Verdensordenen formes ikke lenger primært av regler, men av beslutninger og makt. Det gir nytt liv til teorier mange helst ville lagt bak seg.
«Enhver grunnleggende orden er en romlig orden. Å tale om et lands eller et landområdes konstitusjon er å tale om dets grunnleggende orden, dets Nomos[1]. Den sanne grunnordenen hviler i sin essens på bestemte grenser og romlige avgrensninger, på bestemte mål og på en bestemt fordeling av jorden.»
– Land og hav. Et verdenshistorisk perspektiv (Land und Meer. Eine weltgeschichtliche Betrachtung, 1942)
Den tyske juristen og politiske teoretikeren Carl Schmitt (1888–1985) er en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike tenkere om maktforhold. Som professor under Weimarrepublikken utviklet han allerede på 1920-tallet en realistisk politisk analyse basert på suveren beslutningsmakt, unntakstilstand og skillet mellom venn og fiende, særlig i Politische Theologie (Politisk teologi – 1922). Hans tenkning synliggjør liberalismens begrensninger i møte med kriser og konflikt. Schmitts tilslutning til det nasjonalsosialistiske regimet i 1933 og hans rolle i regimets juridiske legitimering utgjør et varig mørkt kapittel i hans biografi. Etter krigen ble han marginalisert, men fortsatte likevel å reflektere over «de store rommene», internasjonal orden og maktbalanser — perspektiver som fortsatt påvirker samtidens geopolitiske og strategiske studier.
Siden den kalde krigens slutt har den internasjonale orden lenge blitt forstått i universalismens tegn: utvidelsen av verdensmarkedet, spredningen av liberale normer, multilateralismens forrang og en antatt svekkelse av territorielle logikker. Denne dominerende lesningen på 1990- og 2000-tallet forutsatte en gradvis fremvekst av et homogent globalt rom styrt av rett, institusjoner og gjensidig avhengighet. De siste to tiårene har imidlertid grunnleggende utfordret dette bildet. Kinas maktoppgang, Russlands tilbakekomst på den strategiske arenaen, den sino-amerikanske rivaliseringen, krigen i Ukraina, omstruktureringene i Midtøsten, BRICS-landenes fremvekst og bekreftelsen av et amerikansk vestlig hemisfærisk prosjekt vitner om en verden som i økende grad struktureres av rivaliserende blokker, innflytelsessfærer og styrkede politiske grenser. Rommet, langt fra å forsvinne, gjeninntar en sentral plass i maktpolitikken. I denne konteksten har Carl Schmitts tenkning fått fornyet aktualitet. Ofte redusert til hans kompromisser med naziregimet, rommer verket hans likevel en egenartet analyse av den internasjonale orden, forankret i suverenitet, beslutning og konflikt – og særlig på begrepet «store rom» (Großräume). For Schmitt hviler enhver varig politisk orden på en hierarkisk romlig struktur organisert rundt dominerende makter.
Dermed melder spørsmålet seg: Representerer den tilsynelatende tilbakekomsten av blokk- og innflytelsessfærer en aktualisering av Schmitts teori om de store rommene?
Les også: Geopolitikkens far: Friedrich Ratzel og kampen om Lebensraum 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
