Abacosten skulle gi Zaïre en ny nasjonal identitet, men endte også som symbol på et autoritært statsprosjekt. Rundt den vokste det frem en motkultur der klær ble et språk for politisk motstand.
Kortversjonen
- Mobutu Sese Seko forbød vestlige klær og innførte abacosten for å skape en felles nasjonal identitet i det kunstige landet Zaïre.
- Abacosten var inspirert av Maos Kina, men ble ironisk nok sydd av belgiske skreddere, noe som avslørte regimets dype paradokser.
- Leopardskinnhatten fungerte som Mobutus maktpolitiske investitursymbol og plasserte ham inn i landets tradisjonelle og historiske maktstrukturer.
- Sape-bevegelsen brukte fargerike dresser som en fredelig og opprørsk motkultur mot det autoritære regimets tvungne ensretting av befolkningen.
- Historien viser at nasjonale symboler og autentisk identitet ikke kantvinges fram gjennom statlige dekreter og forbud.
Tråden og kartet — av Cesare Vecellio
Mobutus klær kan leses som en bok om Kongos samtidshistorie. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene; hvert eneste plagg han bar, hadde en politisk betydning. En hatt av leopardskinn, en mørk tunika med lukket krage, uten slips, kneppet høyt opp, en stokk av ibenholt som han ikke bruker som støtte, men holder som et septer, og tunge briller med kraftig innfatning. Ingenting av dette er rent dekorativt: Hvert element er en politisk setning, og til sammen utgjør de en hel tale. Med Mobutu blir kroppen til språk, og den forteller historien om Belgisk Kongo, som ble til det uavhengige Zaïre.
Klær som politisk program
Etter uavhengigheten i 1960 ble det tidligere Belgisk Kongo kastet ut i en voldsom etnisk konflikt som endte med at Mobutu tok makten i 1965. Fast bestemt på å forme en ny identitet som skulle viske ut både den belgiske tilstedeværelsen og de etniske motsetningene, satte Mobutu i gang en omfattende omforming av landet. Den innebar blant annet nye navn på byene og landet – Kongo ble til Zaïre – samt et forbud mot vestlig bekledning. Slips og dress, som tidligere hadde vært nøytrale plagg, fikk plutselig en sterk politisk betydning: De ble symboler på imperialismen og kolonimakten. Derfor måtte de forbys, både for å markere den nasjonale uavhengigheten gjennom selve bekledningen og for, ved å innføre et nytt plagg, å legge grunnlaget for Zaïres nye identitet. Verken europeiske klær eller tradisjonelle stammedrakter: Mobutu hentet det nye Zaïres nye bekledning fra maoistisk Kina. Dermed oppsto det første paradokset: Frigjøringen fra Belgia skjedde til prisen av en ny avhengighet av Kina.
Les også: De kinesiske triadene: Kriminelle aktører i sentrum av den geopolitiske striden mellom Kina og USA 🔒
Mobutu lanserte dermed abacost-bevegelsen, etter uttrykket «à bas le costume» – «ned med dressen». Plagget inngikk i en bredere politikk for å vende tilbake til «autentisiteten», hvis prinsipper allerede i mai 1967 ble nedfelt i N’sele-manifestet. I 1971 ble Kongo til Zaïre, og Katanga ble til Shaba. Kristne fornavn ble forbudt; Europas helgener forsvant fra folkeregisteret. Herr og fru ble erstattet av borger og borgerinne, og Joseph-Désiré Mobutu begynte å kalle seg Mobutu Sese Seko. I samme ånd ble dress og slips forbudt for menn, på samme måte som bukser ble forbudt for kvinner. Også kroppen ble en slagmark for avkoloniseringen.
Et land som ikke var en nasjon
For Mobutu strakte utfordringen seg imidlertid langt utover ønsket om å frigjøre seg fra belgisk overformynderi. Det handlet riktignok om å løsrive seg fra den europeiske kolonimakten, men også om å skape en nasjon i et land som i realiteten ikke eksisterte som sådan – å samle etniske grupper uten noe naturlig fellesskap, og som verken hadde samme språk, religion eller skikker. Abacosten var både et symbol på bruddet med Belgia og et uttrykk for viljen til å skape en nasjon der det ikke fantes noen.
Et flagg vaier over offentlige bygninger, en nasjonalsang synges ved høytidelige anledninger, og en valuta skifter hender. Klær, derimot, bæres hver eneste dag, av alle, og er hele tiden synlige for alle. De er et nasjonalt symbol i bevegelse, et symbol som omslutter kroppen og former bevisstheten. Abacosten ble det nye Zaïres bekledning; den skulle forme et land og måtte derfor også forme menneskene som bodde der. Men Mobutu kunne ikke gjenopplive en nasjonaldrakt, for noen slik fantes ikke. Han måtte derfor konstruere et helt nytt plagg fra grunnen av og hente utenfra – fra utlandet, ja til og med utenfor Afrika – det som skulle bli Zaïres nasjonale bekledning. Den kulturelle uavhengigheten gikk dermed gjennom en ny avhengighet.
Les også: Når Kina våkner: anatomien av en klisjé 🔒
Autentisiteten kom fra Beijing
I 1973 reiste Mobutu til Kina. Der oppdaget han det maoistiske prosjektet og hvordan det nye regimet hadde formet det kinesiske folket. I bagasjen hjem hadde han ideer, en alliert og et plagg: tunikaen med lukket krage, uten slips, som Maos regime hadde påtvunget et helt kontinent. Abacosten er en nesten nøyaktig kopi. Plagget som skulle jage Europa bort fra de kongolesiske kroppene, var altså hentet fra revolusjonen på et annet kontinent. Dersom den eneste måten å gi et folk en felles bekledning på var å hente den ti tusen kilometer unna, var det fordi det ikke fantes noe folk. Abacosten skulle forme en nasjon, men viste fremfor alt at den kongolesiske nasjonen ikke eksisterte. Få ting kunne være mer kunstige enn dette plagget, som heller ikke overlevde Mobutus fall i 1997.
«Dersom den eneste måten å gi et folk en felles bekledning på var å hente den ti tusen kilometer unna, var det fordi det ikke fantes noe folk.»
Og som om ikke det var nok: Selv om inspirasjonen kom fra Kina, ble de flotteste abacostene sydd hos de beste belgiske skredderne, særlig hos huset Arzoni i Zellik. Det samme huset laget også gallauniformene til Zaïres væpnede styrker, etter det samme grunnmønsteret. En av Arzonis ansatte, Alfons Mertens, ble til og med Mobutus personlige skredder og klesansvarlig for hans nærmeste krets. Sluttresultatet fremstår som en innrømmelse av Mobutus politiske nederlag: Et plagg som skulle viske Belgia bort fra kongolesernes kropper, var utformet etter kinesisk modell og sydd femten kilometer fra Brussel. Det finnes ingenting lokalt ved abacosten. Verken snittet, verkstedet eller ideen. Ordet «autentisitet» betegner i praksis det stikk motsatte av det som faktisk ble gjort. Abacosten var en grovt konstruert montasje i et forsøk på å frembringe et samlet folk.
Hatten var ikke hans
La oss gå videre til hodeplagget, det mest markante elementet i Mobutus bekledning.
Les også: Taiwans utsending til Italia: – Demokratiene må stå samlet mot Kina
Hos bakongoene heter leopard ngo, og dyret symboliserer styrke og makt. Leopardskinnet er et symbol på tradisjonell autoritet og et attributt for konger. Hos otetelaene fikk en nyinnsatt høvding to leopardskinn, en lue av samme skinn, et halskjede av tenner og et spyd. Det dreier seg altså ikke om et eksotisk ornament: Det er et investitursymbol, et tegn på makten til Kongos nye høvding. Ved å ta disse symbolene i bruk plasserte Mobutu seg selv inn i Zaïres eldre historie og tradisjonelle fortid, men også i landets nyere historie.
Den første lederen i moderne tid som etter all sannsynlighet bar den, var Patrice Lumumba. Deretter fulgte Joseph Kasa-Vubu, den første presidenten i det uavhengige Kongo, og Jason Sendwe. Simba-opprørerne iførte seg også leopardskinn mens de kontrollerte den østlige delen av landet.
Fra 1966 gjorde Mobutu hodeplagget til sitt eget som symbol på maktovertakelsen. Hatten var hans krone og symbolet på hans potestas.
Étienne Tshisekedis safarijakke
Et obligatorisk plagg skaper umiddelbart to kategorier mennesker: dem som bærer det, og dem som finner en måte å unngå det på som uttrykk for politisk opposisjon.
Inne i landet var åpen motstand i praksis umulig: Å unnlate å bære abacost signaliserte opprør og kunne dermed utløse sikkerhetstjenestenes vrede. Enkelte opposisjonelle valgte derfor en tredje vei: safarijakken, med utenpåliggende lommer, som verken var en europeisk dressjakke eller regimets tunika. Det fortelles at dette var Étienne Tshisekedis valg. I tretti år var han opposisjonsleder under landets skiftende presidenter. Han var flere ganger statsminister mellom 1991 og 1997 og er dessuten far til Félix Tshisekedi, Kongos nåværende president, som på sin side kler seg hos noen av de beste skredderne i Paris og gjerne viser seg i praktfulle og imponerende dobbeltspente jakker. Abacost, safarijakke, dobbeltspent dressjakke: tre mannsplagg som uttrykker tre ulike måter å drive politikk på – som nasjonalistisk uavhengighetsleder, som intern politisk opposisjonell og som en respektert president integrert i det internasjonale statssamfunnet.
La sape – elegansens smuglertrafikk
Utenfor Zaïre ble svaret langt mer praktfullt.
Les også: Afrika i sentrum: Det globale sørs nye geoøkonomiske tyngdepunkt
Sape-bevegelsen er gammel. Den oppsto allerede på 1920-tallet i Bacongo, en bydel sør i Brazzaville i Fransk Kongo, blant lari-folket: Unge menn begynte å kle seg som koloniherrene i en tvetydig gest som både rommet etterligning og provokasjon. Etter 1945 kom soldater og studenter hjem fra Europa med klær fra Paris, og bydelen utviklet seg til et sentrum for kongolesisk moteprakt. Stervos Niarcos formulerte den moderne bevegelsens doktrine og etablerte betegnelsen kitendi, som betyr klær på lingala. Papa Wemba populariserte bevegelsen og ga den trolig også navnet: Société des ambianceurs et des personnes élégantes – Sape. Både konseptet og bekledningen oppsto førti år før abacost-bevegelsen og utenfor Zaïre, et sted mellom bydelene i Brazzaville og Paris. Men under Mobutus styre fikk Sape en politisk dimensjon og ble selv et symbol på motstand.
Tredelt dress, slips, blankpussede sko og lommetørkle – altså nettopp det loven forbød – ble uniformen til en dissidentbevegelse. Å importere en dressjakke ble en politisk handling. På 1980-tallet ble sapeurene utsatt for offentlige kampanjer som tok sikte på å forby dem: Å bære slips og dress ble et tegn på politisk dissens.
Men sapeurene gikk lenger enn bare å bryte loven. De tok koloniherrens klær og drev dem til et punkt koloniherren selv aldri hadde nådd. Dermed kopierte de ikke; de skapte noe nytt. Der den europeiske dressen var grå, diskret og avmålt, ville sapeuren ha den grønn, lilla, gul eller oransje – samstemt, strålende og iøynefallende. Det var et svar av bemerkelsesverdig kløkt: Abacosten skulle etter doktrinen være ensfarget og sober, og dermed ble dissensen fargerik. Snitt og farge ble våpen i det politiske opprøret.
Legg også merke til bevegelsens interne regelverk, som ikke bare er en kokett detalj: Sapeuren forplikter seg til ikkevold, renslighet og avvisning av diskriminering. Mot et væpnet regime satte disse mennene ikke annet enn tekstiler. De marsjerte, og fremdeles marsjerer de hver 10. februar gjennom gatene i Kinshasa på årsdagen for Niarcos’ død.
Les også: Tjuefem år med afrikansk makt: lederne som har formet århundret
«Mot et væpnet regime satte disse mennene ikke annet enn tekstiler.»
Hva denne historien viser
La oss trekke lærdommen, for den gjelder langt utover Kongo.
Et plagg har ingen iboende betydning. Dressen var kolonial i Kinshasa i 1960 og subversiv i Kinshasa i 1985: Stoffet hadde ikke forandret seg, og det hadde heller ikke skredderen. Det som hadde endret seg, var hvem som hadde makten til å forby den, og hvordan plagget ble betraktet. Slik var det også med jeansen, som var et symbol på ungdomsopprøret på 1960-tallet, men som i dag er et alminnelig hverdagsplagg.
Det samme gjelder abacosten. I 1972 var den et forsøk på å gi en felles kropp til et land som ikke hadde noen. Ti år senere var den blitt uniformen til et ettpartiregime. Det samme objektet, vrengt som en hanske, av de samme hendene.
Fra Venezia
Her i Venezia, hvor jeg skriver dette, vet vi hva det koster å snakke om autentisitet.
Silken vår kom fra Bysants, fløyelen fra Orienten, damasken fra Levanten. Vi kalte alt vi brakte hjem for venetiansk, og vi hadde rett i det, for det er slik en sivilisasjon blir til: gjennom bearbeiding, aldri gjennom spontan oppståelse. Intet folk har noensinne oppfunnet sin egen drakt. Alle har hentet den et sted fra og gjort den til sin egen.
Det er derfor ingen skam i at Zaïres tunika kom fra Kina, eller engang at den ble sydd i Belgia. Men forsøket på å forby et annet plagg med makt var en feil – i en slik grad at da Mobutu falt, forsvant også abacosten.
En nasjon kan ikke skapes gjennom rundskriv. Et plagg blir først autentisk den dagen et folk kjenner seg igjen i det. Det var ikke Mobutu og hans abacost som skapte et plagg for kongoleserne, men sapeurene, fra Paris, gjennom sin frihet, sin oppfinnsomhet og sitt talent.
