Washington ser ut til å prioritere stabilitet og energi fremfor et tydelig brudd med chavismen. Dermed kan Venezuelas politiske maktstruktur vise seg mer seiglivet enn Nicolás Maduros presidentskap.
Kortversjonen
- Amerikanske spesialstyrker pågrep Nicolás Maduro i Caracas i januar 2026, noe som førte til flere titalls dødsfall.
- Til tross for Maduros fall beholdt regimet makten da visepresident Delcy Rodríguez tok over som fungerende president.
- USA avviste opposisjonsleder María Corina Machado og valgte å samarbeide med Rodríguez for å sikre stabilitet.
- Et ødeleggende jordskjelv i juni avdekket regjeringens svakheter, men USA nektet likevel Machado å reise hjem.
- En omfattende oljeavtale i august sikret USA kontroll over store reserver, noe som sementerte det nye samarbeidet.
Den 3. januar 2026, omkring klokken to om natten, høres eksplosjoner i Caracas. Amerikanske helikoptre flyr lavt over hovedstaden i Venezuela, et land med 28,5 millioner innbyggere. Ved militærkomplekset Fuerte Tiuna sør i byen, der Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores befinner seg, går amerikanske spesialstyrker til aksjon. Ekteparet blir pågrepet og evakuert til et skip, før de samme dag overføres til USA, der de blant annet skal svare på anklager om sammensvergelse med sikte på å smugle kokain inn i landet.
Våpendrønn og stille gater
Operasjonen er «kirurgisk», men ikke uten menneskelige tap. Ifølge tall som senere offentliggjøres av Caracas og Havanna, mister 47 venezuelanske soldater og 32 medlemmer av Cubas militære og sikkerhetsstyrker livet. På amerikansk side blir ingen soldater drept, men sju blir såret. Det meldes også om enkelte sivile ofre. Intervensjonen vekker oppsikt både på grunn av sin spektakulære karakter og fraværet av noen betydelig folkelig reaksjon. Om morgenen oppfordrer innenriksminister Diosdado Cabello venezuelanerne til å gå ut i gatene for å forsvare landets suverenitet. Enkelte chavistiske demonstrasjoner oppstår i Caracas, men de fleste innbyggerne holder seg hjemme. De folketomme gatene gir enkelte steder assosiasjoner til nedstengningen under pandemien. Regimets motstandere utnytter heller ikke situasjonen til å gjøre opprør. På sosiale medier gir jubelscener likevel inntrykk av at venezuelanerne feirer åpent. I virkeligheten viser enkelte av bildene samlinger blant diasporaen i utlandet. Andre er enda mer misvisende: En video som fremstilles som en feiring i Caracas, viser for eksempel en demonstrasjon fra juli 2024, mens en annen video, delt av Elon Musk, er generert ved hjelp av kunstig intelligens.
Les også: Maduros fall og USAs nye grep om Karibia
Noen timer etter operasjonen beskriver den venezuelanske journalisten Ronna Rísquez en befolkning som først og fremst er opptatt av å sikre seg mat og drivstoff før den søker dekning. «Den dominerende reaksjonen er en blanding av uro og forsiktig ro», forklarer hun. Fire dager senere er Will Freeman, Latin-Amerika-ekspert ved Council on Foreign Relations, ikke overrasket over fraværet av et opprør. Venezuelanerne kjenner den høye – og til tider dødelige – prisen for å protestere. Maduro er tatt til fange, men chavismen kan allerede ha overlevd den brå avslutningen på hans styre.
«Maduro er tatt til fange, men chavismen kan allerede ha overlevd den brå avslutningen på hans styre.»
Machado satt på sidelinjen av amerikanerne?
For en stor del av diasporaen og opposisjonens internasjonale støttespillere åpner pågripelsen av Maduro veien for María Corina Machado, som synes å være tiltenkt en sentral rolle i overgangen. Etter at hun mottok Nobels fredspris i oktober 2025, har den karismatiske 58 år gamle tidligere parlamentarikeren mer enn noen gang blitt selve symbolet på håpet om et Venezuela etter chavismen. Den 10. desember mottar datteren prisen på hennes vegne i Oslo. Machado, som frem til da hadde levd i skjul i Venezuela, klarer å forlate Bolívars land og ankommer Norge like etter seremonien. På dette tidspunktet er det Edmundo González Urrutias valgseier hun fremhever. Etter å ha blitt forhindret fra å stille i valget i juli 2024, hadde Machado støttet den tidligere diplomaten, som nå lever i eksil i Spania. Også etter pågripelsen av Maduro argumenterer hun for at han bør tiltre som president. Den 3. januar oppfordrer hun militæret til å anerkjenne ham som landets legitime president. Målet er å omsette den valgseieren opposisjonen hevder å ha vunnet, i politisk makt.
Les også: Venezuela: Når oljen gir næring til diktaturet og antisionismen
Men Trump avviser kravene umiddelbart. «Hun har verken støtte eller respekt i landet», sier han om Machado, samtidig som han åpner for å samarbeide med Delcy Rodríguez, Maduros visepresident og en sentral figur i den såkalte «Delcygate»-saken i Spania. Den 5. januar avlegger Rodríguez ed som fungerende president. Washington velger dermed en samtalepartner som allerede kontrollerer statens maktapparat. Den 15. januar fortsetter Machado likevel sin sjarmoffensiv og går så langt som å gi Nobelmedaljen sin til Trump, som selv hadde ønsket seg utmerkelsen, under et møte i Det hvite hus. Presidenten tar imot gaven, men administrasjonen opprettholder sitt standpunkt. Fem dager senere åpner han for at hun kan få en «rolle», uten å presisere hvilken.
Fra erkefiende til partner
I månedene som følger, etter hvert som Washington nærmer seg Rodríguez, vokser bekymringen i diasporaen. Den 18. april møter flere tusen venezuelanere i eksil opp på Puerta del Sol i Madrid for å ønske Machado velkommen i en kraftdemonstrasjon. Vitnesbyrdene jeg samler inn på stedet, viser hvor sterke forventningene fortsatt er, til tross for de motsatte signalene fra Washington. Andre stemmer i eksilmiljøet er mindre optimistiske og ser allerede begrensningene ved scenarioet de hadde håpet på. Den venezuelanske forfatteren Karina Sainz Borgo advarer mot å forveksle Maduros fall med regimets fall. «Man kan skifte ut et hode uten å endre strukturen», understreker hun i den spanske hovedstaden. «Et regime som hevdet å kjempe mot amerikansk imperialisme, aksepterer nå en form for økonomisk formynderskap fra USA», sier hun. For Sainz Borgo viser det at Machado holdes utenfor landet, hvor illusorisk forestillingen om en demokratisk overgang kan være.
Les også: Pågripelsen av Nicolás Maduro er et stort vendepunkt for Latin-Amerika
Stabilitet foran maktskifte
Den 23. mai kunngjør Machado i Panama at hun selv har til hensikt å stille i et fremtidig presidentvalg. Men det doble jordskjelvet som rammer Venezuela 24. juni, blir et nytt hardt slag mot håpet hennes om å vende tilbake. Håndteringen av katastrofen avdekker svakhetene ved Rodríguez-regjeringen. Etter å ha besøkt de rammede områdene beskriver journalisten León Hernández en uorganisert redningsinnsats og vedvarende sensur. Machado, som fortsatt skal ha støtte fra Marco Rubio, ønsker å delta i hjelpearbeidet og igjen få fotfeste i hjemlandet. Misnøyen med Rodríguez kan spille henne i hendene. Det er likevel ikke nok til å endre standpunktet til et hvitt hus som først og fremst er opptatt av å bevare stabiliteten i regionen. Ifølge Wall Street Journal må flyet som skal frakte henne til Curaçao, første etappe på reisen, snu etter at hennes nærmeste mener de har fått amerikanernes godkjenning.
Les også: Fredsprisen, Venezuela og Norges moralske flukt fra realpolitikken
«Det er presidenten som er borte, ikke maktstrukturen», oppsummerer statsviteren Jesús Castillo Molleda fra Caracas. Ifølge ham frykter amerikanerne at Machado ved makten vil utløse «sivil uro» som er uforenlig med deres kortsiktige interesser – først og fremst på energiområdet. Oljeavtalen som ble kunngjort med stor fanfare 28. august, sementerer denne tilnærmingen: Trump hevder at han, i samarbeid med private selskaper, har sikret seg majoritetskontroll over mer enn 65 milliarder fat av Venezuelas påviste oljereserver. Avtalen trekker Venezuela nærmere Washington samtidig som den fører landet lenger bort fra et pluralistisk demokrati.
«Avtalen trekker Venezuela nærmere Washington samtidig som den fører landet lenger bort fra et pluralistisk demokrati.»
30 minutter som endret spillereglene for amerikansk maktbruk
