En leiebilavtale handler om transport. Men når kjøretøyene brukes av Forsvaret, berører den også informasjonssikkerhet og kontroll over kommersielle avhengigheter. Saken om Hertz Norge aktualiserer et spørsmål jeg stadig vender tilbake til: Hvordan blir kunnskap om de enkelte delene omsatt til ansvar for helheten?
Kortversjonen
- Forsvarets logistikkorganisasjon inngikk i 2024 en fireårig rammeavtale med Hertz Norge verdt opptil 350 millioner kroner.
- Utleieren eies gjennom en selskapskjede av kinesiske Zhejiang Geely Holding Group, noe som aktualiserer debatten om kommersielle avhengigheter.
- NSM advarer mot at moderne, tilkoblede kjøretøy kan samle inn og overføre sensitive data via sensorer og elektronikk.
- Riksrevisjonens funn fra totalforsvaret viser at uklarheter mellom sivile og militære ressurser gir utfordringer med samordning.
- Nye europeiske verktøykasser og nasjonale strategier understreker behovet for å håndtere leverandørkjeder og endrede forutsetninger over tid.
Dagens Næringsliv har omtalt hvordan Forsvaret bruker biler fra Hertz Norge i daglig drift, under øvelser og i operativ virksomhet. Ifølge NTBs gjengivelse inngikk Forsvarets logistikkorganisasjon i 2024 en landsdekkende rammeavtale for perioden juni 2024 til mai 2028, med en maksimal verdi på 350 millioner kroner. Førsteleverandøren er First Rent A Car Norway, som driver Hertz Norge, og som gjennom eierkjeden inngår i kinesiske Zhejiang Geely Holding Group.
Forsvaret opplyser at det er bevisst på problematikken rundt elektronikk og kjøretøy. Forsvarsmateriell offentliggjør ikke de konkrete sikkerhetskravene i avtalen, med henvisning til nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser. Den publiserte omtalen dokumenterer dermed verken at informasjon har kommet på avveie, eller at nødvendige sikkerhetstiltak mangler.
Det begrenser hvilke konklusjoner vi kan trekke om akkurat denne avtalen. Samtidig åpner saken for en større diskusjon om hvordan sikkerhet blir ivaretatt når en tjeneste krysser grensene mellom flere fagområder. En anskaffelse kan være gjennomført korrekt uten at det alene besvarer spørsmålet om samlet risiko. Omvendt er utenlandsk eierskap ikke i seg selv dokumentasjon på en sikkerhetssvikt.
Det er i dette skillet den institusjonelle analysen begynner.
Det er forbindelsene som avgjør risikoen
Utleierens eierskap, bilens produsent og den som har tilgang til kjøretøyets data, er forskjellige forhold. Opplysningen om at Hertz Norge har kinesiske eiere forteller ikke alene hvilke biler Forsvaret benytter, eller hvordan informasjon fra dem behandles. En analyse som hopper direkte fra eierens nasjonalitet til en konklusjon om overvåking, hopper også over det som faktisk må undersøkes.
Les også: Kina i førersetet i den globale bilindustrien 🔒
Den tekniske problemstillingen er likevel reell. I Risiko 2025 beskriver Nasjonal sikkerhetsmyndighet hvordan moderne kjøretøy kan samle inn informasjon gjennom kameraer og andre sensorer. Nettverkstilkobling kan gjøre det mulig å overføre data fra bilen, mens tilgang til elektronikken kan åpne for påvirkning utenfra. NSM peker også på at informasjon kan kombineres med andre datakilder, og at det kan være vanskelig å følge hva som skjer med dataene etter at de har forlatt kjøretøyet.
Den sikkerhetsmessige betydningen ligger derfor ikke bare i hva bilen registrerer. Den avhenger også av hvem som kan få tilgang, og hva opplysningene kan fortelle i sammenheng. Som en illustrasjon kan én kjøretur være lite interessant, mens gjentatte bevegelser over tid kan gi informasjon om aktivitetsmønstre. Dette er en mulig risikomekanisme, ikke en beskrivelse av hva som har skjedd med Forsvarets leiebiler.
Her møter vi et spørsmål som er større enn kjøretøyet. Den samme teknologien kan ha forskjellig sikkerhetsmessig betydning avhengig av bruken. Det er ikke nødvendig at bilen frakter graderte dokumenter for at informasjon om dens bevegelser kan være relevant. Samtidig følger det ikke av en teknisk mulighet at noen faktisk har tilgang, eller at risikoen ikke kan håndteres.
En vurdering av helheten innebærer nettopp å holde disse forholdene sammen, uten å forveksle mulighet med hendelse eller eierskap med dokumentert datatilgang.
«En vurdering av helheten innebærer nettopp å holde disse forholdene sammen, uten å forveksle mulighet med hendelse eller eierskap med dokumentert datatilgang.»
Når gevinsten og risikoen havner forskjellige steder
Som institusjonell økonom er jeg opptatt av hvordan organiseringen av beslutninger påvirker hvilke konsekvenser som blir synlige. Det er fullt mulig å ha god oversikt innenfor hvert ansvarsområde og likevel ha begrenset oversikt over forbindelsene mellom dem.
Tenk på en anskaffelse der besparelsen er lett å beregne, mens en mulig sikkerhetskostnad er vanskelig å tallfeste og kan ramme en annen del av organisasjonen. Da oppstår en asymmetri. Den økonomiske gevinsten kommer tydelig frem i beslutningsgrunnlaget. Konsekvensen av en uønsket avhengighet kan være mer usikker, ligge langt frem i tid og falle utenfor innkjøperens mandat.
Les også: Europa gjenoppbygger et allsidig missilforsvar … men med mangler
Dette er en generell mekanisme, ikke en påstand om at pris ble prioritert foran sikkerhet i Hertz-avtalen. Vi kjenner ikke grunnlaget for den avveiningen. Mekanismen forklarer likevel hvorfor en samling enkeltvis fornuftige beslutninger ikke nødvendigvis gir et like gjennomtenkt samlet resultat.
Arbeidsdeling er nødvendig. Det ville være urimelig å forvente at den enkelte innkjøper også skal beherske hele etterretningsbildet. Men nettopp fordi kunnskapen er fordelt, blir forbindelsen mellom fagmiljøene avgjørende. En sikkerhetsvurdering får først praktisk betydning når den når frem til dem som utformer kravene, følger opp leveransen og bestemmer hvordan tjenesten skal brukes.
«En sikkerhetsvurdering får først praktisk betydning når den når frem til dem som utformer kravene, følger opp leveransen og bestemmer hvordan tjenesten skal brukes.»
Når jeg skriver om institusjonell kapasitet, er det denne evnen jeg sikter til: å få kunnskap og myndighet til å møtes i beslutningene. Det er noe annet enn å ha mange kompetente enheter. Spørsmålet er hvordan deres kompetanse virker sammen.
Samordning er et konkret norsk spørsmål
Det finnes dokumenterte norske erfaringer som gjør dette til mer enn en teoretisk diskusjon. Riksrevisjonens undersøkelse av totalforsvaret, offentliggjort i mai 2025, omfattet regionalt og lokalt nivå i perioden 2020–2024. Den fant blant annet uklarheter om disponering og prioritering av ressurser mellom sivil og militær sektor. Sivile aktører hadde behov for tydeligere beskrivelser av Forsvarets støttebehov, og planverk var i begrenset grad etablert og samordnet.
Undersøkelsen gjaldt ikke leiebilavtalen og kan ikke brukes som bevis for mangler ved den. Den dokumenterer derimot konkrete utfordringer i forbindelsen mellom militære behov og sivile ressurser. Det er en vesentlig forskjell på å vite at en ressurs finnes, og å ha avklart hvordan den faktisk kan disponeres når flere trenger den samtidig.
Dette er også grunnen til at helhetsforståelse ikke kan reduseres til et ønske om bedre samarbeid. Samarbeid beskriver en aktivitet. Det institusjonelle spørsmålet er hvem som kan avklare motstridende hensyn, og hvem som har ansvar når en avhengighet berører flere virksomheter.
Les også: Forsvarsbygg er ikke problemet – det er symptomet
Riksrevisjonens funn gir ikke grunnlag for en generell dom over norsk forvaltning. De gir et konkret utgangspunkt for å undersøke hvor forbindelsene svikter. Det er der diskusjonen blir nyttig: ikke i en påstand om at ingen forstår alvoret, men i en undersøkelse av hvorfor kjent informasjon ikke alltid blir til avklarte forutsetninger for handling.
Nok en gang er vi dermed tilbake ved sammenhengen mellom delene. Tilgang på ressurser og evne til å bruke dem er ikke det samme.
Mellom sikkerhetsstrategien og kontrakten
Norges nasjonale sikkerhetsstrategi, lagt frem 8. mai 2025, beskriver hvordan sikkerhet, økonomi og teknologi er blitt tettere forbundet. Regjeringen fremhever behovet for å kartlegge avhengigheter og styrke informasjonsdelingen på tvers av sektorer. Samtidig presiserer strategien at sikkerhetshensyn ikke alltid skal veie tyngst, men at de må inngå i relevante beslutninger.
Strategien beskriver altså en avveining, ikke et prinsipp om at enhver usikkerhet skal føre til avvisning. Den kombinerer fortsatt økonomisk samkvem med Kina med større forsiktighet på sensitive områder. Det gjør forbindelsen mellom overordnet retning og konkrete vurderinger særlig viktig. Et generelt mål om redusert sårbarhet avgjør ikke alene hvilke vilkår som er nødvendige i en bestemt kontrakt.
Tidsrekkefølgen har også betydning. Leiebilavtalen ble inngått i 2024, før sikkerhetsstrategien ble presentert. Senere føringer kan ikke uten videre behandles som om de forelå ved signering. Men en flerårig avtale reiser også spørsmålet om hvordan nye opplysninger og endrede forutsetninger blir håndtert underveis.
Problemstillingen behandles også europeisk. I februar 2026 offentliggjorde EUs samarbeidsgruppe for nettverks- og informasjonssikkerhet en verktøykasse for sikkerhet i digitale leverandørkjeder, ledsaget av en egen risikovurdering av tilkoblede og automatiserte kjøretøy. Arbeidet omfatter både tekniske risikoer og avhengigheter til leverandører. Det er ikke en vurdering av Forsvarets avtale, men viser at kjøretøysikkerhet blir behandlet som et spørsmål om hele leverandørforholdet.
Les også: Republikken Kina – Taiwan: «Øya som ikke finnes»
For en institusjonell analyse blir det derfor relevant å undersøke mer enn beslutningen på anskaffelsestidspunktet. Hvordan blir ny kunnskap vurdert mens avtalen løper? Hvem kan beslutte endringer dersom forutsetningene endrer seg? Dette handler om organisasjonens evne til å lære og korrigere, ikke bare om kvaliteten på den opprinnelige vurderingen.
Helheten er en del av forsvarsevnen
Det finnes heller ingen organisering som fjerner alle avveininger. Strengere begrensninger kan redusere enkelte former for eksponering, men kan også gjøre transport dyrere eller vanskeligere å skaffe. Bredere tilgang til kommersielle tjenester kan gi fleksibilitet, samtidig som flere avhengigheter må forstås. En samlet vurdering omfatter begge sider.
Det er derfor utilstrekkelig å gjøre saken til et spørsmål om hvorvidt man er positiv eller negativ til kinesiske selskaper. Utleierens eierskap er én opplysning. Den faktiske dataflyten og den konkrete bruken er andre. Ingen av dem erstatter de øvrige.
For meg er dette kjernen i skillet mellom institusjonell og strategisk kapasitet. Institusjonell kapasitet handler om hvordan kunnskap blir bearbeidet, ansvar avklart og beslutninger fulgt opp. Strategisk kapasitet handler om handleevnen dette gir når forutsetningene endrer seg. Forbindelsen mellom dem blir synlig i praktiske forhold, også i tjenester som ved første øyekast virker ordinære.
Leiebilsaken gir ikke offentligheten et fullstendig bilde av Forsvarets sikkerhetsarbeid. Den gir derimot et presist spørsmål å undersøke videre: Hvordan blir den samlede avhengigheten vurdert, utover hvert enkelt kontraktsforhold?
Det er mulig å ha oversikt over hver leverandør uten å ha oversikt over avhengighetene leverandørene skaper sammen. Det er nettopp denne forskjellen jeg vender tilbake til når jeg skriver om helhetsforståelse. Helheten er ikke noe som kommer i tillegg til forsvarsevnen. Den er en del av det som gjør forsvarsevnen mulig.
Vi bygger fortsatt Norges forsvar som om historien tok slutt
