Dette er del to av artikkelen «Krigen mot livet». Del en kan leses her.

Debatten i Norge

Debatten om aktiv dødshjelp og assistert selvmord er flere tiår gammel i Norge. Ulike aktører, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner – leger, filosofer, psykologer, samfunnsdebattanter med flere – har uttalt seg for og imot. Den norske kirke og Den katolske kirke har uttalt seg, Humanetisk forbund, Foreningen retten til en verdig død, Menneskeverd … Psykologen Kari Vigeland utga boken Assistert død – en etisk utfordring i 1996; det vel er den første boken om temaet i norsk sammenheng; senere er flere bøker  om emnet kommet til[1]. En utgivelse jeg vil fremhever er Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk (se oversikt note 1). I det politiske Norge har Venstre vedtatt å utrede spørsmålet, og FrP har vedtatt å tillate en form for aktiv dødshjelp.

Argumentene

Det er i hovedsak de samme argumentene som brukes av begge sider, med motsatt fortegn, for å begrunne eller avvise det enkelte menneskes rett til selv å velge sin egen død: autonomi- og verdighetsbegrepet. Det viser også at det er vanskelig å definere dem. Det er ikke en selvsagt skillelinje man kan bruke for å dele debattantene inn i en religiøs/troende versus en sekulær gruppe, der førstnevnte viser til at mennesket og verden er skapt av Gud, som er verdienes kilde og opphav og sistnevnte anser mennesket for å skape seg selv i en gitt sosiokulturell og historisk kontekst, og være sin egen kilde til de til enhver tid rådende verdier. Det er fullt mulig å være motstander av aktiv dødshjelp uten å være troende.

Andre viktige argumenter mot aktiv dødshjelp er faren for utglidning, altså at målgruppen for tilbudet utvides; manglende kontroll med retts- og helsesystemet som skal legge til rette for og organisere et slik tilbud, press fra andre grupper med henvisning til krav om rettferdighet for loven; og ikke minst at synet på hva et leveverdig liv er vil endre seg og prege samfunnets oppfatning og syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, eldre og andre som er i vanskelige livssituasjoner og presse dem i retning av å anse sine liv som mindreverdige og følgelig ikke verdt å leve.

Og endelig er det regnskapet, kost-/nytteperspektivet, hva som lønner seg i et makroøkonomisk perspektiv. Det vil sannsynligvis være et sterkt incitament i retning av å lovfeste en slik rett i lys av fallende fødselstall og en aldrende befolkning, som det blir stadig flere av, og som lever lenger.

Humanetisk forbunds rapport om aktiv dødshjelp

Humanetisk forbund Norge har ikke tatt stilling for eller imot aktiv dødshjelp i motsetning til den internasjonale humanistbevegelsen, som i sitt andre manifest fra 1973 anerkjente eutanasi. I 2004 utga forbundet en rapport om eutanasi[4]. Det er en grundig gjennomgang av sentrale problemstillinger, utfordringer, og den historisk utviklingen som har lagt premissene for dagens oppfatning av hva et verdig og autonomt menneske er.

Rapporten kom to år etter at Nederland innførte lovfestet rett til aktiv dødshjelp, og hevder at det har skjedd liten eller ingen endring i antall døde siden 2002, men at ordningen omfattet flere grupper enn det opprinnelig var planlagt for.

De siste 24 årene har likevel vist at det har funnet sted en utglidning av ordningen både i antall døde og målgrupper. Den skulle opprinnelig gjelde terminalt syke mennesker, med kort levetid og uutholdelige smerter. I dag kan psykisk syke, demente og kroniske smertepasienter få innvilget assistert selvmord eller dødshjelp, det kan barn også. I tillegg kommer forslaget om å tilby mennesker over 75 år å dø fordi de er ‘mette av dage’.

Humanetisk forbund refererer til abortloven for å understøtte synet om få eller ingen endringer. Men nå 24 år etter, vet vi bedre; holdninger, syn og krav endrer seg i takt med at loven legaliserer og legger grunnlag for flere krav. I fjor trådte den nye abortloven i kraft 1. juni 2025. Den medførte, som vi vet, en utvidelse fra 12 til 18 uker for selvbestemt abort, og for det man forskjønnende omtaler som fosterreduksjon. At denne utviklingen henger sammen med holdningsendringer som igjen gir opphav til nye krav kan det være liten tvil om. Det er derfor ingen grunn til å ta forbundets beroligende innstilling alvorlig. Jeg minner om at SV ønsker seg fri abort frem til barnet er fullbårent, og at det samme gjør Verdens helseorganisasjon.

Hva er autonomi, frihet og verdighet?

Jeg avsluttet den første delen av denne artikkelen med å spørre: Hvordan kom vi hit at vi argumenterer for at mennesker skal tilbys døden som helsetilbud og løsning på alvorlig sykdom og lidelse, at fostre kan fjernes når de er levedyktige, ja, at FN og flere politiske partier har som mål å utvide retten til abort frem til barnet er fullbårent for å skjerme kvinners selvbestemmelsesrett?

Hva slags frihet er det vi snakker om? Hva slags selvbestemmelse, verdighet og autonomi er det vi legger til grunn for en slik utvikling? Er vi blitt forsvarsløse mottagere av budskap fra mer eller mindre kompetente og velvillige forståsegpåere: samfunnsplanleggere, økonomer, teknokrater, livsstilseksperter og en evig forsluken reklamebransje?

De siste femti årene har samfunnet endret seg radikalt i Norge og Vesten. Familiens betydning er sterkt redusert, barndommen og alderdommen er institusjonalisert med offentlige aktører og ansatte som har viktige oppgaver for barns oppvekstsvilkår i familiens sted. Blant unge kvinner har det vært debatt om hva slags kvinnefrigjøring det er behov for. Det mener jeg er bra. Derimot er det bekymringsfylt at svært få – om noen – lar seg verve som fanebærer for å slåss for de eldres betydning og tilbud, eller for kronisk syke, funksjonshemmede og andre gjeldspostmennesker. Ensomhet er en vestlig lidelse og et resultat av samfunnsutviklingen. Oslo kalles de ensommes by, over 50 % av Oslos innbyggere er eneboere. I dette scenariet er det altså at autonomien, friheten og verdigheten skal blomstre. Jeg husker en eldre kvinne i Oslo. Hun stod stille midt på fortauet i Universitetsgaten. Folk strømmet forbi henne på begge sider. Ingen så henne. Jeg kunne se at hun var usynlig, også for seg selv; en stor forlatthet omga henne. Jeg hadde lyst til å holde rundt henne, men nøyde meg med et smil – gjennom lag av usikkerhet og forbauselse tittet hun på meg.

Det er altfor mange mennesker i hennes situasjon. Barna er store, opptatt med seg og sitt, som det heter når man hovedsakelig går i bane rundt egen navle og ikke husker den gangen man trengte andres omsorg og nærvær. På institusjonene er det mange mennesker i en tilsvarende situasjon; de er ensomme, understimulerte, nedprioriterte – og sparekniven jobber utrettelig.

Verdighet? Autonomi? Frihet? Flotte kvaliteter, ja visst, som i dag er de knyttet til konsum, at du frisk, har nok penger og et stort nettverk av venner og bekjente.

Det planlegges for en fremtidig eldreomsorg der familiens skal bidra mer, i tillegg til private tilbydere og staten via kommunene. Hvilken familie ser planleggerne av fremtidens eldreomsorg for seg? Private tilbydere, hvor mange har råd til det? Da står kommunen tilbake med sin elendige økonomi, altfor får få ansatte i pleie- og omsorgstjenesten og de mange som trenger deres tjenester, og det er ikke bare de eldre. Men de eldre er en gruppe det i mange år har vært stuerent å mobbe offentlig, snakke ned; bleie rimer på pleie, ikke sant?

Så jeg spør hva slags autonomi, verdighet og frihet snakker vi om stilt overfor mennesker som i utgangspunktet kjenner seg verdiløse og ufrie, og hvis autonomi, frihet og verdighet i bunn og grunn er å være overlatt til seg selv? Hvordan kan et sykt eller ulykkelig menneske kjenne seg styrket av å få bekreftet sin egen verste antakelse: Jeg er overflødig, ikke verdt noe.

Dødsmoden ved fylte 75

Ingen vet hva døden innebærer, ingen vet det vil si å dø. Vi vet vi skal dø, de fleste av oss frykter døden. I Nederland skal tilårskomne folk på 75 år få tilbud om å dø. Skal ’tilbudet’ sendes som e-post, brevpost, en telefon, eller sms? Hvorfor skal de velge døden? Flere undersøkelser[5] viser at eldre mennesker er gladere, og har det bedre på de fleste områder enn andre årsklasser. Det gjelder for Vesten generelt.

I glatte, friksjonsløse fortellinger der tvil, angst og usikkerhet er redigert bort, forsøkes døden solgt inn som uttrykk for frihet, autonomi og verdighet. For et press! For et budskap! For dem som er ensomme, har liten kontakt med familien, få venner – kanskje flere er døde –, eller har dårlig helse er det lett å la seg lede og takke ja til slike tilbud for ikke å være til bry hverken sosialt eller økonomisk. Den amerikanske filosofen John Hardwig og den engelske filosofen Mary Warnock er blant dem som mener at det finnes en moralsk dødsplikt når man er blitt gammel og / eller syk nok.

Kirkens syn på aktiv dødshjelp og assistert selvmord

Historisk knytter dagens syn på autonomi og verdighet seg til moderniteten slik den gradvis vokste frem fra det 17. århundre med opplysningstiden, en stadig sterkere vektlegging av kunnskap på naturvitenskapelig og empirisk grunn og ikke kirkens trossetninger. På et personlig plan innebar det at mennesket skulle være herre i eget hus, bestemme selv i størst mulig grad. Hvor står kirken i denne sammenhengen? En ting kirken gjør er å snakke om livet; og at døden er en naturlig del av livet.

I 1998 ga Kirkerådet ved Den norske kirke ut «Betenkning om eutanasi»[6]. Det er en gjennomarbeidet tekst der sentrale begreper, holdninger og temaer drøftes grundig. Begrunnelsen for betenkningen er: Når Kirken nå engasjerer seg i denne saken påny har dette sin bakgrunn i den medisinsk-teknologiske utvikling, den kulturelle situasjon og den holdningsendring til spørsmålet vi ser i samfunnet. (s. 4 i Betenkningen).

Det brukes mye plass på å drøfte autonomi- og verdighetsbegrepet. Om verdighetsbegrepet siterer Kirkerådet den danske forfatteren Marianne David-Nielsen:

Vi fødes i slim, blod og smerte, og nogle af os vil komme til at dø på samme måde. Den

værdige død er ikke nødvendigvis den æstetiske død. … Udtrykket “den værdige

død” giver for mig at se kun god mening, hvis vi forstår uttrykket som fysisk og

psykisk nærvær med den døende (op. cit. s. 8).

Kirkerådet understreker at menneskets verdighet er iboende, og ikke avhengig av psykisk og fysisk helse, det er forøvrig i tråd med menneskerettighetserklæringen fra1948.

I sin gjennomgang av eksempler fra utlandet, henviser også Kirkerådet til Nederland og de to offisielle rapportene om praktiseringen av aktiv dødshjelp, og skriver: Den mest kjente rapporten heter Remmelink-rapporten. Den er blitt kritisert for å underrapportere omfanget av eutanasi. Det fremgår av Remmelink-rapporten at rundt 1000 personer årlig blir tatt livet av uten eget samtykke. Dette gjelder blant annet spebarn med misdannelser, psykiatriske pasienter, demente og andre (op. cit. s. 14).

Kirkerådets bemerkning om Nederlands aksept av aktiv dødshjelp kom fire år før det ble innarbeidet i nederlandsk lov. Avslutningsvis skriver forfatterne: Kirken har et kall til å verne om alt liv, fra begynnelse til slutt, og et særlig kall til å verne om det liv som er truet. Forakt for svakhet og udugelighet må være fremmed for kirkens tjenere. For det som ingen ting er det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Kirken må representere en motkultur, der menneskets verdighet, mening og håp er uløselig knyttet sammen med det å være til (op.cit. s. 39).

Den katolske kirke

I mars 2009 skrev daværende biskop for Den katolske kirke i Oslo, Bernt Eidsvig  en gjesteartikkel[7] i Tidsskrift for den norske legeforening etter Hedmark Høyres utspill om legalisering av aktiv dødshjelp. Her trekker han paralleller til Nazi-Tyskland, og viser til Alfred Hoche & Karl Bindings bok fra 1920, Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens (Retten til å tilintetgjøre uverdig liv): Boken er er blitt stående som et skrekkens eksempel på eutanasiens ytterste konsekvens. Tanken var at psykisk og fysisk syke mennesker representerte en moralsk og økonomisk belastning for samfunnet og derfor med rette kunne avlives ut fra en utilitaristisk[8] moral.

Dette er synspunkter som fremmes i dag – og uten sjenanse.

Biskop Eidsvig spør: I moderne liberalisme kan vi ane konturene av et menneskesyn hvor individet alene er sin egen normgiver. Men individet lever ikke i et vakuum, adskilt fra samfunnet for øvrig. De rådende krav fra samfunnet og mediene om effektivitet, nyttighet og kreativitet er massive. At dette påvirker individet, skulle det være unødvendig å verifisere.

Det betyr at den autonomien og verdigheten som påberopes som et argument for aktiv dødshjelp og assistert selvmord er preget av det store velfungerende, friske, konsumerende flertallet. Men vi er ikke autonome og verdige i enerom, vi er det sammen med andre; vi gir det til hverandre med vår adferd, respekt, omsorg og nærvær.

De menneskene som faller utenfor det store velfungerende flertallet er utgiftsposter. For det er penger – store penger – å spare på at de velger å døden fremfor å belaste fellesskapet med problemene sine. I Canada har de tatt frem kalkulatoren … det er neppe å ta munnen for full når jeg sier at lignende regnestykker sikkert utføres i mange finansdepartement verden over.

Canada har tallfestet lønnsomheten

I 2025 ble det publisert en studie[2] i Canada der man beregnet lønnsomheten ved å utvide tilbudet om aktiv dødshjelp til utsatte mennesker som koster samfunnet mer enn de bidrar med i skatt; studien omfattet både frivillig og ufrivillig aktiv dødshjelp, altså folk som ikke selv vil dø, men som avlives mot sin vilje. Jeg siterer fra sammendraget:

Denne studien utforsker de potensielle økonomiske gevinstene ved å utvide medisinsk bistand til å dø (MAiD) i Canada, hvor det for tiden er en ledende dødsårsak, og inkludere sårbare grupper som koster staten mer enn de bidrar med i skatt. Gruppene inkluderer personer med alvorlige psykiske helseproblemer, hjemløse, narkotikabrukere, pensjonerte eldre og urfolkssamfunn. Både frivillige og ikke-frivillige scenarier ble analysert, og anslo de totale gevinstene til opp i mot 1,273 billioner kanadiske dollar innen 2047.

Forskerne advarer om at: Med anslagsvis 2,6 millioner dødsfall i det frivillige (min utheving) scenariet, hovedsakelig blant psykisk syke og eldre, reiser dette kostnadsbesparende tiltaket betydelige etiske spørsmål. Økonomiske insentiver til MAiD kan flytte helseprioriteringer bort fra å gi nødvendig hjelp, potensielt redusere verdien av mennesker som har vanskelige liv og legge grunnlag for en urovekkende bruk av assistert dødshjelp som økonomisk løsning. Funnene understreker et behov for etisk gransking av utvidelsen av MAiD-politikken.

Å skrive at det legger grunnlaget for en urovekkende bruk av aktiv dødshjelp er en eufemisme; det er å slippe katta ut av sekken, det er å bryte et tabu – forskerne har åpenlyst – skamløst – regnet på hva samfunnet vil tjene på å forføre og tvinge mennesker til å dø – for så å slå seg for brystet og rope varsku. Ser de ikke at de anlegger det samme menneskesynet og griper tilbake til samme midler og metoder som tyskerne brukte i sitt T4-program[3]. Joda, det ser de, men de bryr seg ikke.

At mennesker med funksjonshemninger er engstelige for utviklingen er ikke til å undres over; det bør vi alle være, for med slike kyniske regnemestere går vi alle en dyster fremtid i møte der vi tvinges til å dø fordi vi har nådd en gitt aldersgrense eller fordi livet er blitt vanskelig.

Som det sies i Danmark:

NEJ TIL STATSASSISTERET SELVMORD 

– Fordi døden aldrig må blive de raskes svar på de syges problem

Norske organisasjoner

Ditt valg – retten til en verdig død

https://aktivdodshjelp.org/

Menneskeverd

https://www.menneskeverd.no/

Danmark

https://www.nejtilstatsassisteretselvmord.dk

Sluttnoter

[1] Oversikt over norske utgivelser om temaet de siste tredve årene:

Vigeland, K. (1996). Assistert død – en etisk utfordring. Humanist forlag

Flinder Nyquist, T. (1998). Det siste ønske. Gyldendal

Moen, O. M. & Sterri, A. B. (2019). Aktiv dødshjelp: etikk ved livets slutt. Cappelen Damm

Horn, M. A., Kleiven, D. J. H. & Magelssen, M. (Red.). (2020). Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk. Cappelen Damm Akademisk

Kosberg, Norunn (2018) Aktiv dødshjelp – pro et contra, Humanist forlag

Materstvedt, L. J. (2022). Dødshjelp: begreper, definisjoner, lover, klinikk og etikk. Fagbokforlaget

Masvie, A. E. & Masvie, R. D. E. (2024). Jeg vil dø. Frekk Forlag

Smeby Strand, M. (2025). Tinas historie – og en mors umulige valg. Lyrikkforlaget.

[2] https://journals.sagepub.com/doi/full/10.1177/00302228251323299?_gl=1*1p4lpdh*_up*MQ..*_ga*MjAxOTI3MTIyMS4xNzgwNDY4NTE1*_ga_60R758KFDG*czE3ODA0Njg1MTQkbzEkZzEkdDE3ODA0Njg2MTAkajQ2JGwxJGg4MTM5NzI2MTg

[3] https://no.wikipedia.org/wiki/Aktion_T4

[4] https://www.yumpu.com/no/document/view/26694525/selvbestemt-dad-human-etisk-forbund

[5] https://www.worldhappiness.report/

[6] https://www.kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/diakoni%20og%20samfunnsansvar/eutanasi_betenkning_kirkemotet_1998.pdf

[7] https://tidsskriftet.no/2009/03/gjesteskribent/eutanasi-og-spokelsene-fra-fortiden

[8] Utilitarismen er en underavdeling av konsekvensetikken der en handlings moralske verdi bare bestemmes ut fra dens konsekvenser. Parallellen til John Hardwig og Mary Warnock springer en i øynene. Den uhelbredelig syke skal velge å dø for å frigjøre midler og ressurser til andre som trenger dem mer.

Krigen mot livet 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.