Tysklands industrimodell var lenge selve motoren i Europa. Nå viser krisen i kjemi- og bilindustrien hvor raskt denne motoren kan miste kraft i møte med en ny geoøkonomisk virkelighet.
Da jeg tidligere i Geopolitika skrev analysen «Når Europas motor stanser: Tysklands industrikrise og konsekvensene for EU», argumenterte jeg for at Tysklands industrielle problemer ikke kunne forstås som en midlertidig konjunkturnedgang, men som et langt dypere strukturelt og geopolitisk problem for hele Europa. Utviklingen vi nå ser rundt BASF og europeisk kjemiindustri bekrefter nettopp dette.
Når Europas største kjemikonsern reduserer aktivitet i Europa samtidig som investeringer flyttes til Kina, handler det ikke bare om bedriftsøkonomi eller svake markeder. Det handler om at Europas industrielle maktbase gradvis forskyves bort fra kontinentet i møte med en ny geoøkonomisk virkelighet hvor energi, industri, kapital og teknologi igjen er blitt strategiske maktmidler.
Dette er særlig alvorlig fordi BASF ikke kan analyseres isolert. Selskapet er dypt integrert i den industrielle arkitekturen som gjennom flere tiår har gjort Tyskland til Europas økonomiske motor. I min tidligere analyse løftet jeg spesielt frem hvordan den tyske bilindustrien – selve hjertet i Europas industrielle modell – allerede var under betydelig press. Volkswagen, Mercedes-Benz, Audi, Bosch, Continental og ZF varslet omfattende restruktureringer, kostnadskutt og nedbemanninger. Mange behandlet dette som et sektorproblem knyttet til svakere etterspørsel og overgangen til elektrifisering. Det var etter mitt syn en alvorlig undervurdering av situasjonen.
Bilindustrien og kjemiindustrien er ikke separate sektorer. De er del av det samme industrielle økosystemet.
Moderne bilproduksjon er dypt avhengig av avansert kjemiindustri gjennom batteriteknologi, plastkomponenter, spesialmaterialer, kompositter, elektronikk og industrielle prosesser. Når BASF presses, svekkes også deler av fundamentet som den europeiske bilindustrien hviler på.
Det er nettopp derfor dagens utvikling er så strategisk alvorlig.
Europa står ikke bare overfor en tradisjonell industrinedgang. Europa står overfor en gradvis erosjon av sitt samlede industrielle økosystem samtidig som rivalene styrker sine egne industrielle maktstrukturer.
Les også: Må Europa ta regningen for Kinas industrielle overkapasitet? 🔒
Her ligger også kjernen i Europas strategiske paradoks. Kontinentet forsøker samtidig å gjennomføre grønn omstilling, opprettholde omfattende velferdsmodeller, håndtere økende sikkerhetspolitiske forpliktelser og konkurrere med stormakter som opererer med langt lavere energikostnader og betydelig høyere grad av strategisk koordinering. Problemet er at Europas industrielle base svekkes samtidig som kravene til geopolitisk robusthet øker.
En fundamental geoøkonomisk asymmetri
Mens USA og Kina bygger makt gjennom kontroll over energi, råvarer, teknologi, kapital og produksjon, har Europa i større grad utviklet en modell basert på regulering, normativ makt og markedstilgang. Denne modellen fungerte relativt godt i en periode preget av globalisering, stabile forsyningskjeder og amerikansk sikkerhetsdominans. I en mer fragmentert verdensorden blir svakhetene stadig tydeligere.
USA kobler gjennom Inflation Reduction Act og CHIPS Act sammen industri, kapital, energi og sikkerhetspolitikk i en helhetlig strategi for å sikre nasjonal konkurransekraft. Kina opererer samtidig med en statlig koordinert modell hvor kontroll over verdikjeder, batterier, sjeldne jordarter, kjemiindustri og høyteknologi ses som sentrale elementer i geopolitisk maktprojeksjon.
Europa responderer langt svakere.
Brussel produserer reguleringer i høyt tempo, men mangler fortsatt en samlet strategi for hvordan kontinentet skal opprettholde industriell kapasitet i en stadig mer geopolitisk fragmentert verdensøkonomi. Dette er kjernen i Europas strategiske utfordring. Mens rivalene bygger industrielle maktblokker, fremstår Europa ofte som et regulatorisk prosjekt uten tilstrekkelig geopolitisk realisme.
Det er også her energipolitikken blir avgjørende. I min opprinnelige analyse argumenterte jeg for at Europas energikrise ikke bare handler om strømpriser, men om industriell kapasitet og strategisk robusthet. Historisk har industrielle stormakter forstått at billig, stabil og skalerbar energi er fundamentet for økonomisk makt. USA forstår dette. Kina forstår dette. India forstår dette. Europa synes derimot i økende grad å ha behandlet energi som et regulatorisk og normativt spørsmål løsrevet fra industriell konkurranseevne.
For energiintensiv industri som BASF blir konsekvensene dramatiske. Når energikostnadene i Europa blir strukturelt høyere enn hos rivalene, flyttes også investeringene. Kapital søker ikke moralske signaler. Kapital søker langsiktig lønnsomhet, stabilitet og strategisk forutsigbarhet.
Dette er bakgrunnen for at BASFs investeringer i Kina ikke bare er en selskapsbeslutning, men et symptom på en bredere europeisk utvikling hvor stadig større deler av industriell kapasitet flyttes ut av kontinentet.
Les også: Nvidias fremvekst blottlegger Europas geoøkonomiske svakhet
Mario Draghis rapport fra 2024 må i denne sammenhengen forstås som langt mer enn økonomisk analyse. Den var i realiteten et geopolitisk nødvarsel til Europa. Draghi beskrev et kontinent som investerer for lite, beveger seg for sakte og er blitt for fragmentert til å møte rivaler som tenker strategisk over flere tiår. Ett år senere ser vi stadig tydeligere konsekvensene av denne tregheten.
En avleggs økonomisk modell
Historisk har Europas globale innflytelse aldri utelukkende vært basert på militær styrke alene, men på kombinasjonen av industriell kapasitet, teknologisk innovasjon, kapitalakkumulasjon og kontroll over strategiske verdikjeder. Det var denne kombinasjonen som gjorde Europa til verdens økonomiske sentrum gjennom store deler av det 19. og 20. århundre.
Det som nå skjer i Tyskland utfordrer nettopp denne modellen.
Når kjemiindustri, bilproduksjon og avansert produksjonskapasitet gradvis svekkes samtidig, handler det ikke lenger bare om konkurranseevne eller eksporttall. Det handler om Europas evne til å opprettholde strategisk autonomi i møte med stormakter som i økende grad kobler økonomi, industri og sikkerhetspolitikk sammen.
Det mest alvorlige er derfor ikke nødvendigvis at Europa taper markedsandeler, men at kontinentet risikerer å miste den industrielle tyngden som historisk har gjort Europa til mer enn bare et marked.
For i geopolitikken eksisterer det ingen varig strategisk autonomi uten industriell kapasitet. Stormakter som ikke produserer, ender over tid opp med å bli avhengige av dem som gjør det.
BASF er derfor ikke bare historien om et tysk konsern under press.
Det er et signal om at Europas økonomiske modell, slik kontinentet har kjent den siden etterkrigstiden, nå utfordres av en ny verdensorden hvor industri, energi og teknologi igjen er blitt selve kjernen i geopolitisk makt.
Europa: Industridød, eller ikke industridød? Det er spørsmålet
