Gjennom Operasjon SIG tegnes et bilde av PLO som mer enn en frigjøringsbevegelse: et strategisk prosjekt i skjæringspunktet mellom ideologi, etterretning og terror.
I denne andre av tre deler om KGBs «Operasjon SIG» (første del kan leses her) som i realiteten utgjør det meste av oppsettet for «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen», PLO, er det naturlig å gå tettere inn på det mer strukturelle, metodiske, rammeverket, konseptuell formgiving (massiv, resirkulert propaganda), men også operativ og personellmessig tilrettelegging, i Moskva, Egypt og – ikke minst – Øst-Tyskland. Som en også ser, det er også tydelige aktører fra Oslo med omland inne i bildet, i en tidlig fase i den hemmelige og dunkle «Oslo-kanalen».
Tar en signifikante, operative ledd som utgangspunkt i dette, vil en snart lande i områder som Dresden og Leipzig i daværende Øst-Tyskland, der Stasi og KGB samkjørte med noen av verdens mest notoriske terrorister i 1970- og 1980-årene. Det tar seg slett ikke noe bedre ut i det en identifiserer mange tyske nynazister inn i dette, på lik linje med PFLP fra PLO og ikke minst Baader Meinhof-banden. Dette, toppet med selveste Vladimir Putin som en sentral KGB-utsending i samme område av Øst-Tyskland, på samme tid og knyttet til de mest lukkede avdelingene i KGB som betjente terrorister, henholdsvis Avdeling S og avdeling V i Første hoveddirektorat (Utenlandsetterretningen). Kommer tilbake til dette mer detaljert under her, i denne andre delen i artikkelserien om KGBs Operasjon SIG.
Behov for mer kritisk gjennomgang av PLOs reelle apparat og historikk
Hvordan makt utøves og – ikke minst – hvor denne makten faktisk befinner seg i en så hierarkisk oppbygd organisasjon, tilhører en grunnleggende og naturlig del av en mer kritisk tilnærming og analyse av dette helt spesielle, internasjonale nettverket. Dessverre har de kritiske analysene uteblitt, og gjort farlig mange naive i møte med notoriske terrorister og flykaprere, der nettopp terroren utgjør hoveddel av det politiske uttrykket. Slik har PLO-systemet dobbelt bunn.
Ut fra dette er det like greit å legge inn denne mer kritiske tilnærmingen stilt overfor selve smeltedigelen i Moskva som gjorde PLO til det den faktisk ble, konsekvent med terrorisme som sitt klart mest eksponerte, politiske uttrykksmiddel.
Terror, og det å skape frykt, polarisere og destabilisere samfunn inngår med andre ord, uhyggelig nok, som en grunnleggende del av virksomheten for et PLO som i vesentlig grad er formet i design som går under betegnelsen «Operasjon SIG» i den mest lukkede delen av den russiske etterretningstjenesten, KGB. (Nå forkortet FSB og SVR).
Men i stedet for å fordømme terroren klart og tydelig, og ikke minst alle doser med anti-semittisme som følger med under dette PLO-prosjektet, så oppstår et bilde av komplekse, ideologisk ladede føringer og en eiendommelig konseptualisering av en verden utenfor Vesten og den frie verden, som med sin samtidige distansers til grunnleggende demokratiske prinsipper. Det hele antar metafysiske former: En skal «forstå» andre kulturer, om det på innsiden av kulturene i et startpunkt roterer en ånd fra Stalin, Hitler og en mufti Haj Amin l-Husseini, der et lysende jødehat slett ikke er spesielt vanskelig å identifisere under PLOs og KGBs vignett. Operasjon SIG er et eksempel der den brutale virkelighet overgår fantasien i flere faser.
Hadde man brukt den samme retorikken og logikken som en bruker i sin halvt religiøse tilnærming til PLO og dets nøkkelpersoner og reelle bakmenn – og skrudd tiden tilbake til 1923, kunne man endt opp i en ølhall utenfor München, og lyttet til heftige taler av en herre ved navn Adolf Hitler, da han også var spesielt opptatt av jødeproblemet. Han mente at Europa måtte frigjøres – fra jødene. KGB og PLO flyttet samme perspektiv til Midtøsten, med de samme sterkt rasistiske og anti-semittisme undertoner. Dette slektskapet mellom stalinisme og nazisme som her åpenbares er uhyggelig nok ikke så fjernt som en skulle tro, i en analogi knyttet til KGBs Operasjon SIG, som entydig har betydelige og meget sterke anti-semittiske innslag. Mye av propagandaen avsettes følgelig nettopp til dette elementet: Massiv propaganda som inkluderer grov historieforfalskning.
Det er nemlig land og landområder som måtte frigjøres der ute, på vei inn i et nytt system der der raskt begynte å mangle eksempler på at den forjettede revolusjonen faktisk førte noe godt med seg overhodet? Enda verre: Om noen faktisk så dette, så forvitret den akademiske, kritiske analysen nesten helt konsekvent! Oppe i all denne revolusjonsromantikken, knyttet til «frigjøringsorganisasjoner», så en snart konturer av flere enn ett totalitært troll. Enda det gjerne var flere som trakk sammen, som nettopp under vignetten «Operasjon SIG» i regi av den sovjetrussiske sikkerhetstjenesten, KGB. En slik realitet, kombinert med høy. prioritert vekt på sterk anti-semittisk propaganda lå samtidig inne i rammen for Operasjon SIG. Vi ser rett og slett konturene av et underkommunisert monster, som etter alt å dømme har fått alt for lite kritisk fokus på seg.
De reelle designerne og basene befant seg i Moskva og Øst-Tyskland
Med det komplekse PLO-konseptet har KGBs Operasjon SIG sin klart største, strategiske maktbase i Moskva og Øst-Tyskland, ikke i Midtøsten, selv om det en periode i 1960-årene foregår nokså mye rundt den karismatiske, egyptiske diktator, Gamal Abdul Nasser. Som på sin side også fikk jevnlig med signaler, både fra Moskva og ikke minst alle sovjet-russiske rådgivere – over 20 000 av dem – som etter hvert satt og gikk meget tett rundt den samme Nasser. Og så tett, inne i korridorer og kontorer da en nærmet seg 1970-årene at det også klart gikk på bekostning av Nassers integritet som suveren leder og diktator i det store landet Egypt. Like mye som samme fenomen preget både designet PLO, den anti-semittiske propagandaen som fulgte med, og den høye prioriteringen av terrorisme som fremste politiske uttrykksmiddel. Dette, selv om man tidvis kunne distansere seg og utad hevde at terroren skyldes fraksjoner som PFLP og Hamas, som strukturelt fortsatt må sees som en funksjon av PLO-konseptet med dets uttalte målsetting, muntlig og skriftlig.
Slik forble PLO – og dets bakmenn – en organisasjon med dobbelt bunn helt fra starten av, der veldig mye snart skulle dreie dreide seg om russisk-produsert propaganda på flere språk; det vi i dag kaller psykologisk krigføring (psyobs). For de som spesielt er interessert i russiske psyobs-kampanjer er Operasjon SIG et funn i seg selv, da det i sitt volum i tid og rom bærer i seg nesten alle ingredienser, inklusive grovkornet historieforfalskning og en relatert, retorisk begrepsbruk som i flere passasjer har slektskap med det en fant i Europa med Hitler på fremmarsj, uten overdrivelse.
Psyobs. – operasjonen SIG’ i KGB meget profesjonelt bygd opp
Også sett i ettertid fremstår det hele utrolig profesjonelt bygd opp fra grunnen av, inklusive historieforfalskning og stadig resirkulasjon av gjenkjennelige anti-semittiske fraser der jøder riktignok har blitt til «sionister» – men som fortsatt må elimineres, som fast prinsipp. Sett i jødisk perspektiv fremstår dette oppsettet logisk og kritisk sett som en klar og eksistensiell trussel. Dette overfor en heller destruktiv, ideologisk symbiose der islamske slagord om «hellig krig» blandes med like grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper om «væpnet revolusjon». Hvem som lå i det primære målfeltet var det ingen tvil om: Jødene som folk og folkegruppe.
Følgelig ble PLO en to-komponent, i utgangspunktet en underlig ideologisk sammensetning med til dels – tilsynelatende – motstridende ideologier. Men om en tar historien til hjelp er det mulig å finne flere passasjer der totalitære troll allerede tidlig etter Lenin og Stalins maktovertagelse i Russland, der en rigger Islam slik at det hele riktignok blir tilpasset kommunismen. Lenin var imidlertid mer dynamisk enn Stalin, og det snudde snart: Muhammedanere ble forfulgte på lik linje med så mange andre.
Likevel, denne mer politiske delen av Islam, som vi fortsatt kan identifisere i dette PLO-konseptet, er også betydelig farget av rene ideologiske føringer. En kan samtidig merke seg at Det muslimske brorskap i Egypt benyttet fraser som «anti-imperialisme» og «anti-kolonialisme» i sin propaganda allerede tidlig i 1930-årene. I nevnte Brorskap er den politiske siden den mest fremtredende delen, alt mens nettverkene som er bygd opp også kan minne om et tilsvarende system som Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) i 1920-årene.
Vi finner igjen nevnte sammensmelting av ideologier i ulike «fronter», fortsatt basert på PLOs eget charter fra 1968. I KGBs manualer dreier mye seg om «samling av krefter», som et fast begrep og prinsipp: En skal sette sammen ulike fronter, komiteer, grupper, studentorganisasjoner og gjerne ungdomspartier i «fellesråd» – og så videre. Det kan gjerne være politisk og ideologisk sprik, bare en er enige i hovedsakene og selve «masterplanen» knyttet til PLOs grunnleggende program.
Det gjelder å favne bredt, forutsatt at aktørene enten ikke bryr seg om bakmenn og mer eller mindre maskerte ledere av det hele, langt mindre bryr seg om å spørre hvem som har skrevet ut de skarpe, gjerne ideologisk ladede tekstene, parolene og symbolene. I dag kan en fortsatt finne igjen dette fenomenet i ulike, globale NGO-nettverk, med dagens FSB-organer – fortsatt foroverlent i bakskottene, men det får bli en annen historie.
Poenget er at KGB gjennom sin ‘Operasjon SIG’ avdekker en profesjonalitet i sin psykologiske krigføring som er formidabel, og som klart påvirker både sarte og naive sjeler – og et allerede noe politisk «ladet» publikum utover på den politiske venstresiden.
«Sionistskiye Gosudarstva»
KGB-operasjonen med betegnelsen «SIG» er en forkortelse for Sionistskiye Gosudarstva på russisk. På norsk: «Jødisk/sionistisk stat». Jødene og underforstått deres identitet og eksistens var med andre ord det helt sentrale i denne særdeles store Operasjon SIG, som nevnt – med entydige antisemittiske føringer, som en her igjen kan presisere – til forveksling er lik det en kan spore fra Hitlers propaganda ut over i 1920- og 1930-årene. Selv den russiske forfalskningen, «Sions vise protokoller» er oppgradert og tatt med som en del av propaganda-oppsettet i KGBs store operasjon, uhyggelig nok.
General Ion Pacepa, er til nå den med høyeste rang knyttet til KGBs system som har hoppet av til Vesten. Han var som general formelt leder for etterretningstjenesten i Romania, DEI, men er blant dem som selv var en viktig del av de mer operative elementene i KGBs operasjon SIG. Og han hadde lenge med Yassir Arafat å gjøre. Han fikk 200 000 dollar i månedene fra Ion Pacepa, som også sendte to store, ukentlige forsendelser med våpen til PLO i Libanon-perioden.
PLO og anti-amerikansk islamisme har sine røtter i et plott fra 1970-tallet, for å ramme USA og Israel, gjennom spredning av systematisk og målrettet propaganda, hevder Pacepa. “Tidligere KGB-sjef i 15 år, Juri Andropov, sendte hundrevis av agenter til muslimske land med tusenvis av kopier av propaganda-litteratur, med tanke på dette,” forteller Ion Pacepa i sin bok, Disinformation. Denne boken er isolert en inngående studie i såkalte psyobs-kampanjer, psykologisk krigføring.
I følge Pacepa, som også er en av de primære kildene som bekrefter både form og innhold i Operasjon SIG, arbeidet KGB-sjef Andropovs apparat alle døgnets 24 timer fra 1972 for å overbevise den islamske verden om at Israel og USA tok sikte på å forandre resten av verden til et sionistisk domene. En «sionist» er i KGBs og PLOs propaganda synonymt med en jøde.
Etter at det har blitt mulig å sammenholde denne strengt hemmelige operasjonen opp mot flere eksplisitte funn i russiske arkiver, og ikke minst Mitrokhin-arkivet i Storbritannia – sett i forhold til det avhoppere fra Russland og Sovjet-republikker i Øst-Europa selv har fortalt, tegnes et stadig klarere bilde av en kampanje som samtidig bekrefter det nære ideologiske slektskapet mellom totalitære ideologier, i dette tilfellet mellom Hitler og Stalin, samt etterkommerne til sistnevnte. Nå skal en heller ikke glemme at de to store totalitære trollene gikk sammen om å sparke i gang andre verdenskrig, først ved en allianse der de delte Polen mellom seg, dernest med en fortsettelse gjennom Danmark til Norge. De som følte på et ideologisk slektskap til Stalin lyttet til hans budskap da krigen brøt ut: «Dette er kapitalistenes krig, vi skal bygge opp sosialismen på Europas ruiner». Stalins aldrende disipler holdt seg følgelig rolige. Generelt, i møte med totalitære troll har vi i Norge hatt en tendens til å bli farlig passive og naive, både i forhold til Vladimir Putins KGB (Nå FSB) og dette PLO.
Ordtrolleri: Udefinerte fredsbegrep, modellmakt og paradigmer
Ut fra det som er nevnt over gjenkjennes samtidig udefinerte fredsbegrep på tradisjonelt vis, slik dette gjennom årtier har blitt sirkulert gjennom grener og nettverk under det Moskva-styrte Verdensfredsrådet (World Peace Counsil – WPC) og dets utallige underavdelinger, også i Norge. En tilsvarende, Sovjet-basert frontorganisasjon er «Afro-asiatiske folks solidaritetsorganisasjon», AAPSO. Det var der en hel rekke Moskva-støttede ledere i frigjøringsbevegelser fikk tilhold, i en ny eksekutivkomite i 1960. En av aktørene var Den arabiske nasjonalistbevegelse, forkortet ANM. Denne ble forvandlet til «Folkefronten for frigjøring av Palestina», forkortet PFLP. Dette, som skulle bli den nest største og nokså dominerende fraksjonen i PLO, var en marxist-leninistisk orientert gruppe som snart opererte internasjonalt, blant annet gjennom en hel serie flykapringer.
Logikken og premissene bak det hele er noe eiendommelig, da det – lett synlig og uavlatelig – nettopp er notoriske terrorister som skaper ufred, frykt og kaos over elver av blod. Om noen skulle slå tilbake er det øyeblikkelig dem som blir gjort til aggressorer, stadig omsatt i en massiv propaganda. Man innførte raskt er ny logikk og retorikk der offeret fikk skylden.
Deretter skal man gjerne definere en ny «fred» – der terroristenes egne bakmenn, ledere og diktatorer suverent skal definere hva, når og hvordan en så skal rigge en tilstand kalt «fred». Terroristenes talsmenn påberoper seg gjerne både en absolutt definisjonsmakt og ikke minst modellmakt, der en konsekvent opptrer ekskluderende overfor alternative innspill. En låser rett og slett fast alt av prinsipper som berører bruk av terrorisme som metode. Følgelig er den freden du eventuelt måtte få, prisgitt innfall og stemninger hos programforpliktede terrorister, som tidlig ble kalt «fedayeen» på arabisk: Selv-ofrere.
I akademia er det så i en forlengelse skapt egne paradigmer, der en rett og slett låser fast marxistisk terminologi i en ramme for prosessen «frigjøring» – der en inngir aksept for terrorisme som uttrykksmiddel. Dette fenomenet antar nokså groteske proporsjoner når en jødisk stat, på størrelse med en middels norsk fylke, på død og løs må frigjøres – fra jøder! Hvor nært har man egentlig kommet Hitler da, omsatt i praktisk KGB- og PLO-politikk i dette riggede «Palestina»? En eiendommelig observasjon oppe i en slik problemstilling er at en heller ikke registrerer noen form for kritikk, langt mindre selvkritikk som jo burde være like selvfølgelig som grunnleggende i en akademisk verden.
Karl Marx fisket opp en såkalt «dialektisk metode» fra filosofen Friedrich Hegel, snudde den opp ned – og mente at det er økonomiske og materielle forhold som er bestemmende for bevisstheten. En kald verdensanskuelse, der mennesket befant seg i et kollektiv og der det samme individ snart ble avklippet alle muligheter til å opponere i politisk praksis. At summen av dette ble grunnleggende i Det kommunistiske manifest bidro til å gjøre Karl Marx til kommunismens far. I forlengelsen av dette er det verd å minne om at Hitlers konsept var nasjonalsosialisme. Også han hemtet inn mye fra Marx.
Omsatt i praktisk politikk, egentlig et rent ideologisk monster, der terrorismen uavlatelig utgjør en del av den politiske hverdagen der totalitære troll har vokst seg store – på veien inn mot et utopia som aldri kommer, annet enn som et nytt, iskaldt diktatur. At det foreligger reviderte, sosialdemokratiske myk-versjoner er en annen sak, men om en går disse etter i sømmene vil en ofte finne at de fortsatt mer eller mindre stilltiende inngir aksept for terrorisme som politisk uttrykk. Noe den ukritiske støtten til den «palestinske frigjøringsorganisasjonen» er fortsatt er et håndgripelig eksempel på.
Med Lenin og etter han – Stalin – kom den ekstremt brutale prosesseringen, som KGB fulgte opp etter det som noe romantisk kalles «Den russiske revolusjon». Dette, inklusive terror satt i system, kostet flere titalls millioner russere livet i gigantiske arbeidsleire, Gulag, som i sin helhet ble administrert av det samme KGB som dagens leder i Moskva, Vladimir Putin, tilhørte. Og vi finner, egentlig ikke så uventet den samme Putin igjen i et avgrenset område av Øst-Tyskland da verdens mest notoriske terrorister – inklusive nynazister – roterer innenfor nøyaktig det samme lille området av Europa fra slutten av 1970-årene til 1990. De to dominerende PLO-fraksjonene, Fatah og PFLP preget nevnte landskap, sammen med den tyske terrorgruppen, Røde Arme-fraksjonen (RAF), også kalt Baader-Meinhof-banden.
Selve designene, den sinnrike retorikk-oppbyggingen pågikk i egne seksjoner av Internasjonal avdeling (ID) av kommunistpartiet i Moskva. Dette, ofte etter signaler fra Politbyrået. Igjen: Det er gjennomgående imponerende høyt nivå over det som kommer, ikke minst under KGBs Operasjon SIG, skreddersydd for en ny «palestinsk frigjøringsorganisasjon», forkortet PLO. Dette fremstår som en av de største internasjonale operasjonene KGB stelte med, i kjølvannet av propagandaen under og etter Vietnamkrigen, som for øvrig ligger som et bakteppe i denne fortellingen som her fortsetter.
Permanente forbindelser til Putin-Russland
Selv i 2026 er det vanskelig å se PLO som et uavhengig organ i forhold til Vladimir Putins KGB-system, selv om forkortelsen i Moskva nå er FSB, med en nært tilknyttet utenlandsetterretning, SVR. Det er grunnlag for sterk tvil om dagens FSB har gitt slipp på sitt store prosjekt PLO, som de har brukt så mye av sin tid og ressurser på, siden tidlig på 1960-tallet, da via Egypt og fra 1966 – gjennom Sala Jadids presidentperiode i Syria, som tok til i 1966.
Det er fortsatt, i det disse linjer skrives ut, egne lukkede strukturer og seksjoner i denne utenlandsavdelingen av dagens KGB – forkortet FSB/SVR – som steller med «illegale», skitne aktiviteter, der vold, tortur, sabotasje og terror utgjør en fast del av bildet, i året 2026. Nå, som da Vladimir Putin roterte midt inne i et svart og dystert gravitasjonsfelt i Øst-Tyskland gjennom 1980-årene. Og det var nettopp opp mot denne delen av KGB, i dets avdeling S og V, Putin befant seg med hele seg selv – under sine til dels lange opphold i Øst-Tyskland.
Senest 21. januar 2026 var PLO-leder Mahmoud Abbas (90) på et to-dagers besøk i Moskva. Forrige gang Abbas var i Moskva var i mai 2025, under feiringen av «Seiersdagen» etter andre verdenskrig. Sett fra Putins side er nok den aldrende Abbas fortsatt KGBs mann, etter at han ble vervet til KGBs tjeneste rundt 1979. I september 2016 ble det publisert et dokument fra Mitrokhin-arkivet i Storbritannia som entydig pekte på at Mahmoud Abbas arbeidet for KGB fra begynnelsen av 1980-årene. Abbas er nevnt i KGB.dokument i Mitrokhin-arkivet, kalt «KGB utviklinger – år 1983.» Abbas har kodenavnet «Krotov» (muldvarp).
Tidlige bevegelser i den hemmelige «bakkanalen» mellom Oslo og Midtøsten
Det som slår en som måtte se på historikken i og rundt den hemmelige «bakkanalen» mellom Oslo og Beirut, Damaskus og Tunis, er den naiviteten som oppvises. Bare en liten gløtt inn i denne tematikken, om en ser mer kritisk på kontekst og opplegg fra 1981 (!) i denne kanalen, der skikkelser som Arne Treholt, Einar Førde, Thorbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Terje Rød Larsen tidlig er i rotasjon. I 1982 var PLOs ledelse og omkring 11 000 av deres mannskap skubbet ut av Libanon. Ny PLO-administrasjon ble rigget i Tunis. Nå var PLO i en nokså låst situasjon, da det aller meste av det grunnleggende konseptet går på operativ, fysisk «frigjøring» som i praksis per definisjon betyr utslettelse av staten Israel. Og som vi her ser på innsiden av KGBs Operasjon SIG er hele perspektivet – hele dimensjonen i PLOs fysiske eksistens – bundet opp mot dette; endatil med KGB som en nøkkelfaktor og garantist for at en før eller siden endelig skal lykkes med utslettelsen av jøder. Så konkret, så brutalt og så på siden av alt som dreier seg om sivilisert politisk virksomhet i moderne tid. Så la oss kaste et mer kritisk blikk på disse reddende englene(?) fra Oslo.
Det er her relevant å bare ta med første del av den såkalte «Oslo-kanalen» til PLO, da dette omfatter den siste delen av KGBs store Operasjon SIG.
Det skal også ha vært på denne tiden, i 1982, Vladimir Putin dukket opp på sin første, anonyme runde i Øst-Tyskland, gjennom en kritisk og hektisk periode, da PLO ble skvist ut av Libanon etter et heftig israelsk bakkeangrep inn mot hovedstaden Beirut. PLO-ledelsen måtte gå i eksil i Tunis, mens ca. 11 000 personer knyttet til PLO ble fordelt her og der, men også i Tunis. En viktig del av PLOs apparat inn mot Europa gikk via skjermede områder i Øst-Berlin, der sikkerhetstjenesten Stasi samarbeidet tett med KGB – inklusive Putin. Og det var akkurat i Putins område av Øst-Berlin terror-cellene til «Folkefronten for frigjøring av Palestina» (PFLP) i PLO hadde ett av sine nøkkelområder. Der fantes det direkte kontaktpunkter over til Røde Arme Fraksjonen (RAF) som ofte operert sammen med PLO.
Som nevnt tidligere her, Øst-Tyskland var et nøkkelområde for en god del av terror-cellene som var knyttet opp mot PLO, og det ble naturlig nok uorden i rekkene i det Libanon ble borte som operasjonsfelt. Det var samtidig i denne perioden Iran og ikke minst den iranske Revolusjonsgarden, IRGC, ble bygd opp – som supplerende forsterkning i felt der det glapp for PLO. Det var nettopp inne i denne nokså dramatiske omleggingsprosessen i PLO at det ble rigget en mer fast og såkalt «uformell bakkanal» til Norge, i regi av Arne Treholt, Hans Wilhelm Longva og Thorvald Stoltenberg. Den mer korrekte Knut Frydenlund holdt seg stort sett i bakskottene hjemme i Norge, men han skulle også dukke opp i Tunis senere i 1982. Treholt hadde sitt faste kontaktpunkt i Syria, mens de øvrige for en stor del opererte i Beirut fra tidlig på 1980-tallet.
Reiulf Steen (Kodenavn «Dudin» i KGB) var leder for Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981. Han var også handelsminister fra fra 1979 til 1981. Steen besøkte Yassir Arafat (Kodenavn «Aref» som KGB-agent) i Tunis allerede i 1982, ikke så lenge etter at Arafat og hans team hadde fått rigget seg til der.
I følge Michail Butkov i KGB, som hoppet av i Oslo i 1991, var Reiulf Steen registrert inn i KGBs arkivet som konfidensiell kontakt allerede i 1969. Han stod med andre ord oppført i ca. 20 år under kodenavnet «Dudin» som KGBs partner. Offisielt var man gjerne rask med å vise til at det var etter «ønske fra politikere i det israelske arbeiderpartiet» at man nå fra norsk side snakket og snakket med Arafat og co. Den versjonen er det grunnlag for å sette et meget stort spørsmålstegn ved. Det var Arbeiderpartiet som trakk i gang dette etter signaler fra Yassir Arafat og hans bror, Fathi Arafat, samt Yassir Arafats kollega og etterfølger, Mahmoud Abbas.
Og KGB var naturlig nok en del av dette bildet også, i og med deres solide grep om PLO, slik det fremkommer i deres «Operasjon SIG» – som pågikk helt frem til 1990. For Arbeiderpartiet handlet vel dette om en forslitt ideologi som rett blendet deres utsendinger, på vei – ikke til en udefinert og sikret fred, og helt samtidig – inn i en tilstand av en naivitet så stor at man vel langt på vei kræsjlandet i et fata morgana uten å kunne si det høyt, av politiske årsaker. Om noen følte på at dette ble fryktelig dumt i lengden valgte de å holde tett. Naiviteten fremstår – ikke bare som direkte ekstrem, men også farlig.
Det skal ha vært Arafat selv som personlig la frem ønske om å trekke Norge inn i en forhandlingssituasjon, der en vel håpte på muligheter for å kunne få PLOs ledelse flyttet til Judea, eller det man mer politisk korrekt kaller Vestbredden. Men mest av alt dreide det seg nok om å få PLO institusjonalisert – i et videre oppløp der Norge både skulle være fanebærer og skape en bredere politisk vei for PLO. Yassir Arafat brukte ordet «fred» så ofte han kunne. Og der satt norske utsending og trodde at de nå virkelig skulle opp på det store fredspodiet, og få blitzlampene på seg. Dette suget kan isolert ha blendet for en realitetssans.
Inne i dette er det nok liten tvil om at det var muligheten for betydelig pengebistand som motiverte PLOs ledelse til å hempe inn Arbeiderparti-politikere fra Norge. Kunne Norge være et lokomotiv i dette ville det åpne dører slik at flere kunne henge seg på.
Bak dette lå nok et ønske om å sikre seg oljepenger fra et Norge der toneangivende politikere i Arbeiderpartiet for lengst var veldig foroverlente og usedvanlig imøtekommende overfor PLO. Dette hadde nokså også sine røtter i en Arbeiderparti-ideologi der flere Moskva-støttede frigjøringsbevegelser allerede var heiet frem av partiet. Dette, ikke minst av partiets ungdomsorganisasjon, AUF, som i 1970 var med på å formalisere et støtteapparat for PLO i Oslo, helt konkret. Sentrale aktører som Thorbjørn Jagland vokste seg stor etter hvert.
Senere i 1982 kom Reiulf Steen tilbake til Tunis, nå sammen med en delegasjon fra det norske og danske arbeiderpartiet. På dette tidspunktet begynte det å forme seg et bilde der PLO ønsket å bli mer institusjonalisert, blant annet ved å bruke ordet «fred» hyppig i samtale med norske utsendinger. Ikke minst for å sikre seg en bedre finansiering etter den brå flytteprosessen fra Libanon. Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, sistnevnte en sann KGB-venn gjennom mange år, følte også for å besøke Yassir Arafat og kollegene i Tunis i 1982.
Som en slutning her er det lov å sette spørsmålstegn rundt de rent konstitusjonelle, forvaltningsmessige og formelle føringene som pågikk i skytteltrafikken gjennom den hemmelige «Oslo-kanalen» fra 1980-82, der storspionen Arne Treholt også hang med som KGB-agent i en innledende fase, først via KGBs senter i Syria. I Syrias hovedstad Damaskus satt PLOs nåværende leder, Mahmoud Abbas – som KGB-mann. Han hadde kodenavnet «Krutor». Snart skulle han innlede en serie med telefonsamtaler med sin venn «Yunus», Jonas Gahr Støre.
Sett under ett er all denne trafikken til og fra PLOs og KGBs kontorer i Arbeiderparti-regi inne i et format som nokså klart burde ligget under utenriksdepartementets vignett. Egentlig var Hans Wilhelm Longva, Thorbjørn Jagland og Arne Treholt en del av et forspill, da en innledende fase gikk på offisielle, diplomatiske føringer over for PLO, på grunn av et PLO som på dette tidspunktet hadde 17 baser, våpen, ammunisjon og mannskaper inne i UNIFILs ansvarsområde i Sør-Libanon, hvorav minst to baser befant seg inne i den norske FN-styrkens område. Etter at PLO-fraksjonen PFLP fikk det for seg at de skulle skyte litt på norske FN-soldater ble det utrivelig. Det oppstod behov for diplomatiske føringer gjennom det norske utenriksdepartementet. Slik var utgangspunktet for kontakten med PLO en del av høyst offisiell norsk utenrikspolitikk. Inntil noe som kan minne om en slags hemmelig losje på toppen av Arbeiderpartiet smøg seg innpå og skulle hjelpe PLO med freden. PLO begynte å bli blakk, så det var formodentlig deres trigger. Norge hadde oljepenger og flere topp-politikere hadde helt konkret valgt å samarbeide med KGB: Dette gjaldt Arne Treholt, Einar Førde, Thorbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen. Og ikke bare «litt», men gjennom mange år, og denne naiviteten representerte en svakhet som KGB og PLO kunne utnytte.
Langt på vei ble Norge her tidlig forpliktet på et samarbeidet, som en – ikke minst i ettertid – vanskelig kan betraktes som et privat, uformelt opplegg. Det var noen som tok seg til rette, og som kan ha blitt for høye på seg selv helt samtidig? Oppe i dette knytter det seg flere spørsmål til eventuelle pengeoverføringer direkte eller indirekte gjennom det norske utenriksdepartementet og relaterte Norad i denne perioden, da det pågikk så mye heftig, privat aktivitet fra det norske utenriksdepartementet og på toppen av Arbeiderpartiet helt samtidig? Etter alt å dømme var det nettopp inne i den mer svarte enn grå «Oslo-kanalen» ukulturene i og rundt UD synes å ha startet.
Satt på spissen: En må under dette forutsette at det ikke er PLO og KGB som skal være tyngdepunktet i norsk utenrikspolitikk? Denne hemmelige bakkanalen burde selvsagt vært ettergått, vurdert og analysert kritisk på mer journalistisk basis, og ikke mint av UDs egne kontrollorganer. Men det har vært en gjennomgående, øredøvende taushet knyttet til det hele, helt frem til at det ved alt annet enn en tilfeldighet ble bestemt at Yassir Arafat skulle tildeles Nobels Fredspris i 1994. Det blir med andre ord ikke riktig å knytte «Oslo-kanalen» og «Oslo-prosessen» til året 1993, som det så avstumpet heter i offisiell og «autorisert» historie om dette. Det pågikk et betydelig forspill fra norsk side i 12 år før dette.
Det var i en tidlig fase Yassir Arafats bror, Fathi Arafat og Mahmoud Abbas som lå i kontaktfeltet. Abbas var på linje med Arafat (Kodenavn «Aref») per definisjon KGB-mann. Abbas hadde kodenavn «Krotov». Han arbeidet på sin side primært ut fra KGBs stasjon i Damaskus, i Syria i første del av 1980-årene. Og det var i denne fasen selveste Vladimir Putin dalte ned i Dresden og Leipzig i Øst-Tyskland.
Økende frustrasjon i britisk etterretningstjeneste
I god tid før Etter at Arne Treholt ble arrestert som en av KGBs aller mest prioriterte agenter i Europa i januar 1984, kom også Thorvald Stoltenberg (KGB-kontakt: Vasili Toropov fra 1967 til og med 1971), og etter hvert Johan Jørgen Holst.
Hans Wilhelm Longva befant seg også i vennekretsen til Arne Treholt. Det samme gjorde Einar Førde, nestleder i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989, og var både forlover for – og nærmeste omgangsvenn med storspionen, KGB-agenten og PLO-kureren Arne Treholt. Arbeiderparti-lojale biografer som Tor Obrestad og andre som har skrevet ut leksikale tekster om Førde som «bindeledd» og «bakkanal» mellom Norge og Sovjetunionen. Om dette hadde vært riktig hadde det ikke kommet til en like stor som hemmelig krise i Arbeiderpartiet da ble kjent at Einar Førde på linje med Arne Treholt var KGB-partner. Dette, i følge konkrete meldinger fra Storbritannia.
Førde skjulte seg etter alt å dømme bak KGBs kodenavn «Martin». Denne personen var eksplisitt omtalt som høyt prioritert kontakt for KGB, i følge avhopperen Oleg Gordienski og Michail Butkov. Dette var opplysninger både Gordievski og Michail Butkov delte med sitt nye vertskap i Storbritannia, i samtaler med den britiske etterretningstjenesten, MI-6. Gordievski ankom London i mai 1985, i en dramatisk flukt via Tromsø. Under debrief ble blant annet kildeopplysninger fra KGBs arkiver lagt frem, og der skal navnet til Einar Førde som viktig og prioritert KGB-agent ha dukket opp, ut på sommeren 1985. I en egen rapport utarbeidet av Politiets Overvåkningstjeneste (POT) i november 1985, foreligger det en liste på 90 datoer der Einar Førde hadde møter med sine KGB-kontakter i ambassaden i Oslo.
Den 6. november i 1985 ble det utarbeidet et notat i POT der det henvises det til informasjon som tidligere ble gitt av Oleg Gordievski, 13. november 1985. På dette tidspunktet arbeidet Gordievki som ledende offiser i Skandinaviske avdeling i KGBs hovedkvarter i Moskva, fra 1978 til 1982. Her er et sitat fra Gorievski i nevnte POT-rapport: «Nå kan jeg bekrefte at jeg vet at KGB-residenturen i Oslo i slutten av 1981 fikk godkjent Einar Førde som konfidensiell kontakt fra ledelsen i KGBs 1. Hoveddirektorat. Det var Leonid Makarov som vervet Førde.»
Både Oleg Gordivesky og Michail Butkov pekte altså entydig på Einar Førde som en «svært viktig kontakt», og var i følge overvåkningspolitiets eget materiale «meget nær ved å bli betraktet som agent». (OVS Sak: 7463, 6.12. 1985 Tofte/Brusletto). Normalt er dette materialet entydig et grunnlag for tiltale, og det er særdeles vanskelig å se noen annen årsak til å droppe en rettssak enn rene maktpolitiske føringer, der Arbeiderparti-topper lykkes med å fryse ned en sak som politisk sett kunne ha svekket partiet betydelig.
I Oslo tingrett pågikk Treholt-saken i i juni 1985. Men av direkte mystiske grunner ble ikke Willoch som statsminister orientert om mistanken mot Einar Førde før i januar 1986. Da hadde saken om Einar Førde rullet i norsk sikkerhetstjeneste, både militært og sivilt, i nesten 8 måneder. Med en rekke påtrykk direkte fra den britiske etterretningstjenesten og også gjennom diplomatiske kanaler. Her synes Arbeiderpartiets ledelse – mer eller mindre desperat – å ha forsøkt å legge lokk på saken rundt Einar Førde.
Denne saken er svært illevarslende og alvorlig, da de setter en slags maktpolitisk standard, der et tett samarbeid med KGB fremstår som relevant og helt greit. Når man så i tillegg rotet seg opp i PLO, og det i en periode der «Operasjon SIG» pågikk under fullt trykk, ble denne forsamlingen, eller private elite-klubben i Arbeiderpartiet redusert til et redskap for sterke bakmenn som vel først og fremst var ute etter å institusjonalisere et PLO som var i akutt behov for hard valuta – for å bygge opp sitt mer eller mindre sønderskutte terror-apparat igjen? Det var for øvrig fra 1982 at Iran virkelig satte opp trykket – sammen med sine partnere i Moskva, for å fylle hullene etter PLO i Libanon, der Gaza og Hamas kom inn som et prioritert, sideordnet prosjekt.
Langt mer naturlig ville det nok ha vært å åpne en rettssak i forhold til Einar Førde, for å få klarlagt skyld og uskyld på en mer ryddig måte i denne saken. Men det var åpenbart sterke krefter i sving nettopp for å hindre en slik utvikling. Einar Førde var nestformann i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1989, medlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen på Stortinget fra 1981 til 30. september 1985. Han var også medlem av Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling, fra 1982 til 1989. Førde var i tillegg leder i gruppestyret for Arbeiderpartiet fra 1981 til 1985. Kort sagt, Einar Førde var langt på vei hjernen i Arbeiderpartiet over en lang periode da partiet tok grep og roterte som mest i den hemmelige «Oslo-kanalen» til PLO. Og den samme Førde ble sammen med Treholt en del av det som skjedde gjennom denne kanalen. Hvilke rolle og funksjon det norske utenriksdepartementet egentlig hadde i denne perioden i forhold til Midtøsten står mer åpent. Hemmelighetskremmeriet stod i kø, samtidig som «Arafat-rommene» i UD vokste. Terje Rød Larsen var på sin side direktør i forskningsstiftelsen FAFO tilknyttet LO fra 1982 til 1989. Med base i Kairo senere samme år påbegynte Terje Rød Larsen en «levekårsundersøkelse» for Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Hans kone Mona Juul arbeidet ved den norske ambassaden i Kairo samtidig. Rød Larsens nettverksbygging var betydelig, og dette arbeidet utgjorde også en viktig del av rammeverket i den hemmelige «Oslo-kanalen».
Siden Arne Treholt og Einar Førde hadde en imponerende flokk lojale journalister rundt seg i Oslo, inklusive party-virksomhet inne i den sovjet-russiske ambassaden, i kombinasjon med et betydelig nettverk generelt, inklusive Jens Evensen – ble hele den ulmende spionsaken knyttet til Førde dysset ettertrykkelig ned.
Hadde det blitt tatt ut tiltale mot Einar Førde under temaet spionasje for KGB, våren 1986, hadde Arbeiderpartiet gått i spagat i kjølvannet etter Treholt-dommen. Bare en god norsk grave-journalist kunne vært mer enn nok til å ha forandret politisk, norsk historie i denne perioden. Samtidig hopet det seg opp med penger og hemmeligheter rundt den hemmelige «Oslo-kanalen» mellom Tunis og Oslo. Den synes å ha blitt drevet som en slags privat klubb, og denne betegnelsen synes å kunne holde seg bra også i en videre beskrivelse foran og bak Nobel Fredspris til KGB-agenten Yassir Arafat. En av nøkkelpersonene i «Operasjon SIG».
Tiden gikk, og KGBs venn, Førde ble så gradvis faset ut og gikk elegant på som kringkastingssjef. Førde ble utnevnt til ny sjef i statskringkastingen i 1988, og gikk formelt på i sin nye NRK-stilling tidlig i 1989. Einar Førde med kodenavnet «Martin» var kjent både for den verdenskjente KGB-avhopperen Oleg Gordievski og Michail Butkov, som hoppet av i Oslo i 1991.
Reorganisering av PLO-struktur etter 1982
Bak den sinnrikt sammensatte PLO-strukturen dreier seg om en flerleddet organisering – bak fasadene. Etter at PLO måtte forlate Libanon i 1982 kom også en økonomisk nedtur. Dette, fulgt av nye, fysiske, skjulte cellestrukturer i Øst-Tyskland, entydig på veien til ny, målrettet terrorisme i flere land – også i Europa – stadig under vignetten «Den palestinske frigjøringsorganisasjonen», forkortet PLO. Men ofte var PFLP-fraksjonen i PLO i avisoverskriftene med sine utallige terroraksjoner. Freden i Midtøsten lot åpenbart vente på seg, mens navnet «Abu Nidal» fanget overskriftene både i Sverige og Norge. Nok en terrorist var klekket ut i PLOs regi, også han likte seg åpenbart i Øst-Tyskland. Den verdenskjente skikkelsen Abu Nidal var en sentral skikkelse i PLO, i den dominerende Fatah-fraksjonen til Arafat. Nidal fikk rigget «Fatah – Det revolusjonære råd», og hans autonome gruppe har mye av strukturen til Fatah-gruppen «Svart September». Men Abu Nidal opererte i enda mer lukkede strukturer, og nå hjalp både øst-tyske Stasi og KGB godt til. Av en eller annen grunn ble Abu Nidal tatt spesielt godt vare på. Han opererte en «leiesoldatgruppe for ulike regimer», heter det. Men slik var ikke systemet i PLO bygd opp, og definitivt ikke i forhold til et KGB som fulgte særdeles godt med. Abu Nidals gruppe ANO var alt annet enn en løst sammensatt «leiesoldater». Det dreide seg om en særdeles godt organisert terroraksjon, som et knoppskudd fra Fatah i PLO, som bedre enn mange av de andre terrorgruppene lykkes med å skjule sine spor. De som utførte terroraksjoner var nærmest avskåret fra bakmenn, og etterforskning for å nøste opp nettverket bak gav sjelden noen resultater – selv om en kunne få en og annen terror-utøver. Abu Nidal bygde nettverk som også omfattet Sverige, med dekk-leiligheter i Øst-Tyskland som utgangspunkt. Nidals gruppe skal ha stått bak terrorangrep i 20 land, over 300 drap og over 650 sårede. Ut over dette kommer flere enkelt-likvidasjoner og bortføringer der gjerningsmenn ble registrerte som «ukjent». Nidal selv hadde som nevnt ofte tilhold i Øst-Berlin også da Vladimir Putin befant seg i det samme område.
Omfattende spionasje for KGB i Skandinavia
Flere av PLOs støttespillere i Norge, Sverige og Danmark drev utstrakt og systematisk spionasje for KGB. Noen av dem hevdet at aktiviteten skyldes kartlegging av våpendepot som kunne være av interesse for de nye kameratene i Øst-Tyskland og Midtøsten. Med andre ord, her spores det som per definisjon er femtekolonne-virksomhet og relatert undergravingsvirksomhet for å destabilisere demokratier. Også denne forsamlingen blir nærmere omtalt i del 3 av denne artikkelserien.
I det et organ som KGB (I dag forkortet FSB) først er inne i bildet vil det i fortsettelsen ikke bare dreie seg om «litt» kontroll. Det er verd å merke seg at et betydelig element i denne Operasjon SIG rett og slett består av massiv propaganda, og det som på fagspråket omtales som «psykologisk krigføring» (psyobs) og «desinformasjon». Andelen av propaganda under så formidable, hemmelige operasjoner som pågår gjennom flere år kan utgjøre opp mot 70% av virksomheten. I dette tilfellet er det i ettertid fullt mulig å øyne at KGB langt på vei har lykkes med den delen av Operasjon SIG som knytter seg til propaganda, historie-omskriving, resirkulerte fraser og følelsesladede ordspill. Uhyggelig nok utgjør anti-semittisme en vesentlig del av nevnte propaganda, med synlig slektskap både til Hitler og hans støttespillere som ex-mufti Haj Amin al Husseini – som jo var Yassir Arafats uttalte forbilde.
Det hele begynner ofte med en halvsannhet
En tar gjerne tak i en halvsannhet, og legger så på forfalsket historikk, gjerne retorikk og konfliktstoff som utløser følelsesmessige reaksjoner. Dette er kjent teknikk knyttet til psykologisk krigføring, forkortet PSYOBS. I dette tilfellet, under Operasjon SIG, dreier det seg om opplegg der KGBs eget propaganda-apparat – og med det PLO – har lagt særlig stor vekt på repeterende anti-semittisme. Jødene er og blir problemet. En velger rett og slett å stimulere til blindt jødehat, i forlengelsen av konsepter mufti Haj Amin al-Husseini trakk med seg fra sin tid i tjeneste for Hitlers stab i Tyskland under krigen.
Det hele ble så toppet med vignett-ord som «frigjøring, anti-imperialisme, anti-kolonialisme» – uavlatelig med jøder i det primære fiendebildet. Frigjøringen, som i dette tilfellet i hovedsak skal rettes mot jøder i sin alminnelighet, dreier seg om programfestet fjerning og utryddelse av jøder, speilet i et basisprogram for PLO fra 1968 – som går direkte på fysisk «frigjøring» av alt område som dekkes av staten Israel; kort og greit der det bor og ferdes jøder. I fortsettelsen viste snart PLO og dets fraksjoner som Fatah og PFLP, at en også jager etter jøder i Europa, men slett ikke bare dem. En er på ideologisk grunnlag samtidig ute etter å undergrave vestlige demokratier gjennom terror, der det å spre frykt stadig inngår som et sentralt element. Dette, nært beslektet det man i russisk tradisjon betrakter som en del av det politiske uttrykket, terrorisme, både overfor reelle og mer eller innbilte fiender. Tvil om skyld og ansvar kommer sjelden ofrene til gode, enten det er jordanere, libanesere, briter og nordmenn i nedslagsfeltet.
Når det i målsonen, i dette fremtidige Palestina – slik det konkret uttrykkes i PLOs eget program, kun dreier seg om «det arabiske folks hjemland», oppstår samtidig en eksistensiell trussel mot alle jøder som befinner seg i Israel, og som lett påviselig har flere tusen år gamle røtter i nettopp dette konsentrerte området av verden. Ordtrolleri om «frigjøring» eller en udefinert «fred» vil ikke forandre stort på en slik realitet. En fredstilstand må alltid sikres for å gi mening, og det hele må samtidig innebære reell frihet for de som skal leve inne i den freden som tilstrebes.
Å diskutere fred med tunge organisasjoner som i sin helhet er tuftet og fokusert på terrorisme som sitt fremste politiske uttrykk og som fast metode, endatil med programfestet konsept for direkte angrep på sivile jøder – kan det hele i eventuelle forhandlinger lett ende opp i et veldig kostbart og tidkrevende ingenting. I møte med slike krefter bør en nok stå ekstremt stødig på bena. «Oslo-freden» gjenstår i dette perspektivet som eksempel på en feilslått, svermerisk tilnærming med høy risiko for å mislykkes. Millard-utbetalinger kan over tid legge en demper på terroren, men siden dette uansett ligger inne som et grunnleggende prinsipp, vil en erfare at terroren bare vil fortsette. Rett og slett fordi det fra bunnen av dreier seg om en terrororganisasjon.
I møte med KGBs Operasjon SIG får en snart innblikk i et PLO-system som rent substansielt er rigget – med et betydelig volum for en kombinasjon av psykologisk krigføring og relatert, ren propaganda i den hensikt å få legitimert terrorisme som et «naturlig» politisk uttrykk – helt inn over et tusenårsskifte. Det dreier seg nemlig om «frigjøring», der en blant annet ser på det å stikke ned tilfeldig forbipasserende, sivile jøder som en heltegjerning. Freden man får definert inne i ukulturene som står bak dette, rent konseptuelt, kan vise seg i overkant vanskelig, om man legger inn premisser om sikkerhet og trygghet. Og skulle du i tillegg være jøde er du allerede i en utsatt situasjon i dette bildet.
Eventuelle kritiske røster skal følgelig bare venne seg til at den notoriske terrorismen inngår som en vesentlig del av selve virksomheten til PLO, inn i et nytt årtusen, nå med det noe forskjønnede uttrykket «Palestinske administrasjon» (PA) overfor omverdenen? Det ligger noe teatralsk over det hele – speilet i Operasjon SIG.
En kan se at organisasjonsbygging og struktur bak denne Operasjon SIG manifesterer seg etter seksdagerskrigen i 1967, med en trinnvis forløp fra den formelle etableringen av PLO i regi av KGB, Egypts Gamal Abdul Nasser og «Den arabiske liga» i 1964.
Forspill: Støtte til «frigjøringsbevegelser»
Professor Christopher Andrew og KGBs avhoppede arkivar, Vasili Mitrokhin hevder at KGBs leder i 1961, Alexander Shelepin, fikk godkjent en plan i det daværende sovjetiske politibyrået, om støtte til «nasjonale frigjøringsbevegelser» – som gjennom dette kunne få hjelp til «væpnede opprør mot reaksjonære, pro-vestlige regjeringer.» Dette, et nytt konsept som i utgangspunktet favnet langt bredere enn Midtøsten, og som en snart finner igjen både i Sørøst-Asia, i Afrika, Latin-Amerika og i Midtøsten. Det etter hvert et så høyt prioriterte «palestinske» kampkonseptet begynte fra dette tidspunktet å gradvis komme inn i en støpeform via Egypt, og delvis også i Syria. Dette som en forlengelse av Nassers og ex-mufti Amin al-Husseinis ambisjoner om å bygge spissede, væpnede «enhetsfronter» i kamp mot jøder og Israel.
Nå, fra og med 1961, ble imidlertid begrepet «frigjøring» og «frigjøringsbevegelser» aktualisert i den sovjet-russiske ledelsen – inklusive KGB. Men det å støtte utvalgte «frigjøringsbevegelser» var egentlig ikke noe nytt ved inngangen til 1960-årene. Konseptet var allerede utprøvd på dette tidspunktet.
Blodrøde stjerner og svart virkelighet
De nye regimene som poppet opp under røde stjerner og blodrøde flagg ble umiddelbart holdt oppe av dramatiske politiske forfølgelser av annerledes tenkende, reaksjonære, kontrarevolusjonære, kristne, alle som ble definerte som «fiender» av revolusjonen. I Russland ble flere titalls millioner sendt rett i Gulag-leire, der de døde på de mest bestialske måter. Dette, også en signifikant del av den utøvende del av historikken til PLOs kannestøpere.
Det, som bakteppe i en ny hverdag – med fortsatt terror, undertrykkelse og massiv propaganda, samt økonomisk bistand gjennom internasjonale NGO-er (Non Govermental Organisations). Så, selve «modellen» for det som ble til frigjøringsorganisasjonen PLO lå i støpeformen også for FLN i Algerie, frigjøringsbevegelsen FNL i Vietnam og KGB-støttede Che Guevaras store fiasko, frigjøringsbevegelsen forkortet ELN i Bolivia.
Ifølge en del kilder var selve modellen for PLO også hempet inn fra sistnevnte frigjøringsbevegelse ELN, men som i praksis ble til en så stor flopp at det hele fikk en rekyl – og forplantet seg tilbake til Cuba, der Raol og Fidel Castros team rådet grunnen: Konseptet «Spredningen av den kubanske revolusjonen» slo så ettertrykkelig feil at det – ifølge Mitrokhin-arkivet – etter hvert kom til en betydelig krise i forholdet mellom KGBs omfattende støtteapparat i den russiske hovedstaden og brødrene Fidel og Raol Castro på Cuba. De hadde selv flittig besøk av KGB da de begynte sitt oppløp for en «revolusjon» på Cuba, i andre halvdel av 1950-årene. Det er med andre ord gitt at KGBs utallige spill og maskerader bak «frigjøringsorganisasjoner» faktisk lykkes.
Che Guevara med alt for høye kneløft
Den sagnomsuste og ettertrykkelig eksponerte «revolusjonshelten» Che Guevara, som opprinnelig var fra Argentina, syntes – all den målrettede og sterkt spredde propagandaen til tross – å ha blitt for høy på seg selv, med tendenser til å tenke for mye på egen hånd. Men, som i utgangspunktet snart poppet opp og ble innenriksminister på Cuba, der han blant annet hadde et betydelig ansvar for å bygge opp de store sikkerhetsapparatene under vignetten DGI – uavlatelig i meget tett samarbeid med KGBs utsendinger. Che Guevara var så definitivt KGBs mann. Det viser arkivmaterialene.
Mye dreide seg om å sikre – og så fortsatt holde streng kontroll over befolkningen, slik at de ble tilstrekkelig sosialistiske uten å opponere eller tenke for mye selv. Dette etter samme oppskrift som i Russland og i samtidens Øst-Europa, da landene der var lydriker under Moskva og KGB. Opponerte de, som Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, kom stridsvogner og russisk terror – rett mot sivilbebyggelsen. Stasi-regimet i Øst-Tyskland gjorde sitt landskap om til Europas mest gjennomkontrollerte og overvåkede samfunn, der virkeligheten ofte overgår all fantasi. Ikke desto mindre valfartet en betydelig forsamling nordmenn nettopp til Øst-Tyskland. Dette blir mer detaljert beskrevet i tredje del av denne artikkelserien. Og det var nettopp i Øst-Tyskland at ett av de viktigste koordinasjonsleddene for PLO befant seg.
Tilbake til Latin-Amerika: Che Guevara, en forløper til det som senere ble til en ikke helt vellykket ikonisering av Yasir Arafat, ble i fortsettelsen for denne Che Guevara til et påkostet propaganda-ikon og høyt påaktet symbol – med ildrød, nesten selvlysende, rød stjerne i lua – klar for spredning av den allerede sterkt romantiserte «kubanske revolusjonen» – til flere land i Latin-Amerika. Noe av det svært ambisiøse, revolusjonære konseptet skal ha gått ut på å skape så mye kaos i Bolivia at store land som Argentina og Brasil måtte intervenere, som igjen forhåpentligvis kunne trigge USA inn i en Vietnam-lignende situasjon. Da ville nemlig USA ha en eskalerende krig både i det sørøstlige Asia og i Latin-Amerika – samtidig. Men Latin-Amerikas Yassir Arafat evnet ikke å få med seg folk, og det hele ble en flopp. Dette, i sterk kontrast til flommen av propaganda som gjennom en rekke kanaler fra Moskva ble sprøytet inn over en rekke latin-amerikanske land. Den sterkt ikoniserte og profilerte Che Guevara kjørte, stadig i følge propagandaen, stadig rundt på sin motorsykkel i fattige strøk i Latin-Amerika. Der folk angivelig bare gikk og ventet på en kommunistisk revolusjon, der Cuba og Moskva skulle redde dem over og inn i et paradis på jord. Men all symbolikk og propaganda til tross, Che Guavara fungerte ikke i praksis, med eller uten motorsykkel.
Når dette er nevnt: Det var trolig noe med oppsettet rundt Che Guevara i Bolivia som likevel av en eller annen grunn skal ha blitt til en modell for PLO, sammen med revolusjonen i Algerie. Det kan være selve ikoniseringen av den på forhånd Moskva-utpekte «revolusjonshelten» Che Guevara (Han var KGB-agent) som så skulle kopieres videre til en ikke like striglet og stilren Yassir Arafat, avbildet på forsiden av magasinet Times i desember 1968. Arafat måtte forøvrig ta hensyn til islamistiske målgrupper, som i utgangspunktet ikke var like begeistret for rød stjerner og blodrøde flagg, men som etter hvert forstod å samarbeide med PLO-faksjoner som det marxist-leninistiske PFLP. Og denne gruppen var stadig ute med røde faner og røde stjerner. Her gjaldt det samtidig på spille videre på symbolikk fra alle demonstrasjonene for Vietnamkrigen, der det gjaldt å vise solidaritet til den sterkt Moskva-støttede frigjøringsbevegelsen FNL.
Ikke bare Israel, men Jordan og Libanon måtte også «frigjøres»
Allerede fra 1968 synes det klart at det vest-orienterte Jordan måtte «frigjøres» i PLO-regi, og like etter det – Libanon. Det var med andre ord ikke bare fra Cuba revolusjonen skulle spres, og slett ikke bare jødene som skulle tas. Tempoet i PLO var upåklagelig, og terrorismen var det klart mest eksponerte politiske uttrykksmiddel da det samme PLO med ett gikk løs på Jordan og kong Hussein i 1969-1970, med betydelig hjelp via Nassers Egypt, fra det Moskva-vennlige regimet i Irak og ikke minst KGBs stasjoner i Libanon og Syria og – fra Moskva. Sistnevnte hadde i denne perioden over 20 000 rådgivere bare i Egypt(!), og ytterligere 7 000 i Syria, helt ned på eskvadron-nivå i den syriske hæren. Det nevnte, sterke sovjet-russiske innslaget mht. rådgivere og fysisk nærvær har blitt sterkt underkommunisert, både i analyser og ikke minst i media. Dette, et eiendommelig fenomen, isolert sett, da de sovjet-russiske rådgiverne i og for seg er kjent stoff.
I perioden fra 1969 til og med 1970 klarte PLO å destabilisere Jordan gjennom systematisk terror, i elver av blod – før de gikk løs på Libanon fra 1974 og raskt fikk på plass begrepet «borgerkrig», nå med enda mer terror, kaos og blod enn i Jordan.
I Libanon satt Moskva-vennen Kamal Jumblatt bare og ventet på de «palestinske» frigjørerne i 1973-74. Hadde hadde på sin side allerede fått Lenins fredspris i 1972. Jumblatt var en mektig leder av det Moskva-tro Progressive Sosialistpartiet, forkortet PSP, og var rask til å initiere en «Nasjonal front» som med PLO (og KGB) som propell sørget for «borgerkrig» i Libanon – heftig støttet av KGB og med rikelig av ukentlige våpenforsendelser via Øst-Europa. Snart var alt de kristne libanesernes skyld.
Igjen, terror, blod og kaos, der en åpenbart forsøkte å få polarisert forholdet mellom muslimer og den store andelen kristne i det etter hvert så utpinte, opprinnelig vest-orienterte Libanon. De kristne ble snart omtalt som «fascister», og borgerkrigen – se den var selvsagt deres – ofrenes – skyld. PLO var tilsynelatende bare ut på tur i landet, med KGB i ryggen, da det med ett viste seg at akkurat dette landet måtte «frigjøres» – gjennom et sant inferno av blod og tragedier.
Omlegging i PLO etter seksdagerskrigen i 1967
Russerne hadde sendt betydelig med rådgivere og store mengder våpen til land som Syria, Irak og ikke minst Egypt før seksdagerskrigen. En krig som i sin helhet ble en kjempefiasko. PLO, som i starten hadde «Palestinian liberation army» (PLA) som en mer stringent militær forsamling, men stadig kviving og rivalisering mellom ulike arabiske land gjorde opplegget for en egen «palestinsk hær» under egen betegnelse for komplisert. Styrker fra Irak og Syria ble trolig for synlige, dessuten hadde de tapt seksdagerskrigen i 1967 noe så ettertrykkelig. Et tap russiske våpenleverandører og rådgivere utvilsomt gikk og følte på helt samtidig. Mange av dem hadde nok selv øresus etter nevnte krig. Så tett innpå var de.
PLO gjennomgikk en betydelig organisatorisk endring i perioden 1967 – 1970, der veldig mye pågikk under den politiske radaren, også i flere europeiske land. Det ble bygd spesielle støttegrupper i en rekke europeiske land, ut fra ungdomsorganisasjoner under partier som ideologisk hadde slektskap – ikke til PLO, men mer i retning Moskva, direkte og indirekte. En del «maoistiske» grupper kom innpå som en del av et strategisk spill der mye dreide seg om å skape mer bredde i de ulike gruppene, der ansiktet til Stalin på veggen tidvis ble noe for humørløst. Det mer eksotiske fjeset til Mao var et kurant alternativ. I slike sirkler pågår til enhver tid mye politisk teater – og lettere maskert totalitær propaganda.
Flykapringer som ny terror-metode
Som en direkte funksjon av Operasjon SIG kom snart en hel serie flykapringer og andre dramatiske terroraksjoner, både i sentrale Europa og i Midtøsten gjennom 1970- og 1980-årene. 6. september 1970 kapret PLO to store passasjerfly som ble tvunget til å lande på en øde flystripe i den Jordanske ørken. 9. september ble enda et passasjerfly kapret og ført ned på samme flystripe. 425 flypassasjerer, med flymannskap, ble beholdt som gisler. Dette sammen med et internasjonalt propaganda-show for PLO. 54 jøder fra flere land ble separert ut fra passasjerene og holdt unna de øvrige passasjerene. Disse ble separerte fra de øvrige passasjerene, og også holdt som gisler mye lengre enn de andre som var med. De tre kapringene som endte i Jordan ble iscenesatt som et stort, internasjonalt propaganda-show, med over 100 spesielt innkalte journalister fra en rekke land, inklusive Norge. Den mer operative arkitekten bak de mange flykapringene i PLOs regi, het Wadi Haddad og ble så høyt påaktet fra Moskva fra starten av at han er omtalt i korrespondanse mellom partisjef Leonid Bresjnev og daværende KGB-leder, Juri Andropov, blant annet i 1970. Dette i følge eksakte data fra Mitrokhin-arkivet i Storbritannia. Det er også nordmenn inne i bildet rundt Wadi Haddad, som også var en grundig trent KGB-agent, med flere opphold i KGBs eget treningssenter i Moskva. Dette omtales mer detaljert i del 3 av denne serien. (Dette er del 2).
«Fredsstyrker» og fred – på Moskvas premisser
I løpet av våren 1976 toget Sovjet-leverte, syriske stridsvogner og tungt artilleri inn i Libanon, fulgt av russiske rådgivere. Disse ble ettertrykkelig omtalt som «fredsstyrke» også i våre hjemlige aviser, og disse styrkene fikk, etter å ha lagt det meste av det kristne Øst-Beirut i grus, låst fast Libanon lenge nok til at landet ble ettertrykkelig fjernet som en vakker, vest-orientert oase øst i Middelhavet. Så, Moskvas fred kom til Libanon også. Så, etter at PLO ble skjøvet ut av landet av de forhatte israelerne, ankom islamister i flokk og følge som skiftevis kalte seg Amal-milits og Hezbollah, nå med økende støtte fra et Iran – stadig i tett samspill med KGB og dets militære variant, GRU, samt andre bakmenn i Moskva. Mens den vanlige libaneser fortsatt levde under et sant åk, helt til våren 2026. I praksis var Hezbollah-islamistenes fremferd ikke så ulik PLO. Det var egentlig to alen av samme stykke.
Det nevnte, hele tiden med KGB, Stasi og rumenske svar på KGB, DEI, tett innpå. Det hele gjorde nødvendigvis krav på en nokså fast organisering – og ikke minst kontinuitet – knyttet til terrorisme satt i system. Så, begivenhetene i Libanon kan ikke sees uavhengig av KGBs Operasjon SIG. Landet var på linje med Jordan opplagt en del av målfeltet. PLO brukte med noe hjelp to år på å skape et blodig inferno i Jordan, før det samme PLO gikk løs på Libanon i samme stil, og brukte to år der også, stadig med terrorisme som sitt mest eksponerte uttrykk, i kombinasjon med en godt tilrettelagt, internasjonal kampanjevirksomhet. Operasjon SIG strakk seg praktisk talt frem til 1990.
Igjen, målet synes nokså entydig å ha vært å bryte ned demokratier, og før dette – vest-orienterte arabiske land. Og som tidligere anført: En sentral KGB-aktør som kommer inn i gravitasjonsfeltet tidlig i 1980-årene heter Vladimir Putin, og er nå som kjent president i Russland. Historien om Operasjon SIG blir slett ikke mindre eksplosiv av den grunn, i og med at han fanges inn av perioden som omfattes av den store, hemmelige operasjonen.
Putin er som kjent sterkt opptatt med systematisk og høyt prioritert terror i Ukraina for tiden. Og igjen er massiv propaganda særdeles sterke innslag i krigføringen, som sprøytes ut på utallige språk gjennom særdeles store trollfabrikker. Det russiske angrepet på Krim i 2014 blir for øvrig sett i analogi med Operasjon SIG. Også da fulgte en betydelig, repeterende forfalskning av historien, der begreper som «frigjøring» også var i bruk.
Med Operasjon SIG og «palestinerne» kom det parallelt med operasjonelle, tekniske og særdeles brutale, fysiske prosessen en stortstilt propaganda-kampanje ut gjennom et gigantisk nettverk Moskva hadde til sin rådighet. Dette, ut gjennom paraply- og frontorganisasjoner som Verdensfredsrådet (WPC) og organer som Afro-asiatiske folks solidaritetsorganisasjon (AAPSO). Mye av dette ble for øvrig bygd videre ut fra skjelettet av den Kommunistiske internasjonale (Kominform), som ble «etterjustert» for en ny tid ut i 1950-årene, fortsatt i gren- og nettverk fra Internasjonal Avdeling (ID) av kommunistpartiet i Moskva. KGBs avdelinger for større påvirkningsoperasjoner og desinformasjon satt i system – fulgte så opp i utallige land, ved KGBs mange utestasjoner. De aller største kampanjene ble først drøftet i Politbyrået i Moskva, om enn ikke i detalj. Dette gjelder blant annet gjentatte kampanjer «mot atomvåpen», og «mot utplassering av atomvåpen i Vest-Europa». Det siste var et svar på tidligere sovjetisk utplassering av langtrekkende atomvåpen i Øst-Europa, men det poenget kom selvsagt ikke med i nevnte kampanjen.
Samspillet KGB, PLO og europeiske terrorister
Når en først får mulighet til å se på innsiden, lese arkivstoff, relaterte bøker og også intervjue avhoppere fra østlige etterretningstjenester forsterkes følelsen av av uhygge på grensen til det uvirkelige: Oppe i dette, en hel serie eksempler på at den nakne anti-semittismen har en repeterende tendens til å dukke opp der totalitære troll beveger seg, enten de het Hitler eller Stalin. Russland har nemlig også en uhyggelig lang tradisjon knyttet til både anti-semittisme og ikke minst terrorisme som politisk uttrykksmiddel.
I denne delen av KGBs «Operasjon SIG» kom både en sinnrik ideologisk kombinasjon, som så ble bygd inn i nevnte, hemmelige operasjons- og organisasjonsplan i Moskva. Det hele har en ramme som ved første øyekast fremstår som nært beslektet med andre Moskva-støttede frigjøringsbevegelser på flere kontinenter, men her med den forskjell at det er så vidt betydelig vekt på anti-semittisme i den store propaganda-delen. Den notoriske terroren det legges opp til favner snart store deler av Europa, og både Jordan og Libanon – langt utenfor det manifeste primærområdet Israel. Og det er åpenbart nok at det slett ikke er bare jøder i Europa en så for seg i målområdet, i det granater bare ble slengt inn på restauranter og flyplasser, eller det ble skutt rett inn i folkemengder med automatvåpen av typen Kalashnikov. Russiskproduserte granater kunne også bli trillet inn på gulv mellom folk på store flyplasser, som i Roma og i Wien i 1986. Abu Nidal ble snart betegnet som verdens farligste terrorist. Han ble skutt med tre pistolskudd i hodet i den irakiske hovedstaden Bagdad i 2002. Ryktene sier at Abu Nidal hadde mistet sin verdi, da han også viste trøtthetstegn etter 30 år med terrorvirksomhet. «Han visste for mye», kan også være en relevant frase i forbindelse med dette dødsfallet.
I hvor stor grad kan man så regne med KGB og organer som øst-tyske Stasi og rumenske DEI hadde reell kontroll over PLO som organisasjon? Først, en kan ta utgangspunkt i logikken: Det dreier seg om en daglig, operativ virksomhet som innebærer betydelig kontroll som en helt grunnleggende prinsipp. Når et organ som KGB virkelig går inn og fester sitt grep på flere nivå over så lang tid i PLO – og ikke minst i PFLP-fraksjonen samme organisasjonsstruktur, så ligger det i sakens natur at det ikke dreier seg om «litt» kontroll: Voldskulturene som så systematisk ble stimulert og videreutviklet, oftest med arabere i nøkkelroller, innebar nødvendigvis både en planleggingsfase og en logistikk der kontakt med våpensystemer som kunne gjøre stor skade på enhver som befant seg i nærheten – om ting skulle komme ut av kontroll. Omsatt i praksis betyr dette at KGB hadde betydelig kontroll over PLO som organisasjon, også når det gjaldt det store propaganda-elementet. Og det kan en også lese seg til ved å sammenholde elementer av Operasjon SIG med meget konkrete data i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia.
Det gjennomkontrollerte Øst-Tyskland, der Stasi hadde grep om det meste som et rent underbruk av KGB, kom det gradvis på plass skjermede baser og mellomstasjoner, for stadig mer forpleining og ikke minst skolering av rekrutterte terrorister – som så herjet i Europa gjennom 1970- og 1980-årene. Dette, under ulike betegnelser, men ofte bundet opp til PFLP-fraksjonen, som var den nest største gruppen i paraplyorganisasjonen PLO.
PFLP og den nært relaterte, tyske Baader-Meinhof-banden – også omtalt som «Røde Arme-faksjonen», RAF, utgjorde en sentral del av dette bildet, i lukkede områder av Øst-Tyskland gjennom mange år. KGBs Operasjon SIG omfatter en lukket, dunkel og ekstremt voldsfokusert verden, der hensynsløse terroraksjoner og en hel serie flykapringer ble høyst legitim politisk virksomhet – i særdeleshet så lenge det rammet jøder direkte og indirekte, vestlige demokratier, og så langt mulig – USA.
KGBs Operasjon SIG fikk en gradvis opptrapping gjennom 1960-årene (særlig etter seksdagerskrigen i 1967), frem til formell iverksettelse i 1972, og som vi har vært inne på tidligere: En betydelig del av den massive propagandaen som ble pumpet ut i et konglomerat av større og mindre frontorganisasjoner var direkte knyttet til anti-semittisme: Jødehatet var synlig nok for dem som kunne se. Alt av jødisk historie, jødisk identitet og ikke minst alt av jødiske rettigheter ble slettet ut, og så ble Israel kopiert over i en ny, falsk fortelling om et «Palestina» som aldri har eksistert som stat eller langt mindre som nasjon eller etnisitet i denne delen av verden. Så det hele måtte rett og slett konsentreres i en massiv desinformasjonskampanje, der en god del fraser og begreper ble hentet fra andre «frigjøringsbevegelser» som man fra Moskva og ikke minst i Egypt, med KGBs stedlige assistanse, fikk rigget – «mot kolonialisme og imperialisme».
En overlevning fra både Hitler og Stalin
Som for Joseph Goebbels, Hitlers propaganda-minister fra 1933 til 1945, er jødehatet stadig en fremtredende del av propagandaen i KGBs Operasjon SIG. Dette, i sterkt repeterende propaganda-oppsett, i den opplagte hensikt å forsterke påvirkningen av det hele. Budskapet var at jødene måtte utslettes og fordrives, for øvrig i tråd med gammel, russisk anti-semittisk tradisjon. Og dette speilet seg samtidig eksplisitt i PLOs grunnleggende charter, fra 1968.
Det dreier seg om et fenomen kalt modellmakt: En konstruerer først det som skal være en ny virkelighetsbeskrivelse der en samtidig setter inn betydelige ressurser på å utestenge andre, alternative forklaringsbilder – og så langt mulig i fortsettelsen blokkere for videre diskusjon og dialog om den «nye sannheten» som så blir formidlet i sterkt repeterende modus. Her ser en samtidig slektskap til George Orwells verden og boken «1984», med så kalte «nyord». Israel ble til Palestina, som ikke på noe tidspunkt i historien har vært i nærheten av å være et eget land under egen administrasjon. Dette med å manipulere med historiske realiteter er egentlig essensen i mange av KGBs større psyops-kampanjer og operasjoner kalt «Aktive tiltak», der den egentlige avsenderen, eller bakmenn, samtidig holder seg skjult. En etablerer rett og slett en ny virkelighet, der jøder er fratatt absolutt alle grunnleggende rettigheter, inklusive sin egen historie.
Yuri Alexandrovich Bezmenov var en spesialist fra KGB som arbeidet med desinformasjonskampanjer, maskert som russisk journalist for det sovjet-russiske nyhetsbyrået Novosti i India, da han hoppet av til Vesten i 1970. Bezmenov, som fortsatt finnes på You Tube, har spesielt pekt på hvor umåtelig stor vekt KGB med sine «aktive tiltak» faktisk legger på massiv propaganda og ikke minst desinformasjonskampanjer som pågår over tid, der en sikter mot det å skape tvil, usikkerhet, forvirring og ikke minst demoralisering blant utvalgte målgrupper. «I KGB vurderte man det slik at det ville ta 15 år å demoralisere en hel nasjon: Da ville nemlig en ny generasjon ha vokst opp og skal med det ha fått tilstrekkelige doser med desinformasjon og halvsannheter til at KGBs spesialister mente det ville komme holdningsendringer,» hevdet Bezmenov.
KGB og Stasi koordinerte terror fra Øst-Tyskland
Som nevnt i første del av denne artikkel-serien er en vesentlig del av Operasjon SIG knyttet nettopp til massiv propaganda, der kjente fraser fra marxistisk ideologi settes sammen til handlingsorienterte og målstyrte prosesser: Imperialister og kolonialister skal motarbeides og nedkjempes, spesifikke områder må følgelig «frigjøres». At dette uavlatelig viser seg sammenfallende med Moskvas og KGBs interesser underkommuniseres farlig ofte. Det ene følger det andre, egentlig som ekstremt voldelige forpliktelser for de involverte. Alt mens selve tilstanden frihet er og blir vag: Erfaringene viser nemlig – ettertrykkelig – at det i all hovedsak dreide seg om å berede grunnen for ettparti-stater og brutale diktaturer, fortsatt med støtte fra Moskva og via daværende Sovjet-stater. Dette utgjør helt samtidig en fast del av et politisk uttrykksmiddel – terrorisme – som gjennom århundrene har blitt brukt som en fast del av maktgrunnlaget også i tsartidens Russland, og enda mer systematisk, satt i system etter den russisk revolusjon i 1917. I det politiske politiet, som egentlig også er en vond arv fra Ivan den Grusomme og hans svartkledde «Oprishniya» på 1500-tallet, er terror og tortur stadig et fremtredende uttrykksmiddel, både utenfor og innenfor Russlands grenser.
Operasjon SIG – hemmelige mellomstasjoner i Øst-Tyskland
En vesentlig del av de mer operasjonelle elementer i KGBs Operasjon SIG finnes i en konkret og helt spesiell, lukket struktur, sentrert om en KGB-stasjon i Dresden i Øst-Tyskland, med en avlegger i byen Leipzig i samme område av den da kommunist-styrte, østlige delen av Tyskland. Dette, selv om deler av forpleiningen av PLO gikk gjennom det som da var Sovjet-staten Romania. Daværende leder for den rumenske etterretningstjenesten, DEI, general Ion Pacepa, opererte som viktig støtte-og koordinasjonspunkt både for PLO-leder Yassir Arafat og for ukentlige forsyninger til PLO. Men mer i det taktiske og operative feltet var det KGBs underbruk i Øst-Tyskland, Stasi som lå tett innpå både KGB og forpleining av terrorister. Blant dem var noen av de aller mest kjente og ettersøkte terroristene, som lederen av Yassir Arafats livgarde, (Styrke 17), Ali Hassan Salameh. Han var behørig opplært og fulgte opp ved KGBs senter i Moskva, på linje med den enda mer kjente terroristen «Carlos», Illich Ramirez Sanchez, fra Venezuela.
Arafats toppmann og spesialist på flykapringer, Wadi Haddad, hans lederkollega George Habbash i PFLP, samt Abu Nidal var stadig innom Øst-Tyskland. Nidal, eller Sabri Khalil al-Banna som han egentlig het, herjet i Europa med en hel serie av alvorlige terroraksjoner. Han var selv grunnlegger av «Det revolusjonære råd» i den dominerende Fatah-fraksjonen av PLO, og opererte inn mot Skandinavia, med terroralarmer både i Stockholm og Oslo midt på 1980-tallet. Det er blant annet denne skikkelsen som er interessant i forbindelse med Vladimir Putins nærvær i Nidals bevegelsesrom i en avgrenset del av Øst-Tyskland, og nettopp i de områdene Putin befant seg.
De øvrige terroristene som er nevnt er heller ikke ukjente navn for Vladimir Putin og hans KGB, PFLP-cellene, samt deres stedlige operatører i Tyskland, Baader Meinhof-banden/Røde Arme-fraksjonen (RAF) befant seg stadig i Putins absolutte nærområde i Øst-Tyskland. Putin begynte selv å dukke opp på slutten av 1970-årene, og i lengre perioder fra og med 1982. Deretter i en fast periode fra 1985 til og med 1990. Vladimir Putins funksjon var formelt knyttet til Avdeling S i KGBs struktur, men han befant seg tett på den «Illegale» avdeling V. At han i sin rolle i Øst-Tyskland også hadde direkte befatning med terrorister kan ansees som meget sannsynlig. Og det er med dette fullt mulig at Putin begynte å vokse seg stor i KGB som en direkte følge av den «konfigurasjon» han var med på tidlig i sin KGB-tjeneste bak og rundt terrorister i Øst-Tyskland. Den nest største PLO-fraksjonen PFLP hadde tilhold i samme område av Øst-Tyskland som Putin. Fra dette området gikk det også faste opplegg i retning Sverige og Norge, via to, tre kontaktpunkt i Polen. Inne i dette systemet fantes flere nordmenn som samarbeidet direkte med KGB, både i Sverige og Norge, i Syria, Egypt og selv i Jemen. Fortsatt i samspill med verdens mest ettersøkte terrorister, altså ut over KGB-kontaktene. Mer om dette i tredje del av denne atikkelserien.
Dekkadresser, kurerer og psykisk press
Terrorister fra PLO og deres europeiske kolleger i nettverk ble forlagte på ulike, øst-tyske dekk-adresser, og hadde faktisk sin egen sykeordning, om de skulle ha blitt skadet under sine blodige terroraksjoner. Sikkerhetstjenesten Stasi bisto stadig i samspill med kollegaer i KGB. De mer kompliserte sakene var terrorister som fikk psykiske problemer. Det er flere konkrete eksempler på nokså opphetede konflikter i slike settinger, og merkelig nok var det en viss fleksibilitet ute og gikk: Gundrun Enslin i Baader-Meinhof-banden var i seg selv en tålmodighetsprøve, mens Andreas Baader også hadde betydelige humørsvigninger. Men selveste Yassir Arafat skal ha vært en prøvelse, og det gjaldt særlig humørsvigninger og at han stadig hadde tendens til å bli for eksentrisk når det dreide seg om nødvendig samspill og teamarbeid. Det tok følgelig tid før KGB bestemte seg for å virkelig satse på han, og føre han opp på et høyt nivå i KGB-systemet, selv om han for lengst var vervet og trent som KGB-agent, i en påbegynnende prosess som konfidensiell kontakt fra 1966, da trolig i Syria og Kuwait, og senere i Egypt. Først i 1973 fremstår Yassir Arafat entydig som en høyt prioritert KGB-mann, i følge Mitrokhin-arkivet.
Da den russiske etterretningstjenesten KGB valgte å plassere egne spesialenheter i områder som Leipzig og Dresden i Øst-Tyskland, skyldes det nok også at KGBs hovedkontoret i Karlshorst i Øst-Berlin lå noe mer utsatt til i forhold til vestlig etterretning. I dette området ved Karlshorst, som med tanke på sikkerhetstjenestene og grensekontroll-avdelinger – egentlig favnet Arberstraße, Zwieseler Straße, Bodenmaiser Weg og Köpenicker Allee i Øst-Berlin, fantes fra før fasiliteter både for den sivile (KGB) og militære (GRU) etterretningstjenesten, samt liaison-kontorer for den allestedsnærværende øst-tyske sikkerhetstjenesten, Stasi. Dette, pluss ledelsen for grensekontrollen mellom Øst- og Vest-Berlin.
Det dreide seg slett ikke om noen vanlig og triviell grensekontroll i Øst-Berlin på dette tidspunktet. En 4, 2 meter høy mur med piggtråd på toppen ble som kjent bygd tvers gjennom Berlin for å hindre innbyggere i det kommunistiske Øst-Tyskland å flykte vestover – til friheten i Tyskland. Berlinmuren ble bygd fra og med 13. august 1961, i den hensikt å hindre at millioner av innbyggere i Øst-Tyskland tok seg til Vest-Tyskland. Muren ble bygd over en strekning på 155 kilometer. Før muren kom opp, fra 1949 til 1961, rakk omkring 3 millioner tyskere å komme seg over fra Øst-Tyskland til Vest-Tyskland. Det var en rekke vakttårn, vaktstasjoner og patruljerende, væpnede vakter langs muren. Mye ble satt inn på å kontrollere at folk ikke klarte å flykte fra det kommunistiske Stasi-paradiset i Øst-Tyskland.
Den etter hvert så symboltunge og forhatte Berlinmuren falt som kjent natten mellom 9. og 10. november 1989, og ble ett av de aller sterkeste symbolene på kommunistenes nederlag i Øst-Europa. Men, stiller vi tiden litt tilbake, på østlig side av Berlinmuren – var det der at den øst-tyske sikkerhetstjenesten Stasi og KGB i mange år samarbeidet blant annet om å få terror-celler og relaterte strukturer på plass – i håp om å destabilisere demokratiene i Vest-Europa, der Frankrike, daværende Vest-Tyskland, Italia og ikke minst Storbritannia etter hvert befant seg i utsatt nedslagsfelt. I dette ligger konturer av en ytre dimensjon i Operasjon SIG, som ikke bare dreide seg om PLO i forhold til Midtøsten, men forgreninger i nettverk med terror-celler som hadde som primær oppgave å undergrave demokratiene i Europa, med «Palestina»-kampanjen som utgangspunkt og angivelig gravitasjonsfelt Men en øyner her nok et bedrag: Plutselig ble den «palestinske frigjøringsorganisasjonen» med sine dominerende fraksjoner som Fatah og PFLP internasjonal, med samtidige behov for å bygge opp nye terrorceller og reorganisere en rekke terrororganisasjoner og relaterte fronter – i Europa. Dette var en prosess som pågikk fra 1967 til langt ut i 1980-årene. Der kom både Norge, Sverige og Danmark inn i bildet: Flere i de lukkede cellene fikk det for seg at de også måtte drive regulær spionasje mot militæranlegg i sine respektive hjemland. Etter hvert hadde man her beveget seg langt fra det forjettede «Palestina» som i utgangspunktet skulle frigjøres? Hvorfor ble det slik? Vel, mest sannsynlig fordi bakmenn i Øst-Tyskland og Moskva ville ha det slik! Mer detaljert om grunnstrukturer, spionasje og nettverksbygging under Operasjon SIG i Skandinavia, i tredje delen i denne serien om Operasjon SIG, som også kommer her i Geopolitika.
Litteraturliste/kilder:
Mitrokhin archives,The Churchill Archives Centre (CAC), University of Cambridge.
Said K. Aburish. Arafat – from Defender to Dictator, (New York, 1999)
Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).
Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).
Gunnar Ekberg, De ska ju ända dö, (Stockholm, 2010).
Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).
Ion Michai Pacepa og professor Ronald J. Rychlak, Disinformation, (Bucarest, 2013)
Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I&II(London, 2005).
John Barron, KGB – Sovjetunionens hemmelige tjenester, Cappelen, (Oslo, 1974).
Efraim Karsh, Arafats War, (New York, 2003).
Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004).
Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008).
Colin Smith, Carlos – Portrett av en terrorist, (Bokhandlerforlaget, 1976).
Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).
From Beirut to Jerusalem, Thomas Friedman, Harper Collins Publishers, (London, 1998)
Vladislav Zubok and Constantine Pleshakov, Inside the Kremlins Cold War, (Harvard, 1996).
- Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).
Guillou, Jan: Ordets makt och vanmakt: Mitt skrivande liv, Piratförlaget, (Stockholm 2009).
Michail Butkov, KGB i Norge: Det siste kapittel, Tiden, (Oslo, 1992).
Knut Einar Eriksen og Helge Øystein Pharo, Kald krig og internasjonalisering, bd 1-5.
Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999).
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).
Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).
Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).
Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).
John Barron,KGB Today – The Hidden Hand, (Reader Digest,USA, 1983)
Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.
Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).
James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).
- Stephens, Nasser, (London, 1971).
Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).
Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).
Anatoly Dobrynin, In Confidence, (Washington D.C. 1995).
PhD i Holocaust-fornektelse: Abbas’ doktoravhandling avslørt i sin helhet
