Når stormaktene endrer kurs, tvinges Europa til å tenke nytt om sin egen rolle i verden.
En ny undersøkelse fra European Council on Foreign Relations (ECFR) bør vekke betydelig oppmerksomhet langt utover meningsmålere og politiske kommentatorer. Kun 11 prosent av europeerne i 15 undersøkte land betrakter nå USA som en alliert, mens et klart flertall tviler på at amerikanerne vil komme dem til unnsetning dersom deres land blir angrepet. For bare halvannet år siden var tallet det dobbelte. Utviklingen er ikke dramatisk fordi den sier noe om USA. Den er dramatisk fordi den sier noe om Europa.
På overflaten kan dette fremstå som enda en måling av politiske stemninger. I realiteten kan det være et signal om noe langt mer alvorlig: en gradvis svekkelse av tilliten til den transatlantiske sikkerhetsarkitekturen som har dannet grunnlaget for europeisk stabilitet siden 1945.
For tillit er ikke bare et sosialt fenomen. I geopolitikken er tillit en strategisk ressurs.
Den usynlige sikkerhetsgarantien
I flere generasjoner har europeiske land kunnet bygge omfattende velferdsstater, investere i sosial utvikling og prioritere økonomisk integrasjon under en grunnleggende forutsetning: at USA ville stå som den ultimate sikkerhetsgarantisten dersom Europa ble truet.
Denne garantien har vært så selvsagt at mange har sluttet å reflektere over dens betydning.
Realiteten er at store deler av Europas sikkerhetsmodell har vært basert på et geopolitisk subsidium fra USA. Amerikanske skattebetalere har finansiert betydelige deler av den militære kapasiteten som har gjort det mulig for europeiske land å prioritere andre formål fremfor forsvar.
Dersom europeerne ikke lenger er sikre på at denne garantien består, utfordres ikke bare NATO. Da utfordres deler av grunnlaget for den europeiske samfunnsmodellen.
Hirschman og avhengighetens geografi
Den tysk-amerikanske økonomen Albert O. Hirschman beskrev allerede i 1945 hvordan asymmetriske avhengighetsforhold skaper makt.
Hans grunnleggende innsikt var enkel: Den parten som er minst avhengig av forholdet, besitter størst handlingsfrihet.
Gjennom flere tiår har Europa vært avhengig av amerikansk militærmakt, amerikansk etterretning, amerikansk logistikk og amerikansk atomavskrekking. Så lenge USA fremstod som en stabil og forutsigbar beskytter, ble denne asymmetrien oppfattet som uproblematisk.
Les også: NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
Men når europeere i økende grad begynner å tvile på amerikanske sikkerhetsgarantier, blir den underliggende avhengigheten plutselig synlig.
Det er nettopp dette som gjør ECFR-undersøkelsen interessant. Den måler ikke bare holdninger til USA. Den avdekker en gryende usikkerhet rundt et av de mest sentrale institusjonelle fundamentene i den vestlige verdensordenen.
Ukraina har avslørt Europas svakheter
Krigen i Ukraina har fungert som en brutal virkelighetstest for europeisk sikkerhetspolitikk.
Til tross for betydelige økonomiske ressurser har Europa fortsatt vist betydelig avhengighet av amerikansk støtte når det gjelder etterretning, satellittkapasitet, luftvern, logistikk, ammunisjonsproduksjon og strategisk koordinering.
Krigen har samtidig avslørt hvor lang tid det tar å bygge opp industriell kapasitet etter flere tiår med nedskalering.
Europa oppdaget at moderne sikkerhet ikke bare handler om soldater og stridsvogner. Det handler om produksjonslinjer, energiforsyning, sjeldne mineraler, teknologi, forsyningskjeder og institusjonell koordinering.
Kort sagt handler det om strategisk resiliens.
Kinas skygge over Atlanteren
Samtidig skjer denne utviklingen i en periode hvor USA i stadig større grad retter sin strategiske oppmerksomhet mot Indo-Stillehavsregionen.
For Washington fremstår Kina som den langsiktige systemiske utfordreren. Rivaliseringen handler ikke bare om militær styrke, men om teknologi, kunstig intelligens, halvledere, energi, handel og kontroll over kritiske råvarer.
For Europa innebærer dette en erkjennelse som mange lenge har forsøkt å unngå:
Amerikanske prioriteringer de neste tiårene vil i økende grad formes av utviklingen i Asia.
Det betyr ikke at USA vil forlate Europa. Men det betyr at Europa ikke lenger kan ta for gitt at kontinentet alltid vil stå øverst på den amerikanske strategiske dagsordenen.
Strategisk autonomi eller strategisk nødvendighet?
Begrepet «strategisk autonomi» har lenge vært omstridt i europeisk politikk.
For noen har det fremstått som et ideologisk prosjekt drevet frem av Brussel og Paris. For andre har det vært en nødvendig tilpasning til en verden preget av økende stormaktrivalisering.
I lys av de siste årenes utvikling fremstår spørsmålet stadig mindre ideologisk og stadig mer praktisk.
Dersom befolkningen ikke lenger har tillit til at USA vil komme til unnsetning, blir strategisk autonomi ikke primært et politisk valg.
Det blir et spørsmål om risikohåndtering.
Europa som sivilisasjonsprosjekt
Det som står på spill handler imidlertid om langt mer enn forsvar.
Europa står i dag overfor betydelige utfordringer knyttet til demografi, produktivitetsvekst, energi, konkurransekraft og teknologisk utvikling. Mario Draghis rapport om europeisk konkurransekraft var en kraftig påminnelse om at Europa risikerer å falle bak både USA og Kina dersom investeringstakten og innovasjonsevnen ikke øker.
I dette perspektivet blir sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk stadig vanskeligere å skille fra hverandre.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Et samfunn som ikke kan beskytte sine forsyningskjeder, sin energiforsyning, sin teknologi eller sin industrielle base, vil heller ikke kunne opprettholde sin økonomiske styrke.
Sikkerhet er ikke lenger et avgrenset politikkområde.
Det er blitt en forutsetning for økonomisk og institusjonell stabilitet.
Institusjonell kapital som sikkerhetspolitisk ressurs
Gjennom mitt arbeid med institusjonell kapital har jeg argumentert for at samfunns langsiktige styrke ikke bare avhenger av økonomisk kapital eller teknologisk kapasitet.
Minst like viktig er de institusjonelle strukturene som skaper tillit, koordinering og forutsigbarhet.
På samme måte som økonomisk kapital muliggjør investeringer, muliggjør institusjonell kapital samarbeid mellom stater, markeder og samfunn.
NATO har gjennom flere generasjoner representert en slik form for institusjonell kapital. Alliansen har redusert usikkerhet, stabilisert forventninger og gjort langsiktig planlegging mulig.
Når befolkningen begynner å tvile på om garantiene faktisk vil bli innfridd, oppstår det gradvis erosjon i denne kapitalen.
Historien viser at institusjonell kapital bygges opp over flere tiår, men kan svekkes langt raskere.
Et kontinent ved et veiskille
Det mest interessante spørsmålet er derfor kanskje ikke om USA faktisk vil komme Europa til unnsetning.
Det mest interessante spørsmålet er hvorfor så mange europeere ikke lenger er sikre på svaret.
I flere generasjoner har europeere kunnet ta den amerikanske sikkerhetsgarantien for gitt. Kanskje er det nettopp denne selvfølgeligheten som nå er i ferd med å forsvinne.
For første gang siden andre verdenskrig tvinges Europa til å stille et spørsmål som tidligere generasjoner slapp å konfrontere:
Hvordan ser et Europa ut dersom amerikanerne en dag ikke kommer?
Svaret på det spørsmålet vil i stor grad forme Europas politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige utvikling i tiårene som kommer.
For dersom tilliten til den transatlantiske sikkerhetsgarantien er i ferd med å forvitre, står Europa overfor langt mer enn en forsvarsutfordring.
Da står kontinentet overfor en institusjonell omstilling på linje med de store geopolitiske skiftene etter 1945 og 1991.
Historien viser at når slike skifter først begynner, er det sjelden de stopper der de startet.
Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
