Søndag 6. september vant det ytre-høyrepartiet AfD en soleklar seier med 43,3 % av stemmene i deltstaten Sachsen-Anhalt. For CDU (Kristen-demokratene) som har styrt i koalisjon med SPD (Det sosialdemokratiske parti)og FDP (Det frie demokratiske parti) var nedgangen brutal og tankevekkende.
Kortversjonen
- AfD vant en klar seier med 43,3 prosent i delstaten Sachsen-Anhalt, noe som markerer et politisk vendepunkt.
- Det politiske etablissementet har vurdert drastiske mottiltak, som økonomisk utpressing og informasjonsblokkering, for å hindre AfD i å regjere.
- Rettsvesenet stanset forsøket på å klassifisere partiet som høyreekstremt, men presset fra eliten mot opposisjonen vedvarer.
- EU anklages for å bruke økonomiske sanksjoner og midler som politisk pressmiddel for å påvirke valgresultater i flere medlemsland.
- Geopolitiske spenninger brukes for å stemple regimekritikere som indre fiender og undergrave velgernes tillit til det representative demokratiet.
CDU fikk en tilbakegang på 19,9 %, SPD en liten oppgang på 0,9 prosentpoeng, mens FDP heller ikke denne gangen nådde opp til sperregrensen på 5%, mens BSW (Bündnis Sarah Wagenknecht) fikk 5,3 %.
Delstaten Sachsen-Anhalt ligger i den vestlige delen av det gamle Øst-Tyskland; med sine omtrent 2 millioner innbyggere og beskjedne bidrag til Tysklands BNP, er delstaten ikke verdens navle. Og likevel markerer dette valget en vendepunkt i tysk, og mest sannsynlig i europeisk politikk, der gamle, store styringspartier opplever et stort og vedvarende fall i velgerenes oppslutning. Det er nok å rette blikket mot situasjonen i Norge der Høyre fortsetter nedturen, til tross for ny partileder. Mens Ap som klarte å vinne stortingsvalget i 2025 ved å hente inn Jens Stoltenberg, og da fikk 28 % av stemmene, siden har falt jevnt og ganske trutt, og nå er nede i velfortjente 22,9 %, mens FrP har fortsatt å klatre oppover og ligger rundt 33 % og er landets største parti med en partileder det lenge har vært opportunt å mobbe offentlig. Så langt Norge …
Mislykkede forsøk på å forby partiet
Tilbake til Tyskland, forbundskansler Merz’ rekordlave oppslutning, og AfDs brakvalg, som var ventet. Det er en seier det politiske etablissementet har forberedt ved å vurdere flere mulige mottiltak. Bakgrunnen for flere av dem er påstanden om AfDs nære kontakt med Putin og Russland, og at faren for lekkasje av sensitiv informasjon østover er reell.
AfD vært lynavleder og hatobjekt i tysk politikk i mange år allerede. En teknikk vi kjenner fra egne politiske trakter der uviljen til samarbeid med FrP nesten har antatt formen av et politisk slagord. I Tyskland har man, tillegg til ikke å ville samarbeide, utviklet en egen retorikk i AfDs sammenheng og oppført en ‘brannmur’ rundt partiet. Det er også gjort forsøk på å forby partiet.
I mai 2025 klassifiserte den innenlandske etterretningstjenesten AfD – som på det tidspunktet allerede var landets største opposisjonsparti og lå an til første- eller andreplass på landsbasis – formelt som et «bekreftet høyreekstremt» parti. Beslutningen var basert på en rapport på 1100 sider som offentligheten ikke fikk innsyn i. Klassifiseringen – som ville ha åpnet for utvidet overvåking og gitt ny næring til krav om en formell prosess for å forby partiet – holdt ikke i rettssystemet: I februar 2026 nedla forvaltningsdomstolen i Köln forbud mot at etterretningstjenesten brukte betegnelsen eller offentliggjorde den, fordi vilkårene for klassifiseringen ikke var oppfylt.[1]
Les også: Opera og nasjonalisme i 1800-tallets Tyskland 🔒
Sommeren 2026 sto organisasjonen Gesellschaft für Freiheitsrechte (GFF) (omtrent Organisasjon for sivile rettigheter) bak en omfattende juridisk vurdering, mens advokatforeningen Republikanischer Anwältinnen- und Anwälteverein (RAV – Den republikanske advokatforening) organiserte et åpen brev med over 1000 underskrifter.[2]
Det er lett å si seg enig med Thomas Fazer når han skriver at forsøket på å forby Tysklands største opposisjonsparti taler for seg selv.[3] Hva har denne typen tiltak og demonisering av store velgergrupper med demokrati å gjøre?
Aktuelle bremseklosser mot AfD som regjerende parti på delstatsnivå
Bremsekloss 1: Gjennomføre ekstra uformelle møter om sensitive temaer uten AfD.
Bremsekloss 2: Reise en mur mellom de ulike typene informasjon som deles mellom delstatene, der AfD vil bli holdt utenfor informasjon om, for eksempel, høyreekstremisme og spionasje – det vil si vital informasjon av landsdekkende betydning som ikke noe demokratisk valgt parti kan stenges ute fra.
Bremsekloss 3: Økonomisk utsulting av en delstat under AfDs ledelse. Sachsen-Anhalt får nesten 3 milliarder euro årlig via den føderale utjevningsordningen. Det tilsvarer en femtedel av delstatens budsjett. Trusselen går ut på å redusere eller holde tilbake midlene for å «gjøre livet vanskeligere» for en eventuell AfD-regjering, «eller tvinge partiet til å opptre på måter det politiske etablissementet anser som akseptable». Dette er forøvrig en metode byråkratene i EU bruker flittig.
Bremsekloss 4: Det såkalte «kjernefysiske alternativet»: *Bundeszwang*, eller føderal tvang. I henhold til artikkel 37 i den tyske grunnloven kan den føderale regjeringen – med samtykke fra Forbundsrådet, kammeret som representerer delstatene – iverksette «nødvendige tiltak» for å tvinge en delstat til å oppfylle sine rettslige forpliktelser. Med andre ord kan Berlin tvinge en delstatsregjering til å rette seg etter føderal lovgivning; et tiltak som aldri har blitt tatt i bruk i Forbundsrepublikkens historie – ikke én gang siden 1949. Det er imidlertid et alternativ AfD selv er forberedt på[4].
EUs udemokratiske virkemidler
EU kan bli e sterk alliert av det politiske etablissmentet i tiden fremover når det skal avholdes valg flere delstater. EU har vært sterkt kritisert for sin innblanding i flere europeiske valg de siste årene. Her er noen eksempler.
1. Hellas – folkeavstemningen i 2015
Den venstreorienterte Syriana-regjeringen utlyste en folkeavstemning om hvorvidt Hellas skulle godta de strenge økonomiske innsparingstiltakene (kutt i pensjoner og velferd) som EU og Den internasjonale pengefondet (IMF) krevde for å gi landet kriselån.
EU-ledere gikk åpent ut og advarte det greske folket om at et «nei» i folkeavstemningen i praksis ville bety at landet ble kastet ut av eurosonen. For å legge maksimalt press på velgerne, stengte Den europeiske sentralbanken (ECB) nødlikviditeten til greske banker, noe som førte til at bankene måtte stenge og folk bare fikk ta ut 60 euro om dagen i minibankene frem mot valgdagen.
Les også: Det delte Tyskland 🔒
Likevel stemte folket «nei», men det økonomiske presset fra EU var så voldsomt at den greske regjeringen ble tvunget til å kapitulere og signere en enda strengere avtale få dager senere.
2. Polen – parlamentsvalget i 2023
EUs økonomiske verktøy ble brukt på en måte som påvirket valgkampen direkte. Det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdighet (PiS) hadde styrt Polen i åtte år og lå i konstant konflikt med EU om domstolenes uavhengighet. EU-kommisjonen valgte å fryse over 350 milliarder kroner (35 milliarder euro) i gjenreisingsmidler etter koronanedstengingen og samhørighetsfond som var tiltenkt Polen. Begrunnelsen var manglende rettssikkerhet. Kritikere og Pi-regjeringen argumenterte med at EU holdt pengene som «gissel» for å sultefore den polske økonomien og tvinge velgerne til å stemme på opposisjonen.
Den mer EU-vennlige Donald Tusk vant valget. Like etter at han overtok makten, kunngjorde EU-kommisjonen at pengene til Polen ville bli frigitt umiddelbart, og det ga næring til kritikken om at de økonomiske sanksjonene ble brukt som et rent politisk verktøy for å oppnå et bestemt valgresultat.
3. Italia – parlamentsvalget i 2022
Italia lå an til å velge sin mest høyreorienterte regjering siden andre verdenskrig, ledet av Giorgia Meloni. Bare dager før valget fikk EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, spørsmål under et foredrag i USA om hun var bekymret for valget i Italia. Hennes svar var følgende: Vi får se hva resultatet av valget blir… Hvis ting går i en vanskelig retning – og jeg har snakket om Polen og Ungarn her – så har vi våre virkemidler.
Svaret skapte raseri på tvers av det politiske spekteret i Italia. Melonis allierte kalte det en «opprørende trussel» og arrogant innblanding i et uavhengig demokrati fra en ikke-valgt teknokrat i Brussel.
4. Parlamentsvalget i Ungarn 2026
Orbán og hans allierte – inkludert den amerikanske visepresidenten JD Vance som besøkte Budapest rett før valget – anklaget EU direkte for å drive med «en historisk grov innblanding»
Økonomisk kvelertak: EU-kommisjonen frøs over 20 milliarder euro (mer enn 230 milliarder kroner) i EU-midler som opprinnelig var tiltenkt Ungarn. Årsaken var anklager om korrupsjon og brudd på rettsstatsprinsipper.
Ved å holde tilbake disse enorme summene i over to år, bidro EU til at den ungarske økonomien stagnerte. Reallønningene sank, inflasjonen økte, og Orbán-regjeringen gikk tom for penger til de store økonomiske velferdspakkene han delte ut før valg. Dette undergravde Orbáns popularitet direkte.[5]
Geopolitiske spenninger og Islands nei til å forhandle med EU
I sin artikkel om AfD fra 6. september, The plot to stop the AfD Germany’s firewall is crumbling in Saxony-Anhalt, skriver Thomas Fazi følgende
De nåværende geopolitiske spenningene gir det politiske etablissementet – både i Tyskland og andre steder – et nytt virkemiddel: Så lenge Russland kan fremstilles som en usynlig, men tilstedeværende trussel, kan enhver som utfordrer status quo, lett undergraves og stemples som en «indre fiende på linje med Kreml» – en direkte trussel mot den nasjonale sikkerheten. Det har nå blitt vanlig over hele Europa å tilskrive praktisk talt ethvert uønsket valgresultat – inkludert den ferske islandske folkeavstemningen om EU-medlemskap – russisk innblanding, selv når det mangler bevis. En rekke journalister og analytikere, deriblant flere tyskere, har allerede blitt sanksjonert for å ha «spredt prorussisk propaganda».[6]
Støtten til forbundskansler Merz har falt til 14 %, som er det laveste for noen kansler noensinne. Og det er kanskje grunner til det? Industridød, høye drivstoffpriser, fortsatt krigshissing overfor Russland på grunn av Ukraina-krigen, undertrykkelse av ytringsfriheten gjennom overvåking, krenkelse av privatlivets fred og rettsforfølgelse.
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
Fazi mener støtten til AfD er uttrykk for mistillit til den politiske eliten, og slett ikke en fornyet sans for fascisme. Og avslutter med følgende kraftsats i nevnte artikkel: Det som står på spill i Sachsen-Anhalt den 6. september, er altså ikke styret av en liten delstat i øst med to millioner innbyggere. Spørsmålet er om det tyske etablissementet fortsatt tror det kan slå motstanderne ved valgurnene, eller om det i stillhet har konkludert at det ikke er mulig, og at slaget må vinnes med andre midler. Ethvert tiltak som vurderes i Berlin, er en erkjennelse av denne muligheten. Og hvert av disse tiltakene vil – dersom de iverksettes – gi AfD nøyaktig det argumentet partiet har fremført i ett tiår: At Tyskland styres av en elite som betrakter velgerne som et problem som må styres, en elite som tråkker på det mest grunnleggende prinsippet i det så høyt lovpriste liberale demokratiet – at den som vinner et valg, også skal styre – i stedenfor å miste kontrollen. «Brannmuren» kan være i ferd med å slå sprekker, men etablissementet virker fast bestemt på å legge grunnlaget for noe langt mer ugjennomtrengelig.[7]
Det er lett å bli svært mismodig over utviklingen i Vesten, over EUs misbruk av makt og penger og manglende respekt for demokratiet for å styre utviklingen i de landene som protesterer – medlem eller ikke.
Utviklingen viser at vi holder oss med skinndemokrati; velgernes stemmer som reflekterer deres hverdag og virkelighet, overhøres, stemples, overkjøres, og latterliggjøres av teknokrater og politikere som ikke vil deres beste, men trakter etter å styrte sin egen posisjon.
I stykket «Det lykkelige valg» fra 1913, skriver Nils Kjær noe som ikke er så lett å le av: «Demokratiet er en så utmerket institusjon at hvis det var alvorlig ment, ville det for lengst ha vært innført.»
Det er håpløst, vi gir oss ikke!
Sluttnoter
[1] https://www.reuters.com/world/europe/german-spy-agency-pauses-extremist-classification-afd-party-local-court-says-2025-05-08/
[2] https://brusselssignal.eu/2026/08/more-than-1000-german-lawyers-back-call-for-afd-ban-to-protect-democracy/
[3] That the prohibition of the largest opposition party in Germany could be seriously entertained, to the routine applause of Brussels-aligned commentary, tells its own story. https://unherd.com/2026/09/the-plot-to-stop-the-afd/
[4] https://www.politico.com/news/magazine/2026/01/30/germany-has-built-a-firewall-against-the-far-right-in-the-fall-this-young-nationalist-may-test-it-00748999
[5] Kilder: Hellas: https://www.bbc.com/news/world-europe-33403665
Polen: https://www.gov.pl/web/primeminister/137-billion-for-polish-from-the-eu
Italia: https://www.reuters.com/world/europe/eus-von-der-leyen-delivers-veiled-warning-italys-right-wing-2022-09-23/
Ungarn: The International Institute for Strategic Studies (IISS) – Hungary’s election: significance and implications: https://www.iiss.org/online-analysis/online-analysis/2026/04/hungarys-election-significance-and-implications/
Island: https://x.com/repubblica/status/2094617751281394124
[6] https://unherd.com/2026/09/the-plot-to-stop-the-afd/
[7] Ibid https://unherd.com/2026/09/the-plot-to-stop-the-afd/ https://www.politico.eu/article/germany-afd-saxony-anhalt-ulrich-siegmund-government/
