Hvordan ayatollah-regimet brøt med 2500 år iransk statskunst – og gjorde staten til sin egen fiende
Iran er ikke en tilfeldig stat i verdenshistorien. Det er ikke et ungt land, ikke et kunstig konstruert territorium og ikke et produkt av kolonial grensedragning. Iran er en sivilisert stat – en av de eldste sammenhengende politiske og kulturelle enhetene menneskeheten har frembrakt. Nettopp derfor er dagens situasjon i Iran ikke bare tragisk, men dypt avslørende. For det iranske regimet representerer ikke kontinuitet. Det representerer et historisk brudd.
Kortversjonen
- Iran er en av verdens eldste sammenhengende politiske og kulturelle enheter.
- Det iranske teokratiet opprettholder makten med frykt, ideologisk tvang og systematisk undertrykkelse av egen befolkning.
- Kyros den store begrenset sin egen makt og tillot eksisterende institusjoner og trosfrihet etter erobringen av Babylon i 539 f.Kr.
For mer enn 2500 år siden utviklet Persia en styringsmodell som etter antikkens standard, var bemerkelsesverdig rasjonell, pragmatisk og rettet mot innbyggerne. I dag styres det samme territoriet av et teokratisk regime som opprettholder makten med frykt, ideologisk tvang og systematisk undertrykkelse av egen befolkning. Det er vanskelig å finne et klarere eksempel på sivilisatorisk regresjon.
Dette er ikke først og fremst en fortelling om Vesten mot Iran. Det er en fortelling om staten mot samfunnet. Og i den konflikten har dagens iranske regime plassert seg på gal side av sin egen historie.
Kyros den store: statsmakt med selvdisiplin
Da Kyros den store erobret Babylon i 539 f.Kr., gjorde han noe som også i dag fremstår som overlegen, strategisk styring. Han valgte å begrense sin egen makt. I stedet for å rive ned eksisterende institusjoner, lot han dem bestå. I stedet for religiøs ensretting, tillot han trosfrihet. I stedet for kollektiv straff, valgte han forsoning og administrativ orden.
Det ble nedfelt i det vi i dag kjenner som Kyros-sylinderen. Dokumentet er ofte feilaktig omtalt som verdens første menneskerettighetserklæring. Det var det ikke. Men det var noe minst like viktig: et uttrykk for statlig fornuft. Kyros forsto at makt uten legitimitet er kortvarig, og at stabilitet i et mangfoldig rike kun kan bygges gjennom forutsigbarhet og respekt.
Dette var ikke humanisme i moderne, normativ forstand. Det var realpolitikk. Det var erkjennelsen av at staten må fungere for dem som lever under den, ikke bare for dem som styrer.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
