LHBTQIA+-ofre i Georgia opplever sjelden rettferdighet. Stillhet har en pris, og akkurat nå betales den av de mest sårbare.
Hvis systemet som skal beskytte innbyggerne, i stedet gjør dem til ofre igjen, truer og ofte demoniserer dem, hvorfor skulle man da søke hjelp der?
Dette er et spørsmål som ofte stilles av LHBTQIA+-miljøet i Georgia. Ifølge rapporter fra organisasjoner som Equality Movement og statlige institusjoner som Georgias ombudsmann, finnes det i noen tilfeller juridiske rammeverk for å beskytte sårbare grupper. Likevel ser det ut til at disse lovene kun eksisterer på papiret.
I praksis møter LHBTQIA+-miljøet i Georgia ikke bare sterk homofobi i samfunnet, men også institusjonell forsømmelse.
Så hvorfor skulle en LHBTQIA+-person i Georgia kontakte politiet hvis resultatet er ytterligere skade?
Politiets gjentatte offergjøring
Årsaken til at LHBTQIA+-personer unngår å rapportere til politiet er lett å forstå. Basert på andres erfaringer frykter de at politiet vil behandle dem som gjerningspersoner i stedet for ofre.
Denne frykten er dessverre berettiget. Rapporten for 2024 utarbeidet av Georgias ombudsmann avslører en rekke tilfeller der politiet ikke bare unnlater å beskytte dem, men også bidrar til å gjøre dem til ofre på nytt.
Ifølge samme rapport skjer dette ved at klager ikke blir registrert, at holdningene er avvisende, eller at hatkriminalitet blir håndtert overfladisk og uten interesse. Politiet tar ofte aggressorens side eller unnlater å handle. Dette sender en klar og nedslående melding: Det kan være tryggere å tie enn å søke rettferdighet.
Konsekvensene av loven om «Familieverdier og beskyttelse av mindreårige»
Men kan mistilliten til politiet bli verre? Dessverre ja. Vedtaket av loven om Familieverdier og beskyttelse av mindreårige har forsterket denne frykten.
Hva var hensikten med loven? For regjeringspartiet Georgian Dream er den et verktøy for institusjonalisert homofobi som kan gi dem flere stemmer i det kommende parlamentsvalget den 26. oktober.
Ifølge tidligere ombudsmann Nino Lomjaria har loven økt følelsen av usikkerhet i miljøet, og antyder at LHBTQIA+-personer ikke hører hjemme i landet.
Les også: NUPI-frokostmøte om Sør-Kaukasus: Armenia og Georgias skjebne 🔒
Lomjaria mener at denne loven ikke bare begrenser LHBTQIA+-identiteter i det offentlige rom, men også skaper et lovfestet miljø for hat. I en slik kontekst føles det meningsløst å rapportere hatkriminalitet, spesielt når loven signaliserer at LHBTQIA+-personer ikke har en plass i samfunnet.
Hvorfor skulle noen rapportere en forbrytelse når systemet forteller dem at de ikke har rett til å eksistere?
Frykten for å bli avslørt: Risikoen ved eksponering
Et annet alvorlig problem forverrer situasjonen: frykten for å bli avslørt. Mange LHBTQIA+-personer i Georgia er ikke åpne om sin legning overfor familie eller samfunnet rundt seg. Det å levere en anmeldelse kan avsløre dem, noe som kan føre til trakassering, utstøtelse eller verre.
I slike tilfeller blir mange hjemløse, ute av stand til å finne bolig eller jobb på grunn av sin seksuelle orientering. Dette dehumaniserer dem ytterligere.
Er det verdt å risikere egen sikkerhet for å levere en anmeldelse som sannsynligvis vil bli ignorert? For mange er svaret nei.
Rapportering: Et middel for statistikk, ikke rettferdighet
Tragisk nok har rapportering blitt mer et spørsmål om å skape statistikk enn å sikre rettferdighet. Selv om noen organisasjoner oppfordrer medlemmer av miljøet til å rapportere hatkriminalitet til politiet, betyr ikke dette at loven sikrer rettferdighet. Det har ofte mer en statistisk hensikt for organisasjonene å bruke i sine rapporter senere og for å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet.
LHBTQIA+-ofre opplever sjelden rettferdighet, og deres saker blir bare tall i årlige rapporter som ikke engang reflekterer det reelle antallet begåtte forbrytelser.
Ifølge ombudsmannens rapport forblir de fleste saker uløste, og ofrene sitter igjen uten avslutning eller rettferdighet.
Tjener dette miljøet? Overhodet ikke. Det opprettholder en syklus av rapportering uten handling.
Hva må endres?
Så hvis det ikke nytter å rapportere til politiet, hva er løsningen?
En omfattende sosial og systemisk reform er nødvendig. Ombudsmannen har anbefalt bedre opplæring for politiet om i LHBTQIA+-spørsmål. Men er opplæring nok? Neppe. Et grunnleggende kulturelt skifte innen politiet og i samfunnet generelt er avgjørende, samt en holdningsendring som anerkjenner rettighetene til LHBTQIA+-personer.
Mer generelt må vi spørre hvorfor LHBTQIA+-temaer forsvinner fra både offentlige og frivillige organisasjoners agendaer. Har de blitt for politisk farlige å diskutere? Ja, dessverre. De siste årene har disse spørsmålene blitt tabubelagte og oversett av både sivilsamfunnet og media.
Les også: Georgia: Krig eller fred?
Opposisjonen er også taus; noen frykter at det å tale ut vil koste dem stemmer i en dypt konservativ velgermasse, mens andre rett og slett mener at endring ikke er nødvendig.
Men denne tausheten er en del av problemet. Jo mer vi unngår å snakke om disse temaene, jo sterkere blir homofobien i samfunnet.
Valget om å rapportere en forbrytelse medfører alvorlige risikoer for Georgias LHBTQIA+-miljø. Med den nylige vedtakelsen av loven om «Familieverdier og beskyttelse av mindreårige» har situasjonen blitt enda mer usikker. De blir presset ytterligere inn i skyggene, og det å anmelde forbrytelser føles mer som en invitasjon til ytterligere skade enn en vei til rettferdighet.
Ved å fokusere for snevert på politiets opplæring, risikerer ombudsmannens rapport å gi inntrykk av at mindre reformer kan fikse et system som er fundamentalt mangelfullt.
Denne vektleggingen av politiets opplæring bommer på målet. LHBTQIA+-personer trenger ikke bare bedre trente politifolk; de trenger grunnleggende juridisk beskyttelse som anerkjenner deres menneskeverd. En enkel prosedyreendring vil ikke hjelpe dem, men en fullstendig transformasjon av det juridiske og sosiale landskapet i Georgia—en som anerkjenner og beskytter dem som fullverdige borgere—vil definitivt være til nytte.
Men før vi kommer dit, må sivilsamfunnet, media og politiske aktører slutte å unngå disse spørsmålene og møte dem direkte. Stillhet har en pris, og akkurat nå betales prisen av de mest sårbare.
Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
