En av de sikreste pådriverne for borgerkrig er konflikt i et naboland. Med andre ord, dersom det bryter ut borgerkrig i et land på et politisk område uten reelle grenser, slik som Den europeiske union, er det ingen grunn til ikke å anta at fenomenet raskt vil spre seg til andre land i EU.
David Betz er professor ved det anerkjente King’s College i London, han interesserer seg særlig for problemstillinger knyttet til moderne krigføring og borgerkrig.
Ifølge David Betz har Vesten passert en kritisk terskel. Svekkelsen i politisk legitimitet, fragmenteringen av identitet og tapet av sosial samhørighet er alle sammen faktorer som peker mot fremtidige voldelige opprør.
David Betz er professor i studier av moderne krig ved King’s College London. Han forsker hovedsakelig på opprør og motopprør (counterinsurgency), informativ krigføring, og sivil-militære relasjoner og strategier. Det er hans syn og teori at omfattende vold er i ferd med å vokse frem; det er en teori som har nylig fått økt oppmerksomhet i Storbritannia; et land forskeren mener er på vei mot borgerkrig.
Han er blant annet forfatter av artikkelen «The Future of War Is Civil War», publisert i Social Science (vol. 12, 2023). Dette intervjuet, først publisert i Le Regard Libre, og gjengitt med tillatelse i Geopolitika, tar utgangspunkt i den artikkelen.
– Din hovedtese er at borgerlige konflikter i stor skala er uunngåelig i en rekke vestlige land i en mer eller mindre nær fremtid. Skyldes det én utløsende hendelse, eller er det resultatet av en gradvis erkjennelse som har ført til at du har utviklet dette scenariet?
– Min akademiske karriere falt sammen med terrorangrepene 11. september 2001. Jeg spesialiserte meg på studiet av opprør og motopprør, med særlig fokus på massepsykologiske og kommunikative aspekter ved disse fenomenene. På grunn av hvordan disse konfliktene forplanter sine virkninger tilbake til opprinnelseslandene, til de intervenerende maktene via globaliserte nettverk og diasporaer, har jeg vært nødt til å ta hensyn til de innenrikspolitiske dimensjonene i disse konfliktene. Det vil si nasjonale realiteter og samspillet mellom disse «åstedene» for krig er blitt sammenvevd i våre dager. Et kjennetegn ved krigføring i det 21. århundre er nettopp at den unndrar seg enhver geografisk avgrensning.
– Det avgjørende vendepunktet i min tenkning var imidlertid folkeavstemningen i 2016 om Storbritannias medlemskap i Den europeiske union (Brexit). Mer presist var det måten den britiske politiske eliten forsøkte å sabotere gjennomføringen av det demokratiske mandatet ved å bruke alle tilgjengelige midler; det sjokkerte meg dypt. Denne prosessen er i dag nærmest fullført: Den nåværende britiske regjeringen har i realiteten kapitulert overfor EU.
– Det var en atferd som jeg syntes var spesielt farlig, fordi den undergraver både den sosiale stabiliteten og den institusjonelle legitimiteten – to grunnpilarer for å forebygge opprør. Legitimitet reduseres ikke til ren lovlighet, men avhenger mer generelt av et samtykke til å bli styrt. Dette samtykket bygger på den nødvendige oppfatningen av at det politiske systemet svarer på de preferansene som velgerne uttrykker ved urnene. Hvis én idé står sentralt i teorien om motopprør, er det nettopp at legitimitet er konfliktens sentrale punkt. Den svekkede legitimiteten er ikke et problem som bare begrenser seg til Storbritannia.
– I dag er det en utbredt oppfatning i vestlige land at det er meningsløst å stemme, at politikk bare er teater uten reelle konsekvenser, og at de viktige beslutningene tas før den demokratiske prosessen. Med andre ord har den mest grunnleggende politiske ideen – legitimitet – erodert. Den kan i praksis betraktes som en form for politisk «magi»: Når den er til stede, er styringskostnadene lave; når den er fraværende, kan kostnadene bli ekstreme. Svekkelsen av et systems legitimitet oppmuntrer borgere til å trekke seg unna det, eller til og med forsøke å styrte det.
– Det er dessuten talende at frykten for voldelig fragmentering av samfunnet også finnes blant de delene av den britiske befolkningen som tradisjonelt har vært mest knyttet til status quo.
Les også: Om imperiers skjebne og evne til overlevelse
– Hvordan vil du karakterisere de kommende borgerkrigene?
– Jeg bruker begrepet «borgerkrig» i dets mest grunnleggende betydning, det vil si en væpnet konflikt mellom parter som ved begynnelsen av fiendtlighetene var underlagt samme suverene myndighet. Det er en minimal, men tilstrekkelig definisjon. Begrepet kritiseres imidlertid i Vesten fordi fremtidige interne konflikter ikke nødvendigvis vil bli utkjempet mellom «landsmenn» i tradisjonell forstand, men snarere mellom en innfødt befolkning og grupper med innvandringsbakgrunn som ikke nødvendigvis kjenner lojalitet til vertslandet, eller som til og med avviser det. Begrepet gjør det mulig å favne alle de sosiale, etniske og politiske dimensjonene ved konflikten, mens ord som «opprør», «oppstand» eller «revolusjon» riktignok fanger enkelte aspekter, men antyder en mer eksplosiv og kortvarig hendelse.
– Det jeg ønsker å understreke er nettopp den gradvise karakteren av en prosess som utspiller seg over lang tid og som ikke vil ta slutt raskt. Denne typen konflikt vil bli ført av paramilitære grupper og militser som kjemper om kontrollen over territorier, mens de gjenværende konvensjonelle styrkene i en stat i forfall vil forsøke å utøve en viss innflytelse over hendelsesforløpet. I et slikt scenario vil bare noen få sterkt sikrede områder forbli fullt ut under statens kontroll. «Borgerkrig» kan dermed også forstås som voldelige opprørsprosesser.
– «Opprør» er faktisk et annet begrep jeg anser som analytisk relevant. Det betegner en sosial bevegelse som motsetter seg status quo, og som bryter med juridiske og institusjonelle regler for å oppnå endringer som anses utilgjengelige gjennom ordinære politiske kanaler. Det kan sammenlignes med et isfjell: Delen under havnivået rommer den underliggende dynamikken som gir fenomenet energi, mens volden representerer toppen over vannflaten. Vi har en tendens til å fokusere på den synlige delen av opprøret, mens det som burde bekymre oss, er massen som driver det frem fra dypet. Når denne først bryter overflaten, slik vi ser i dag, er det sannsynligvis for sent å stoppe den. Ironisk nok synes de samme regjeringene som i tyve år har studert hvordan man bekjemper opprør i utlandet, å ha fulgt oppskriften til punkt og prikke for å fremkalle dem i sine egne land.
– Hva er de viktigste faktorene bak dette scenariet?
– Jeg har lagt merke til at det er to en hovedvektorer som smelter sammen. Den første er et opprør mot elitene, det vil si motsetningen mellom det David Goodhart har omtalt som Somewheres – lokalt forankrede individer – og Anywheres – kosmopolitiske eliter som sier ja til en postnasjonal ideologi og i stor grad kontrollerer institusjonene[1]. Denne dynamikken minner om bondeopprørene i Europa mellom det 14. og 17. århundre, som var forårsaket av en kombinasjon av økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle faktorer, ofte forsterket av akutte kriser. Denne vektoren manifesterer seg i dag i … fremveksten av sosiale bevegelser mobilisert rundt ideen om at Anywheres endrer spillereglene til skade for flertallets interesser og preferanser. Kort sagt, en utbredt oppfatning av at elitene ikke lenger respekterer sin del av samfunnskontrakten.
– Risikoen er at dette opprøret utvikler seg til en «skitten krig», med kjennetegn som man for eksempel kan observere i enkelte søramerikanske land (angrep mot dommere, politikere og journalister), og – som motreaksjon – en sikkerhetsmessig undertrykkelse som i praksis bare forsterker fenomenet. Dersom statens legitimitetskapital går tom, vil den reduseres til å reagere snarere enn å handle, og vil i stadig mindre grad kunne støtte seg på patriotiske følelser eller borgernes samtykke.
– Hva er den andre vektoren?
– Den er av identitetsmessig karakter. I en kontekst preget av økende vold, sosial desorganisering og økonomisk forvitring vil mennesker ha en tendens til å trekke seg tilbake til en latent tilhørighet hos en stamme for å søke sikkerhet og beskyttelse der. Denne prosessen med boligsegregering basert på affinitet vil gradvis tømme tidligere blandede bydeler og lokalsamfunn, og konsolidere etniske enklaver – et fenomen som allerede kan observeres i enkelte europeiske storbyområder, slik som Brussel og London. I Storbritannia er denne kløften mellom den innfødte befolkningen og muslimske grupper spesielt tydelig. På grunn av deres numeriske størrelse, vekstrate, sterke interne samhold og robuste religiøse identitet, er muslimene i stor grad motstandsdyktige mot assimilering. Muslimer av andre eller tredje generasjon viser seg i mange tilfeller å ha større avstand til vertslandets samfunn enn de som kom først, det vil si den første generasjonen.
– I Storbritannia har dine arbeider blitt positivt mottatt av flere podkastere og politisk moderate kommentatorer[2]. Hvordan har tesen blitt mottatt i strategiske og forsvarsrelaterte miljøer?
– Min tese har faktisk fått en positiv resonans hos en bred del av offentligheten, og det tyder på at mange intuitivt oppfatter at en konflikt er nært forestående. Mange har reagert med å si at det jeg formulerer, samsvarer med refleksjoner de selv har hatt privat, men ikke våget å uttrykke offentlig.
– På det offisielle plan har reaksjonen fra forsvars- og strategimiljøer vært tilbakeholden. Jeg har likevel hatt enkelte direkte kontakter, samt mottatt en rekke indikasjoner på at disse spørsmålene faktisk diskuteres. Det har nylig kommet frem at den britiske regjeringen har drøftet muligheten for interne konflikter på regjeringsnivå. Ingen regjering har imidlertid så langt offentlig erkjent at den driver beredskapsplanlegging med tanke på borgerkrig. Uoffisielt sett, og når jeg tar utgangspunkt i de mange tidligere høytstående polititjenestemennene, politiske aktørene og sikkerhetspersonell som har kontaktet meg, er det tydelig at mine analyser i stor grad deles i disse kretsene.
– Hva med det akademiske miljøet?
– Det utvikler seg langsomt. Det tar ofte måneder, til og med år, før en debatt tar form og blir synlig i siteringsdatabaser. Jeg er likevel oppmuntret av at forskere fra svært ulike disipliner har kontaktet meg for å dele sine arbeider, ofte komplementære til mine egne. Mitt perspektiv er ikke ikonoklastisk; mange forskere har kommet til lignende konklusjoner lenge før meg. At tillit – et sentralt element i sosial kapital[3] – er i kraftig tilbakegang i vestlige samfunn, er i dag veldokumentert, og teoriene bak årsaker til borgerkriger er tydelige: polariserte og fragmenterte samfunn, med store forventningsgap[4] og sviktende tillit til tradisjonelle politiske mekanismer, besitter alle kjennetegnene som kan fremme utbrudd av konflikt.
– Hvordan tolker du hyppigheten av protestbevegelser og opptøyer i land som Storbritannia, Frankrike eller USA? Er det omfanget, karakteren eller tempoet i disse mobiliseringene som etter ditt syn avslører en systemisk svikt?
– Alle disse tre aspektene er etter min vurdering viktige, og de peker i samme retning. Stater er generelt i stand til å håndtere én eller to større protester, selv når de overskrider den lokale kapasiteten, ved å hente inn og mobiliere styrker fra andre regioner. Men det går en grense et sted, og statene er allerede under press.
Les også: Utenlandsk inngripen i en borgerkrig: Tilfellet Spania 🔒
– For å illustrere dette: Det tok det en hel uke å få slutt på opptøyene og plyndringene i London i august 2011. Siden den gang antall polititjenestemenn i landet redusert, særlig blant dem med tilstrekkelig opplæring og utstyr. Protester fremstår ofte som lokale, sporadiske og uorganiserte. Ingen synlig koordineringsstruktur synes i stand til å koble handlinger eller justere intensiteten på en strategisk måte. På kort sikt letter dette sikkerhetstjenestenes arbeid, men fraværet av en identifiserbar ledelse fratar myndighetene reelle handlingsmuligheter. Det finnes ingen å samarbeide, sanksjonere eller forhandle med. Å tro at en organisk bevegelse uten ledelse ikke kan handle strategisk, er en feilvurdering.
– Hvordan kan spontane bevegelser foreta strategiske valg?
– I løpet av de siste tiårene har den mest betydningsfulle utviklingen i studiet av terrornettverk og opprørsfenomener vært erkjennelsen av deres skiftende og flerkjernede natur. Forskningen er i dag samstemt om at det som gjør dem effektive, er et sammenhengende og overbevisende strategisk narrativ – en tolkningsramme rettet mot et «bevissthetsfellesskap», som fremhever alvoret og hastverket i en kollektiv klage, identifiserer en hovedfiende, foreslår en klar handlingsvei (ofte voldelig, men ikke bare), og oppfordrer til støtte på en emosjonell og mobiliserende måte.
– Formålet med et slikt narrativ er ikke å foreskrive en bestemt tanke eller handling. Det er ikke en operasjonell ordre, men en struktur som former oppfatningen av hendelsene. Når denne rammen først er etablert, tenderer den til å forsterke seg selv. Som Victor Hugo uttrykte det: «ingenting er mektigere enn en idé når tiden er inne»[5]. Når denne rammen deles av et tilstrekkelig antall mennesker, blir retningen på deres handlinger implisitt: Det er ikke nødvendig med instruksjoner, for hver enkelt utleder spontant hva som må gjøres. Et slikt strategisk narrativ har faktisk slått rot i forestillingsverdenen i deler av Europas befolkninger, som i økende grad mener at de blir fortrengt – raskt og bevisst – i sine egne land. De har aldri bedt om dette; det er blitt pålagt dem, selv når de eksplisitt har avvist det ved valgurnene.
– Du identifiserer multikulturalisme som en viktig konfliktlinje, og den amerikanske statsviteren Robert Putnams arbeid om sosial kapital synes å stå sentralt i din tenkning. Hvordan passer det økte etniske mangfoldet i Europa inn i din tese?
– Robert Putnams arbeider er faktisk helt grunnleggende. Bowling Alone[6] demonstrerte på en overbevisende måte at sosial kapital spiller den samme rollen i et samfunn som finansiell kapital gjør i en økonomi.
– Putnam har i senere studier – det er bekreftet av en rekke forskere – fremholdt at etnisk mangfold svekker den sosiale kapitalen. Denne svekkelsen kommer blant annet til uttrykk i redusert tillit i forhold mellom mennesker, nedgang i frivillig arbeid og veldedighet, økt frykt for kriminalitet, samt en utbredt følelse av ensomhet og fremmedgjøring. På bakgrunn av dette håpet Putnam at fordelene ved multikulturalisme over tid ville bli mer fremtredende, og at kostnadene ville avta. Det håpet har imidlertid ikke blitt innfridd, og det sosiale samholdet er i dag i rask tilbakegang. Fraværet av sosial samhørighet er nettopp en av de sentrale betingelsene som fremmer borgerkrig.
– Inntil nylig har oppfatningen om at multikulturalismen i Europa er en åpenlys fiasko i stor grad begrenset seg til ytterkantene av den offentlige debatten.
– Ja, og det er verdt å merke seg at nå er dette synet bredt utbredt. Denne realiteten har dessuten blitt eksplisitt anerkjent av aktører som vanskelig kan beskyldes for ekstremisme. For rundt et tiår siden gjentok statsminister David Cameron (2010–2016) uttalelser fra forbundskansler Angela Merkel (2005–2021) om Tyskland[7], der det ble advart om at multikulturalismen ville føre til fremveksten av ghettodannede og gjensidig fremmedgjorte samfunn[8]. Nylig, under en pressekonferanse om publiseringen av en hvitbok om immigrasjonsreform, fremholdt selv Labour-statsminister Keir Starmer at innvandring kan gjøre Storbritannia til en «øy av fremmede» – en uttalelse han senere har tatt avstand fra[9].
– Dersom forestillingen om «demografisk erstatning» av europeere i dag tas alvorlig også blant det mer moderate segmentet av befolkningen, hvorfor fremsetter ikke elitene en mer overbevisende alternativ tolkning? Og hvorfor synes myndighetene å foretrekke sensur, under dekke av å bekjempe «desinformasjon», og i en slik grad at enkelte opposisjonelle aktører fengsles?
– Hvilke beslutninger eller hendelser mener du har økt farten på dette demografiske og sosiale fenomenet?
– Man kan identifisere lignende faktorer hvis man går langt tilbake i historien, men i et mer praktisk perspektiv mener jeg det er myndighetenes adopsjon av et strengt økonomisk verdenssyn som har gjort størst skade. Fra midten av det 20. århundre sluttet nasjoner å bli oppfattet som fellesskap bestående av levende mennesker. I stedet ble de, i øynene på dem som styrte – både til venstre og høyre – redusert til regnskapsmessige enheter, nasjonale resultatregnskaper. Og nå som skipet begynner å krenge og synke, er det bankfolkene som griper roret. Dette forklarer delvis karrieren til skikkelser som Rishi Sunak i Storbritannia, Mark Carney i Canada og Mario Draghi i Italia.
– Og hvis jeg skal peke på et avgjørende vendepunkt i Storbritannia, ville jeg gå tilbake til Tony Blairs regjering (1997–2007), som i 2000 erklærte at dets «sentrale politiske mål» var å transformere landet med innvandring, og å «gni høyresidens nesen inn med mangfold»,[10] for å bruke hans egne ord.
– Hva får Dem til å mene at vi allerede har passert en kritisk terskel?
– Det dreier seg ikke om én enkelt hendelse, men snarere om en økende erkjennelse blant befolkningene i Europa om at masseinnvandring på sikt vil medføre demografiske endringer som fundamentalt vil endre deres kultur og samfunn. Fremskrivninger for Storbritannia indikerer, for eksempel, at dette ikke er en irrasjonell bekymring[11]. Selv om denne forestillingen lenge ble assosiert med høyreekstrem konspirasjonstenkning, er den blitt nærmest banal i våre dager. Det er denne bevisstgjøringen, og den tilhørende følelsen av at det haster, som markerer det reelle omslaget.
– Finnes det et scenario der denne utviklingen kan reverseres?
Les også: Hvorfor Donbass-krigen aldri var en «borgerkrig»
– Nei. Jeg ser ingen plausibel situasjon der denne utviklingen kan endres betydelig med de eksisterende rammebetingelsene. Det finnes ingen reell politisk utvei. Antisystempartier, som Reform i Storbritannia, Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland eller Rassemblement National i Frankrike, vil få sine valgutsikter betydelig begrenset i det som kan betegnes som «juridisk krigføring» – det vil si en bevisst rettsliggjøring av den politiske motstanderen – samt ved hjelp av en rekke velprøvde mekanismer for å forsvare status quo. Selv om disse partiene skulle vinne valg og faktisk forsøke å gjennomføre dyptgripende endringer, vil de møte massiv administrativ motstand og vedvarende byråkratisk sabotasje.
– Hvilke europeiske land har etter din vurdering størst sannsynlighet for å oppleve en voldelig borgerlig konflikt?
– Den amerikanske statsviteren Barbara Walters arbeid[12] har vist at når et sett av betingelser som fremmer borgerkrig er til stede, ligger den årlige sannsynligheten for konflikt på rundt 4 %. Basert på det kan man beregne den kumulative sannsynligheten innenfor en gitt tidshorisont.
– I tillegg må man ta hensyn til en viktig faktor: En av de sikreste pådriverne for borgerkrig er konflikt i et naboland. Med andre ord, dersom det bryter ut borgerkrig i et land på et politisk område uten reelle grenser, slik som Den europeiske union, er det ingen grunn til ikke å anta at fenomenet raskt vil spre seg til andre land i EU.
– De landene som står nærmest bristepunktet er sannsynligvis Frankrike og Storbritannia. Irland fremstår imidlertid, etter min vurdering, som det landet med høyest risiko for en eksplosiv utvikling. De samme spenningene som er nevnt tidligere er til stede der, kanskje i enda høyere grad, men i en kontekst preget av en relativt fersk historie med borgerkrig og voldelig motstand. Det er samtidig viktig å understreke at ikke alle europeiske land står overfor samme risiko. Øst-Europa, for eksempel, som i flere tiår var under sovjetisk kontroll, har i høy grad vært forskånet for de tidlige fasene av Vestens prosess med kulturell oppløsning og sosial desintegrasjon, hvis konsekvenser er åpenbar i dagens Vest-Europa.
Sluttnoter
[1] D. Goodhart, The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics, Hurst, 2017.
[2] For eksempel: «Is civil war coming to Britain? David Betz & Mary Harrington», UnHerd: https://www.youtube.com/watch?v=okLu7RgMoV4&ab_channel=UnHerd; «The Coming British Civil War – David Betz», Maiden Mother Matriarch, ep. 124: https://www.youtube.com/watch?v=Gid48FgiHho&ab_channel=MaidenMotherMatriarchwithLouisePerry
[3] Sosial kapital betegner summen av materielle, informasjonsmessige og symbolske ressurser som individer og grupper kan få tilgang til gjennom sine relasjonsnettverk, delte normer og gjensidig tillit. Den fremmer solidaritet og gjensidig hjelp, letter individuell handling og fungerer som en mekanisme som reduserer kostnadene ved koordinering og samarbeid. Som en strukturerende faktor i sosialt og politisk liv bidrar sosial kapital til kvaliteten på styring og økonomisk utvikling.
[4] Begrepet «expectations gap» viser til avstanden mellom forventningene borgere har til et politisk system og systemets faktiske evne eller vilje til å innfri dem
[5] En apokryf formulering tillagt Victor Hugo, utviklet fra hans utsagn «Man motstår invasjonen av hærer; man motstår ikke invasjonen av ideer», som finnes i hans essay Histoire d’un crime, Calmann-Lévy, 1877. «Nothing is more powerful than an idea whose time has come» er den mest utbredte engelske versjonen.
[6] Robert Putnam, Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community, New York: Simon & Schuster, 2000.
[7] «Ifølge Merkel har den multikulturelle modellen i Tyskland ‘fullstendig mislyktes’», Le Monde, 17. oktober 2010.
[8] «Multiculturalism has failed in Britain – Cameron», Reuters, 5. februar 2011.
[9] «Starmer apologises for ‘island of strangers’ remark», Financial Times, 25. juni 2025.
[10] Uttrykket tilskrives Andrew Neather, tidligere rådgiver for Tony Blair, Jack Straw og David Blunkett, i en artikkel med tittelen «Don’t listen to the whingers—London needs immigrants», London Evening Standard, oktober 2009
[11] Se Matt Goodwin, Demographic Change and the Future of the United Kingdom: 2022–2122, Centre for Heterodox Social Science Report No. 3, University of Buckingham, 29. mai 2025.
[12] Barbara Walter, How Civil Wars Start: And How to Stop Them, Crown, 2022.
Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser 🔒
