Opera bouffe, eller operette,[1] som kritisk speil av Det andre franske keiserdømmet.
Den 31. oktober 1866 hadde La Vie parisienne, en opera bouffe av Jacques Offenbach[2] med libretto av Henri Meilhac (1830–1897) og Ludovic Halévy (1834–1908), premiere ved Théâtre du Palais-Royal i Paris. Forestillingen ble umiddelbart en stor suksess. Verket kaster publikum inn i den hektiske virvelvinden i et Paris preget av verdensutstillingen, hvor Offenbach og hans librettister skildrer det parisiske samfunnet i all dets forfengelighet, kunstighet og selvmotsigelser. Men forstår tilskuerne at når de ler av situasjonene på scenen, gjør de i virkeligheten narr av seg selv? Gjennom hele sin produksjon skildrer Offenbach et samfunn dominert av fasader, vilkårlige hierarkier og maktens illusjoner.
Vi befinner oss midt på 1800-tallet, og Frankrike under Det andre keiserdømmet gjennomgår en periode med dype politiske, økonomiske og sosiale omveltninger. Under styret til Napoléon III (1808–1873) legger det keiserlige regimet, innenfor en autoritær ramme, til rette for en rask modernisering av landet. Økonomisk vekst, økt handel og utvikling av infrastruktur bidrar til framveksten av et mer mobilt samfunn orientert mot framgang, samtidig som et voksende urbant borgerskap etablerer seg som en sentral aktør i det sosiale og kulturelle livet.
Paris blir særlig et laboratorium for denne moderniteten, blant annet gjennom de store byutviklingsprosjektene ledet av Georges-Eugène Haussmann (1809–1891), som forandrer hovedstaden i dybden: brede bulevarder åpnes, bydeler reorganiseres og offentlige rom forskjønnes. Dette nye urbane miljøet stimulerer framveksten av møteplasser der ulike samfunnslag blandes, men hvor en borgerlig underholdningskultur nå dominerer.
I denne sammenhengen opplever kulturlivet en bemerkelsesverdig dynamikk. Teatre, kafékonserter og konsertsaler blir stadig flere som svar på en voksende etterspørsel etter underholdning. Publikum trekkes mot kunstformer som er tilgjengelige, glitrende og ofte satiriske – i takt med et samfunn som hungrer etter fornøyelser, men som samtidig er bevisst sine egne motsetninger. Det er i denne rammen, både festpreget og dypt formet av samtidens sosiale endringer, at Jacques Offenbachs verk vokser fram.
Les også: Nasjonalisme og opera i det østerrikske og østerriksk-ungarske imperiet (1848–1900) 🔒
Med sin sans for satire, forkjærlighet for letthet og evne til å fange tidsånden framstår han ikke bare som en suksessrik komponist, men også som en privilegert – og ofte kritisk – observatør av samfunnet under Det andre franske keiserdømmet.
Sosial satire: Det forvrengte speilet av samtidens skikker
Offenbach setter i scene et samfunn dominert av fasader, ønsket om sosial framgang og jakten på nytelse. Slik avdekker han de sosiale mekanismene som strukturerer det framvoksende borgerskapet på denne tiden.
I La Vie parisienne (det parisiske livet) forsøker figurene, som ofte kommer fra velstående miljøer eller ønsker å bli en del av dem, stadig å framstå som rikere, mer kultiverte eller mer innflytelsesrike enn de egentlig er. Denne komedien om ytre fasader synliggjør et fenomen som sosiologien senere vil beskrive som sosial distinksjon: Alle forsøker å plassere seg høyere i hierarkiet gjennom ytre tegn, noen ganger på bekostning av sin egen verdighet.
Verket retter dermed kritikk mot det overfladiske parisiske borgerskapet og dyrkingen av luksus og «det å ta seg ut». Det er en form for karikatur.
På samme måte undersøker Offenbach i La Périchole forholdet mellom dominans og sosial ulikhet, forkledd som eksotisk underholdning. Figuren Périchole, som tvinges til å tilpasse seg makten for å overleve, illustrerer mekanismene av avhengighet og kompromiss som preger sosiale relasjoner.
Bak den komiske handlingen ligger en kritikk av samfunnsstrukturene, der individene er fanget i maktforhold som begrenser deres selvstendighet. Hos Offenbach bygger den sosiale satiren derfor på overdrivelse og omvending: Ved å forsterke samtidens karaktertrekk – forfengelighet, opportunisme og behovet for å imponere – avdekker han hvor konstruerte og til tider absurde disse normene er.
I et sosiologisk perspektiv fungerer disse verkene som «sosiale laboratorier», hvor tidens normer og verdier settes på prøve gjennom latteren. Offenbach nøyer seg ikke med å underholde publikum: Han holder opp et speil for dem – riktignok forvrengt, men dypt avslørende for 1800-tallets sosiale dynamikk.
Politisk satire: En tilslørt kritikk av makten
Hos Jacques Offenbach framstår den politiske satiren aldri som direkte eller militant kritikk. Tvert imot bygger den på omveier og indirekte hentydninger, noe som var nødvendig under Det andre keiserdømmet, hvor sensuren begrenset åpen kritikk.
Nettopp denne begrensningen stimulerer den sosiologiske oppfinnsomheten hos Offenbach og hans librettister. Ved å skape avstand til virkeligheten gjennom mytologi – helst gresk – historie eller burlesk humor, lykkes Offenbach i å avsløre maktmekanismene uten å nevne dem direkte.
I Orphée aux Enfers (Orfeus i underverdenen) framstår gudene på Olympen som en ren karikatur av de styrende elitene. Langt fra å representere opphøyd autoritet, framstår de som late, kranglete og styrt av egne interesser. Denne omvendingen av symbolske hierarkier er et dypt politisk grep: Den avmystifiserer makten og viser, i komisk form, dens vilkårlighet, tomhet og sløvhet.
I et sosiologisk perspektiv kan dette leses som en framstilling av eliters tap av legitimitet, redusert til trivielle og lite heroiske handlinger.
Les også: Napoleon I: Opera og propaganda
Den samme logikken finnes i La Belle Hélène (den pene Helene), hvor mytologiens helteskikkelser gjøres til latter. Politiske og militære ledere framstår som ute av stand til å kontrollere sine lidenskaper eller ta rasjonelle beslutninger, noe som antyder en indirekte kritikk av samtidens herskere.
Offenbach setter dermed søkelyset på avstanden mellom maktens idealiserte bilde og dens praktiske virkelighet, noe som berører sentrale spørsmål innen politisk sosiologi: den symbolske konstruksjonen av autoritet og dens indre motsetninger.
Denne politiske satiren bygger derfor på en dobbelt mekanisme: På den ene siden forskyvning i tid eller rom, som gjør det mulig å omgå sensuren. På den andre siden komisk degradering, hvor maktfigurene trekkes ned på hverdagsnivå. Slik tilbyr Offenbach ikke bare underholdning, men også en kritisk lesning av Det andre keiserdømmets sosiale og politiske strukturer.
Hæren som satirisk målskive
Under Napoléon III spiller hæren en sentral rolle i legitimeringen av makten: Den symboliserer nasjonal storhet, orden og regimets prestisje. Å gjøre narr av militæret betyr derfor indirekte å avmystifisere en av maktens viktigste symbolske søyler – uten å angripe regimet direkte, noe som ville vært risikabelt på grunn av sensuren. Militær karikatur blir dermed en indirekte vei til politisk kritikk.
Det finnes også en tydelig sosiologisk dimensjon. Hæren på 1800-tallet oppfattes som en sterkt hierarkisk institusjon, basert på ytre framtoning – uniformer, grader og seremonier – og til tider også på favorisering.
Hos Offenbach retter satiren seg både mot atferden – forfengelighet, skryt og forkjærlighet for pomp og prakt – og mot selve militærinstitusjonen, som ofte framstilles som ineffektiv eller latterlig.
Et særlig tydelig eksempel finnes i La Grande-Duchesse de Gérolstein (Storhertuginnen av Gerolstein). Her beskrives hæren som et univers styrt av innfall og vilkårlighet: Opprykk gis ikke etter fortjeneste, men etter storhertuginnens personlige gunst.
Figuren Fritz, en soldat som blir general av romantiske årsaker, illustrerer absurditeten i et system hvor militært hierarki er løsrevet fra reell kompetanse. Generalene selv framstår som oppblåste og tomme figurer. Dette kan leses som en kritikk av hærene under Det andre keiserdømmet og, mer generelt, av institusjoner som bygger på prestisje framfor effektivitet.
Den samme tonen finnes i La Belle Hélène, hvor de greske lederne – som egentlig skal være krigshelter – først og fremst framstår som personer opptatt av egne interesser og rivaliseringer. Trojakrigen blir ikke framstilt som en heroisk hendelse, men som et resultat av trivielle lidenskaper og irrasjonelle beslutninger. Også her undergraver Offenbach det heroiske bildet av militæret.
I Orphée aux Enfers, selv om satiren ikke utelukkende er militær, inntar flere autoritetsfigurer – som Jupiter og gudene – militære positurer som umiddelbart undergraves av deres feige eller lettsindige oppførsel. Den krigerske autoriteten tømmes dermed for innhold.
Offenbach tar også hensyn til smaken hos det parisiske publikummet under Det andre keiserdømmet, som var svært begeistret for forestillinger som gjorde narr av seriøse institusjoner. Synet av latterliggjorte generaler og ineffektive hærer skaper en sterk komisk effekt fordi det snur opp ned på samfunnets dominerende verdier.
Mer enn lett underholdning
I boken Jacques Offenbach ou le secret du Second Empire (Offenbach eller hemmeligheten bak Det andre riket) advarer Siegfried Kracauer (1889–1966) leseren: Boken hans er «biografien til et samfunn» og, som den originale tyske tittelen antyder, nærmest «biografien til en by» (Jacques Offenbach und das Paris seiner Zeit).
Paris under Napoléon III er nemlig uløselig knyttet til Offenbachs musikk og librettiene til hans opera bouffe-verk.
Les også: Krigen på operascenen: når ballett blir Ukrainas stemme
Kracauer viser at Offenbachs produksjon er «en virkelig unik uttrykksform som operettens grunnlegger lot blomstre […] en blanding av glede og satire, av destruktiv og undergravende ånd og en øm tilknytning til fortiden».
Offenbach satte utvilsomt sitt preg på 1800-tallets teater- og operaliv ved å skape en ny type underholdning tilpasset det moderne livet. Hans opera bouffe-verk settes fortsatt opp på operascener over hele verden, og hans mest kjente melodier nynnes fremdeles av publikum.
Likevel er komponisten fortsatt langt på vei undervurdert og lite forstått.
Selv om Offenbachs musikk i dag noen ganger blir trivialisert, er det interessant å forstå forbindelsene mellom opera bouffe-verkene hans og Det andre keiserdømmets politiske og sosiale miljø. Bak den komiske overflaten framstår Jacques Offenbach i virkeligheten som et vitne til sin tid.
Tillegg:
Det merkelige unntaket: Les Contes d’Hoffmann eller Offenbachs andre ansikt
Verket omtales som «alvorlig» fordi det bryter med bildet av Offenbach som Det andre keiserdømmets underholder, og i stedet presenterer et romantisk, mørkt, ambisiøst og dypt dramatisk verk. Her skifter Offenbach sjanger og nærmer seg den tradisjonelle romantiske operaen ved å utvikle mørke og tragiske temaer. Verket er inspirert av fortellingene til E.T.A. Hoffmann (1776–1822). Det er mulig å lese en sosiologisk bakgrunn inn i operaen, selv om denne er stilisert og overført til et fantastisk univers. Verket utvikler figuren Hoffmann som en bohemsk kunstner avhengig av salonger og mesener.
Operaens univers antyder i bakgrunnen et samfunn dominert av det urbane borgerskapet: litterære og mondene salonger, smak for underholdning, forestillinger og illusjoner, samt fascinasjon for teknologi og «fremskritt». Dette finner vi igjen i figuren Olympia – en slags «objektifisert» kvinne i form av en automat – som peker mot en moderne sosiologisk uro: verdens mekanisering og tapet av autentisitet.
For videre lesning
Kracauer S. Jacques Offenbach ou le secret du 2nd Empire. Ed. Klincksieck, 2018.
Eon I. Anmeldelse av Jacques Offenbach ou les secrets du 2nd Empire, tidsskriftet Cités, s. 173–176.
https://shs.cairn.info/revue-cites-2019-4-page-173?lang=fr
Yon J.C. Jacques Offenbach. Ed. Gallimard, 2000.
Yon J.C., Jacobshagen A., Schwarz R.O. Offenbach musicien européen. Ed. Actes Sud, 2022.
Diskografi (verk omtalt i artikkelen)
Crespin/Mesplé/Sénéchal/Tempont – Michel Plasson, Orchestre et Chœur du Capitole de Toulouse, EMI (2003).
Crespin/Vanzo/Bastin – Alain Lombard, Chœur Opéra du Rhin, Orchestre Philharmonique de Strasbourg, Erato (1992).
Dessay/Naouri/Fouchécourt/Beuron – Marc Minkowski, Chœur et Orchestre de l’Opéra de Lyon, EMI (1997).
Lott/Sénéchal/Beuron/Naouri – Marc Minkowski, Chœur et orchestre Musiciens du Louvre, EMI (2001).
La Grande-Duchesse de Gérolstein
Lott/Piau/Beuron/Le Roux/Le Guérinel/Huchet – Marc Minkowski, Chœur et Orchestre Musiciens du Louvre, Erato (2006).
Sluttnoter
[1] Opera bouffe er en fransk form for komisk opera eller operette, kjent for satire, humor og samfunnskritikk.
[2] Jacques Offenbach (egentlig Jakob Eberst), født 20. juni 1819 i Köln og død 5. oktober 1880 i Paris, var en prøyssisk komponist og cellist som senere ble fransk statsborger. Etter studier ved konservatoriet i Paris fikk han ulike midlertidige stillinger i teaterorkestre før han i 1835 ble fast ansatt som cellist ved Opéra-Comique.
Han fikk raskt ry som en virtuos cellist og opptrådte blant annet i de store parisiske salongene. Mellom 1853 og 1855 begynte Offenbach å skrive operetter. Den første, Orphée aux Enfers, hadde premiere i oktober 1858 og ble fulgt av en rekke andre verk som fortsatt spilles i dag. Offenbachs produksjon var enorm, med blant annet rundt hundre operetter komponert mellom 1850 og 1870.
[/ihc-hide-content]
