For Tokyo handler forholdet til Kina ikke om symbolsk diplomati, men om regional maktbalanse, Taiwan og japansk sikkerhet. Derfor bør Ottowas forhold til Beijing være en advarsel, ikke et forbilde.
Når Kinas utenriksminister Wang Yi denne uken ankommer Ottawa på det mest høytstående kinesiske diplomatbesøket på flere år, satser statsminister Mark Carneys regjering på at forholdet til Beijing kan nullstilles – og at Kina kan gjøres til en «strategisk partner». Dette skjer til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, advarsler fra Kinas ambassadør i Canada om at parlamentarikere bør avstå fra å besøke Taiwan. For Japans statsminister Takaichi Sanae, som selv står i et krevende forhold til Beijing, er Canadas ettergivende linje ikke et forbilde. Den er en advarsel om hva som skjer når mellommakter forveksler ettergivenhet med reelt diplomatisk engasjement.
Fristelsene Tokyo står overfor, er reelle. Etter at Takaichi sendte kondolanser til det kinesiske folket etter den tragiske kullgruveulykken i Shanxi 16. mai, der 87 gruvearbeidere mistet livet, mente enkelte observatører å se ekko av en mer samarbeidsorientert tid. Da det store jordskjelvet og tsunamien rammet Øst-Japan 11. mars 2011, tilbød daværende kinesiske president Hu Jintao ikke bare kondolanser, men også konkret bistand, blant annet drivstoff og materiell hjelp. Han besøkte også selv den hardt rammede Tohoku-regionen. Disse gestene, i en periode med relativt godt kinesisk-japansk samarbeid, står i skarp kontrast til dagens forverrede forhold.
Siden Takaichis uttalelse 7. november 2025 om at «ethvert forsøk på å endre Taiwans status med makt vil kreve at Japans selvforsvarsstyrker svarer i tråd med våre konstitusjonelle forpliktelser og allianseforpliktelser», har Beijing satt i gang en vedvarende presskampanje. Den kinesiske regjeringen har trappet opp sine desinformasjonsoperasjoner, brukt økonomisk press mot japanske selskaper som opererer i Kina, og krevd at Tokyo «korrigerer sitt feilaktige standpunkt». Likevel innebar ikke Takaichis uttalelse noen politisk kursendring. Den satte bare ord på det som i flere tiår har vært Japans posisjon, i tråd med de amerikansk-japanske forsvarsretningslinjene fra 2015 og Japans nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022.
Spørsmålet Tokyo står overfor, er om bygging av diplomatiske broer til Beijing krever at denne nøkterne uttalelsen trekkes tilbake. Svaret må være et utvetydig nei. For å forstå hvorfor bør beslutningstakere gå tilbake til et bemerkelsesverdig dokument som sier mye om hvordan autoritære stater bruker diplomatisk kontakt som pressmiddel: brevet president George H.W. Bush sendte til Kinas leder Deng Xiaoping 20. juni 1989, bare få uker etter massakren på Den himmelske freds plass.
Les også: Japans vei mellom USA, Kina og den nye geoøkonomien 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
– Japans nye statsminister er ikke en Kina-hauk, men en pragmatiker 🔒
