene sine anonymt for å forhindre at globale markedsbevegelser sporer deres handler.
Deres faktiske beholdning av amerikanske statsobligasjoner er derfor sannsynligvis betraktelig høyere, ettersom disse verdipapirene registreres på depotlandet[1] snarere enn den egentlige eieren. Det råder usikkerhet om akkurat hvor mye amerikanske statsobligasjoner GCC-landene eier, men det er uansett betraktelig høyere enn det offisielle tallet. Den respekterte amerikanske kapitalforvalteren Northern Trust anslår at de kan eie opp mot 3,5 prosent av alle utestående amerikanske statsobligasjoner. Med dagens størrelse på det amerikanske statsobligasjonsmarkedet tilsvarer det i størrelsesorden én billion dollar.
For det andre, oppstår det en lignende mekanisme hos USAs oljeimporterende allierte demokratier som følge av krigen i Persiabukta og nedstenging av Hormuz, som setter ytterligere press på USAs statsobligasjonsmarked. De største offisielle innehaverne av amerikansk statsgjeld er verken Gulf-statene eller Kina, men oljeimporterende demokratier[2], som til sammen eier amerikanske statsobligasjoner for estimerte 2,65–2,70 billioner dollar.
I en normalsituasjon i det globale oljemarkedet, vil enorme summer fra disse landene finne veien til det amerikanske statsobligasjonsmarkedet, som igjen bidrar til å holde realrentenivået i USA nede. Men høyere energiregninger vil føre til svakere handelsbalanser og valutaer hos amerikanske allierte, som gir dem mindre kapasitet til å akkumulere dollarreserver.
Les også: Den skjulte makten bak dollarens globale posisjon 🔒
Som store nettoimportører av olje er disse landene enormt sårbare for store forsyningssvikter og prisstigninger i det globale oljemarkedet, som indirekte påvirker det amerikanske statsobligasjonsmarkedet i negativ retning. Når prisen på olje stiger, forverres disse landenes handelsbalanse, som igjen legger nedadgående press på deres valutaer. Dette vil igjen kunne svekke etterspørselen etter amerikanske statsobligasjoner, ettersom deler av dollarreservene kan måtte brukes til å forsvare egne valutaer og dekke økte importkostnader.
Disse mekanismene fører etter all sannsynlighet til redusert strukturell etterspørsel etter amerikanske statsobligasjoner fra disse landene, som igjen vil føre til oppadgående press på amerikanske nominelle renter, ettersom rentenivået på nylig utstedte statsobligasjoner må øke for å motvirke fallet i etterspørselen.
For det tredje, og mer generelt, er hydrokarboner en sentral innsatsfaktor i så å si alle varer og tjenester i moderne, avanserte industrøkonomier. Økte priser på olje og gass vil derfor føre til et vedvarende høyt inflasjonspress på store mengder varer og tjenester i så å si alle økonomiske sektorer.
Effekten er global, og USA slipper ikke unna, selv om landet så å si er selvforsynt med olje og gass. Økt inflasjon vil øke presset for høyere renter i USA, som igjen vil legge press på statsobligasjonsmarkedet og USAs allerede sårbare statsfinanser.
Treasury fire sale?
De tre ovennevnte faktorene fører til økt press på det amerikanske statsobligasjonsmarkedet hver for seg, men – sett under ett – kan de føre til en belastning som selv ikke verdens dypeste og mest likvide marked klarer å absorbere. Med økt usikkerhet rundt helsen til det amerikanske statsobligasjonsmarkedet, ligger alt til rette for økte renter på nyutstedt gjeld, som igjen vil legge et enormt press på amerikanske statsfinanser.
Les også: Et epokedefinerende geopolitisk selvmål
Så selv om det nåværende styringsrentenivået på 3,63 prosent i USA ikke er spesielt høyt sett i historisk sammenheng, utgjør netto renteutgifter nå hele 21 prosent av de totale føderale inntektene – fordi den amerikanske statsgjelden allerede er astronomisk sett i historisk målestokk, hele 122,6 prosent av BNP eller 39,9 billioner dollar. Dette utgjør historiske toppnivåer målt mot både totale utgifter og føderale inntekter.
Selv en liten økning i det nominelle rentenivået vil derfor medføre enorme ekstra utbetalinger på nyutstedt amerikansk statsgjeld. Med dagens gjeldsnivå innebærer hvert prosentpoeng høyere gjennomsnittlig finansieringskostnad isolert sett rundt 399 milliarder dollar i ytterligere årlige renteutgifter når renteøkningen har slått fullt gjennom i gjeldsporteføljen.
Selv om effekten kommer gradvis, ettersom eksisterende statspapirer må forfalle og refinansieres før den høyere renten slår inn, vil en slik utvikling sannsynligvis føre til betydelig lavere tillit til USAs langsiktige evne til å betjene statsgjelden uten å redusere den reelle gjeldsbyrden gjennom kraftig inflasjon.
Kan markedene allerede ha begynt å prise inn et slikt scenario? Nye data kan tyde på at det faktisk kan være tilfellet: Siden krigen begynte, har flere viktige utenlandske aktører økt salget av amerikanske statsobligasjoner, og renten på 30-årige amerikanske statsobligasjoner har ikke vært så høy siden finanskrisen i 2007.
Kong dollars undergang?
USA har historisk kunnet utstede enorme mengder statsgjeld til svært gunstige betingelser delvis fordi resten av verden har et strukturelt behov for sikre dollaraktiva, som følge av dollarens sentrale rolle i internasjonal handel og finans. Global etterspørsel etter slike aktiva presser amerikanske renter ned. Dette er nettopp det privilegiet reservevalutastatusen gir.
Les også: Gull, olje og dollarens fallende glans
Det amerikanske obligasjonsmarkedet er verdens dypeste og mest likvide og kan utvilsomt absorbere enormt press, og kritikerne og dommedagsprofetene har blitt gjort til skamme gang på gang. Mange analytikere har i lang tid dømt dollarsystemet sønder og sammen, men dollaren har holdt stand som verdens ubestridte reservevaluta. Men USAs statsfinanser er ikke det de en gang var, og det må derfor finnes en grense for hvor høyt rentene kan gå før systemet kollapser under sin egen tyngde.
Dollarsystemet er unikt og opererer ikke bare innenfor enkle økonomiske rammeverk, men er også en del av den geopolitiske verden. Dollarens reservevalutastatus hviler på en kombinasjon av amerikansk militærmakt, tillit til USAs politiske og juridiske system og fraværet av troverdige alternativer. Den hviler på fundamenter som er så komplekse, mangefasetterte og innviklede at selv den mest avanserte kunstige intelligensen sannsynligvis ikke kan forstå dem fullt ut.
Man kan likevel argumentere for at krigen i Iran kan være en ordentlig gamechanger. Den fastlåste situasjonen i Hormuzstredet – og alle de sekundæreffektene som hører med – legger voldsomt press på de underliggende økonomiske pilarene som har underbygd systemet siden etterkrigstiden. Og når selve fundamentene begynner å gå opp i limingen, kan tilliten til systemet raskt forsvinne.
Kan verdens ubestridte reservevaluta overleve det voldsomme finansielle trippelpresset som stammer fra krigen mot Iran? Mye tyder på at Teheran mener at dollaren ikke kan det – og ønsker å sette inn nådestøtet. Godt forskanset i sine tunnelsystemer i landets mange og dype fjell, med tilsynelatende stålkontroll over egen befolkning og med sine økonomiske landbaserte livslinjer stort sett intakte, har Den islamske republikken har ingen interesse av å inngå en fredsavtale med USA med det første.
Sluttnoter
[1] Det vil i stedet være registrert som beholdninger i finanssentre som Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Irland og Sveits ↩
[2] Japan, Frankrike, Sør-Korea, Taiwan, Israel, Tyskland, Australia, Spania, Polen, Italia, Filippinene, Sverige, Tsjekkia, New Zealand, Romania og Finland. Store finanssentre som Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Irland og Sveits er utelatt fra beregningen, fordi en betydelig del av deres registrerte beholdninger forvaltes på vegne av utenlandske eiere. Disse landene har imidlertid også betydelige egne beholdninger av amerikanske statsobligasjoner, slik at den reelle samlede beholdningen blant demokratiske, oljeimporterende amerikanske allierte og nære partnere er høyere enn de om lag 2,7 billioner dollar som inngår i beregningen. ↩
Hormuzstredet og geoøkonomisk makt: strategiske flaskehalser som geopolitisk pressmiddel 🔒
