Kasakhstan har løftet steppens før-sovjetiske fortid inn i sentrum av statsbyggingen. Den virkelige prøven er om historien får være kompleks.
Kortversjonen
- Kasakhstan bruker før-sovjetisk historie og det arkeologiske funnet Gullmannen som et sentralt politisk symbol for statens suverenitet.
- Utgravingene av Issyk-komplekset viser at eurasiske nomadenes samfunn hadde avansert kunst, handel og kultur lenge før moderne grenser.
- Kampen om historien har en klar geopolitisk dimensjon der Kasakhstan må balansere innflytelse fra Russland, Kina og andre regionale aktører.
- Forskere understreker at historisk frigjøring krever faglig nøkternhet fremfor mytebygging og projisering av moderne nasjonale kategorier bakover i tid.
- En studie fra 2026 viser at etniske skillelinjer fortsatt står sterkt, noe som gjør det avgjørende at historiske symboler samler hele befolkningen.
Astana 24. august 2026
Etter flere dager med valg, tenketankmøter og geopolitiske samtaler i Astana fant jeg reisens kanskje sterkeste politiske symbol på et sted uten talerstol: i Kasakhstans nasjonalmuseum.
Foran de gullkledde skikkelsene fra steppens oldtid ble det tydelig at en stats suverenitet ikke bare forsvares ved grensene. Den forsvares også i fortellingen om hvem som levde på territoriet, hva de skapte, og hvilken plass landet har hatt i verdenshistorien. Kartet forteller hvem som kontrollerer rommet. Historien forteller hvem som har rett til å høre hjemme der.
Et funn som forandret bildet av steppen
Gullmannen, eller Altyn Adam, ble kjent gjennom utgravningene ved Issyk øst for Almaty i 1969-70. I en urørt sidegrav fant arkeologene levningene av en ung person fra Saka-perioden sammen med våpen, speil, kar og mer enn 4 000 gullgjenstander. Gullplatene gjorde det mulig å rekonstruere en praktfull drakt med en høy, rikt dekorert hodebekledning. UNESCOs beskrivelse av Issyk-komplekset daterer gravfeltet til Saka-kulturen i århundrene før vår tidsregning og fremhever både håndverket og de omfattende forbindelsene på tvers av Eurasia.
Funnet utfordret forestillingen om at de eurasiske nomadesamfunnene først og fremst var en perifer befolkning uten kompleks samfunnsorganisering, kunst eller handel. Kinesisk silke og impulser fra persisk kunst viser ikke en isolert steppe, men et område der ideer, varer og symboler krysset hverandre lenge før de rutene vi senere samlet under navnet Silkeveien. Gullmannen er derfor interessant ikke bare fordi drakten glitrer, men fordi funnet flytter steppen fra historiens ytterkant og inn i et tidlig eurasisk forbindelsessystem.
Les også: Sentral-Asia vil knytte seg til India ved å omgå Russland og Iran 🔒
Fra arkeologisk funn til statssymbol
Utgravningen fant sted i sovjettiden og ble ledet av kasakhstanske arkeologer innenfor datidens vitenskapelige institusjoner. Det er en viktig nyanse. Kasakhstans gamle historie ble ikke simpelthen holdt skjult frem til 1991. Den ble undersøkt, katalogisert og diskutert, men innenfor et politisk system der det historiske sentrum alltid lå et annet sted. Etter selvstendigheten endret derfor ikke bare kunnskapen seg. Betydningen av kunnskapen endret seg.
Gullmannen gikk fra å være et spektakulært arkeologisk funn til å bli et visuelt argument for Kasakhstans historiske dybde. En skikkelse inspirert av funnet kroner uavhengighetsmonumentet i Almaty. Motivet brukes i museer, diplomatisk formidling og fortellingen om Den store steppen. I 2018 løftet daværende president Nursultan Nazarbajev frem funnet som ett av de sentrale symbolene i programteksten «Den store steppens syv fasetter». Staten gjorde med andre ord arkeologien til en del av sitt politiske språk.
Dette er ikke spesielt for Kasakhstan. Alle stater velger symboler som forbinder fortid og nåtid. Men behovet blir særlig sterkt i land som nylig har forlatt et imperium. Den offisielle programteksten viser hvor eksplisitt oldtidens funn blir koblet til moderne selvforståelse. Historiepolitikken fyller tomrommet som oppstår når den gamle overbygningen forsvinner: Hvem var vi før imperiet, og hva skal binde oss sammen etter det?
Historien er også geopolitisk territorium
Kasakhstan ligger i et rom der flere store historiske fortellinger møtes. Russland kan lese regionen gjennom imperiets og Sovjetunionens historie. Kina kan fremheve de gamle handelsrutene og forbindelsene østover. Tyrkiske aktører kan plassere Kasakhstan i en felles tyrkisk sivilisasjonsfortelling, mens iranske perspektiver vektlegger Saka-folkenes språklige og kulturelle forbindelser sørover. Hver av disse fortellingene rommer deler av sannheten. Ingen av dem bør alene få eie helheten.
Les også: Norge og Kasakhstan: geoøkonomi, institusjoner og kampen om Eurasias fremtid
Derfor er kampen om historien geopolitisk. Den handler ikke bare om fortidens tolkning, men om hvilke kulturelle fellesskap og maktsentra dagens Kazakhstan skal orientere seg mot. Et land som lar andre definere dets historiske opprinnelse, risikerer også at andre setter rammene for dets politiske fremtid. Gullmannen gir Kasakhstan et eget utgangspunkt: Landet var ikke et tomt mellomrom mellom større sivilisasjoner. Steppen var selv et møtested, et produksjonsområde og en politisk arena.
Den nødvendige faglige grensen
Nettopp fordi symbolet er så kraftfullt, må det behandles med faglig nøkternhet. Gullmannen beviser ikke at en moderne kasakhisk nasjon eksisterte i oldtiden. Saka-samfunnene levde mer enn to tusen år før dagens nasjonalstat, og moderne etniske kategorier kan ikke uten videre projiseres bakover. Vi kjenner heller ikke med sikkerhet den gravlagtes kjønn, eksakte status eller språklige identitet.
Denne usikkerheten svekker ikke funnets verdi. Tvert imot gjør den historien mer interessant. Den minner oss om at Eurasia alltid har vært preget av bevegelse, blanding og kontakt. Kasakhstans sterkeste historiske argument er derfor ikke en påstand om et rent og uforanderlig opphav. Det er dokumentasjonen av at territoriet i årtusener har vært et sentrum for menneskelig kreativitet og utveksling.
Her ligger også skillet mellom å gjenvinne historien og å konstruere en myte. Historisk frigjøring betyr å utfordre gamle hierarkier og gjøre oversette kilder synlige. Mytebygging begynner når funnene tvinges inn i en rett linje fra oldtidens eliter til dagens makthavere. Den første prosessen utvider kunnskapen. Den andre reduserer den.
Et symbol for hvem?
Kasakhstan er dessuten en fler-etnisk stat. Dersom Gullmannen presenteres som et symbol på blodsmessig kontinuitet for bare én gruppe, kan han snevre inn den nasjonale fortellingen. Dersom han derimot forstås som en del av historien til territoriet og den felles staten, kan symbolet inkludere alle borgere. Forskjellen er politisk avgjørende: Er nasjonen et slektskap, eller et fellesskap bygget rundt et delt land og en felles fremtid?
Les også: Kasakhstan ved et historisk veiskille: Valget som kan redefinere maktbalansen i Eurasia
En omfattende studie publisert i Nationalities Papers i 2026 bygger på en undersøkelse av 4 000 personer og intervjuer i 17 regioner. Forskerne finner at etnisk identitet fortsatt står sterkt, og at den felles sivile identiteten ikke fullt ut har erstattet de etniske skillelinjene. Det gjør ikke Gullmannen mindre relevant. Det gjør spørsmålet om hvordan symbolet brukes, desto viktigere.
Når historien får være kompleks
Kasakhstan trenger ikke velge mellom å være stolt av sin fortid og å være kritisk til hvordan fortiden brukes. Den mest robuste nasjonale fortellingen er ikke den som fjerner alle motsetninger, men den som tåler dem. Det innebærer åpne arkeologiske data, internasjonalt forskningssamarbeid, vern av funnsteder og rom for faglig uenighet. Museer bør ikke bare vise ferdige heltebilder. De bør også vise hva forskerne vet, hva de diskuterer, og hva som fortsatt er ukjent.
Det var dette Gullmannen fikk meg til å reflektere over i Astana. Gullplatene er slående, men den virkelige kraften ligger ikke i metallet. Den ligger i muligheten til å se steppen med andre øyne: ikke som et passivt rom mellom imperier, men som en historisk aktør i egen rett.
Kasakhstans kamp om historien bør derfor ikke ende med at én autoritativ fortelling erstatter en annen. Den bør ende med at landet selv har friheten, kompetansen og selvtilliten til å undersøke sin fortid uten å underordne den fremmede makters behov eller samtidens politiske bekvemmelighet.
* * *
Gullmannen trenger ikke bevise at Kasakhstan alltid har vært det samme landet. Det holder at han viser at steppen aldri var historieløs.
