Napoleons kriger og Europas fødsel: fra revolusjon til romantikk 🔒

Share

Det som i 2021 markerte tohundreårsjubileet for Napoleon Bonapartes død (1769–1821), utløste en bølge av polemikker som i ettertid fremstår som påfallende anakronistiske – et kjennetegn ved det medie-intellektuelle mikrokosmoset snarere enn ved historiefaget. Debattene kretset særlig rundt gjeninnføringen av slaveriet, ofte løsrevet fra sin historiske kontekst og vurdert utelukkende gjennom vår tids moralske kategorier, som dermed fungerer som en selvbekreftende målestokk.

Kortversjonen

  • TohundreĂĽrsjubileet for Napoleons død i 2021 utløste polemikker preget av anakronistiske vurderinger, sĂŚrlig rundt slaveri.
  • Napoleons imperium bidro til ĂĽ formulere en tidlig politisk forestilling om Europa.
  • Napoleon etablerte Konsulatet og institusjonaliserte revolusjonĂŚre reformer: privatrett, prefektsystem, gymnasene, Den franske bank og gullfrancen.

Ogsü markeringene av keiserens militÌre triumfer har i ürene etter vÌrt preget av en viss tilbakeholdenhet, i en europeisk samtid som legger større vekt pü integrasjon enn pü nasjonal heroisme. Dette er likevel paradoksalt, ettersom Napoleons imperium bidro til ü formulere en tidlig politisk forestilling om Europa. Selv om den militÌre glansen rundt hans slag i dag kan virke fjern, bør det ikke hindre oss i ü stille et mer grunnleggende spørsmül: Hvorfor førte Napoleon sü mange kriger?

Den første årsaken – som synes å være glemt av våre samtidige – er at Napoleon arvet krigen. Selv om uttrykket bestrides, var han en viderefører av revolusjonen, som han ønsket å fullføre[1] i den forstand at han ved å etablere Konsulatet hadde som mål å sette en stopper for politisk ustabilitet og folkelig uro, samtidig som han institusjonaliserte de nye politiske og sosiale prinsippene som hadde vokst frem gjennom et tiår med omveltninger – det skulle materialiseres i det han kalte sine «granittmasser»: Loven om privatrett, prefektsystemet, gymnasene, Den franske bank og gullfrancen … Sammenhengen mellom de revolusjonære idealene og det keiserlige regimet er omdiskutert, men i geopolitisk forstand er den udiskutabel, fordi Napoleon var fast bestemt på å bevare Frankrikes «naturlige grenser», slik republikken hadde  sikret dem, både i praksis og i teori.

Les også: Slaget ved Gettysburg (1. juli 1861) – dyre sko 🔒

Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med ĂĽ lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet

Frankrike oversvømmes av narkotika 🔒

Pierre Royer
Pierre Royer
Professor i historie og utdannet ved Sciences Po Paris. Underviser ved LycĂŠe Claude Monet og i private forberedelsesklasser i gruppen Ipesup-Prepasup i Paris. Hans interesseomrĂĽder er konfliktens historie, spesielt pĂĽ 1900-tallet, og geopolitikken knyttet til havene.
Bell Icon

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For ü støtte oss abonnÊr eller donÊr!

Innholdsfortegnelse [hide]

Les mer

Siste nytt