Ideenes sammenløp: Dialog på vei mot orden og fred

På denne dagen innleder Abe Shinzo-instituttet for Indo-Stillehavsstudier studier (ASIIPS) formelt sin virksomhet.

For 19 år siden, 22. august 2007, holdt statsminister Shinzo Abe talen «De to havenes sammenløp» i det indiske parlamentet. Talen ble et viktig intellektuelt utgangspunkt for det som senere skulle utvikle seg til konseptet «Et fritt og åpent Indo-Stillehav» (FOIP).

Vi omtaler 22. august som «Dagen for de to havenes sammenløp» og har valgt nettopp denne datoen som dagen da instituttet vårt innleder sin virksomhet.

Med deres støtte vil vi videreføre statsminister Abes intellektuelle arv og dialogorienterte ånd. Vi vil arbeide for å fremme orden og fred i Indo-Stillehavsregionen og verden for øvrig.

Les også: Japans nye strategi for en farlig verden 🔒

—

«De to havenes sammenløp»

– tale av Japans statsminister Shinzo Abe i parlamentet i Republikken India august 2007

Deres eksellense Mohammad Hamid Ansari, leder for Rajya Sabha,
Deres eksellense dr. Manmohan Singh, statsminister,
Deres eksellense Somnath Chatterjee, president for Lok Sabha,
ærede parlamentariske representanter for det indiske folket,
ærede regjeringsmedlemmer,
deres eksellenser ambassadører,
mine damer og herrer,

Jeg vil innlede mine bemerkninger i dag med å uttrykke min dypeste medfølelse med de mange ofrene for naturens voldsomme krefter – det indiske folket som er blitt rammet av omfattende ødeleggelser etter det siste styrtregnet, særlig i delstaten Bihar, og som selv i dette øyeblikk kjemper mot enorme vanskeligheter.

I dag har jeg den store æren av å tale til det øverste statsorganet i verdens største demokrati. Jeg står foran dere på vegne av innbyggerne i et annet asiatisk demokrati for å dele mine tanker om Japans og Indias fremtid.

«De forskjellige elvene, som har sine utspring på ulike steder, blander alle sitt vann i havet.»

Det er en stor glede å kunne innlede talen min i dag med ordene til Swami Vivekananda, den store åndelige lederen India ga verden.

Mine venner, hvor befinner vi oss egentlig i dag – historisk og geografisk? For å besvare dette spørsmålet vil jeg vise til tittelen på en bok skrevet av mogulprinsen Dara Shikoh i 1655. Vi befinner oss nå ved et punkt der de to havenes sammenløp er i ferd med å bli en realitet.

Stillehavet og Indiahavet knyttes nå dynamisk sammen som hav preget av frihet og velstand. Et «bredere Asia», som overskrider de geografiske grensene, begynner nå å ta tydelig form. Våre to land har evnen – og ansvaret – til å sørge for at dette området utvides ytterligere, og til å utvikle og berike disse havområdene slik at de kjennetegnes av størst mulig åpenhet.

Dette er budskapet jeg i dag ønsker å formidle direkte til Indias én milliard innbyggere. Det er derfor jeg står foran dere her i sentralhallen i parlamentets øverste kammer for å tale til dere, det indiske folkets representanter.

Flere ganger gjennom historien har Japan og India søkt mot hverandre.

Vivekananda ble kjent med Tenshin Okakura, en mann som var forut for sin tid i det tidligmoderne Japan, og en renessansemann i ordets rette betydning. Okakura ble siden veiledet av Vivekananda og utviklet også et vennskap med Sister Nivedita, Vivekanandas trofaste disippel og en fremstående kvinnelig sosial reformator. Mange kjenner denne historien.

I morgen tar jeg et morgenfly til Kolkata, der jeg skal møte sønnen til dommer Radhabinod Pal. Dommer Pal nyter fortsatt stor respekt blant mange japanere på grunn av det edle motet han viste under Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen.

Mennesker fra Bengal som knyttet bånd til Japan – enten det var mannen som Kolkatas internasjonale lufthavn i dag er oppkalt etter, Chandra Bose, eller, hvis vi går noe lenger tilbake i tid, den tidløse poeten Rabindranath Tagore – var på det dypeste sjelelige plan engasjert i møtene med sine japanske samtidige. Dybden og rikdommen i utvekslingen mellom Japans og Indias intellektuelle ledere i den tidligmoderne perioden overgår på enkelte måter det vi i dag kan forestille oss.

Til tross for denne rike historien vil jeg her gi uttrykk for én fast overbevisning: Endringene som nå begynner å finne sted mellom India og Japan, er uten historisk sidestykke. Japanernes økende fascinasjon for India og indernes stadig sterkere interesse for å lære japansk viser for det første at den gjensidige interessen ikke lenger er begrenset til et snevert samfunnssjikt. Den har nådd ut til den brede befolkningen.

Bak dette ligger naturligvis store forventninger om at de økonomiske forbindelsene mellom våre to land skal bli ytterligere utdypet. Det tydeligste beviset er at nesten 200 næringslivsledere, blant dem Nippon Keidanrens styreleder Fujio Mitarai, har ledsaget meg på dette besøket.

For det andre forsøker den japanske allmennheten, som nå har begynt å vise interesse for India, å komme à jour med virkeligheten i dette «bredere Asia». Japan har gjennomgått «Oppdagelsen av India». Med det mener jeg at vi har gjenoppdaget India som en partner som deler våre verdier og interesser, og som en venn som vil arbeide side om side med oss for å berike havene av frihet og velstand – havområder som skal være åpne og tilgjengelige for alle.

Jeg undrer meg over om det her i India nå finner sted en tilsvarende endring i synet på Japan. Dersom dette mot formodning ennå ikke har skjedd, vil dere da tillate meg å si at det begynte her og nå, sammen med dere alle?

Jeg vil gjerne dele mine egne betraktninger om de mange bidragene India har gitt – og kan gi – til verden. Jeg er klar over at det kan virke underlig å tale om Indias bidrag til en forsamling som denne, men jeg ber om deres overbærenhet, ettersom dette henger sammen med det jeg snart skal komme inn på.

Jeg vil hevde at blant de mange bidragene India kan gi til verdenshistorien, finner vi først og fremst landets toleranseånd. La meg igjen få sitere Vivekananda, denne gangen fra avslutningen på den dypt meningsfulle talen han holdt i Chicago i 1893. Han sa:

«Hjelp, ikke kamp», «assimilering, ikke ødeleggelse», «harmoni og fred, ikke splid».

Når disse oppfordringene settes inn i en moderne sammenheng, er det åpenbart at ordene som forkynner toleranse, vanskelig kan betraktes som levninger fra fortiden. Tvert imot ser vi at de i dag har enda større kraft enn tidligere.

Fra Ashoka den stores regjeringstid til Mahatma Gandhis satyagraha-bevegelse for ikke-voldelig motstand er japanerne godt kjent med den ubrutte toleranseånden i Indias åndelige historie.

Jeg vil i dag understreke overfor det indiske folket at japanerne står klare til å samarbeide med dem for å gjøre denne toleranseånden til et ledende prinsipp for dette århundret.

Etter mitt syn er Indias andre bidrag den enorme utfordringen landet står overfor i dag.

All statistikk tyder på at India vil bli verdens mest folkerike land innen 2050. Ifølge FNs prognoser forventes omkring 270 millioner mennesker i India å flytte fra landsbygda til byer og tettsteder frem mot 2030.

India forsøker å bekjempe fattigdommen som fortsatt vedvarer, og å håndtere de sosiale utfordringene som følger av de demografiske endringene. Samtidig opprettholder landet konsekvent demokratiet og arbeider for å oppnå høy økonomisk vekst. Dette er etter min oppfatning nettopp den utfordringen India står overfor i dag.

Som en person med ansvar for å stake ut kursen for en nasjon blir jeg nesten målløs over omfanget av deres ambisjoner og de enorme vanskelighetene som sannsynligvis vil følge med realiseringen av dem. Verden retter blikket mot dere mens dere tar fatt på disse utfordringene, og også jeg vil følge utviklingen med store forventninger.

Mine venner, Japan og India har den siste tiden samlet seg om en felles ambisjon om å etablere et «strategisk globalt partnerskap», der de to landene skal utvide og styrke forbindelsene sine. Når det gjelder hvordan Japan har kommet frem til denne konklusjonen, håper jeg at mine personlige betraktninger har gitt dere en forståelse av Japans syn på og forventninger til India.

Dette partnerskapet er et fellesskap der vi deler grunnleggende verdier som frihet, demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, i tillegg til strategiske interesser.

Japansk diplomati fremmer nå ulike konsepter på en rekke områder med sikte på å etablere en region kalt «Frihetens og velstandens bue» langs ytterkanten av det eurasiske kontinentet. Det strategiske globale partnerskapet mellom Japan og India er avgjørende for at denne satsingen skal lykkes.

Når Japan og India kommer sammen på denne måten, vil dette «bredere Asia» utvikle seg til et enormt nettverk som spenner over hele Stillehavet og omfatter USA og Australia. Nettverket skal være åpent og transparent og legge til rette for fri flyt av mennesker, varer, kapital og kunnskap.

Kan vi ikke si at det overfor dette vidstrakte, åpne og bredere Asia påhviler våre to demokratier, Japan og India, å fremme frihet og velstand i regionen?

Som maritime stater har både India og Japan dessuten vitale interesser knyttet til sikkerheten langs de maritime kommunikasjonslinjene. Det sier seg selv at sjøveiene jeg viser til, er blant de mest kritiske transportårene for verdensøkonomien.

La oss fra nå av bære dette tunge ansvaret som er blitt betrodd oss, ved å forene kreftene våre med likesinnede land – skal vi ikke det, mine damer og herrer?

Spørsmålet om hva Japan og India bør gjøre sammen på sikkerhetsområdet i årene fremover, må drøftes i fellesskap av embetsverkene med ansvar for diplomati og forsvar i våre respektive land. Jeg vil gjerne legge dette frem for statsminister Singh til vurdering.

Dersom dere tillater meg et kort sidespor, vil jeg gjerne komme inn på enkelte tilbakevendende temaer i Japans offentlige utviklingsbistand til India. Det dreier seg om intet mindre enn «skog» og «vann».

I delstatene Tripura, Gujarat og Tamil Nadu er japansk offentlig utviklingsbistand eksempelvis blitt gjennomført i samarbeid med lokalbefolkningen for å bevare skogene og støtte gjenplanting. Målet er at mennesker skal kunne livnære seg uten å hugge ned trærne. I Karnataka har vi fremmet treplanting i nært samarbeid med lokalbefolkningen, samtidig som vi har støttet prosjekter som bidrar til å bekjempe fattigdom.

Det er dessuten bygget og rehabilitert avløpsanlegg for å rense Moder Ganges. I Bangalore er det etablert vannforsynings- og avløpsanlegg, mens det i Hyderabad er gjennomført tiltak for å rense vannet i Hussain Sagar-sjøen. Alt dette er gjort ut fra Japans sterke ønske om at India skal kunne nyte godt av rent vann.

Gjennom disse prosjektene vil dere bli kjent med ønskene japanerne har for India. Japanerne er et folk som verdsetter skogene sine og setter pris på sine rike vannressurser. De er dessuten klar over at det indiske folket har en særlig følsomhet som gjør at det oppfatter liv i hvert tre og hvert gresstrå, og ser en åndelig dimensjon i hele skaperverket. Når både japanere og indere møter naturen med en slik dyp ærbødighet, er det umulig ikke å tro at våre folk har noe grunnleggende til felles.

Vi japanere håper inderlig at det indiske folket vil bevare skogene sine og legge til rette for at de kan vokse og trives, og at inderne også skal kunne nyte godt av rikelige mengder rent vann. Derfor omfatter Japans utviklingsbistand, år etter år, tiltak for skogvern og forbedret vannkvalitet.

For ikke lenge siden presenterte jeg et globalt initiativ for å møte den globale oppvarmingen, kalt «Cool Earth 50». Gjennom dette initiativet foreslo jeg å redusere verdens utslipp av klimagasser med 50 prosent fra dagens nivå innen 2050.

Jeg vil benytte denne anledningen til å appellere til dere om å støtte dette forslaget. Jeg ønsker at vi skal samarbeide med India for å nå målet om å «redusere utslippene av klimagasser med 50 prosent innen 2050».

Rammeverket etter Kyoto som jeg ser for meg, skal omfatte alle de store utslippslandene og må i den forstand gå lenger enn den nåværende protokollen. Rammeverket må være fleksibelt og mangfoldig og ta hensyn til forholdene i hvert enkelt land. Strukturen må dessuten gjøre miljøvern og økonomisk vekst forenlig med hverandre gjennom størst mulig utnyttelse av teknologiske fremskritt.

Det er til dere, det indiske folkets representanter, jeg retter denne appellen. Det finnes ingen nasjon på jorden som er bedre egnet til å lede kampen mot klimaendringene. Ingen andre folk har gjennom historien hatt en harmonisk sameksistens med naturen så sentralt plassert i sin filosofi som det indiske folket.

Jeg oppfordrer dere til å følge oss langs denne vanskelige, men uunngåelige veien, der vi forsøker å finne en balanse mellom økonomisk vekst og kampen mot klimaendringene. Bistanden Japan kan tilby, vil naturligvis kunne få betydelig verdi, særlig innen teknologi knyttet til energieffektivisering.

Som jeg nevnte for få øyeblikk siden, har nærmere 200 ledere fra store japanske selskaper ledsaget meg på dette besøket. Akkurat nå deltar de på et forum sammen med indiske næringslivsledere, der de diskuterer hvordan forbindelsene mellom landene våre kan styrkes.

I lys av dette er det min plikt å oppfordre de japanske forhandlerne til raskt å sluttføre en omfattende økonomisk partnerskapsavtale av høy kvalitet mellom Japan og India, som kan bli et eksempel for resten av verden. Jeg oppfordrer samtidig indisk side til å gi sin støtte, slik at avtalen kan inngås så snart som mulig.

Handelen mellom våre to land vil øke dramatisk i nær fremtid. Det vil ikke være feil å si at vi i løpet av bare de neste tre årene kan forvente at den når omkring 20 milliarder amerikanske dollar.

Statsminister Singh har vist stor entusiasme for gjennomføringen av planene om å knytte Mumbai, Delhi og Kolkata sammen gjennom en 2.800 kilometer lang godskorridor, der gjennomsnittshastigheten skal være 100 kilometer i timen. Om to måneder vil de endelige rapportene fra gjennomførbarhetsstudiene foreligge. Dette er et prosjekt av enorm betydning, og Japan vurderer aktivt ulike former for finansiell bistand.

Japan og India fører dessuten omfattende drøftelser om den såkalte industrikorridoren mellom Delhi og Mumbai, der den dedikerte godskorridoren skal fungere som ryggrad. Jeg ønsker at regjeringen min skal samarbeide tett med indisk side, særlig om opprettelsen av et eget fond som kan bidra til å realisere industrikorridoren.

I kveld skal jeg møte statsminister Singh, og vi vil drøfte veikartet som skal stake ut kursen for det videre forholdet mellom Japan og India. Jeg tror vi etter samtalene sannsynligvis vil kunne kunngjøre hvilke fremskritt vi har gjort.

Det jeg ønsker å formidle til dere, representantene for Indias innbyggere, er at statsminister Singh og jeg er fast overbevist om at «forholdet mellom Japan og India har større utviklingspotensial enn noe annet bilateralt forhold noe sted i verden». Vi er også fullstendig enige om at «et sterkt India er i Japans beste interesse, og et sterkt Japan er i Indias beste interesse».

Nå som dette nye «bredere Asia» tar form ved sammenløpet mellom Indiahavet og Stillehavet, mener jeg det er avgjørende at de demokratiske nasjonene på hver sin side av disse havområdene utdyper vennskapet mellom innbyggerne sine på alle tenkelige nivåer.

Med dette for øye har jeg besluttet at vi de neste fem årene skal ta imot 500 indiske ungdommer i Japan hvert år. Omkring 100 av disse plassene skal gå til personer som studerer eller underviser i japansk. Dette er nettopp en investering i fremtidige generasjoner.

Dette er ikke bare en investering i de to landene, men også i fremtiden til dette nye «bredere Asia». Det er et forsøk på å fremme frihet og velstand i verden, i tillegg til «sameksistens» mellom ulike folkeslag, slik Vivekananda forkynte.

Vennskapet som forener India og Japan, vil utvilsomt berøre det dypeste i våre to folks sjel. Det er jeg overbevist om.

Det er nøyaktig 50 år siden min bestefar, Nobusuke Kishi, ble den første japanske statsministeren noensinne til å besøke India. Daværende statsminister Jawaharlal Nehru tok med seg min bestefar til en utendørs folkemottakelse der titusener av mennesker hadde samlet seg. Med stor innlevelse presenterte han ham for folkemengden med ordene: «Dette er statsministeren i Japan, et land jeg nærer den største respekt for.» Dette er en historie min bestefar fortalte meg da jeg var liten. Som leder for en nasjon som var blitt beseiret i krig, må han ha vært svært glad.

Kishi var også statsministeren som innledet Japans første offentlige utviklingsbistand etter krigen. Japan var på den tiden fortsatt et fattig land, men av æreshensyn ønsket vi å yte bistand. Landet som den gang tok imot Japans utviklingsbistand, var ingen ringere enn India. Dette glemte min bestefar heller aldri.

Jeg vet at det indiske parlamentet hvert år, uten unntak, holder en bønn på årsdagen for at atombomben ble sluppet over Japan. Gjennom årene har japanske barn dessuten mottatt fire elefanter i gave fra landet deres.

Statsminister Nehru ga Japan en elefant som bar navnet til datteren hans, Indira. Siden den gang har Indias regjering donert ytterligere tre elefanter til japanske dyrehager, og hver av dem har fått et navn som er vanskelig å glemme: Arsha («håp»), Daya («velvilje») og Suriya («solen»).

Suriya ankom Japan i mai 2001, akkurat da landet kjempet for å frigjøre seg fra en langvarig og nedbrytende økonomisk lavkonjunktur. Suriya minnet oss om at «solen ganske visst vil stå opp igjen».

For alt dette ber jeg om å få uttrykke min oppriktige takknemlighet på vegne av det japanske folket.

Avslutningsvis vil jeg stille dere et kort spørsmål: Hva tror dere japanere nesten uten unntak beundrer når de kommer til India?

Det er intet mindre enn indisk dans, som bharatanatyam og kathak, der kontrasten mellom det statiske og det dynamiske kommer levende og strålende til uttrykk. Dansernes og musikernes pust er fullkomment samstemt idet de uhyre finstemte rytmene når sitt høydepunkt, som om det hele var skrevet på forhånd. Når man betrakter det, er det vanskelig ikke å tenke at det må være resultatet av svært komplekse beregninger.

Vi, India og Japan, ønsker å bli partnere som på samme måte er fullkomment samstemte. Nei, la meg slå fast at vi helt sikkert kan bli nettopp slike partnere.

Takk for oppmerksomheten. Det har vært en stor ære å få tale til dere i dag.

Fra pasifisme til realpolitikk: Japans geopolitiske oppvåkning 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.