En spasertur gjennom Tbilisi forteller landets historie gjennom studiet av fasadene. Hver gate er en side, hver fasade et avsnitt i en urolig fortelling.
Fra gamlebyen til Roustaveli-avenyen beveger man seg gjennom femten århundrer med arkitektur, okkupasjoner og brutale moderniseringsprosesser. Alt dette utspiller seg i en tilsynelatende uorden som likevel uttrykker noe grunnleggende om landet.
Huset i rød murstein. Det imperiale 1800-tallet
Man begynner ikke denne vandringen i byens brede avenyer eller turistpregede plasser, men i smugene som stiger opp mot Narikala-høyden, der byen har vokst frem lag på lag uten en overordnet plan. Det er her Tbilisi virkelig åpenbarer seg.
Dette huset i rød murstein, typisk for slutten av 1800-tallet, rommer i seg selv en hel epoke. Etter annekteringen i 1801 nøyer ikke russerne seg med å administrere Georgia; de moderniserer Tbilisi og bygger en borgerlig by etter europeisk forbilde. Ingeniører, armenske handelsmenn, russiske kjøpmenn og utenlandske investorer reiser murbygninger med arkader i første etasje, fint utformede smijernsbalkonger og profilerte vindusomramminger. Det er denne perioden – det imperiale Tbilisi ved inngangen til 1900-tallet – som gir byen dens preg av «Kaukasus’ Wien».
Balkongene er det fremste arkitektoniske kjennetegnet i Georgia. De finnes på alle gamle hus, i utskåret tre eller smijern, avhengig av eierens økonomi. De er ikke bare dekorative: i Tbilisis varme somre utvider de boligens bruksareal, skaper en flytende overgang mellom privatliv og gate, og gir nødvendig kjøling. Det er en arkitektur som opererer i grenselandet mellom inne og ute.
Forfalne bygninger. SÃ¥ret fra 1990-Ã¥rene
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
