«Operasjon SIG» – del 3: Arbeiderpartiet med KGB på innsiden     

En omfattende gjennomgang av arkiver, avhopperopplysninger og historiske forbindelser reiser nye spørsmål om norsk Midtøsten-politikk. Sentralt står påstander om langvarig kontakt mellom Ap-profiler og sovjetiske etterretningsoffiserer.

Denne tredje delen av historien om «Operasjon SIG» (Les del 1 og del 2) handler blant annet om de tre aller mest kjente og profilerte politikerne i Arbeiderpartiet, etter Einar Gerhardsens glansperiode. På linje med familien Gerhardsen inngikk også neste generasjon i et alt for tett og naivt samarbeid med russisk etterretningstjeneste, der både kjøkken og stuer ble til møterom gjennom flere tiår. KGBs Viktor Grusjko var tidlig ute, og i løpet av kort tid hadde statsminister Einar Gerhardsen med familie blitt infiltrert av et helt KGB-team, og det med så betydelig kvalitet og kontinuitet at Viktor Grusjko senere ble general og nestleder i KGB. Nå er hans sønn, Aleksander Grusjko – som er født i Oslo i 1955, viseutenriksminister i Putin-Russland og talsmann for russerne under forhandlinger om Ukraina, senest i Abu Dhabi i Dubai. Grusjko junior er en hardliner som støtter Putin i ett og alt. Og fortsatt, som i 1967, står «frigjøringsorganisasjonen» PLO på dagsorden på veien til en slags fred.

Overlappende med Viktor Grusjko var KGB-mannen Vasili Toropov (se bildet over), som rigget seg til i en egen leilighet i Martin Linges vei 29 på Snarøya ved Fornebu. Fra og med 1967 var Toropov og Thorvald Stoltenberg blitt venner. Tema: Frigjøringsbevegelser generelt, PLO spesielt – forsvarspolitikk og NATO. KGBs operasjon SIG forplantet seg snart over i det internasjonale landskap og handlet i en tidlig fase i 1960-årene om rigging av organisatorisk rammeverk og internasjonal støtteapparat for PLO på den ene siden, og så massiv propaganda, historie-omskriving, tilrettelegging av terror og regulær anti-semittisme på den andre siden. Det hele, en form for psykologisk krigføring og relaterte, målstyrte påvirkningsoperasjoner for først å destabilisere og så utvide – alternativt kompensere – for tapt terreng i den russiske maktbasen i Midtøsten.

Iskalde fakta om KGBs kyniske spill i Arbeiderpartiet i Oslo speiler seg ikke bare i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, men i tillegg til detaljert informasjon fra flere KGB-avhoppere, men også fra arkivene til den norske sikkerhetstjenesten fra samme periode.

KGB fikk gjennom denne gigantiske kampanjen samtidige muligheter til virkelig å feste sine klør i det strategiske feltet på den absolutte innside av Arbeiderpartiet. Det visste den smarte og systematiske Vasili Toropov. Siden dette skjer nettopp i den perioden det samme KGB kjørte ut sin store, internasjonale kampanje – «Operasjon SIG», for å få PLO opp og gå, kan en snart spore at minst fire nøkkelpersoner på toppen av Arbeiderpartiet ble både nyttige og stadig mer prioriterte partnere. Omfanget er for øvrig så alvorlig, så betydelig og med så stor kontinuitet gjennom flere tiår, at de som her ble KGB-partnere i tur og orden utvilsomt var helt på det rene med at de var akkurat det. Bare for Arbeiderpartiets nestleder Einar Førdes vedkommende dreier det seg påviselig – ut fra arkivene – om hele 90 treff med KGB, med tid og sted angitt. I tillegg var det selskapeligheter der flere enn en utsending fra KGB var med på private selskaper, etter hvert som en del av gjengen. Fortsatt uten at en eneste alarmklokke ringte. Vasili Toropov var også en speider som stadig var på utkikk etter nye norske spion-talenter.

Det mangeårige og hyppige samspillet med KGB kom også til å dreie seg om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i perioder, og altså ikke bare Midtøsten og «frigjøringsbevegelsen» PLO. Men også dette var nettopp en funksjon av at KGB fikk et så vidt godt grep over lang tid, og samtidig så til de grader på den absolutte innside av Arbeiderpartiet. Dette, i en kjernegruppe av Ap-ledere der en i utgangspunktet hadde sans for Moskva-støttede frigjøringsbevegelser bare ut fra ideologiske årsaker.

Mitrokhin-arkivet i Storbritannia (Churchill Archives Centre), og KGB-avhoppere som Oleg Gordievski og Michail Butkov, gir et entydig bilde av et KGB-samarbeid på toppen av Arbeiderpartiet inngir en så betydelig kontinuitet – at det ikke kunne unngå å ha påvirket den politiske politiske beslutningsprosessen. De respektive hovedaktører dukker symptomatisk nok tidlig opp og inn i den hemmelige «bakkanalen» til PLO – da KGB virkelig trakk i trådene. Arkivmatrialer viser med all tydelighet at den russiske etterretningstjenesten, KGB, og for så vidt også deres underbruk i Øst-Tyskland, Stasi, hadde grep om det meste i et PLO  russerne selv var med på å forme helt fra begynnelsen av i 1960-årene. Dette, tidvis i samspill med den egyptiske diktator Gamal Abdul Nasser (inntil 1970) og ex-mufti Amin al Husseini. Sistnevnte gikk i eksil i Egypt etter å ha vært partner for Hitler og hans kollega Himmler i Tyskland under andre verdenskrig. Al Husseini var som en konsekvens av dette samarbeidet internasjonalt etterlyst etter krigen. Selv levde han helt til 1974, da han døde i Beirut. Mufti Al Husseini var PLO-leder Yassir Arafats uttalte forbilde.

KGB fysisk inne i Arbeiderpartiets tenketank        

I et jevnt løp fra 1966 kunne KGB også ved sitt fysiske nærvær inne på kjøkken og stuer i Oslo i en tidlig fase bidra til å forme både rammeverk, oppsett og fremdrift i norsk Midtøsten-politikk. Det er nok dessverre heller ingen hemmelighet at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i perioder kunne bli farget av det forspillet som først kom gjennom KGBs Viktor Grusjko og hans team, som – entydig – fikk et alt for intimt grep om daværende statsminister Einar Gerhardsen og ikke minst han kone, Verna. Her ble det spilt på norsk naivitet for alt hva det var verd: Kontakten mellom KGBs viktigste team i Oslo og statsministerfamilien ble så tett at russerne like gjerne kjøpte en leilighet i Sofienberggata 55. Ett minutts gange fra familien Gerhardsen i nr. 61. Snart var flere representanter fra KGB med familien på turer i marka, på hyttebesøk i «Kristi Rolighed», hytta til Gerhardsen, og med på ulike sportsarrangementer.

I nevnte perioden var KGB med teamleder Viktor Grusjko innledningsvis spesielt opptatt av forsvars- og sikkerhetspolitikk. Grusjko var i Oslo først fra 1954 til 1961, og kom så tilbake som KGBs stasjonssjef (resident) i 1971 og 1972. Deretter fulgte Lev Shirshin, men spesielt for Thorvald Stoltenberg var det KGBs Vasili Toropov som alt for lenge fikk dominere.

I nevnte periode hadde KGBs Vasili Toropov rigget seg til i en strategisk plassert leilighet i Martin Linges vei 29 på Snarøya ved Fornebu. Toropov ble en fortrolig kontakt for Thorvald Stoltenberg i tidlig i 1967. KGB-representerte en fortsettelse i tid og rom etter Grusjkos iherdige team. Den politiske kontinuiteten lå i det å koble på Thorvald Stoltenberg, Einar Førde og Reiulf Steen, hver for seg, og – utrolig nok – samlet. 19. mars 1971 ble den unge Stoltenberg statssekretær i Trygve Brattelis første regjering.

Som en nokså enkelt kan lese seg til her, og det er ingen overdrivelse: Bare Einar Førde, nestsjef og «hjerne» i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989 står registrert i Overvåkningspolitiet (nå PST) med 90 helt konkrete møter med sine KGB-kontakter, med tid og sted. Førde ble innvalgt på Stortinget i 1969, som yngste representant, og var talerør for NATO-motstanderne i Arbeiderpartiet. Han satt på Stortinget i fem perioder. Til å begynne med i finanskomiteen, senere i utenrikskomiteen.

Einar Førde med en serie på 90 personlige møter med KGB

Fra Einar Førdes side dreide det seg om formidling/utlevering av informasjon fra de pågående politiske prosessene i Norge som hadde spesiell interesse for KGB i den aktuelle perioden. Førde var nestleder i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989. Og det ser slett ikke stort bedre ut for Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen. Den alt for nære kontakten med KGB pågikk i flere tiår. Dette, i skyggen av det som snart skulle bli kjent som en stor sak – historien om storspionen Arne Treholt.

Siden det som her belyses også omfattet den perioden da en noe spesiell, introvert, med radikal norsk Midtøsten-politikk gradvis fant sin form, vokser dette gradvis til et  integritetsspørsmål: Hvor stor påvirkningsgrad hadde KGB og andre bakmenn i Moskva i det Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen, selve «tenketanken» på strategisk nivå i Arbeiderpartiet i en årrekke, påviselig har hatt et så tett samarbeide med russiske agenter fra KGB (nå FSB og SVR)?

Samarbeidet med KGB for de nevnte tre politiske profilene, pluss Arne Treholt, favner som nevnt flere årtier inn mot tusenårsskiftet. Som nevnt, i tematikken som ble berørt er det også en god del knyttet til Forvaret og NATO, men det hele utarter inn mot perioden der konturene av den hemmelige «Oslo-kanalen» sakte begynner å ta form allerede ved inngangen til 1980-årene.

I denne siste og tredje delen i serien om «Operasjon SIG», som åpenbart også fanget inn vordende norske topp-politikere i Arbeiderpartiet, skal det fortsatt primært dreie seg om de norske aktørene som i alt for tett samspill med navngitt, russisk etterretningspersonell faktisk inngikk som en del av KGBs store «Operasjon SIG», kampanjen som både formet og strukturerte PLO som organisasjon og som samtidig bygde opp et gigantisk propaganda-apparat for denne organisasjonen. Denne prosessen pågikk i en startfase fra 1967, akselererte fra 1972 og fortsatte helt inn mot 1990, også med betydelig vekt på en svulstig propaganda-del.

Nå er det relevant å se nærmere på hvordan nevnte KGB-prosjekt faktisk utartet og avspeilte seg, i det politiske landskapet i Norge. Det en blant annet finner er at flere av de mest sentrale, vordende topp-politikerne gradvis er sugd inn i et så nært samspill med KGB, over så lang tid, at det hele ikke bare ville påvirke norske føringer i forhold til Midtøsten, men også på en del andre følsomme, sikkerhetspolitiske felt for øvrig. De russiske utsendingene hadde rett og slett fått alt for mye armslag og handlingsrom, i det de betjente det enkelte objekt både individuelt og i utallige, mindre selskaper der også KGBs egne speidere var på utkikk etter flere mulige kandidater for videre rekruttering.

I motsetning til de sentrale politiske aktørene det her er snakk om, hadde KGBs utsendinger en fast plan, målstyring, delmål og mål. Og de så åpenbart på Norge som et voksende potensiale, som et anvendelig redskap blant annet for å få flere land med i sin store påvirkningsoperasjon «SIG» – som samtidig formet PLO rent strukturelt og operativt.

Når KGB setter inn sine team i tilknytning til påvirkningsoperasjoner og såkalte «Aktive tiltak» er det ingen norsk politiker som vil kunne leve upåvirket av det hele: Det arbeides svært systematisk, KGB har egne speidere ute som gjerne inspirerer til sosiale samlinger der unge, vordende politikere gjerne utgjør et høyt prioritert nedslagsfelt. Og det arbeides systematisk, om mulig gjennom flere år, der den ene KGB-utsendingen avløser den andre i omgang med sine utvalgte objekter. Med andre ord, har du først innledet kontakt med en skolert russisk etterretningsoffiser som vedvarer over tid, er det ikke du som har styringen. De fester sakte sine grep – og klør. Dette er nøyaktig samme apparat som har sendt flere titalls millioner russere og andre nasjonaliteter inn til de visse død i Gulag-leire, som også ble administrert av KGB.

Politikk ble formet i lukkede rom

Norsk Midtøsten-politikk ble tidlig formet i lukkede rom. I ettertid er det mulig å peke på nokså dystre årsaker til at toneangivende krefter ville at det bare skulle fortsette slik: Nærheten til russiske etterretningsoffiserer ble delvis maskert, og etter hvert som kontaktene kom over i stadig fastere former, brukte en rett og slett politisk makt i gjentatte forsøk på å «definere» seg ut av konsekvensene. Da eksakte data fra Mitrokhin-arkivet ble kjent for det norske overvåkningspolitiet, forkortet POT, midtveis i 1980-årene, og pilen entydig og uten tvil pekte på henholdsvis Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen som partnere for KGB gjennom mange år, grep det politiske apparatet i Arbeiderpartiet inn med sterke tiltak, både for å omdefinere alvorlighetsgraden og hindre overvåkningspoliti og rettsapparat i å ta ut tiltale. Så tett på den store spionsaken mot Arne Treholt, som gikk for Oslo tingrett i juni 1985, ville det ble i sant politisk mareritt for Arbeiderpartiet om eksempelvis Einar Førde også ble pågrepet og varetektsfengslet for spionasje.

Daværende statsminister Kåre Willoch ble ikke informert om sakene som dukket opp i Mitrokhin-arkivet i 1985, men saken ble av en eller annen grunn gjort kjent for Gro Harlem Brundtland. Den meget følsomme saken som var oversendt fra britisk sikkerhetstjeneste, og som langt på vei bekreftet tilsvarende data som det norske Overvåkningspolitiet (POT) møysommelige hadde samlet inn, handlet konkret om Einar Førdes 90 – nitti – møter med ulike kontaktoffiserer i KGB.

I ettertid byr det ikke på problemer å spore en utilbørlig overkjøring av rettsapparatet fra Arbeiderpartiets side i denne saken. Man omdefinerte rett og slett Førde som mangeårig KGB-medarbeider, etter all sannsynlighet motivert ut fra et forsøk på å unngå tiltale fra politiets- og rettsapparatets side. Det samme skjedde faktisk da Thorvald Stoltenbergs omfattende samarbeid med KGB ble kjent samtidig med Førde. Stoltenberg hadde bedre kontakt med ansatte i Utenriksdepartementet og fikk dem til å fortelle at de hadde «tillit» til en Stoltenberg som utvetydig skulle ha innrapportert sine utallige møter med KGB til Overvåkningspolitiet (POT). Hans kontakt med KGB var minst helt på høyde med Einar Førde og Reiulf Steen.

Parti-apparatet i Ap påberopte seg «diplomatisk virksomhet», og en fikk personell i utenriksdepartementet til å skrive uttalelser der det het at Stoltenberg hadde «departementets fulle tillit». Som om den nesten frenetiske kontakten med KGB siden 1967 og flere tiår fremover kan betraktes som normal diplomatisk virksomhet. Like lite for Stoltenberg som for Einar Førde og Reiulf Steen. KGB hadde kort og greit lykkes med å infiltrere selve «tenketanken» på innsiden av Arbeiderpartiet og fikk følgelig grafset med seg alt for mye informasjon over lang tid. Dette tilhører realitetenes verden.

Igjen: Det handlet som nevnt – og uten overdrivelse – om alt for tett samspill med russiske KGB, nå forkortet FSB og SVR (Utenlandsetterretningen) over veldig lang tid. Dette, etter hvert godt over grensen til det rent uhyggelige, og det over en lang og vond periode der norsk utenriks- og sikkerhets politikk både ble formet og satt ut i praksis, fra en støpeform der navngitte russiske etterretningsoffiserer i en tidlig ide-fase også var svært foroverlente med sin agenda. Einar Førde var nestleder og «hjernen» i Arbeiderpartiet, som nevnt fra 1981 til 1989, og et nøkkel-element i den fornyelsen Arbeiderpartiet samtidig gikk gjennom i akkurat denne perioden.

I slagget fra denne støpeformen, der innestengte, politiske prosesser begynte å dominere, ligger fortsatt rundt Arbeiderpartiet inn i et nytt årtusen – og ikke minst rundt det norske utenriksdepartementet. «Oslo-kanalen» er en produkt som fortsatt stinker. Med Thorvald Stoltenberg i utenriksdepartementet begynte gnistene å frese i forhold til det forhatte Overvåkningspolitiet allerede i 1972, med flere repetisjoner i en årrekke. Men Stoltenberg bare trosset advarslene og fortsatte bare sitt samarbeid med KGB i lang tid. Det hele fremstår så eiendommelig også i forhold til gjeldende instrukser og retningslinjer – og ikke minst en serie av diskusjoner med Overvåkningspolitiets representanter over bordet og telefonisk, at en ikke kan se bort fra at Stoltenberg etter hvert var under press.

Bak seg hadde skaffet seg makt og mulighet til suverent overprøve sikkerhetstjenestens definisjonsverden i forhold til gjeldene norsk lov. Og hva sier ikke det om ukulturen på toppen av Arbeiderpartiet i denne lange perioden, som faktisk strekker seg over 20 år. Denne noe spesielle makt-retorikken ble resirkulert da Stoltenbergs partikolleger,  Einar Førde og Reiulf Steen, hver på sin måte ble konfronterte med sitt systematiske samarbeid med KGB gjennom mange tiår.

Vil noen ha uorden i arkivene?

Etter en hel serie med tilsyn, konkrete pålegg og mye intern kritikk for øvrig, har Utenriksdepartementet åpenbart hatt problemer med å holde grunnleggende orden på sine arkivsystemer, både i Oslo og på utestasjonene, som det heter. I deler av denne perioden kunne KGB nærmest spasere inn og ut av departementets Rettsavdeling, der blant annet både utvisninger og opphold for diplomater saksbehandles, i samspill med sikkerhetstjenesten. Det tok mange vonde år før departementet endelig fikk mer kontroll på disse korridorvandrerne fra KGB. Også dette speilet i en direkte merkelig mentalitet på toppen av systemet.

Som vi også vet nå, det har under Utenriksdepartementets vignett rast ut veldig mye penger gjennom flere kanaler i en årrekke, ut til noe eller noen vi knapt vet hvem er, eller hva er. Og alt for få etterlyser resultatene. Under vignetten «bistand» har det bare vært å kjøre på. Riksrevisoren har ved utallige anledninger gitt krasse tilbakemeldinger, uten at det har nyttet.

Heller ikke dette er noe norske velgere kjenner til. Men hundrevis av millioner norske kroner flommer fortsatt inn i samme landskap som tidligere. Senest i 2019 gjennomførte Arkivverket tilsyn i Utenriksdepartementet og Norad. Sistnevnte er et forvaltnings- og fagorgan for utviklingssamarbeid og er samtidig nærmeste støtteorgan for Utenriksdepartementet og Klima- og miljøverndepartementet. Dette, når det gjelder «å nå mål for norsk utviklingspolitikk og fremme bærekraftig utvikling», samt FNs klimamål og menneskerettigheter – heter det.

Både i forhold til Utenriksdepartementet og Norad viser Arkivtilsynets inspeksjon fra 2019 at det fortsatt ikke er orden på arkivsystemene, verken i UD eller Norad. Ifølge samme rapporten fra Arkivtilsynet gjelder rotet i arkivene også utestasjonene. Det vil blant annet si norske ambassader og konsulater. Siden dette er et fenomen som synes å ha vært et problem i minst 15 – 20 år, i kombinasjon med svimlende utbetalinger i tilknytning til den spesielle «Oslo-prosessen», begynner dette å bli direkte mystisk: Hvorfor ble det slik at Utenriksdepartementet ikke skal granskes? Er den samme makten ute og går som stanset Overvåkningspolitiet (POT) da det var aktuelt å undersøke det årelange KGB-samarbeidet til Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen?

Om det å bevare hemmeligheter blir så umåtelig viktig oppstår – logisk nok – en mistanke om at det har pågått pengeoverføringer og annet pengeslukende «bistandsarbeid» som heller ikke tåler dagslys, og enda verre: Har KGB hatt en finger med i spillet der også, inklusive nedslagsfelt i Midtøsten, der bistandsorganisasjoner praktisk talt lever i symbiose med fanatisk milits i flere områder?

Og siden så mye er forbundet med personellet som har vært involverte i Oslo-prosessen, med Yassir Arafat, PLO og Hamas i den andre enden, fremstår det hele per definisjon som en sak der det utvetydig og konstitusjonelt gjennom Stortinget for lengst skulle ha utløst en granskning både av Utenriksdepartementet og Norad. Når det ikke skjer er det nok fordi sterke mot-krefter i nok en runde har lykkes med å legge lokk på saken. Og hvem var de sentrale i det strategiske, politiske feltet i den norske enden av Oslo-kanalen: Thorvald Stoltenberg, Einar Førde og Reiulf Steen. Å fremskrive og isolere denne kanalen i tid – til 1990-årene eller året 1993 synes å utgjøre en ikke uvesentlig del av røykteppet: Det hele startet ut i 1979, da Thorbjørn Jagland og Terje Rød Larsen var ute på tur i Beirut for å snakke med – og inngi sin støtte til Yassir Arafat. Senere fulgte Arne Treholt, Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg opp, med Einar Førde hjemme i deres felles tenketank i Oslo.

Var KGB inne i bildet? Svaret er ja! Var den rumenske etterretningstjenesten, DEI, inne i bildet på KGBs vegne? Svaret er ja! KGBs store «Operasjon SIG» var nemlig i prosess, og behovet for å institusjonalisere og profilere PLO mer som en ansvarlig «forhandlingspartner» lå i bunnen. At det hele i ettertid fremstår som et godt iscenesatt spill for å legitimere PLO internasjonalt, for med det å fremme sovjet-russiske makt-interesser i Midtøsten, var det ikke så mange som tenkte på. Hensikten med KGBs spill var nettopp å destabilisere og polarisere regionen, noe Israel, Jordan og Libanon snart fikk merke gjennom 1970-årene. Naiviteten og kunnskapsløsheten syntes å råde grunnen i Norge, og KGBs kvern malte sakte – for stadig større påvirkning.

Det er naturlig å spørre hvorfor det ble slik, og fortsatt det fortsatt er slik? Dessverre finnes det knapt grave-journalister igjen i dette landet, som kunne ha boret seg mye mer inn i dette veldig spesielle fenomenet.

Geopolitisk er Midtøsten som kjent inne i en betydelig endringsprosess. Noe som helt logisk skulle tilsi mer forsiktighet og nøkternhet i Utenriksdepartementet. Og samtidig – friske og åpne diskusjoner her hjemme. Men se, de kommer ikke, skremmende nok fordi de politiske maktforholdene – med sin formidable definisjonsmakt – uavlatelig er slik plassert at de med saklige mot-stemmer rett og slett ikke har noe sted å gå med sin sak, om du ikke skulle kjenne en eller annen meningsprengt blogger slik at du i det minste får blåse ut? Kritisk sett synes sentrale medier langt på vei å ha blitt en slags heiagjeng både for remediene av det iranske regimet og ikke minst for PLO og Hamas. Tilsynelatende er jødenes blotte eksistens problemet.

KGB med betydelige påvirkningsmuligheter påviselig har vært ute med sine klør i så veldig mange og lange år, og posisjonert så tett innpå politiske beslutningstagere over tid, med entydig og reell påvirkningsgrad og samtidige muligheter for press, så er det snart ingen overdrivelse å hevde at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk dessverre har blitt mer farget av KGBs og Moskvas interesser enn vi vel aner rekkevidden av?

Dette gjenstår som et faktum: Tre av de aller mest kjente lederne i Arbeiderpartiet hadde et tett, og maskert samarbeid med KGB gjennom flere tiår. Satt på spissen: Når det eneste som er sikkert er at det fortsatt kommer til å gå milliarder av kroner til restaurering av et prosjekt i PLO-land, som kritisk sett synes å ligge midtveis mellom et fata morgana og Narnia, er tiden overmoden for en granskning av Utenriksdepartementet og for en skjerpelse av sikkerhetslovgivningen der spioner kan tas. Å stelle seg slik rent politisk at dette knapt blir mulig, gjør at dørene fortsatt står på gløtt for KGB inn i et nytt årtusen, nå under forkortelsen FSB og SVR (Utenlandsetterretningen).

Historikk som røper ideologisk blending og naivitet

Ut av ingen ting kom plutselig en høy politisk prioritering av mer eller mindre uforbeholden støtte til PLO i Norge ved inngangen til 1970-årene. Uten å konspirere: I nøyaktig samme periode akselererte KGBs «Operasjon SIG», en gigantisk, internasjonal kampanje der KGB i forkant var med i strukturering og organisering nettopp av PLO. Kampanjen bar i seg betydelige innslag av ren forvrenging av historiske realiteter knyttet til jødisk historie, jødisk og jødisk forankring i Midtøsten, der en samtidig – som også i forhold til Ukraina i vår samtid fra russisk side – langt på vei snur opp ned på historien, i den hensikt å frata den utpekte fienden enhver substansiell rettighet. Det enda mer groteske i denne «Operasjon SIG» er de markerte innslagene av ren anti-semittisme, som ikke står noe tilbake for Hitlers og Göbbels propaganda, særlig i 1930-årene. Tilsvarende kan en se dagens russiske ledelse fratar ukrainerne alt som er av rettigheter i sitt eget hjemland, helt i tråd med Stalins uttrykk, massiv terror, utsulting (Holodomor) og gjentatte utrenskninger. Den ukrainske identiteten ble allerede i Stalins tid frarevet ukrainerne, og det hele gjentas på full styrke fra dagens Putin-regime.

Vladimir Putin har for øvrig vokst seg stor i det samme KGB-systemet som har bidratt til å påvirke norsk utenrikspolitikk i forhold til Midtøsten og ikke minst PLO. Selv var Putin i nøyaktig samme område av Øst-Berlin, og på samme tid som PLO-fraksjonen PFLP, den tyske Røde Arme-fraksjonen, RAF og den den tyske nynazistiske organisasjonen Wehrsportgruppe Hoffmann. Sistnevnte fikk også behørig opplæring i en PLO-leir sørvest i Beirut som var kontrollert av Yassir Arafats dominerende Fatah i PLO, ved inngangen til 1980-årene. Den internasjonalt kjente terrorister Abu Nidal hadde også tilhold i Øst-Tyskland, med operasjonspaner i Sverige og Norge, også på den tiden Putin befant seg i samme område. Putin tilhørte spesialavdelinger i den russiske utenlandsetterretningen som betjener såkalte «Illegale» og også terrorister.

Terrorisme politisk akseptert som legitimt uttrykk  

Under dette blir støtte til terrorisme akseptert som et høyst legitimt, fremtredende politisk uttrykk. En kalte det «frigjøring». Dette, i en bredere forståelsesramme, i fortsettelsen av at en Moskva-støttet og delvis Moskva-designet, «palestinsk» frigjøringsorganisasjon systematisk ble bygd opp, rikelig forsynt med våpen produsert i Øst-Europa og i det russiske riket for øvrig. Det var vel først og fremst  en fortsatt nokså ruvende Haakon Lie og Trygve Bratteli som var Arbeiderpartiets bremsekloss gjennom 1970-årene og som nok hadde en noe utsettende virkning på denne noe spesielle ringdansen med KGB på den ene siden og PLO på den andre, inn mot 1980-årene. Men i AUF var det for lengst PLO som gjaldt.

I dette lå det ikke bare eksplosive og nokså lett-antennelige elementer fra en ideologi der voldsforherligelsen allerede lå inne i selve støpeformen, men også i den videre strategiske prosessen – i den relaterte, parti-politiske evolusjonen – lå utsendinger fra KGB tett innpå en kjernegruppe i vårt hjemlige Arbeiderparti gjennom en årrekke. Så markert at en i ettertid kan konstatere at Arbeiderpartiets integritet klart blir satt på prøve: PLO-konseptet ble rett og slett låst fast. Og Yassir Arafats regime var den eneste legitime representant for PLO, fortsatt slik KGB ville ha det. Skikkelser som Haakon Lie og hans medsammensvorne – som utvilsomt kunne ha inngitt korrektiver – falt gradvis fra for alderen, etter først å ha blitt dyttet ut til siden i noe ufine politiske prosesser.

Ideologisk bakteppe: frykt – og terror

Det samme KGB som koblet på kjernen i Arbeiderpartiet i et oppløp til støtte for PLO forårsaket og administrerte flere titalls millioner menneskers grusomme sult og død i Gulag-leire i Sovjet-Russland. Dette i regi av et KGB-system som daglig skapte frykt, gjennomførte tortur og lemlestelse både mot egen befolkning og andre folkeslag – over hele Sovjetunionen inngikk i et fast mønster. Frykt og terror var rett og slett denne KGB-organisasjonens fremste uttrykk for makt, for represalier og massiv undertrykking, kritisk sett i rett linje fra Ivan den Grusomme på 1500-tallet, også kjent som Russlands første tsar Ivan den 4.

Da Lenin og Stalin la sin plattform for en ny æra etter det vi kjenner som en  noe romantisert « russiske revolusjon» – ble terroren snart satt enda mer tydelig inn i et system, der det hele inngikk som en fast del av selve maktutøvelsen: Altså det å skape frykt i kombinasjon med brutal terror og tortur, satt i system. Det var dette KGB, Arne Treholt, Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen valgte å samarbeide med – hver for seg og sammen – i mange år.

Det var kommunismens far, Karl Marx , som la egget til en type politisk voldsforherligelse som ble prosessert og omsatt i politisk praksis nettopp av Lenin og Stalin, og det hemmelige, politiske politiet, «Tjekaen», som så inn en ny tid fikk forkortelsen KGB og i vår samtid – FSB og SVR (Utenlandsetterretningen). I forsøk på virkelig å få et grep om den ideologiske bakgrunnen for at politiske organer som Arbeiderpartiet, SV, AKP/Rødt og LO – både samlet og hver for seg – fikk det for seg at den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO måtte prioriteres og støttes uten forbehold, så hører det nevnte, historiske bakteppet med i rammen og må følgelig tas med i den videre, kritiske analysen. Det byr nemlig på problemer å skrive ut denne helt spesielle fortellingen uten å ta med den historiske og politiske konteksten.

Da KGB og PLO smeltet sammen i Arbeiderpartiets tankesmie     

Som nevnt «Operasjon SIG» er en KGB-kampanje i storformat, der KGB tidlig fikk plantet inn sitt prosjekt blant de mest sentrale, fremtidige lederne av Arbeiderpartiet. I organer som SUF, senere AKP og også i AUF lå ideologiske prinsipper om såkalte «frigjøringsbevegelser» og relatert, politisk motivert voldsbruk – terrorisme – lett tilgjengelig som relevant metode i den samtidige, politiske propagandaen. Utvalgte kommunistiske frigjøringsorganisasjoner som ble trukket frem som gode eksempler var dem som var behørig støttet av Moskva gjennom 1960- og 1970-årene, der den palestinske «frigjøringsorganisasjonen» under forkortelsen PLO snart kom til å dominere i bildet.

Oppstartsfasen – hjemme hos Vasilij Toropov og Stoltenberg

En skal ikke ha lest mange biografier for å finne at Thorvald Stoltenberg, Einar Førde og Reiulf Steen fra høsten 1965 begynte å ha regelmessige møter hjemme hos Thorvald Stoltenberg i Oslo. Gudmund Hernes og Arne Treholt var også en del av klubben, tidvis med Ingjald Ørbeck Sørheim ved bordet. Men Hernes og Treholt synes ikke å ha vært så sterkt tilstede som trekløveret Stoltenberg, Førde og Steen. Ingjald Ørbeck Sørheim hadde fartstid fra Handelsdepartementet og var statssekretær ved statsministerens kontor, i Gro Harlem Brundtlands første periode som statsminister, fra 1981.

Nest etter Einar Førde var Ørbeck Sørheim en meget nær venn av Arne Treholt, og holdt kontakten med Treholt også etter at han ble fengslet. I nevnte gruppe fantes også Bjørn Tore Godal som en del av bildet, om enn ikke alltid like tydelig i den harde kjernen, som han var i vennekretsen rundt Treholt. Men at hele denne forsamlingen egentlig både i det sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske feltet befant seg langt ut på den politiske venstreside, fremstår ikke som en overdrivelse. Etter hvert som nevnte kjernegruppe, inklusive Arne Treholt, fikk knyttet til seg 18–25 journalister, studenter og LO-ansatte i Oslo, vokste det hele til en reell politisk lobby. Noe som blant annet den levende politiske bautaen, Haakon Lie, tidlig merket seg i sin trauste innsats for å berge Arbeiderpartiet unna NATO-motstanderne, øst-vendte ideologiske svermere og KGBs omgangsvenner.

Et poeng i tilknytning til nevnte lobby, er at det nettopp var i perioden da Einar Førde var nestleder og «hjerne» bak partifornyelsen i Arbeiderpartiet, fra 1981 til 1989, at det samme Arbeiderpartiet fikk flere og flere oppbindinger til PLO i Midtøsten, med kontaktpunkt i Syria, Libanon og fra høsten 1982 i Tunis. Dette med ekko tilbake til 1971, da Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF vedtok følgende resolusjon på sitt landsmøte: «AUF vil støtte de krefter som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring av det palestinske folk. Forutsetningen for en varig fred må være at staten Israel opphører å eksistere som en jødisk stat, og at opprettes en progressiv palestinsk stat hvor alle etniske grupper kan leve sammen side under full likestilling». Det var Bjørn Tore Godal som var leder i AUF da denne resolusjonen ble vedtatt i 1971.

I mai 1990 gikk Arne Treholts tidligere føringsoffiser, Gennadij Titov, ut i et intervju i Arbeiderbladet og hevdet at det var mange andre norske politikere han hadde like god kontakt med som Arne Treholt. Og han la til: Bjørn Tore Godal var en av dem han kjente best. Dette ble imidlertid avvist av Godal selv, i NRK Dagsnytt 3. mai (1990). Det vil si, det Godal avviste var at han ikke hadde hatt «et godt personlig forhold» til Gennadij Titov, uten å bestride at det faktisk hadde vært kontakt. Arbeiderpartiets ledende profiler synes gjennomgående å ha tatt for lett på dette med KGBs nærvær og kapasiteter gjennom flere tiår. Når det politiske temafeltet ble preget av støtte til PLO, stadig med KGB (Nå FSB) med på laget, var det egentlig farlig sterke krefter en fra nå virkelig begynte å danse ringdans med. Å samarbeide med KGB på en slik måte – konkret helt jevnlig gjennom flere tiår, får selvsagt konsekvenser, om de ikke er så synlig sett fra utsiden.

Inne i stuer og kjøkken kom organet bak «Operasjon SIG» ofte på besøk i Oslo: KGB med sin «Operasjon SIG» ble rett og slett en del av den videre politiske prosessen som gjennom noen år førte Arbeiderpartiet inn i en helt spesiell utenrikspolitisk setting, der Arafat og PLO vokste til en slags blendende politisk forpliktelse. «Arafat-rommene» i utenriksdepartementet ble halvt religiøse og allmektige, men samtidig isolert fra omverdenen! I dag kan vi spørre oss: Hvorfor?

Marxistisk modellmakt gav felles plattform

Med modellmakt menes en prosess der en både fremhever og isolerer et avgrenset temafelt til en helt bestemt virkelighet og “sannhet”, der en så samtidig utelukker og ekskluderer andre definisjons- og tilnærmingsformer. Noe som for øvrig er kjente trekk i den autoritære marxismen. En tilraner seg rett og slett et sett av begreper og definisjoner som så «eies» inn i en definisjonsmakt der andres oppfatning rett og slett nulles ut, oversees og forties helt og holdent. Så langt mulig vil en også i fortsettelsen søke å hindre at opponenter slipper til. Slik ble med ett PLO plassert midt i gravitasjonsfeltet i KGBs operasjon SIG, i det som til forveksling minner om teknikker som benyttes i såkalt «psykologisk krigføring» forkortet, Psyobs. Også der ble det produsert helt nye «sannheter» og en ny virkelighet om Midtøsten, der «palestinerne» – et navn som kom i bruk først etter seksdagerskrigen i 1967, ble klistret inn i det landskapet som er den internasjonalt anerkjente staten Israel.

Modellmakten og den omskrevne Midtøsten-paradigmet som fulgte med var følgelig helt i tråd med «Operasjon SIG», verken mer eller mindre. Den nye KGB-fortellingen om Midtøsten ble rett og slett svelget rått, først farget av felles ideologi med KGB. Dette, selv med sine markante innslag av anti-semittisme, lettere forskjønnet som «anti-sionisme».

Som tidligere nevnt, en kjernegruppe der Einar Førde, Reiulf Steen, Arne Treholt og Thorvald Stoltenberg rådet grunnen, lå tungt inne i det strategiske feltet i Arbeiderpartiet i den perioden da KGBs «Operasjon SIG» var i en oppstartfase i andre del av 1960-årene. Samtlige av de nevnte samarbeidet også individuelt med KGB, gjennom mange år. Og det var de nevnte, flankert av Thorbjørn Jagland (kodenavn «Juri» i KGB), som beredet grunnen i det som senere skulle bli til den hemmelige «Oslo-kanalen».

Oppe i dette lå det altså som tidligere nevnt et gigantisk propaganda-element i storformat som i sin helhet ble utviklet i Moskva, og i en tidlig fase solgt inn til ulike norske ungdomsorganisasjoner, basert på «ekko» fra Vietnamkrigen og ikke minst den kommunistiske «frigjøringsbevegelsen», FNL.

Palestina – var aldri et land

Den norske utenrikskomiteen var på tur i Midtøsten i 1977, ledet av Tor Oftedal, der Kåre Willoch, Trygve Bratteli, Per Borten, Berit Ås, Thynnes og Finn Gustavsen var med. Blant disse var Gustavsen den som kunne skrive best og ikke minst – mest underholdene. Hans bok, “Kortene på bordet”, gir et unikt innblikk, ikke bare i norsk politikk vel og merke sett gjennom forfatterens øyne, men boken er så vidt detaljert at det dukker opp flere aha-opplevelser for en som i ettertid måtte ønske seg bedre innblikk i dette spesielle miljøet. USA og NATO var stadig den politiske fienden, og Israel, og «høyrekreftene». Dette er hva Finn Gustavsen skildrer fra utenrikskomiteens besøk på «den okkuperte vestbredden», som han kaller det. Dette er i Judea, hvorfra navnet «jøde» har sitt opphav:

«Der snakket vi med okkuperte palestinere, som underviste okkuperte palestinske ungdommer – bare gutter, foreløpig – i fag palestinerne må kjenne når de skal bygge det frie Palestina. Det skjer med norsk u-hjelp, prosjektet heter Arab Development Society, og ble ledet av den berømte 79-årige Musa Alami.»

Garvede politiske skikkelser som Finn Gustavsen (SV) og Berit Ås (SV) skjønte godt hvilken metode disse «okkuperte palestinerne» benyttet og fortsatt aktet å benytte. Isolert sett er dette, snart  50 år senere – kjernen i et problem knyttet til dårlig skjult legitimering, stimulering og implisitt forherligelse av terrorisme som politisk våpen. De samme to SV-erne så også skyggene av den ekstreme anti-semittismen som fulgte med PLO-propagandaen.

I PLOs grunnleggende charter er nettopp terror og høyt prioritert utslettelse av jøder helt i roten av konseptet fra starten av. Deres begrep «fedayeen» baseres på «feda’y» som betyr selvofrer. PLO er fortsatt et anti-demokratisk, totalitært oppsett der det sovjet-russiske KGB er den reelle arkitekten. Fortsatt i 2026 er det bare å skjele til despoten og KGB-mannen Vladimir Putins notoriske bruk av terrorisme i Ukraina, for å forstå hvor til de grader høyt prioritert terrorismen er som våpen. Om dette så blir stimulert og belønnet, med milliarder av norske kroner som i Midtøsten, kan det bære helt galt av gårde.

Putin: Terrorens far i nyere tid?

Apropos Putin: Han befant seg i nøyaktig samme område av Øst-Tyskland, Dresden og Leipzig, i nøyaktig samme avdelinger i KGB (Avdeling S og V i KGBs utenlandsdirektorat) som hadde befatning med «hvilende celler» (sabotører og terrorister), internasjonal terrorisme og ikke minst arabiske, «palestinske» terrorister gjennom 1980-årene. Det er også indikasjoner på at Putin var i Leipzig med omland periodevis i andre halvdel av 1970-årene. Og det var Putins KGB som effektuerte den internasjonale «Operasjon SIG» – som designet, reorganiserte og drev massiv, internasjonal propaganda for Yassir Arafats PLO. Arafat var selv, per definisjon KGB-agent, som sin etterfølger Mahmoud Abbas.

Det var i Moskva, mest sannsynlig i Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i kommunistpartiet i 1960-årene designet til «Operasjon SIG» fikk sin form. Allerede på dette tidspunktet hadde nevnte Internasjonal avdeling og KGB flere store frontorganisasjoner å spille på. To av dem het «Verdensfredsrådet» (WPC), «Afro-asiatiske folks solidaritetsorganisasjon» og «General Union of Palestine students», GUPS.

Det dreide seg som nevnt «Operasjon SIG» som så langt var en av de aller største oppsettene for såkalte «Aktive tiltak» – propaganda og desinformasjon som hadde vært kjørt fra Moskva, ut over det som lå under en «fredsbevegelse» som systematisk ble bygd opp og ut gjennom nevnte WPC. Operasjon SIG omfattet også en rekke arabiske land i Midtøsten. Den kjente avhopperen Ion Pacepa hevdet at flere tusen agenter fra KGB ble sendt til en rekke arabiske og muslimske land for øvrig for å propagandere for nevnte kampanje i andre halvdel av 1960-årene. (Se litteraturliste).

«Operasjon SIG» ble skrevet ut som en helt ny fortelling om Midtøsten, der et nytt «Palestina» skulle opprettes – som aldri har vært i nærheten av en tidligere eksistens som eget land – langt mindre under egen administrasjon. Men som nå, med KGBs hjelp, rett og slett ble klistret inn som en ny betegnelse rett over staten Israel. Dette er et knøtt lite land på størrelse med Hedmark fylke, med lett påviselig og dokumentert historie som peker 3 000 år tilbake i tid. For å overkjøre slike realiteter måtte det en voldsom propaganda-kampanje til. Og snart var hele nettet av sovjet-russiske «frontorganisasjoner» i sving for å propagandere for dette PLO.

I KGBs «Operasjon SIG» ble Israel med ett til et genuint arabisk «Palestina», der jødisk historie og grunnleggende jødisk suverenitet i egne landområder ble fullstendig slettet. Et design for «PLO» ble utarbeidet, der det kun fantes en løsning: Utslettelse av jødene som folk, behørig formet inn i et grunnleggende charter for PLO, og deretter inn i charteret til relaterte Hamas. Terrorisme og grovkornet anti-semittisme  ble med dette legalisert som det mest eksponerte, politiske uttrykket, som et høyt hevet, anvendt prinsipp. Metaforisk var mye gjenkjennelig fra den sovjetiske propagandaen som ble sprøytet ut under Koreakrigen, borgerkrigen i Algerie, Vietnamkrigen og også elementer fra den mislykkede revolusjonsleder Che Guevara (KGB-mann) på Cuba og senere i Bolivia. Det å tilrane seg landarealer ved å spille på frykt, terror og samtidig snu opp ned på historiske fakta har lange tradisjoner i Russland, som går mange hundre år tilbake i tid. Nå er det ukrainerne som får kjenne dette mest på kroppen.

Så, i KGBs «Operasjon SIG» ble det satt særdeles mye inn på en propaganda-del, med signifikante,  kjente elementer fra like gamle som sterke anti-semittiske, russiske konspirasjonsteorier om jøder, og – uten en strime av overdrivelse – med nært slektskap til Hitlers kampanjer, særlig det som kom gjennom 1930-årene. Også for en som kjenner til prinsippene for psykologisk krigføring, forkortet «Psyops», er dette gjenkjennelige elementer.

Da unge, norske politikere kom med i KGBs videre oppløp

Selv med nokså enkle grep, litt historisk research og kritiske tilbakeblikk finner en snart skarpe konturer av norske medløpere for russisk etterretning inne på kjøkken og i stuer, i det dunkle, tilknepte politiske og strategiske feltet i Oslo. Moskva-støttede frigjøringsbevegelser generelt og den «Palestinske frigjøringsorganisasjonen» – forkortet PLO – spesielt, kom gradvis mer inn i temafeltet i samtaler med KGBs faste kontakter både i Stockholm og ikke minst i og rundt Oslo. Men rent operativt ble nokså mye koordinert i den svenske hovedstaden, ikke minst når det gjaldt kvalitetssikring av såkalte «frivillige» som skulle sorteres ut til spesialtrening i ulike, lukkede treningsleirer i Øst-Europa og Midtøsten.

I et vedtak på AUFs landsmøte i 1971 het det innledningsvis:

«AUF vil støtte de krefter som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring av det palestinske folk. Forutsetningen for en varig fred må være at Israel opphører å eksistere som egen stat..» 

Dette var ordrett helt i tråd med KGBs “Operasjon SIG”. Israels blotte eksistens ble ikke akseptert. At dette gjaldt den eneste staten i verden der et folk og et land delegitimeres helt og holdent, var det åpenbart ingen som reflekterte over.

Organisatorisk lå imidlertid AUF på dette tidspunktet nokså nært opp til en parallell struktur og kampanje som fanget inn Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF og det som ble til SUF (m-l) før det ble til AKP (m-l). Marxist-leninistisk gruppe (MLG) var også med inn i AKP, som offisielt ble stiftet 18. februar 1973, og som så ble til partiet Rødt i 2007.

Utad beskrev AKP seg selv som en marxist-leninistisk og «maoistisk» gruppering. Men dette synes å være en staffasje fra en periode da Stalin ikke lenger var så salgbar politisk. Det eksotiske fjeset til Mao tok seg vel bedre ut. Flere av lederne i AKP hadde kontakt med offiserer fra KGB, men det får bli en annen historie. Her tas dette med for å illustrere det kompakte miljøet i Oslo som plutselig fikk det for seg at de møtte støtte PLO, både i AKP, i AUF, i Arbeiderpartiet og i flere LO-forbund. Det hele var slett ikke utslag av tilfeldigheter.

Blant de sakene som etter hvert kom inn i den politiske smeltedigelen var opplegg for uforbeholden støtte til allerede Moskva-støttede frigjøringsorganisasjoner generelt, samt spesielle grupper og fraksjoner i Midtøsten spesielt som hadde – og fortsatt har – terrorisme og rikelige doser utilslørt anti-semittisme som sine mest anvendte politiske uttrykk. Begrepet «sionist» ble nå brukt synonymt med ordet «jøde». Dette for å maskere det signifikante anti-semittiske elementet i kampanje-oppsettet.

Som nevnt tidligere i denne serien: I den Moskva- og KGB-styrte «Operasjon SIG», som nå er på vei ut av arkivene, identifiseres russiske etterretningsorganer eksplisitt på innsiden både av konsept og grunnstruktur. Altså det som ble til den «palestinske frigjøringsorganisasjonen» under forkortelsen PLO. Siden det samme KGB ringet inn en gruppe sentrale politikere i Oslo, i en opplegg som tok til allerede fra 1966(!) favnes den videre prosessen av nevnte KGB-operasjon.

1967 – 1973: Hemmelige strukturer og celler på plass

Det hele akselererte fra 1967, da KGBs utsendinger begynte å interessere seg både for Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, student-organisasjoner og flere andre politiske grupperinger på venstresiden i norsk politikk. Blant personellet var personer knyttet til tidsskrifter som «Orientering» og «Kontrast» i KGBs nedslagsfelt. SV-forløperen Sosialistisk Folkeparti (SF) fikk også flere aktører inn på arenaen som jevnlig møtte KGB-offiserer i Oslo og østlandsområdet. Hele oppstarten av Sosialistisk Folkeparti synes å ha pågått i samarbeid med daværende KGB-residens i Oslo, Aleksandr Startsev, der Berge Furre og Knut Løfsnes var nøkkelpersoner. Under de to sistnevnte kom det for øvrig flere grupper og fronter som både stelte med Midtøsten og PLO, men som også drev systematisk innsamling av informasjon i Norge som en uten overdrivelse i dag kan kalle regulær spionasje. I disse prosessene pågikk det et samspill med et stadig mer lukket AKPs apparat, der Palestinakomiteen og Irlandskomiteen lå i en egen seksjon. I en annen del lå «Latin-Amerika-gruppene», LAG og tilsvarende. Det var nå mer enn tydelig at det ble faktisk ble bygd opp et internasjonale nettverk, og at deler av aktiviteten fra starten av pågikk i hemmelighet, fra 1968-69  og i mange år fremover. Som nevnt, det synes å ha vært en koordinerende nøkkelpunkt i Stockholm, helt siden KGB-resident Evgeni Gergel personlig tok seg av frivillige som skulle på opplæring i PLO-leire i Midtøsten, allerede fra og med 1968.

Høyst lovlig overvåking 

Fra 1970-71 akselererte overvåkning og telefonavlyttingen av KGBs Vasilij Toropov og også sentrale medlemmer i SUF (m-l) – senere AKP (m-l) –  samt partiets ulike frontorganisasjoner, der man i denne perioden faktisk begynte å bruke kodespråk, eller «blomsterspråk» som Overvåkningspolitiet kalt det. Det ble gitt hemmelige kodenavn på stadig flere medlemmer av SUF/AKP. At enkelte nøkkelpersoner i samme miljø helt samtidig hadde fått det for seg at en skulle gå rundt i Oslo-parker sammen med KGB-offiserer fra den sovjet-russiske ambassaden, bidro naturlig til å skjerpe overvåkningen. Nøyaktig samme mønster fantes i Stockholm, København og i Irland. Palestinakomiteen, som opprinnelig var en frontorganisasjon for SUF og det som ble til AKP (m-l), for øvrig med en del innslag fra AUF, ble høyst legalt overvåket av Overvåkningspolitiet (POT). Nå begynte flere i nevnte grupperinger å kommunisere med mellommenn som stod i direkte kontakt med terrorister i Europa, samtidig som det ut fra samme miljø ble organisert en ny frontorganisasjon, Aksjon for politisk militærtjeneste, forkortet APMIL. En tid etter dette ble det registrert betydelig innsamling av informasjon om ansatte i Forsvaret og politiet, i økende omfang ut over i 1970-årene.

Det hele ble senere kjent som «Listesaken». Der befant KGBs Stanislav Tjebotok midt i gravitasjonsfeltet sammen med sin venn, Berge Furre. Furre gav ut boken «Forsvar for fred» på Pax i 1983, sammen med SV-mannen og NRK-journalisten Ingolf Håkon Teigene. Boken er spekket med militærtekniske data om signalanlegg på flybaser og mye mer. Råmatrialet til boken ble innhentet samtidig som Berge Furre gikk lange fotturer med KGBs utsending Stanislav Tsjeboktok, som ankom Oslo i 1979. Tidsnok til å få med seg ankebehandlingen av Listesaken samme år, der 600 navn på ansatte i Forsvaret og politiet var noe av det som var systematisk samlet inn, fra «åpne kilder» som det het. Når det gjelder denne type retorikk og semantikk lå kretsen rundt Berge Furre ofte et hestehode foran Overvåkningspolitiets formuleringer. Det kom senere veldig godt med da den politiske kampanjen mot «ulovlig overvåkning» kom like etter Berlinmurens fall. I stedet for et oppgjør med kommunistene i Norge ble all oppmerksomhet kastet over på Overvåkningspolitiet. Konklusjonen var egentlig klar på forhånd. De fleste som hadde blitt overvåket, selv med forutgående rettskjennelser, var «ulovlig overvåken» uansett – og de fikk også erstatninger. Dette, en heller ruglete del av nyere norsk, politisk historie. Det var kampanjestormene med sitt imponerende medie-nettverk som vant. Og det hadde slett ikke Thorvald Stoltenberg, Einar Førde og Reiulf Steen noe i mot. Ikke die-hard-miljøet i og rundt AKP/RV heller. Og KGB kunne i fortsettelsen bare senke skuldrene og holde «diplomatisk kontakt» med sine venner. Politisk overvåkning var nå forbudt. En kan billedlig se for seg hvordan vodka-glassene klirret i KGBs linje for politisk etterretning i den russiske ambassaden.

Gjennom organer som blant annet «Folkereisning mot krig» (FMK) ble det mer og mer systematisk samlet inn teknisk informasjon fra stadig flere militære baser, inn mot et miljø der en synes å ha begynt å spesialisere seg på regulær etterretningsvirksomhet. Det ble også jevnlig tatt og fremkalt foto av flere militære flyplasser rundt om i Norge, av signalanlegg, flyhangarer og mye annet. Flere aktørene var helt på det rene med at de drev med ulovlig virksomhet. Fremkalte foto og filmer ble oppbevart på en spesiell måte, som i skoesker og annet. Rent teknisk var det tydelig nok at noen sørget for opplæring av disse aktørene. Dette lå i en parallell struktur med Palestinakomiteen og Irlandskomiteen, etter samme mønster som i Sverige. Fortsatt i 2026 er det sjefen på PLOs kontor i Stockholm som ivaretar kontaktfunksjoner i forhold til Irland.

AKP fikk rett og slett bygd en egen etterretningsorganisasjon, trolig forkortet «HEB», ved inngangen til 1970-årene, som snart begynte å interessere seg for innsiden av militære baser og installasjoner, samt overvåke enkeltpersoner. Der kunne man i sannhet snakke om «ulovlig overvåking». Nå ble medlemmer av AKP oppfordret til å gå inn i militæret for å samle informasjon. APMIL var forkortelsen på dette fenomenet.

Fant opp passende alibi for spionasje

Noe av alibiene i nevnte aktivitet som aktørene og deres ikke alltid like synlige bakmenn presenterte utad, gikk på kartlegging av «anlegg som kunne bli benyttet av amerikanske fly og fartøy» og som kunne ha atomvåpen. Spionasje-virksomheten bare økte på i omfang. Dette, samtidig som det ble registrert at flere nordmenn fra samme miljø fikk regulær trening i leire i Midtøsten der noen av verdens mest kjente og ettersøkte terrorister befant seg – helt samtidig. Blant annet fra mai til august 1970. Av en eller annen grunn var en hard kjerne av nordmenn høyt ansette i nevnte, strengt bevoktede treningsleirer.

Fra dansk sikkerhetstjeneste, PET, kom det også inn meldinger om at man i ekstremistmiljøet der – helt konkret – hadde registrert spesiell interesse for militæranlegg både i Sverige og Norge. Dette, også med tanke på innbrudd for å hente ut våpen, miner og også håndholdte rekylfrie kanoner – som så skulle sendes videre til terrorister i ulike grupperinger under PLOs vignett, primært til PFLP. Det samme PLO/PFLP som både AKP, AUF og etter hvert stadig flere aktører i Arbeiderpartiet også fikk kontakt med.

Thorbjørn Jagland var ute i personlig møte med Yasir Arafat allerede i 1979. Hjemme i Oslo satt mange AUF-ere og ventet spent på tilbakemelding og foredrag. En av dem som med stor forventning så frem til det, het Jens Stoltenberg. Han var som 19 åring kommet inn i AUFs sentralstyre, der han hadde Jagland som en av sine store forbilder. Hjemme hos familien bodde i denne perioden Reiulf Steen som var inne i en av sine perioder med en kombinasjon av psykiske problemer og økt alkoholforbruk. Steen hadde følgende kontakt-offiserer i KGB: Viktor Grusjko, Leonid Makarov og Lev Kosjljakov. Både Grusjko og Makarov var i hver sin periode ledere for den store kolonien av KGB-offiserer i ambassaden, så det var tydelig nok at Reiulf Steen, på linje med Thorvald Stoltenberg og ikke minst Einar Førde var høyt prioriterte objekter. Viktor Grusjko, som også hadde god kontakt med Thorvald Stoltenberg, gikk til topps i KGB, som general og nestsjef, etter sin karriere i Oslo.

Som en kuriositet kan nevnes at Viktor Grusjkos sønn, Aleksander, er viseutenriksminister i dagens Putin-Russland, og en hard negl, en hauk ved Putins side. Han sitter meget tett på utenriksminister Sergei Lavrov til daglig, og en kan slett ikke se bort fra at den neste utenriksministeren heter Aleksander Grusjko. Han er født i Oslo i 1955. Han var offisiell talsperson for Russland under de trilaterale forhandlingene senest i Abu Dhabi. Grusjko har den meget betrodde rollen som ansvarlig for sikkerheten i forhold til Europa, og er som nevnt en kald fisk. Det var hans far som ledet teamet som infiltrerte familien Einar Gerhardsen, slik at KGB i tide og utide havnet både i sofakroken hjemme hos Gerhardsen og med på hytteturer. Dette, som en vond arv, da Grusjko senior sa adjø til Thorvald Stoltenberg, Einar Førde og ikke minst Reiulf Steen før han returnerte til Moskva.

Psykiske utfordringer, for mye alkohol som «medisin», pluss jevnlig kontakt med KGB satte sine spor hos Reiulf Steen. Definitivt en uheldig kombinasjon for en partileder, men når det er nevnt: Reiulf Steen, Einar Førde og Thorvald Stoltenberg var fortsatt en hard kjerne i det strategiske feltet av Arbeiderpartiet. Steen hadde sine personlige nedturer og problemer over lengre perioder, men som formidler – ikke minst av politisk historie – var han fortsatt en ener. Det kan Jens Stoltenberg med sikkerhet bekrefte.

I Sverige begynte den såkalte IB-saken å rulle, til forveksling lik det som foregikk i Norge i det som snart skulle bli kjent som «Listesaken»: Etter å ha blitt avslørt i sitt mangeårige, betalte samarbeide med KGB-resident Evgeni Gergel i Stockholm, hevdet Guillou overfor media at han egentlig drev og søkte etter en hemmelig etterretningsorganisasjon, kalt «Informasjonsbyrå» (IB). Denne skal angivelig ha vært koblet til NATO, og for å avsløre den følte Guillou og hans venn Peter Bratt for å samle inn data om svenske militæranlegg og ansatte i forsvaret og politiet. Men politiet hadde imidlertid ikke stor tro på dette forklaringsbildet, siden det først og fremst var KGBs mann i Stockholm som både var kontaktperson og den som betalte for jobben, i hemmelighet. Men et ekstra poeng oppe i dette var at den samme Guillou var en nøkkelperson i det å organisere treningsopphold i PLO-leire i Midtøsten. Dette førte han helt inn på den egyptiske innenriksministerens kontor i 1968, uten at han helt skjønte hvordan han endte opp der, i følge sin biografi. Men at det var den samme ministeren som hadde ansvar for både sikkerhets- og etterretningstjenestene i Egypt er ikke uinteressant. Det er det heller ikke at alle disse «frivillige» som ble rekruttert til opphold i PLO-leire gjennom flere år, først ble koordinerte via den egyptiske hovedstaden, senere via Syria og Libanon.

Altså: Systematisk kartlegging av militære anlegg og registrering av ansatte, deres jobb- og hjemme-adresser, samt deres familie/pårørende både i politi og forsvar, var tilsynelatende noe som fulgte med det å befinne seg i støtteapparatet for PLO? Når det er nevnt: Det var fysisk kontakt mellom nordmenn i den harde kjernen i Oslo og tilsvarende miljø i Stockholm over en lengre  tidsperiode. Egne kurerer reiste også mellom Norge og Sverige, tidvis gjennom Jemtland over Røros til Oppdal og Trondheim.

Det som ble kjent som «IB-affären» i Sverige minnet sterkt om «Listesaken» i Norge. Nyheten om Jan Guillou som betalt KGB-agent sprakk i Sverige i 2009. Mønstret var helt det samme som i Norge.

Den mangeårige SV-leder Berge Furre gikk på sin side stadig og tasset rundt i parker og kafeer med sin venn Stanislav Tjebotok i KGB da anken i «Listesaken» kom opp i tingretten i 1979. Her vil det gå for langt å ta med det spesielle øst-orienterte miljøet rundt Berge Furre. Men da «Palestinafronten» med ett kom som et supplement til Palestinakomiteen, og en diffus herre ved navn Daod Khaloti begynte å skytle mellom Stockholm og Oslo – ble konturene av Berge Furre mer synlig: Det forhatte, norske overvåkningspolitiet (POT) hadde nærmest parkert deler av nøkkelspillerne i Palestinakomiteen i perioden 1974 til 1976. Det var oppe i dette at den alternative «Palestinafronten» spratt opp av esken. På toppen av dette hadde overvåkningspolitiet ringet inn en krets rundt Berge Furre etter at det var samlet inn person-, familie- og jobb-data på over 600 ansatte i politiet og Forsvaret. Innsamlingsvirksomheten må ha pågått gjennom mange år. Og siden personellet som var involvert var så vidt nært knyttet til Berge Furres spesielle miljø, inklusive Stanislav Tjebotok, slo Overvåkningspolitiet til og ringet inn gruppen med den høyst spesielle samle-manien.

Hvorfor Furre selv ikke ble tiltalt er vanskelig å si, men det er nærliggende å peke på hans nære kontakt med radarparet Arne Treholt og Einar Førde. Treholt var på dette tidspunktet, i 1977-79, enda ikke pågrepet som spion. Samlet sett er konteksten slik at en kan bli fristet til å tro at KGBs utsendinger hadde et så vidt fast grep om lederne i Arbeiderpartiet over en lang periode, at en pågripelse av Berge Furre ble vanskeliggjort: Å sette han under tiltalte for spionasje ville isolert være vanskelig uten at det utløste et skred med pågripelser, ut fra det man allerede visste om Einar Førde, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen – for så vidt Arne Treholt på dette tidspunktet (1977-79). I verste fall kunne KGB allerede ha signalisert at Berge Furre skulle fredes. Det følger nemlig sjelden noe trivsel med en organisasjon som KGB om og når de først har festet sine klør, og på dette tidspunktet var kontakten med KGB så langt fremskredet for Stoltenberg, Førde, Steen og Treholt at Moskvas utsendinger nok hadde sanksjonsmuligheter, mulige pressmidler mot Arbeiderpartiet,  om det skulle oppstå alvorlige problemer.

Berge Furre sterkt påvirket av arrestasjonen av Arne Treholt

Overfor Overvåkningspolitiet (POT) hevdet Berge Furre at han hadde egentlig hadde levert rapporter om sine mange møter med blant andre KGBs Stanislav Tjebotok til utenriksminister Knut Frydenlund. Men da dette ble undersøkt nærmere fantes det slett ingen rapporter fra Furre i UD eller i Frydenlunds arkiv. Frydenlund skulle helt klart etter gjeldende retningslinjer og rutinemessig i så fall ha levert slike rapporter videre til POT. Men POT har heller ikke sett noe som helst til slike rapporter, og da oppstod det naturlig nok begrunnet tvil om disse rapportene faktisk eksisterte. Det var noen sjeler i utenriksdepartementet som mente at de kanskje hadde fått (men ikke åpnet?) brev fra Furre, men dette kunne jo ha dreid seg om helt andre saker. Alternativt kunne Furre selv ha sendt brev med videreføring av politiske signaler som han fikk i sine mange møter med russiske og øst-europeisk personell. Furre er blant dem som siden 1958(!) og helt frem til midt på 1980-tallet hadde aller flest møter med KGB-personell. Berge Furre var selv både en politisk mentor og uforbeholden støttespiller for mange som befant seg i solidaritetsarbeid for PLO, ut fra ideologiske motiver. PLO var nemlig en Moskva-støttet “frigjøringsbevegelse” man støttet på prinsipielt grunnlag. Det hele trakk i riktig retning, rett og slett, stadig med sterk brodd mot jøder, Vesten og USA. At KGB stod bak med sin «Operasjon SIG» var ikke noe PLOs støttespillere, inklusive et die hard-miljø i Palestinakomiteen og Palestinafronten, brydde seg noe om. KGB befant seg åpenbart på riktig side av historien også i dette perspektivet, som i kampen mot NATO-forsvaret og USA.

I og med at det var kontakt mellom aktører i Sverige, Danmark og Norge i samme periode kan en her trekke den slutning at spionasjen som pågikk også hang sammen; tilsvarende som for trafikken til ulike treningsleirer for terrorister i Midtøsten. Da politiets sikkerhetstjeneste i Danmark slo til mot et stort lager med tyvegods fra militære baser i en leilighet i Blekingegade 2 i Amager i København i mai 1989, fant de blant annet papirutklipp fra den norske Adresseavisen blant dokumentene. Det var en artikkel om et heimevernslager utenfor Trondheim. I sentrum av det samme Trondheim fantes en lukket ekstremist-miljø som var familiær med tilsvarende miljø i Oslo og Stockholm.

Det var den såkalte «Blekingegadebanden» i København som med støttespillere i Sverige og Norge stod bak mye av spionasjen og tyveri fra militære anlegg i Skandinavia. Dette i samarbeid med PLO-fraksjonen PFLP og en sentral PLO-enhet i Syria, der nåværende PLO-leder Mahmoud Abbas hadde tilhold som KGB-agent, nettopp i denne perioden. Han er en aldrende mann, men han vil huske sine gamle venner i København.

3. november 1988 drepte seks medlemmer av Blekingegadebanden i København politimannen Jesper Egtved Hansen (22), under et ran på et postkontor. Omkring 10 millioner danske kroner ble ransutbyttet. Store deler av dette beløpet ble sendt til Syria, og en nøkkelperson, Tayseer Kubaa, knyttet til PLO-gruppen PFLP ble etterlyst, mistenkt for å ha fungert som bindeledd under transport av ransutbyttet til utlandet. En annen som samtidig ble etterlyst var den sveitsiske terroristen Marc Rubin.

Terrorister fra andre land hadde ulike «hvilesteder» i Norge. Her, som rundt Vladimir Putin i Leipzig og Dresden i Øst-Tyskland. Den danske statsborgeren Holger Jensen var leder for Blekingegadebanden i Danmark i minst ti år. Han hadde områdene rundt Lillehammer og nedre Gudbrandsdal som sin tumleplass, der bl.a hytter ble brukt. Selv hadde han fått opplæring i PLO-leire i Midtøsten, og han har avgitt en interessant kommentar selv, som er gjengitt i boken «Blekingegade-banden – Den skjulte cellen,» s. 128:

«Treningen kunne jo vise seg å bli nyttig hvis det oppsto en revolusjonær situasjon i Danmark. For eksempel kunne det bli nødvendig å sprenge en bro i luften.»

Her fremgår det at en kunne anse terror-nettverkene med entydige forgreninger i Skandinavia som femtekolonnister, i en krise- eller krigssituasjon. Terroristene i Danmark, med støttespillere i Stockholm, Oslo og Trondheim, drev også utstrakt militær spionasje og våpentyveri i stor skala.

Nå heter det gjerne at det primært var PFLP-fraksjonen som blant annet koordinerte treningsopphold  for skandinaver og andre i skjermede treningsleirer, fra sørøstlige forsteder av Øst-Berlin til daværende Tsjekkoslovakia, Romania, Syria, Libanon, Algerie og Jemen. Men fra andre sikre kilder var det Yassir Arafats nærmeste medarbeider, Hani al- Hassan, som hadde øverste ansvar for all trening i PLO-leire, inklusive for PFLP-fraksjonen. Hassan var Yassir Arafats mest betrodde rådgiver i følge Alan Harts Arafat-biografi. (Side 4). Som sin assistent hadde Hassan en KGB-agent som gikk under kodenavnet «Gidar», mens Hassan selv var egent for den rumenske etterretningstjensten, DEI, og dens leder Ion Pacepa. Det vil si, proxy-leddet via Romania var nok satt opp for å komplisere muligheter for innsyn fra israelsk og andre lands etterretningstjeneste. DEI fungerte i dette tilfellet kun som bindeledd til KGB i Øst-Tyskland og Moskva.

KGB-sjefen i Stockholm, Evgeni Gergel deltok selv med kontakt og forberedelser for utvalgte  enkeltpersoner som skulle til skjermede treningsleire i Øst-Europa (i en bydel sørøst i Øst-Berlin), i Algerie, Jemen, Syria og Libanon, inntil høsten 1970 også i nordvestlige Jordan (Aljun-distriktet).

«Som å komme til himmelriket»

Peder Martin Lysestøl, fra Trondheim, var en av hovedpersonene i den mer bevegelige, operasjonelle delen av cellene i AKP (m-l) som med ett fikk det for seg at de måtte på treningsopphold i lukkede PLO-leire i Midtøsten. Dette helt samtidig som IRA i Nord-Irland, Baader Meinhof-banden/Røde Arme-fraksjonen i Tyskland, Røde Brigader i Italia og Action Directe i Frankrike – samtidig fikk det for seg at de måtte på treningsopphold i PLO-leire. I Stockholm var det lenge et viktig koordineringspunkt, der en araber ved navn Daod Khaloti roterte i forbindelse med tilrettelegging.

På linje med sin svenske kontakt, Jan Guillou, dukket Lysestøl tidlig opp i Egypt, i 1968. Dette skjedde i den mer forberedende prosessen før enkeltpersoner fra en rekke europeiske land, også fra Skandinavia, reiste – ofte to og to – til ulike treningsleire i PLO-regi som «frivillige». I tillegg til Jan Guillou i Stockholm var Göran Palm og som nevnt Daod Khaloti med både på kommunikasjonsopplegg over landegrensene og også videre tilrettelegging for utreise og opphold i treningsleire i Midtøsten og Algerie. Khaloti var tidvis i Norge der han hadde forbindelse med flere, både i Palestinakomiteen og det som ble til Palestinafronten. En del av kjerneårsakene til trøbbelet i disse to organene var knyttet til fysiske besøk av tjenestemenn fra Overvåkningspolitiet.

Men siden denne Khaloti fra Stockholm forlengst hadde tiltrukket seg oppmerksomhet fra flere lands etterretningstjenester, kom det nå langt mer oppmerksomhet rettet inn i det følsomme miljøet som praktisk talt hadde gått under jorden i Oslo, Trondheim og Tromsø fra våren 1975. Tysk, israelsk, svensk, britisk og dansk etterretning fulgte nå med. Og med det fikk det forhatte norske Overvåkningspolitiet (POT) flere ressurser å spille på, og kunne sette inn et solid støt som fikk vingeklippet hovedaktørene i dette dunkle ekstremist-miljøet, egentlig før nøkkelpersonene rakk å bli helt flygedyktige. Disse befant seg for en stor del i støtteapparatet til PLO.

«Det å komme til Kairo i 1968 for en som var ung radikal, var som å komme til himmelriket. Der hadde ANC, PAC, FNLN, PLO, Al Fatah sine kontorer på rekke og rad. Så jeg gikk fra kontor til kontor og møtte frigjøringsbevegelser.» Det var Peder Martin Lysestøl som der fikk en nesten metafysisk opplevelse. Sitatet er hentet fra et intervju Lysestøl hadde med hovedfagsstudenten Terje Vågstøl, 22. september 2006, gjengitt i hans hovedfagsoppgave. (Se litteraturliste).

«Jeg var litt marxistisk orienert og PFLP var litt marxistisk orientert.» Dette forteller Trond Ali Lindstad, som befant seg i samme AKP-gruppe som Peder Martin Lystestøl. Lindstad bekrefter at han ble rekruttert til opphold i en PFLP-leir i Ajlun-fjellene i Jordan i 1970. I nøyaktig samme område på samme tid var Ilich Ramirez Sanchez, bedre kjent som «Carlos». Etter hvert en av verdens mest kjente terrorister. Wadi Haddad, KGB-agent og selve arkitekten bak PLOs mange flykapringer, kidnappinger og også de største terroraksjonene i Europa roterte også i dette landskapet på samme tid. I følge Jan Guillous biografi (s. 86) møtte hans kollega Göran Palm på et tidspunkt Abu Nidal i den jordanske hovedstad, Amman. Siden PLO ble jaget ut av Jordan med hard hånd høsten 1970, kan en anta at møtet med Abu Nidal fant sted da Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad befant seg i Amman i august – september samme år.

Tenketank i Arbeiderpartiet støttet PLO

Allerede ut på 1960-tallet ble det etablert både tenketanker og lukkede parti-konstallasjoner i Norge der man – om ikke annet – i etterpåklokskapens ånd forlengst burde tatt selvkritikk og oppgjør – ikke bare med en forslitt og fint lite fremtidsrettet, militant ideologi, men der en faktisk både direkte og indirekte hyllet Moskva-støttede frigjøringsorganisasjoner som entydig hadde terrorisme som sitt mest eksponerte uttrykk. Bare ut fra det man faktisk satt igjen med, i form av politiske resultater, burde fått noen bjeller til å ringe. Oppe i dette dukket den ene utsendingen etter den andre fra KGB opp i stuer og på kjøkken: Thorvald Stoltenberg befant seg ofte i en sentral rolle, blant annet som vertskap. Det var angivelig Reiulf Steen som fikk med seg Thorvald Stoltenberg og Einar Førde i en «hard kjerne», tidvis sammen med Gudmund Hernes og Ingjald Ørbeck Sørheim. Thorvald Stoltenbergs kone deltok også på en del av disse treffene som ble avholdt hver fjortende dag, etter at Reiulf Steen ble nestleder i Arbeiderpartiet. Denne forsamlingen omtales så vidt i biografien VG-journalist Elisabeth Skarsbø Moen skrev om Jens Stoltenberg. (s.20) Men ett navn som av en eller annen grunn utelates i denne Jens-biografien er Arne Treholt. Han var så absolutt en del av ovenstående forsamling, som Einar Førdes nærmeste venn.

I seg selv var ikke denne gruppen med kommende Ap-topper som kom sammen i Thorvald Stoltenbergs hjem så spesiell, men det er når KGB-offiserer praktisk talt blir en integrert del av forsamlingen, inklusive de mer sosiale deler – at det hele fremstår ugreit. Det kan man i dag lese ut fra KGB-arkivene og detaljerte beretninger fra KGB-avhoppere.

KGB fikk en unik mulighet til påvirkning og var samtidig på speiderjakt: De søkte opp nye og unge talenter i Stoltenbergs krets, inklusive utsendinger AUF og LO. Det var særlig KGBs Vasilij Toropov som stadig var på spinnesiden, men flere av klubbmedlemmene hadde kontakt med Viktor Grusjko. Sistnevnte klatret helt til topps i KGB etter sin lange og umåtelig vellykkede karriere i Oslo, der statsminister Einar og Verna Gerhardsen snart befant seg i midten av KGBs gravitasjonsfeltet.

I dag er det mulig å få et innblikk i dette tvilsomme spillet som utartet til det vi nå er vitne til, i det «Oslo-prosessen» gradvis har blitt mer gjennomsiktig. Nøkkelpersoner i Arbeiderpartiet begynte å samle seg i det som kunne minne om en kombinasjon av en studiesirkler og en tenketank, der frigjøringsbevegelser generelt og Midtøsten og PLO spesielt stadig oftere ble tema. At det uavlatelig befant seg KGB-offiserer både på kjøkken og i stuen(e) mens disse «sosiale» samlingene pågikk, fikk åpenbart ingen bjeller til å ringe. Mer om dette under her.

Russiske spioner i sofakroken

Til hjelp i den videre tilnærmingen kom russisk etterretning stadig hyppigere inn i nevnte kjøkken og stuer, fysisk og helt bokstavelig. Som en funksjon av denne helt spesielle nærheten til spioner var flere signifikante nøkkelpersoner i beslutningsdyktige partiorganer i Arbeiderpartiet i realiteten regulære partnere for KGB, per definisjon. Dette er interessant, ikke minst fordi det dreier seg om det strategiske oppløpet foran den lukkede og hemmelige «Oslo-kanalen», som kom inn i stadig fastere former gjennom  1980-årene.

Å hevde at det nevnte fenomen, hele møteserier med KGBs utsendinger i stuer og kjøkken, og også (ofte) hjemme hos nevnte Vasili Toropov i Martin Linges vei 29, på Snarøya ved Fornebu, ikke farget av på form og innhold i den videre tilnærmingen til sentrale aktører i Midtøsten kan lett fremstå som en analytisk feilslutning: Yassir Arafat tronet opp som det store gode, så ukritisk og det vi vel i ettertid bør erkjenne var farlig naivt? Toropovs generelle sans for Moskva-støttede frigjøringsbevegelser generelt var heftig, og han hadde også betydelige kunnskaper om Midtøsten. Etter seksdagerskrigen akselererte oppbyggingen av KGBs stor-operasjon «SIG», en gigant-kampanje som i betydelig grad gikk på å omskrive Midtøsten-historie til fordel for et «palestinsk» frigjøringsprosjekt. Det hele formidlet gjennom tykke lag med anti-semittisme, utvilsomt også tilpasset det Yassir Arafats slektning, ex-mufti Amin al-Husseini, dro med seg fra Tyskland, der han var partner for Hitlers stab. Denne al-Husseini var forøvrig Arafats uttalte forbilde.

Tilnærmingsprosessen til Midtøsten fikk nesten metafysiske dimensjoner fra nevnte lukkede miljø i Oslo, med noe som kan minne om rene pilegrimsreiser inn og ut av baser, der terrorister – per definisjon – rådet grunnen, stadig omkranset av sivile arabere som skjold og dekning. Dette har de norske utsendingene selvsagt registrert, samtidig som de har svelget et narrativ der selv grunnleggende historie er luket opp ved roten.

Det som finnes av lett påviselig jødisk historie i Israel, jødisk identitet og jødisk kultur forøvrig ble rett og slett luket vekk. I stedet kom en sterkt forfalsket historie om et «Palestina» som aldri har eksistert i dette området, ikke som land, langt mindre som en egen arabisk identitet – i historisk perspektiv. Palestina var en betegnelse på en større region, der Jordan utgjør det meste av arealet, med sine ca. 77%. Det resterende området som utgjør dagens Israel er på størrelse med Hedmark fylke. Med andre ord, kontrasten var stor fra den tid Arbeiderpartiets ruvende politiker og partisekretær, Haakon Lie, dominerte i partiet. Han sørget for solid kontakt med Israel, og ikke minst det israelske arbeiderpartiet. Ved inngangen til 1970-årene var nok hans gode forhold til Israel også en av årsakene til at Lie ble frosset ut av partiet.

KGB fester gradvis grepet om Ap-topper

Dagbladet skriver dette i tilknytning til et intervju avisen hadde med Thorvald Stoltenberg 6. mars 2015:

«Politiets overvåkningstjeneste, POT, fortsatte å skrive rapporter om Thorvald Stoltenberg selv etter at han hadde fått NATOs høyest mulige sikkerhetsklarering, noe Stoltenberg selv mener først og fremst illustrerer viktige forskjeller mellom ulike statlige etater under den kalde krigen.»

I nevnte intervju forteller Stoltenberg blant annet dette tid Dagbladet:

– Når jeg møtte og samtalte med KGB-offiserer, så visste jeg at det jeg sa kom videre. Det kunne jeg ikke regne med hvis jeg snakket med de ordinære diplomatene. KGB-folkene var de mest interessante samtalepartnerne fordi de var best orientert. Jeg hadde mye kontakt med Vasilij Toropov. Han var en hyggelig mann, men mye mer ivrig i tjenesten enn andre KGB-folk jeg ble kjent med.

Thorvald Stoltenberg, som syntes å befinne seg blant dem som hadde et i overkant naivt syn hva hans venner i KGB faktisk hadde av potensialer og kontrollmuligheter, også i møte øvrige kontakter i samme indre krets, må på sin side å ha levd i mange år med et konstant spenningsforhold til den sivile sikkerhetstjenesten under sin daværende forkortelse, POT. Stoltenberg hevdet selv å ha en del kontakt med daværende leder for den militære etterretningstjenesten, Trond Johansen, mens den formelle tjenesteveien i slike saker entydig er Politiets overvåkningstjeneste, POT. Og det kjente Stoltenberg til, etter flere konfrontasjoner med representanter for Overvåkningspolitiet fra 1971og utover.

På den ene siden forekommer det i enkelte dokumenter, blant annet fra Utenriksdepartementet, at Stoltenberg har «den fulle tillit», riktignok alt mens han selv fortsatt følte seg overvåket i det meste av sitt yrkesaktive liv. Thorvald Stoltenberg kom først i kontakt med selveste Viktor Grusjko, da han igjen dukket opp i Norge ut på 1970-tallet. Grusjko ble senere general i KGB, mest sannsynlig som en direkte følge av sin betydelige suksess i Norge. Grusjko var forøvrig lederen for teamet som infiltrerte familien til tidligere statsminister Einar Gerhardsen med et helt team, med kontakter som ble så intime i sin nidkjære forpleining av Gerhardsen-familien at aktiviteter vel ikke bare foregikk i stuer og på kjøkken, men dessverre også i soverom? KGB, fortsatt under ledelse av nevnte Grusjko, rigget seg like gjerne til i en egen leilighet i Sofienberggate 55, mens statsminister-familien Gerhardsen bodde i samme gate, i nr. 61. Nettopp Einar Gerhardsens notoriske naivitet i omgang med KGB, hjemme, på hytta «Kristi Rolighed» og på turer i skog og mark, kan ha dannet skole for Gerhardsens øyensten, Thorvald Stoltenberg.

Einar Førde som storspionen Arne Treholts partner

Som mangeårige nestleder i Arbeiderpartiet, fra 1981 til 1989, var Einar Førde selve «hjernen» i det strategiske feltet gjennom hele den perioden toneangivende ledere i partiet i tur og orden ble koblet til den hemmelige «Oslo-kanalen» allerede ved inngangen til 80-årene. Nettopp i denne perioden var det Einar Førde, Arne Treholt, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen hadde hyppigst kontakt med sine kontakter i KGB i og utenfor Oslo. Alle var koblet til «Oslo-kanalen», først i Damaskus og Beirut, deretter i Tunis.

I et dokument datert 11. desember 1985 skriver Politiets overvåkningstjeneste (POT) at forbindelsen mellom KGB og Einar Førde begynte tidlig i 1970-årene. Førde har som Thorvald Stoltenberg hatt kontakt med flere KGB-representanter. Det dreier seg om Aleksander Lopatin, Vladimir Zjizin og Leonid Makarov. Siden dette klientellet har parallell kontakt med storspionen Arne Treholt i hans iherdige aktivitet for KGB, samtidig som spionen Treholt er nærmeste omgangsvenn med Einar Førde, fremstår de to som parhester også i forhold til KGB. Treholt og Førde møttes hyppig, var opptatt av de samme sakene i Arbeiderpartiet og hadde stort sett de samme faste KGB-kontaktene. Arne Treholt ble fanget opp da han i 1960-årene da han var på hjemmebesøk hos KGB-mannen Vasili Toropov i Martin Linges vei 29 på Snarøya i Oslo. Den samme energiske Toropov var også en fortrolig venn med Thorvald Stoltenberg i mange år fra 1967.

Einar Førde ble i følge opplysninger fra en KGB-avhopper vervet som konfidensiell kontakt av KGB-mannen Leonid Makarov i 1981. Men kontakten med KGB var nok som kollega Arne Treholt allerede i gang i 1970-årene.

I november 1985 legger POT frem en rapport som viser at Einar Førde har hatt en fysisk møteserie på hele 90 spesifiserte tidspunkt og lokaliteter med KGB-personell. På dette grunnlaget skulle det normalt – og helt klart – ha blitt tatt ut tiltale mot Førde. Når det ikke skjedde var det neppe noe annet enn rått politisk maktmisbruk som hindret en rettslig prøving av Einar Førde. Men en sak mot Førde, så tett på spion-saken mot hans nære venn Arne Treholt, ville entydig vært en politisk katastrofe for Arbeiderpartiet.

I arbeidsgruppen som arbeidet med fornyelse av i Arbeiderpartiet ved inngang til 1980-årene, var det Førde som var leder. Og den samme Førde hadde, på linje med sine nære venn Arne Treholt, jevnlig kontakt med KGB gjennom det meste av denne perioden. Han ledet blant annet det omstendelige arbeidet med det nye prinsipprogrammet som ble endelig vedtatt på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1981. Det var dette programmet som mer enn noe annet staket ut veien videre og «moderniserte partiet» som det heter. Denne prosessen ble videreført sammen med Thorbjørn Jagland (Kodenavn «Juri» i KGB) og Gro Harlem Brundtland i første halvdel av 1980-årene, der Einar Førde og hans venn Arne Treholt holdt hyppig kontakt med KGB.

Einar Førde var nestformann i Arbeiderpartiet helt fra 1981 til 1989. Da hadde Arne Treholt, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland og Thorvald Stoltenberg begynt å trafikken i den hemmelige «bakkanalen» til PLO, henholdsvis i Beirut, Syria, samt i Tunis etter oktober 1982. I den rosenrøde, offisielle historien om «Den norske kanalen» av Jane Korbin fortelles det at «Den norske kanalen» tok form i 1992-93. Men på dette tidspunktet hadde det pågått trafikk gjennom den hemmelige bakkanalen til PLO, praktisk talt siden 1980-82. Parallelt med dette drev Terje Rød Larsen aktivt, kontaktsøkende arbeid for å bygge opp nettverk. Han var selv med å etablere LOs forskningsorganisasjon FAFO i 1981, og var leder i det samme FAFO helt til 1993, med god lønn. Etter dette fikk Yassir Arafat personlig Nobels Fredspris, uten at det hjalp.

Poenget med denne utfyllende KGB-historikken er at Arbeiderpartiet med sine tungvektere Einar Førde, Thorvald Stoltenberg, Arne Treholt og Reiulf Steen etter hvert ble så bundet opp til KGB, hver på sin måte, at det kan settes et stort spørsmålstegn ved deres reelle integritet: KGB hadde gjennom hele denne perioden et meget fast grep om PLO. Noe som blant annet kommer frem i den nå stadig mer kjente «Operasjon SIG» i KGB-regi, der en langt på vei kan identifisere både et betydelig strukturelt, operativt rammeverk og ikke minst en massiv, internasjonal KGB-kampanje for PLO, med særdeles sterke innslag av anti-semittisme (inklusive den russiske forfalskningen «Zions vise protokoller», fra 1967 og tvers gjennom det vi kanskje noe naivt her hjemme avleste som «glasnost» – på vei mot det de fleste trodde ble et slags demokrati, tilsynelatende med full oppløsning av det gamle sovjet-systemet. Men målbevisste, ideologisk dinosaurer befant seg fortsatt i kulissene og fant snart tilbake til Kreml. Vladimir Putin var en av dem som ikke var mange metrene unna president Michael Gorbatsjov der vesentlige ting skjedde. Putin spilte sin rolle som Gorbatsjovs støttespiller godt. Det var kun et spørsmål om tid før KGB-regimet igjen rigget seg tilbake på plass.

Som en slutning så langt er det bare å slå fast at Norge rent politisk og ideologisk var så farget av KGBs fotarbeid bak de helt sentrale skikkelsene i Arbeiderpartiet, gjennom hele oppløpet i den hemmelige «Oslo-kanalen», at det klart var en fare for at premissene for en stor del lå i hendene på  KGB. Stilt overfor slike realiteter kan noen i Arbeiderpartiet ile til å hevde at denne spesielle klubben som etter hvert skytlet frem og tilbake i den hemmelige bakkanalen kun var en del av et innledende opplegg.

Nei, med skikkelser som Arne Treholt (via Syria), Thorbjørn Jagland, Hans Wilhelm Longva fra UD, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen frem og tilbake i den hemmelige «Oslo-kanalen» ble en støpeform lagt. PLO var under økonomisk press og stress i denne perioden, og Norge var en oljenasjon, med nøkkelspillere i Arbeiderpartiet – som siden tiden i AUF så definitivt hadde stått på PLO’s side, uten noen forbehold. Det fremstår imidlertid ikke som en overraskelser å hevde at russiske KGB kritisk sett befant seg i begge åpninger av den hemmelige Oslo-kanalen til PLO, som ikke startet opp i 1993, som det offisielt heter, men på 1980-tallet – som hemmelig «bakkanal».

Store pengebeløp en del av «Oslo-kanalen»      

Gjennom en hemmelig «Oslo-kanal» kom mye til å handle om store – og stadig større – pengebeløp i tidens fylde, hvorav mye ble kanalisert under sekkeposten «bistand». Støtten til PLO vokste jevnt, og flere LO-organer ble koblet på, inklusive det nyetablerte FAFO fra 1981. Dette sammen med et økende antall hjelpeorganisasjoner. Hvor pengene egentlig havnet var det fint lite kontroll med, da som nå. Men det kunne umulig være ukjent for nøkkelpersonene som befordret alle disse pengene, tidvis etter pengeinnsamlinger i Norge, at det var mer enn ugler i mosen og posen: Pengene satt løst, fra LO – ofte vi Landsbanken i denne tidlige perioden. Og det ballet på seg, åre etter år.

Det var i nevnte periode Terje Rød Larsen og Geir O. Pedersen kom stadig sterkere inn i bildet, med utvidede fullmakter både fra Arbeiderpartiets ledelse og ikke minst fra Utenriksdepartementet. Det tok mange år fra Pedersen delte ut millionstøtte til Terje Rød Larsens sagnomsuste tankesmie til noen satte opp spørsmål om habilitet, men dette og mye mer i samme temafelt kan dessverre også være en funksjon av ideologisk svermeri, innarbeidede uvaner knyttet til politiske føringer i i møte Midtøsten og PLO der frigjørings-idelogien kan ha blendet for realitetssansen. Varselklokkende burde ha begynt å ringe i det KGB elget seg stadig mer innpå hovedpersonene – gjennom en årrekke i dette oppløpet, allerede i årene før AUF gikk inn for absolutt støtte til PLO, med denne organisasjonen akselererte sine flykapringer og grusomme terrorhandlinger i Europa i 1970-årene. Terroraksjonen mot israelske olympia-utøvere i München i 1972, der en kjent tysk nynazist var sjåfør for Yassir Arafats utsendinger, var en del av bildet. Dette, som en del av den frigjøringen AUF støttet. Da var Bjørn Tore Godal leder for AUF.

Man tok kledelig avstand fra terroren, men advarte samtidig mot at terroraksjoner og nevnte massakre i München ble brukt til å «sverte hele PLO». I dette lå en velutviklet naivitet og en ideologi som stadig blender.

Men det var like fullt den dominerende Fatah-gruppen i PLO og Yassir Arafat som selv var arkitekten bak terrorgruppen «Svart September», som stod bak München-massakren. Dette ideologisk ladede dobbelsynet fra norsk side bidro senere til det konseptet som skulle bli til den hemmelige «Oslo-kanalen», i forkant av en «Oslo-prosess», der det slett ikke bare var Yassir Arafat og hans kone Suha Arafat som ble mangemillionærer og milliardærer.

Etter å ha berørt tidlige strategiske føringer i norsk-russisk Midtøsten-politikk blir det relevant å sette følgende spørsmål: Har man fra norsk side rett og slett strukket seg så langt ut – med politiske og ikke minst økonomiske føringer i uoversiktlige landskap i Midtøsten at Norge når som helst fra nå risikerer å komme under press fra noen av de mest rabiate, voldsforherligende utgruppene som vel fins på globusen? Videre: Risikerer fremtidige, norske regjeringer å måtte betale ut svimlende summer for mange år fremover – inn i landskap der ekstreme, voldsforherligende kulturer fortsatt vil infiltrere og delvis kontrollere og korrupere humanitære organisasjoner og prosjekter for lang tid fremover? Hva skjer om en helt annen fremtidig norsk regjering skulle beslutt å stanse milliard-utbetalingene? Er det bare å vente på den første bomben?

Avvæpning av terrorister: Amerikansk 20-punktsplan

I følge den amerikanske 20-punktsplanen for å få mer orden på forholdene i Gaza forutsettes det blant annet at land som Russland og Kina ikke legger ned veto mot planen. Men særlig Putin er meget tilbøyelig til å gjøre akkurat det, siden han selv ikke får sitte ved forhandlingsbordet, til tross for hans familiære sikkerhetstjeneste KGB – nå forkortet FSBog SVR – gjennom 60 år(!) er den reelle maktfaktor bak den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og dens ulike fraksjoner. Nå med den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, som ekstra propell i jihad-modus.

Opplegget som er skissert fra USA fremstår i det ytre kurant nok: Opprettelse av internasjonal stabiliseringsstyrke (ISF) i Gaza som skal samarbeide med Israel og Egypt. Dette, med et foreløpig toårig mandat. Oppgaven vil være å sikre Gazas grenser, beskytte sivile, legge enda mer til rette for humanitær bistand, samt støtte opplæring og utplassering av en ny arabisk politistyrke(!), og føre tilsyn med permanent fjerning av våpen som Hamas og andre væpnede grupper holder i enklaven.

Et voksende spørsmål er: Hvordan avvæpne Hamas og Hezbollah, som fortsatt i 2026 er en funksjon av organisatoriske, militante føringer gjennom sovjet-russiske KGBs «Operasjon SIG», så hjulpet videre av den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, som igjen er påvirket av en stadig utvidet, militær og politisk samarbeidsavtale med Putin-Russland – senest fornyet i 2025? Oppe i dette, systemer som klart er påvirket av det militante Muslimske Brorskap, som både Hamas og Hezbollah er farget av. Det er og blir en fare for at Arbeiderpartiet, det norske utenriksdepartementet og Norad kan komme til kort. Selv en milliard kroner bare i 2026 er neppe tilstrekkelig. Oppe i dette risikerer det samme Norge å komme under betydelig press fra de mest voldsforherligende organer som fins på denne globusen – om vi nå skulle reversere disse enorme, årlige utbetalingene til diffuse miljø i Gaza og Libanon.

I realiteten stod en allerede fra starten av, ideologisk og politisk, langt inne på PLOs banehalvdel, der historie-omskriving og desinformasjon uten overdrivelse ligger i tykke lag. Inne i dette ligger en påstand om at det en gang fantes et eget palestinsk land, endatil med egen etnisitet – som så med ett, og angivelig veldig urettferdig, ble til Israel. Slik at arabere, i ettertid omdefinert til palestinere, så måtte flykte. Videre, at det fantes bare en måte å løse dette på, i følge PLOs grunnleggende charter: Gjennom væpnet kamp rettet mot jøder, omtalt som «sionister». I dette manifestet heter det videre: «Palestina er det nasjonale hjemland for det palestinske araberfolk. Det er en integrert del av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.»

I en logisk fortsettelse, ut fra en substansiell tolkning av det som klart og utvetydig uttrykkes i nevnte manifest, gjør PLO ikke krav på landet på vegne av ‘palestinerne’ alene. Ut fra dette kan en trekke den slutning at «Palestina» på norsk og «Falastin» på arabisk peker på et sted  – ikke et folk. Forøvrig er det ingen tradisjon for etnisitet og nasjonalitet slik vi forstår dette i Europa. En palestinsk stat har aldri eksistert, annet som et navn på en større region, hvorav Jordan utgjorde 77% av territoriet. Fakta: Under dette ligger realiteter som tilsier at det ikke finnes noen historisk, palestinsk forbindelse til et land som angivelig så skal ha gått tapt. Det er i PLOs designede charter fra 1968 en ekskluderer jøder fra sin 3 000 år lange historie knyttet til Israel, inklusive Judea og Samaria. Når en så finner i at det bak og også i rammen av PLO rent strukturelt ligger et konstruert rammeverk utviklet i Moskva, i en gigantisk, hemmelig «Operasjon SIG» – til overmål i regi av den sovjet-russiske etterretningstjenesten KGB, svikter mye av troverdigheten knyttet til en slags fredstilstand der PLO – av alle – og dets støttespillere i Moskva og Iran har så vidt sterke grep og føringer der det meste forlengst er programfestet, forpliktende og låst fast i en setting der terrorisme fortsatt utgjør en del av det grunnleggende konseptet. Terrorismen er programfestet og forpliktende, med PLO og Arafats etterkommere, uavlatelig i en monopolstilling til å definere «freden»

Geopolitisk forandring i Midtøsten  

Et klart svekket iransk lederskap – som kanskje forvitrer helt etter hvert – vil klart forandre geopolitiske maktforhold i store deler av Midtøsten. Russerne er som kjent ute av Syria, fra og med 2025. Samtidig har det ruvende nærværet til Hezbollah – reelt sett en egen avdeling av den iranske hæren – blitt betydelig krympet, ned til et nivå der en ikke helt ser hvor gravitasjonsfeltet for ledelsen av de mer styrende ledd bak Hezbollah faktisk befinner seg: Den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, har imidlertid den rent organisatoriske, militære kontrollen.

Men bare det faktum at russerne stort sett er ute av bildet i det meget strategiske Syria vil klart også påvirke både kommando- og kontrollfunksjoner i de landene som nå mest sannsynlig får et redusert nærvær av fanatiske, iranske proxystyrker. Iran mangler en tydelig ledelse. I et fanatisk diktatur kan dette være skjebnesvangert nok.

Iran holdes nok fortsatt oppe av en allestedsnærværende, men betydelig kvestet Revolusjonsgarde, IRGC. Ledelsen i dagens Iran kan karakteriseres som en militærjunta. Denne utgjør utvilsomt et betydelig kontrollorgan, og samtidig en slitt, men maktfaktor rent militært og i forhold til fortsatt terror  – over og under den politiske overflaten i land som Libanon, Syria inntil 2025, i Gaza og i strategiske Jemen.

I praksis er Hezbollah-organisasjonen og Houthiene i Jemen, for så vidt også islamistene i Irak, Bedr-organisasjonen, Kata’ib Hizbollah, samt Harakat al-Nujaba, regulære underbruk og avdelinger i forlengelsen av den iranske hæren og dens IRGC. Også Hamas prisgitt den vingeklipte Iran-ledelensens føringer. Kort sagt, det som nå skjer i Iran vil påvirke utviklingen i en rekke arabiske land, formodentlig til det positive.

Uheldig fravær av mot-stemmer?     

Fraværet av mot-stemmer, åpen og kritisk diskusjon – blant annet om reell nytteverdi og synlig resultat – kan ha trukket Arbeiderpartiet og det norske utenriksdepartementet, og – omsatt i politisk praksis, hele Norge inn i et uføre der russiske etterretningsorganer, den iranske Revolusjonsgarden, IRGS, og notoriske terrorister forøvrig bare blir stimulerte og tilføres enda mer økonomiske ressurser til ny innsats. Blant de kritiske spørsmålene som dessverre ikke kommer er hvor lenge og hvor mye en fra norsk side skal trekke dette ut i tid og rom, og betale inn gjennom gjennom-korruperte kanaler, der en nå vet at terrorceller forlengst har lagt opp til systematisk infiltrasjoner i den andre enden.

Iran har siden 1979-80 har stadig kommet tettere inn på PLO og ikke minst Hamas – som en ikke helt uavhengig variabel i det samme voldsforherligende, eksplosive bildet. Vil så det prestisjetunge, norske oppløpet knyttet til PLO gjennom 50 år snart tvinge frem en forandring fordi noen innser at egentlig kjører feil vei, og i nokså gamle og humpete spor – der geopolitikken og for så vidt hele rammegrunnlaget under vignetten «Midtøsten» nå er inne i en radikal endringsprosess? Et tyngende spørsmål er hvor lenge Norge skal ha dette PLO og relaterte,væpnede organer som en fast del av sine aller største og mest kostbare utenrikspolitiske programposter? Kan dette rett og slett tas vekk fra norsk utenrikspolitikk, slik at en heller når inn med hjelp der en er helst sikker på at det kommer sivilbefolkningen til gode?

Det politiske uttrykket – enten det er PLO, Hamas eller Hezbollah, har et signifikant element knyttet til terror som en fast og sterkt forpliktende del av sine politiske uttrykk. Fra 1968 kom PLOs terrornettverk til å prege store deler av Europa. Politisk – og ikke minst gjennom sitt store propaganda-apparat – var det samme PLO stadig på høyden, selv fra sine mer improviserte lokaliteter i Tunis fra høsten 1982. Der dukket snart den ene norske topp-politikeren etter den andre opp, etter innledende kontakt med Arne Treholt (Ap), diplomaten Hans Wilhelm Longva og Thorbjørn Jagland (Ap) var som tidligere nevnt med i bildet. Fulgt av Reiulf Steen (Ap) og Thorvald Stoltenberg (Ap).

I fortsettelsen – etter PLOs exit fra Libanon – var det tydelig nok at Iran spilte en stadig større rolle, først via den shiamuslimske Amal-militsen og etter hvert gjennom et voksende nærvær direkte knyttet til den iranske Revolusjonsgarden, IRGC. Nå kom “Hezbollah-militsen” inn som en ny vignett, lenge i tett samspill med russiske aktører i Syria, og ikke minst russiske rådgivere – inklusive den militære etterretningstjensten GRUs utestasjoner i de syriske og libanesiske landskapene. I følge israelske kilder fantes hele 12 russiske enheter bare i tilknytning til Golan-høydene på syrisk side i perioden inn mot president Bachar Assads fall i 2024.

«Palestinsk stat» anerkjent av Norge i 2024

Inne i et Midtøsten som fortsatt utgjør et stort og prioritert element i norsk utenrikspolitikk ligger det fortsatt i 2026 føringer som forplikter: Norge anerkjente «staten Palestina» som en «uavhengig og selvstendig stat» med alle tilhørende rettigheter og plikter, 28. mai 2024.

7. oktober, fem måneder senere, iverksatte Hamas den verste massakren på jøder siden Holocaust. Så langt freden i Arbeiderpartiets nye «Palestina». PLO og Hamas har helt grunnleggende program der terror er ett av de klart fremste og prioriterte politiske uttrykk, i prinsippet som for andre totalitære troll som Hitler og Stalin. Metoden er godt kjent helt tilbake til Ivan den Grusomme i russisk historie, på 1500-tallet.

Siden en slik anerkjennelse av et land som er veldig langt fra å bli godkjent i det internasjonale samfunnet, og som heller ikke er i nærheten av å bli anerkjent av Israel, har nok Norge igjen hivd ved på bålet: En inngir stadig indirekte aksept både for fortsatt anti-semittisme og terrorisme.

Helt samtidig har man fra norsk nå oppnådd å melde seg helt ut som fremtidig «fredsmegler» i forhold til Israel. Men helt samtidig – utrolig nok, er Norge nå enda mer bundet opp på en forpliktende måte i forhold til et PLO og Midtøsten der PLOs autoritære system og nært beslektede elementer i Hamas med ett – omsatt i politisk praksis – får full legitimitet som ‘regjerende organer’.

For ordens skyld, når en snakker om anerkjennelse av «Palestina» utgjør Iran-støttede Hamas fortsatt en integrert del av begrepet. Dette, fortsatt med skyggene fra Putins KGB-kult og den iranske Revolusjonsgarden liggende tungt inn over landskapene. Det vil si, landskapet det gjelder er en ikke internasjonalt anerkjent lilleputtstat midt inne i Israel, som i seg selv er et knøtt lite land på størrelse med Hedmark fylke.

Både PLO og Hamas har sine grunnleggende manifester i bunnen for sin eksistens, der det entydig heter at jødene skal utslettes, verken mer eller mindre. Bak dette igjen ligger et direkte uhyggelig, anti-semittisk konsept fra russiske KGB, «Operasjon SIG». Der det heller ikke levnes noen tvil om hva målet er: Utslettelse av jøder.

Slik føringene har vært til nå, kanskje farget av mye naivitet, ligger det i den andre enden en atmosfære av forpliktelse på Norge. Nå har en frontet en ‘anerkjennelse’ av en PLO- og Hamas-stat, midt inne i Israel som fra før er på størrelse med Hedmark fylke. Dette skal i året 2026 følges opp med overføring av nok en milliard kroner for «gjenoppbygging av Gaza», før noe som helst er avklart knyttet til dette landskapet, der islamister med betydelige støtte fra den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, helt konsekvent benytter sivile som skjold og dekning for systematisk terror, år etter år; i Gaza som i Libanon.

Putin-Russland i nært, militært samarbeid med Iran

Nå foreligger det en kompleks, omfattende, militær samarbeidsavtale mellom Iran og Putin-Russland, som senest ble fornyet og utvidet i 2025. Når det er nevnt, mye handler om makt i dette perspektivet, og om man som maktutøver ikke lenger er i stand til å sette inn tilstrekkelig kraft bak sin maktutøvelse, så vil mye skje i den andre enden. De fleste arabiske land har forlengst gått grundig lei av de iranske proxy-styrkene, og om de får mulighet til å assistere i den videre prosessen for å banke helt ned den iranske Revolusjonsgarden, også i Jemen, vil de nok bidra både gjennom åpne og skjulte kanaler. Hvor den norske freden nå skal manifestere seg står mer åpent.

Det finnes nok av dem som både på den arabiske halvøy og i Iran som nå ønsker IRGC – den iranske Revolusjonsgarden – død og begravet, etter at Irans proxy-styrker med omfattende hjelp fra det samme IRGC har vært en konstant kilde til destabilisering og uro i hele regionen vi på våre hjemlige breddegrader for enkelhets skyld kaller Midtøsten.

Hadde ikke Putin-Russland rotet seg helt bort i en sterkt årelatende krig i Ukraina, kan Irans maktbase ha vært stødigere nå. Men nå er det ikke så mye punch igjen i det sittende lederskapet i Moskva heller, etter at alt for mye krutt er svidd av i Ukraina. I dette ligger et håp.

I Israel har en ny generasjon vokst seg stor som har tilbragt deler av sin oppvekst, og som skolebarn i bomberom, etter at tusener av Hamas-missiler – effektivt støttet av Iran – i lange perioder har blitt skutt på måfå inn i israelsk sivilbebyggelse de siste 20 årene. Tilsvarende, tusenvis av raketter og missiler fra Hezbollahs mange baser i Libanon. Det Iran-støttede Hamas og Hezbollah har det felles at de helt konsekvent benytter sivil bebyggelse som skjold og dekning. Når så Israel må slå tilbake blir denne bebyggelsen også skadet, og så benyttes akkurat dette gjentatte fenomenet også mot Israel. Som om man der kan sitte og holde fingrene i ørene, etter å ha blitt angrepet av verdens mest rabiate terrorister, som jo forlengst har programfestet utslettelse av både jødene og Israel. Dette, som en forpliktelse.

Det nevnte er et fenomen som har gått i arv fra oppstarten av PLOs rakettskyting mot nordøstlige Israel fra siste del av 1960-årene. Dette fortsatte gjennom 1970-årene, da Israel slo tilbake og opprettet en buffersone på libanesisk side, slik at de russiskproduserte Katyusha-rakettene ikke så lett nådde sivilbebyggelsen i nordlige Israel. Det hørte da som nå til sjeldenhetene at det dreide seg om militære mål.

Både i forhold til Hezbollah og også betydelige deler av Hamas er det den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, som har kontrollert mye. Det vil si, Hezbollah er per definisjon en integrert del i den iranske hæren og Revolusjonsgarden. Bak dette igjen står blant annet Det muslimske Brorskap; i seg selv en maktfaktor og ideologisk pådriver som Norge fortsatt må forholde seg, med sitt dype og stadig pågående Midtøsten-engasjement.

Midtøsten befinner seg i et geopolitisk felt der maktforhold endres: Assad-regimet er som borte fra Syria, etter over 50 års fartstid. Nå er det store Iran så svekket at den allestedsnærværende Revolusjonsgarden, IRGC, som siden inngangen til 1980-årene har vært høyst nærværende i ulike forkledninger i flere arabiske land – neppe hører fremtiden til. For mange ønsker denne organisasjonen vekk. Men som disse totalitære kreftene har den styrke som må til for å holde på sine jerngrep i land og landområder som Jemen, Libanon, Irak, Syria og i enklaver av Gaza, vil det enda en periode være landskap der terrorismen popper opp. Alt mens Norge overfører nye milliardbeløp, nå under vignetten «gjenoppbygging» i et Gaza som ingen andre en Vårherre personlig vet formen på. Hva skal bygges hvor, og hvem skal administrere det hele og hvor mange arabere i disse fortettede områdene orker å leve videre sammen med Hamas-islamistene, om de blir stilt overfor reelle valg? Kort sagt, er det en fare for at den milliarden Norge avsender til «gjenoppbygging» heller ikke er sikret i nedslagsfeltet, slik at man har sikkerhet for at ingen mektige klanfamilier i og rundt Ramallah og Gaza bare blitt enda rikere, og kjøper inn enda flere våpen og missiler?

Siden Iran har hatt et militærteknisk og også operativt, militært samarbeid med Putin-Russland, med utvidede, bilaterale militære samarbeidsavtaler som senest ble fornyet og utvidet i 2025, har det i flere år ligger et kompakt maktinstrument i hendene på norske forhandlingspartnere i PLO, der kritikere lenge har pekt på at sistnevnte opererer med dobbelt bunn.

PLOs fysiske makt ble kraftig kvestet etter at organisasjonen ble tvunget ut av Libanon etter den israelske aksjonen i 1982. I det store og hele har PLO sendt ut sine raketter og eksplosiver forøvrig mot sivil befolkning, og ikke bare i Israel: PLO har vært et redskap for destabilisering av Jordan og senere Libanon fra 1969 til 1980, egentlig helt frem til 1990 i mer redusert forband.

Rashedie – hva nå?

Blant dem som har hatt lengre opphold på fem, seks måneder rent fysisk i tilknytning PLOs koordinasjonssenter i flyktningeleiren og landsbyen Rashedieh i Libanon, er nåværende hoffsjef på det kongelige Slott i Norge, Olav-Heian Engdal og hans kone, Marte Heian-Engdal. De to oppholdt seg i nevnte leirområde som utsendinger fra Palestinakomiteen i Norge, der spesielt hoffsjefens kone har vært aktiv. I tilknytning til sitt spesielle opphold i Libanon presenteres hun slik på websiden «Wall of feminism» under Feministhuset i Trondheim:

«Interessen hennes for Israel-Palestina-konflikten oppsto gradvis mens hun studerte historie og statsvitenskap ved NTNU, i hjembyen Trondheim. Som student kom hun også i kontakt med Palestina-aktivist Venke Aarethun og Palestina-komiteen. Da to norske solidaritetsarbeidere brått trakk seg fra et planlagt opphold ved en flyktningeleir i Libanon, fikk Marte Heian og kjæresten tilbud om å reise i stedet. De sa ja uten å vite særlig mye om hva de gikk til. I 2005 flyttet de inn i flyktningeleiren Rashedieh, helt sør i landet, like ved grensa til Israel, for å bli i seks måneder. Der bodde de tett på fordrevne palestinske flykninger i alle aldre, med alle slags historier og skjebner. Her fikk de leksjoner som loddet langt dypere enn de fleste pensumbøkene.»

«Kjæresten» det vises til i teksten er nåværende hoffsjef Olav-Heian Engdal. Palestinakomiteen er en av de opprinnelige frontorganisasjonene under kommunistpartiet AKP (m-l) som nå går under betegnelsen Rødt, uten at man nødvendigvis innomhus står og går så ideologisk distansert fra sitt moderlige opphav. Og i alle fall ikke i Palestinakomiteen. En har vel snarere polert formspråket i møte med en ny tid?

Palestinakomiteen er ikke en bistandsorganisasjon, men først og fremt en politisk støtteorganisasjon for PLO, ut fra dennes grunnleggende program-charter. Primært har Palestinakomiteen vært knyttet til den marxist-leninistiske PFLP-fraksjonen under PLO’s parasoll. PFLP som i en årrekke har vært støttet av Palestinakomiteen er per definisjon en ekstremistgruppe som har stått bak utallige flykapringer i det internasjonale luftrom, og utallige terroraksjoner, også i Europa. PFLP har vært spesielt nært knyttet til KGB i Moskva og KGBs underbruk, Stasi i Øst-Tyskland.

Palestinakomiteen har utgjort en del av støtteapparatet for PFLP i mange år, og deres medlemmer har jevnlig reist ut og inn av deres treningsleire i Midtøsten, på politisk grunnlag. At selv hoffsjefen på Slottet i Norge har et opphold på flere måneder i et leirområde i Libanon, så sent som i 2005, er interessant. Om man ikke nødvendigvis kan kalle det syndig, blir  dette likevel noe spesielt. Han har forøvrig nevnt sitt opphold i Rashediye på sin Likedin-profil, og viser selv til Palestinakomiteen i sakens anledning.

Ved siden av nevnte hoffsjefen på Slottet sitter ansvarlig informasjonssjef Guri Ofstad Varpe, med bakgrunn som aktivist i den marxist-leninistiske studentorganisasjonen Rosso i Bergen inn mot tusenårsskiftet. Politisk sett er vel dette «Rosso» så langt ut på venstresiden en kan komme i vår tid, før en bikker utfor kanten. Når dette tas med her, er det for å illustrere hvor til de grader «institusjonalisert» politiske aktivister med betydelig sans for PLO faktisk har blitt i Norge. «Radikal og sosialistisk studentorganisasjon», forkortet ROSSO, ble angivelig grunnlagt av «studenter ved universitetet i Bergen» (UiB) i 1993-94. Informasjonsjef Guri Oftsad Varpe var en sentral del av dette miljøet.

Det er nettopp i slike ekstremistmiljø og frontorganisasjoner en finner de mest militante støttespillerne for PLO, og der det også rekrutteres til opphold som frivillige i leirområder som kontrolleres av ulike PLO-fraksjoner. Denne trafikken begynte allerede i 1969, og pågår fortsatt. Dette illustrerer hvor stor rolle ideologien har i møte med  PLOs konsept og politiske uttrykk.

For ordens skyld bør det vel her legges til at det ovenstående ikke er skrevet ut for å ramme den ledende staben på Slottet i Oslo, men  – som nevnt – for å illustrere hvor dypt doktrinen som er knyttes til PLO nå faktisk sitter i toneangivende norsk administrasjon. Slik det i en jevn prosess siden 1967 fanget inn nøkkelpersonell i Arbeiderpartiet og mektige LO.

Siden LO er en utenomparlamentarisk organisasjon er det faktisk ofte mer handlingsrom der, både for ekstremister og for bestemte, internasjonale prosesser, enn i et partiapparat. Når man samtidig ser hvem som roterer på toppen av – eksempelvis – i Norsk Studentunion (NSU) og i ROSSO i Bergen, er det fortsatt mulig å spore PLO-doktrinen der en inngir aksept for terrorisme, om en tidvis kan ta passende «avstand» fra enkelte terroraksjoner. En terror som hele PLO er bygd opp rundt. Å forlate dette som metodisk prinsipp er å forlate organisasjonens fundament. Rett og slett fordi begrepet «frigjøring» betyr drap på jøder.

Rashedieh: PLOs klart viktigste base i Libanon

PLO og PLO-leder Mahmoud Abbas har som nevnt hatt ett av sine aller viktigste, operative liaisonledd i Libanon i en base – også kalt flyktningeleir – i landsbyen Rashedieh sør for Tyr i Sør-Libanon. Dette vokste til den aller største basen PLO hat hatt igjen i Libanon etter 1982. Det andre som er spesielt er at en rekke nordmenn har hatt opphold som «frivillige» nettopp i Rashedieh. Dette har for en stor del vært satt opp og arrangert av den norske Palestinakomiteen, opprinnelig en frontorganisasjon for AKP (m-l), som særlig fra 1969 på rent politisk-ideologisk grunnlag har hatt frivillige i ulike deler av PLO’s apparat, både i Jordan og i Libanon.

Rashedieh blir som tettsted, baseområde og tilholdssted for flyktninger nå i løpet av 2026 redusert betydelig etter at Israel igjen har rykket inn for å kveste ned den iranske Revolusjonsgarden og relaterte Hezbollah. En stor andel av innbyggere er egentlig fra Syria.

Fra norsk side har som kjent den omfattende støtten til den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO og relaterte Hamas i Gaza – gjennom flere år fått dominere suverent norsk utenrikspolitikk. «Arafat-rommene» i UD har levd sitt eget liv, hevet over det som er av åpne, tverrpolitiske  diskusjoner, samt regelverk for pengeoverføringer, Riksrevisjon, Arkivtilsyn og mye mer. Det er lett å se at mye har kommet ut av kontroll, der korrupsjon nærmest har blitt til en fast mønster gjennom uhyggelig mange år. Dessverre ser det ut til at mektige skikkelser har rigget dette til for selv å ha langt bedre spillerom. De notoriske problemene med arkivsystemene i kombinasjon med skjørt, direkte og indirekte bistandsarbeid gjennom mange år, inngir et inntrykk av at noen med betydelig makt rett og slett vil ha det slik.

Dette, også sett i forhold til annen politisk støtte og bistand på den internasjonale arena. Hva nå, i et Midtøsten i stor omstilling? Videre prioriteringer i dette feltet må nødvendigvis kvalitetssikres på en helt annen måte enn tidligere. Nå skal nye milliarder av kroner tilføres de samme tvilsomme mottagerne under vignetten «gjennomoppbygging i Gaza», der representanter fra den norske utenriksdepartementet igjen vil skride opp på podiene. Hva og hvem som skal støttes og hvordan man nå i denne runden har tenkt å sikre at det i nedslagsfeltet for nye, hundrevis av millioner kroner fra den norske statskassen virkelig befinner seg organer og strukturer der en med sikkerhet har garanti for at pengene ikke går rett i lommene på allerede korruperte bakmenn med helt andre og destruktive motiver? Og hvem er det som egentlig vet hva pengene skal gå til i denne fasen? I så fall, hvorfor kommuniseres ikke dette i det offentlige rom, i et nokså illevarslende bilde der man igjen risikerer å gjøre opp sitt regnskap uten vert?

Forpliktende lederskap i Giverlandsgruppen for Palestina?

20. april i år kunne den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide, igjen ønske den norsk-ledede Giverlandsgruppen for Palestina, AHLC, velkommen til Brüssel. Temaet var naturlig nok mer penger, nå for å «rehabilitere Gaza», i praksis – også til underhold i den norsk-anerkjente staten Palestina.

Det skal ha vært Yassir Arafat personlig som av en eller annen grunn ønsket at Norge skulle lede «Giverlandsgruppen for Palestina» – til evig tid? Dette er etter hver bare noe av det som forplikter og legger klare føringer for fremtidige norske regjeringer, utenriks- og bistandsministere. Oppe i dette har den sittende regjeringen også gått inn for å anerkjenne et Palestina som ikke eksisterer, og som heller aldri har eksistert, verken helt eller delvis. Men også dette er forpliktende Norge. Den israelske ambassadøren for Israel i Norge trakk seg etter at det ble kjent at vi «anerkjente» et Palestina som Israel verken helt eller delvis har inngitt noen som helst aksept for. Med dette har den norske forhandlingsposisjonen i dette spørsmålet behørig parkert. Alt mens vi fortsatt skal bidra med store beløp inn til ett eller annet vi ikke helt vet noe om, verken i forhold til form eller innhold. Men penger skal dem ha.

FN, EU og Verdensbanken har et estimat på 71,4 milliarder dollar for å «rehabilitere Gaza», som det heter. Spørsmålet som naturlig melder seg i  forhold til dette er hva som faktisk skal bygges opp igjen i dette området, hvem som så skal råde grunnen og nyte godt av norsk bistand? Som et nokså kompliserende element ligger det nå et slags land i dette område der Norge som ett av få land i Europa har anerkjent i 2024. Hva og hvem som formelt skal ha nytte av all denne bistanden i et slags land som per definisjon ikke eksisterer i annet enn navnet, og der en nærmest forutsetter at et det totalitære PLO fortsatt skal få dominere suverent – så hviler det nokså mye forpliktelser på Norges skuldre allerede: Vi sitter endatil som leder for «Giverlandsgruppen for Palestina,» tilsynelatende til evig tid. Vel, vi kan kalle det spesielt, men dette kan også kalles et problem – speilet i de føringer vi har hatt så langt som en slags heiagjeng for dette PLO i snart 50 år. Uten at noen fred synes innen rekkevidde.

Så, vil det hele bare i nok en runde bli til gjemmesteder for verdens mest rabiate og notoriske terrorister? Det dreier seg om like vonde som lange tradisjoner knyttet til blind fanatiske, islamisme og voldsforherligende propaganda på den ene siden, og en grenseløs naivitet fra norsk side.  Det vil fordre enorme ressurser bare det å forhindre at nye terrorceller får feste – fortsatt med sivile som skjold og dekning, på tradisjonelt vis. Og hvordan skal man nå gardere seg mot at det ikke kommer nye milioner og milliarder av kroner på avveie?

PLOs og Hamas sine egne chartre sier ikke så rent lite om hvilke ambisjoner og mål de har. Under artikkel 2 i PLOs program er det relevant å minne om at det nåværende Jordan tilhørte det britiske mandatet fra 1922 til 1946. Med dette utgjør Jordan 77% av regionen som ble kalt «Palestina», men som ikke på noe tidspunkt i historien har vært noe eget land under egen administrasjon. I Artikkel 1 i PLOs program heter det forøvrig at Palestina er en «udelelig part av det arabiske hjemland». I dette ligger slett ingen genuin etnisitet eller identitet slik vi i Europa definerer dette.

I artikkel 22 i Hamas sitt manifest formuleres konspirasjonsteorier om jøder som speiler «Zions vise protokoller», en 100% forfalskning som i sin tid ble utviklet i Russland. Også dette inngår som en del av KGBs «Operasjon SIG».

Utdrag fra PLOs grunnleggende program fra 1968:

Artikkel 1: Palestina er det palestinsk-arabiske folks hjemland, og en udelelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.

Artikkel 2: Palestina, med de grenser som stod ved makt under Det britiske mandatet, er en udelelig territoriell enhet.

Artikkel 3: Det palestinsk-arabiske folk har den juridiske rett til sitt hjemland, og vil – når frigjøringen av hjemlandet er fullført utøve selvbestemmelse utelukkende i henhold til eget samtykke og egen vilje..

Artikkel 9: Væpnet kamp er det eneste middel for frigjøring av Palestina, og må derfor betraktes som en strategi og ikke bare som en taktisk fase..

Utdrag fra Hamas sitt grunnleggende program fra 1988.

Legg spesielt merke til 22. artikkel. (Bare et utdrag av artiklene er tatt med).

1. artikkel: De ideologiske aspektene

Den islamske motstandsbevegelsen henter sine retningslinjer fra islam, avleder fra den sin tenkning, tolkning og sitt syn på tilværelsen, livet og menneskeheten. Den rådspør islam når det gjelder veivalg, og blir inspirert av denne troen i alle avgjørelser den tar.

2. artikkel: Forbindelsen mellom Hamas og Det muslimske brorskap

Den islamske motstandsbevegelsen er en av vingene til De muslimske brødrene i Palestina. Den muslimske brorskapsbevegelsen er en verdensomspennende organisasjon og den største islamske bevegelsen i moderne tid. Den er kjennetegnet av dyp refleksjon, av presise forestillinger og av en helhetlig forståelse av alle sider ved islam i alle livets avskygninger: livssyn og tro, politikk og økonomi, utdanning og samfunn, rettssystem og regler, indoktrinering og undervisning, kunst og publikasjoner, i det skjulte og det åpenbarte og på alle andre livsområder.

3. artikkel: Struktur og innhold

Hovedstrukturen til Den islamske motstandsbevegelsen består av muslimer som har viet seg til Allah og tilber ham i sannhet, slik det er skrevet: «Jeg har skapt mennesket og djevelen for at de skal tilbe Allah. Slike muslimer er innforstått med sine plikter overfor seg selv, sine familier og sitt land, og de stoler på Allah når det gjelder alt dette. De har løftet jihads banner framfor undertrykkerne for å befri landet og folket fra undertrykkernes vanhelligelse, skitt og ondskap.

8. artikkel: Slagordet til Hamas

Allah er målet for Hamas, profeten er dens forbilde, koranen dens grunnlov, jihad dens sti, og det mest sublime uttrykk for tro er å gi sitt liv for Allahs sak

22. artikkel: Stormaktene som støtter fienden

Fienden (jødene) har i lang tid lagt planer, og de har konsolidert sine planer for å oppnå det de har planlagt. De tok fordel av viktige begivenheter ved å legge føringer for historiens videre gang, og de akkumulerte en umåtelig stor og betydningsfull materiell rikdom, som de brukte som middel til å realisere sine egne drømmer.

Denne rikdommen tillot dem å ta kontroll over mediene i verden, slik som nyhetsbyråer, pressen, trykkerier, kringkasting og dess like. De brukte også denne rikdommen til å oppmuntre til revolusjoner i ulike deler av verden for å fremme sine interesser og etterpå plukke opp fruktene. De sto bak både den franske og den russiske revolusjon og bak de fleste revolusjoner vi hører om både her og der.

De brukte likedan pengene til å etablere hemmelige organisasjoner som nå er spredt over hele jorden for å ødelegge samfunn og fremme zionistiske interesser. Slike organisasjoner er frimurere, Rotary-klubber, Lions-klubber, B’nai B’rith og andre. Alle er nedbrytende spionorganisasjoner. De brukte også pengene til å få kontroll over de imperialistiske statene og fikk dem til å kolonisere mange land for å få kontroll over rikdommene i disse landene, med etterfølgende utbredt korrupsjon. Når det gjelder lokale kriger og verdenskriger, har det blitt klart, og ingen benekter det, at de (jødene) sto bak første verdenskrig i den hensikt å fjerne Det islamske kalifat. De høstet materielle gevinster og fikk kontroll over mange rikdomskilder. De fikk til Balfour-deklarasjonen og opprettet Nasjonenes forbund for å styre verden gjennom den. De sto også bak andre verdenskrig hvor de høstet enormt utbytte ved å handle med krigsmateriell og å forberede opprettelse av en stat.

(Sitat slutt)

Norsk fredskonsept i Midtøsten på videvanke?

Det er under dette er det lov å spørre: Mangler vi både forum for åpne diskusjoner i dette landet, og modige, folkevalgte politikere som med integriteten i behold reiser seg og stiller mere og flere kritiske spørsmål i forhold til gjeldende Midtøsten-politikk? Tiden synes overmoden for å stanse opp, puste godt ut og tenke nye tanker, uten å la seg blende av en forslitt ideologi som synes å ligge som klebret igjen helt siden Vietnamkrigen og «seieren for FNL», eller etter den minst like blodsprutende revolusjonen i Algerie?

Kort sagt – mangler vi både mot-stemmer og fordomsfri diskusjon kan vi – uten overdrivelse – komme i en situasjon der vi samtidig både reduserer demokratiets egen puls og for et direkte skummelt demokratisk underskudd; ikke minst overfor nye generasjoner, og inklusive studenter. Bare et raskt kritisk blikk på de politiske kampsakene i respektive studentorganisasjoner som Norsk Studentunionen (NSU), og ikke minst studentorganisasjonen ROSSO i Bergen, er illevarslende: En lefler fortsatt med en stivnet PLO-forherligelse der en med åpne øyne knapt gjør annet enn å stimulere til fortsatt terror og anti-semittisme. Og enda verre: De sentrale aktørene på regjeringsnivå og i Utenriksdepartementet er ikke dummere enn at de godt vet hva de driver med, nå som i 1970. Derfor er det litt trist at en med litt kritisk blikk får inntrykk av et tapt prestisjeprosjekt der en i kombinasjon av en tilranet, usunn politisk modellmakt kanskje drives av usunne behov for restaurering av en mislukket fredsprosess – som så fremtvinger dirkete usunne behov for merkevarebygging? Der det eneste en har som virkemiddel er enda mer penger fra statskassen?

Autoritære og totalitære krefter følger med i timen

Autoritære krefter vet å kjenne sin besøkelsestid. Slektsskapet til nazismens anti-semittisme i 1930-årene er betydelig i «Operasjon SIG», som både utgjør det reelle, organisasjonsapparatet, rammeverket og det rent konseptuelle bak PLO. Gjennomgående dominerer propagandaen i dette, og den bærer i seg og med seg klare anti-semittiske trekk, rett og slett som en del av konseptet.  Dette kan, kanskje særlig i møte med det komplekse Midtøsten, låse fast en allerede stivnet modellmakt og et paradigme der en i lukkede rom stadig inngir repeterende og endatil fornyet aksept for at en liten gruppe mennesker over remediene fra «Oslo»-kulturen. Nå er mer eller mindre skjulte aktører ute etter å gjenoppbygge merkevaren «Oslo» og «Norgeskanalen», og de tasser fortsatt rundt i korridorene i Utenriksdepartementet. Utsendinger har nylig vært helt i Pakistan i håp om å kanskje komme på podiene i forbindelse med mulige «fredsforhandlinger» med Iran. Og det ønsker sikkert det som måtte være igjen av iranske lederskikkelser.

Under dette er det fortsatt lov å sette et spørsmålstegn ved Arbeiderpartiets integritet når det gjelder  strategier og utforming av norsk midtøsten-politikk fra 1967 og ut over tusenårsskiftet? Samarbeidet med representanter fra russisk etterretning fremstår nå så godt og ettertrykkelig dokumentert, i materialer fra norsk sikkerhetstjeneste og ikke minst fra det som kom med konkrete og bekreftende informasjon fra flere avhoppere fra øst, pluss Mitrokhin-arkivet, at dette alene burde anspore til en langt mer kritisk – strategisk – gjennomgang innomhus i Arbeiderpartiet. Hvor langt har dette partiet kommet etter alle disse tiårene, i forhold til freden i Midtøsten? Hvor mye har denne politiske seilasen kostet Norge i kroner og øre?  Og sist, men ikke minst, når skal utenriksdepartementet med sitt Norad endelig få orden på penger og pappesker?

Til slutt: Den forpliktelse som nå er forsterket og som ligger i regjeringens anerkjennelsen av en udefinert «palestinsk stat» i 2024. Anerkjennelsen trådte i kraft 28. mai 2024, med den begrunnelse at regjeringen mener det ikke kan bli fred i Midtøsten uten en palestinsk stat.

Noe av det som er tragisk oppe i dette at det knapt finnes åpne diskusjoner og synlige mot-stemmer i Norge, nå stilt overfor en hybrid av et fata morgana, en sann luftspeiling og Narnia – kalt «Palestina». Dette kilt inn over noen kvadratkilometer i et knøttlite land på størrelse med Hedemark fylke. I praksis – et utvidet Gaza, som inntil nylig var et mini-palestina fra 1995 og så ble omgjort til eneste stor base for Iran-støttede Hamas-islamister.

Nå kan dette virke som en gjennomgående kritikk av Arbeiderpartiet som sådan. Men nå er det en gang slik at dette er det dominerende statsbærende partiet i landet vårt, godt hjulpet av et særdeles imøtekommende medie-apparat, der særlig statskringkastingen – med sine 8, 2 milliarder kroner i årsbudjsettm, stadig ruver suverent som landet fremste opinionsskapende organ. Dette, i praksis og langt på vei som støtteorgan nettopp for Arbeiderpartiet – og PLO. Igjen: Vi bør nok reflektere mer over faren for et betydelig demokratisk underskudd oppe i dette freset om og fra Midtøsten, der vi lefler ikke bare med dette PLO, men også relaterte krefter i den iranske Revolusjonsgarden, IRGC. Skrur vi igjen pengemaskinen risikerer vi så selv bli skyteskive? Igjen: Å anerkjenne «Palestina» vil klart forplikte oss.

Videre:  Når nøkkelfigurer på toppen av vårt hjemlige statsbærende parti gjennom tiår påviselig har arbeidet sammen med partnere i russiske KGB, for så å få det for seg at dette PLO og Yassir Arafat er det som skal prioriteres aller mest i norsk utenrikspolitikk gjennom mer enn en generasjon med folkevalgte politikere, byråkrater  og norske velgere, så er det vel bare å etterlyse flere saklige og synlige motstemmer?

Geopolitika tok kontakt med Arbeiderpartiet 15. mai for å gi dem dem en sjanse til å svare på forholdene nevnt i dette innlegget, men uten svar.

Litteraturliste:

Mitrokhin archives,The Churchill Archives Centre (CAC), University of Cambridge.

Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, vol I&II(London, 2005).

Said K. Aburish. Arafat – from Defender to Dictator, (New York, 1999).

Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).

Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).

Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).

Ion Michai Pacepa, Ronald J. Rychlak, Disinformation, (Bucarest, 2013)

Gunnar Ekberg, De ska ju ända dö, (Stockholm, 2010).

Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004).

Viktor Grjusko, Mitt liv i KGB, Gyldendal, (Oslo 1995).

John Barron, KGB – Sovjetunionens hemmelige tjenester, Cappelen, (Oslo, 1974).

Yehoshafat Harkabi, The Palestinian covenant, Vallentine Mitchell, (Hertfordshire/England, 1979)

Efraim Karsh, Arafats War, (New York, 2003).

Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008).

Stefan Aust, Baader Meinhof – Røde Arme Fraksjonen, (Schibsted, Oslo, 2008).

Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984)

Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1985).

Thomas Friedman, From Beirut to Jerusalem, Harper Collins, (London, 1993).

Anne Applebaum, Gulag, Aschehoug, (Oslo, 2003).

Jane Corbin, Den norske kanalen, Tiden, (Oslo, 1994).

Shimon Peres, Veien til fred, Cappelen, (Oslo, 1993).

Menahem Begin, Hvite netter, Tiden, (Oslo, 1980).

Bernhard Lewis, Multiple Identities of the Middel East, Schoken Books, (New York, 1998)

Vladislav Zubok, Constantine Pleshakov, Inside the Kremlin’s Cold War, (London, 1996).

Knut Erik Eriksen, Helge Øystein Pharo, Kald krig og internasjonalisering, (Oslo, 1997).

Thorvald Stoltenberg, Det handler om mennesker, Gyldendal, (Oslo, 2001).

Jens Stoltenberg, Min historie, Gyldendal, (Oslo, 2016).

Elisabeth Skarsbø Moen, Jens Stoltenberg – En biografi, Gyldendal, (Oslo, 2002).

Alexander Dolgun, Amerikaner i Gulag, Cappelen, (Oslo, 1975).

Jesikka Aro, Putins Troll, Mangschou, (Bergen, 2022).

Arkadij Sjevtsjenko, Brudd med Moskva, Cappelen, (Oslo, 1985).

PhD i Holocaust-fornektelse: Abbas’ doktoravhandling avslørt i sin helhet

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.