Beijing ønsker å opptre som en global militær stormakt, men arven, infrastrukturen og kamptreningen mangler fortsatt. Det gjør Kinas vei mot reell maktprojeksjon langt mer krevende enn tallene tilsier.
Kina inngår stadig flere avtaler om baser eller militær tilgang i utlandet. Er dette uttrykk for en planlagt strategi, eller handler det om muligheter som gripes etter hvert som de dukker opp?
Trolig begge deler. For et land med Kinas økonomiske og diplomatiske tyngde er behovet for maktprojeksjon naturlig. Men det slående er nettopp avstanden mellom denne tyngden og landets faktiske utenlandske militære nærvær, som fortsatt er langt mindre enn man kunne forvente.
Forklaringen kan oppsummeres i ett ord: historie. I motsetning til England, USA eller Frankrike har Kina ikke et basenettverk som er arvet etter århundrer med kolonial tilstedeværelse eller militære seirer. Landet må bygge det fra grunnen av. Det er i denne forstand begrepet «fremvekst» fortsatt er treffende for å beskrive Kina.
Retningen er klar – Kina vil gjøre som de andre stormaktene – men veien dit er fortsatt lang.
Denne bakgrunnen forklarer hvorfor mulighetslogikken spiller en så stor rolle. Eksempelet Djibouti er talende. Det ene landet etter det andre, helt frem til Japan, har etablert en base i denne lille staten på Afrikas horn.
Kina kom sist, i 2017, ganske enkelt fordi muligheten åpnet seg. Det samme gjelder havnen Hambantota på Sri Lanka, som ble tatt som pant i bytte mot lån Colombo ikke lenger var i stand til å betale tilbake. Dette er ikke mesterstøt planlagt over lang tid. Det er posisjoner som gripes når de oppstår.
De strukturelle grensene for maktprojeksjon
Hva er Kinas reelle begrensninger når landet skal projisere og understøtte militærmakt langt fra egne kyster?
På papiret finnes ressursene. Målt i antall fartøyer er den kinesiske marinen nå på nivå med den amerikanske, og byggetakten er spektakulær. Det sies ofte at Kina bygger tilsvarende hele den franske flåten hvert fjerde år. Men antall fartøyer sier ikke alt om den reelle evnen til å bruke styrkene.
Operasjonen i Libya i 2011 er talende. Kina måtte evakuere sine borgere under Gaddafi-regimets fall. Operasjonen endte godt, men den viste først og fremst improvisasjon og krisehåndtering i siste øyeblikk, mer enn en reell beherskelse av maktprojeksjon.
Les også: – Kina drar nytte av krigene i Midtøsten og Ukraina 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
