Etter tolvdagerskrigen i juni 2025 vaklet ikke Den islamske republikken, men den skiftet register. Stilt overfor ideologisk slitasje og et samfunn som i stadig mindre grad lar seg mobilisere i den islamske revolusjonens navn alene, henter regimet nå fram et repertoar det lenge hadde bekjempet: det gamle Persia. Bak gjenkomsten av Kyros, Persepolis og de nasjonale mytene, ligger det ikke først og fremst en tilbakevending til fortiden, men en stille innrømmelse: Regimets ideologi er ikke lenger tilstrekkelig til å holde samtiden sammen.
Tolvdagerskrigen i juni 2025 utløste ikke det opprøret i Iran som enkelte utenfor landet hadde sett for seg. Den skapte noe annet: en nasjonal samling, ikke rundt fornyet støtte til regimet, men rundt forestillingen om et Iran under trussel. Straks etter de israelske og deretter amerikanske angrepene kombinerte makten to reflekser. Den første var undertrykkende: flere arrestasjoner, henrettelser for påstått spionasje og en massiv sikkerhetsutplassering i de kurdiske områdene. Den andre var symbolsk: et synlig forsøk på å kle Den islamske republikken i nasjonens eldre og mer samlende drakt.
Det er i denne sammenhengen det mange har beskrevet som et «nasjonalistisk oppsving» tok form. Begrepet bør brukes med varsomhet. Det dreier seg ikke om folkelig tilslutning til det islamske regimet som sådan, men om en nasjonal forsvarsrefleks som makten utnytter. Den iranske ledelsen har forstått at det strengt revolusjonære, sjiaislamske og antiimperialistiske språket ikke lenger var tilstrekkelig etter krigen. For å tale til et samfunn som er trett av ideologi, men fortsatt følsomt for nasjonal ydmykelse, måtte regimet hente fra et repertoar som er eldre enn 1979.
Kyros vender tilbake
Bilder av Kyros den store, Persepolis og andre skikkelser fra det gamle Persia har dukket opp igjen i det offentlige rom, ofte side om side med sjiaislamske symboler. Patriotiske sanger med verdslig tone er blitt hørt helt inn i religiøse seremonier. Skikkelsen Arash bueskytteren, en mytisk helt i den iranske forestillingsverdenen, er også blitt brukt i denne iscenesettelsen. Selv Ali Khamenei har i større grad lagt vekt på Irans «kulturelle og sivilisatoriske rikdom». En makt som bygger på den islamske revolusjonen, har under press fra krigen og den indre slitasjen begynt å snakke språket til persisk historisk kontinuitet.
Denne dreiningen er politisk betydningsfull, fordi den motsier deler av regimets opprinnelige ideologiske grunnlag. Siden 1979 har Den islamske republikken bygget seg opp i opposisjon til sjahens monarkiske nasjonalisme og til helliggjøringen av den førislamske fortiden.
Les også: Sjahen av Iran: modernisatoren som gravde sin egen grav 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Iran – fra sivilisasjonsstat til ideologisk fryktregime 🔒
