Fukuyamas berømte tese er langt mer filosofisk og langt mindre triumfalistisk enn ettertidens karikatur skulle tilsi. Bak «historiens slutt» lå en langt mørkere analyse av liberalismens seier.
Kortversjonen
- Francis Fukuyamas tese om historiens slutt er blitt en misforstått klisjé, preget av filosofisk dybde fremfor triumfalisme.
- Bakgrunnen for tesen henter inspirasjon fra Hegel og Kojève, med fokus på den universelle og homogene staten.
- Fukuyama argumenterte for at den vestlige ideen seiret over marxismen-leninismen, ikke at militær makt alene avgjorde kampen.
- Teksten advarer mot nasjonalisme og religion som potensielle kilder til konflikt i en ellers posthistorisk virkelighet.
- Artikkelen avsluttes med en hegeliansk melankoli der forfatteren frykter at historiens slutt vil føre til dyp kjedsomhet.
Alle siterer Francis Fukuyama (født i 1952) og hans berømte bok om historiens slutt, men nesten ingen har lest ham. Tittelen har blitt en klisjé, en geopolitisk banalitet, en selvfølgelighet man viser til for å betegne den endelige seieren for vestlig liberalisme. Så kom terrorangrepene 11. september 2001, krigen i Ukraina og Kinas fremvekst, og mange begynte å gjøre narr av Fukuyama og tesen hans, som angivelig skulle ha vist seg å være feil. Fukuyama gikk dermed fra å være profeten som fikk rett, til å bli den intellektuelle som tok feil. Problemet er bare at nesten ingen har lest teksten hans. Det han faktisk skrev, ligger svært langt fra forestillingene som tillegges ham.
Det hele begynte med en forelesning våren 1989 ved Olin Center ved University of Chicago. Forelesningen dannet grunnlaget for en artikkel som ble publisert i det amerikanske tidsskriftet National Interest sommeren 1989, og deretter oversatt til fransk av tidsskriftet Commentaire i høstnummeret samme år[1]. Både forelesningen og artikkelen ble altså utformet før Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning. Dette er en tekst skrevet av en hegeliansk filosof, ikke et nykonservativt manifest. Det er heller ikke en tekst skrevet av en mann som jubler over historiens slutt, og tittelen er et spørsmål, ikke en påstand. Det er en mørk, nesten sørgmodig tekst av en hegelianer som forsøker å forstå 1980-årene.
Dette sier ikke Fukuyama
La oss begynne med det den populære fremstillingen tillegger ham, men som han faktisk ikke sier.
Han sier ikke at konfliktene vil opphøre. Det skriver han eksplisitt: «Dette innebærer på ingen måte slutten på internasjonale konflikter som sådan.» Han sier ikke at alle nasjoner vil bli liberale i nær fremtid. Han sier ikke at historien har fått en lykkelig slutt. Og han sier heller ikke at liberalismens triumf utelukkende er gode nyheter. Tvert imot beklager han den nærmest.
Les også: Alexandr Dugins ny-eurasianisme: mellom tradisjon og geopolitikk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Geopolitisk bakrus: Hvordan verdensordenen glapp mellom fingrene på Vesten 🔒
