Panafrikanismen er igjen på fremmarsj. Men det som i dag fremheves, særlig av militærregimene i Sahel og deres ideologiske støttespillere, er ikke panafrikanisme. Det er en forvrengning av denne bevegelsen, retorisk forførende, men med farlige implikasjoner.
En ny ortodoksi har vokst frem. For å bli akseptert i den voksende kretsen av selvutnevnte panafrikanister, er det tilstrekkelig å gjennomføre to ritualer: Gi uttrykk for intens fiendtlighet overfor Vesten, og lojalt gjenta argumentene fra Moskva eller Beijing. Jo høyere den anti-vestlige retorikken, desto mer uangripelig anses referansene å være. På sosiale medier og i enkelte politiske miljøer er en aktiv desinformasjonsarkitektur til salgs både åpenlyst og i det skjulte.
Ideen selges til unge afrikanere og hevder at ekte frigjøring vil si å erstatte Washington med Moskva, Paris med Beijing og Brussel med Ankara. Dette er usanne alternativer. For det er ikke intellektuell uavhengighet. Men å sette ut og overgi Afrikas skjebne til en annen gruppe utenlandske overherrer, det er å gjøre seg til trell ikledd i kente-stoff[1]
Opprinnelig har panafrikanismen alltid forsvart et grunnleggende prinsipp: De afrikanske folkenes rett til å bestemme sin egen skjebne. Ikke for å redefinere avhengighet. Ikke for å eksternalisere den. Men for å tilegne seg den fullt ut, uten forbehold. Det vi er vitne til i dag, er det motsatte.
Dessverre er den panafrikanismen som fremmes av enkelte juntaer, i sin kjerne et enormt fengsel styrt av diktatorer som har byttet ut demokratisk legitimitet med utenlandsk økonomisk hjelp og velvilje.
Når Sahel-lederne påberoper seg afrikansk suverenitet samtidig som deres politiske overlevelse avhenger av leiesoldater fra Wagner-gruppen og Kremls velvilje, er selvmotsigelsen slående. Statlig suverenitet er umulig uten folkets suverenitet, fordi det forutsetter rettsstat, demokratisk styring og beskyttelse av individuelle rettigheter. Et regime som tvinger sine egne borgere til taushet samtidig som det fordømmer utenlandsk imperialisme, er ikke frigjørende. Det er undertrykkende, det er bare pressesjefen som er bedre.
Det finnes et annet symptom på denne tilsynelatende panafrikanismen: Det underlige hierarkiet av lidelse den påtvinger folk. Lidenskapelige debatter raser over hele kontinentet om Midtøsten, der afrikanere inntar sterke posisjoner om Gaza og Tel Aviv. Likevel vekker massakrene i Sudan, grusomhetene i det østlige Kongo og katastrofen i Etiopia bare en brøkdel av forbitrelse. Hvorfor skulle krigen mellom Russland og Ukraina oppta afrikanere mer enn konfliktene som herjer i regionen rundt De store sjøer eller i Sahel? En panafrikanisme som ignorerer afrikansk lidelse til fordel for globale «motesaker», er ikke panafrikanisme. Det er geopolitisk buktale.
Les også: Ambazonia: En konflikt i Afrika glemt av alle 🔒
Vi lever i en tid preget av kunstig intelligens, robotikk og kommersiell romfart. Verdensøkonomien reorganiseres rundt teknologier som var utenkelige for én generasjon siden. I denne sammenhengen forsøker en håndfull militærdiktatorer å legitimere sine regimer ved å resirkulere legitime, men ferdigkjempede kampet fra 1950- og 1960-tallet. Den antikoloniale kampen var nødvendig og edel. Men verden har utviklet seg, og Afrika har ikke råd til å forbli fanget i historisk bitterhet fordi fremtiden kan bare bygges uten det.
Eksempelet fra etterkrigstidens Europa er lærerikt. Frankrike og Tyskland, to nasjoner som to ganger i løpet av ett århundre sendte millioner av sine sønner i døden mot hverandre, valgte å bygge en felles fremtid istedenfor å dyrke sårene. Det var en beslutning som ga opphav til det mest ambisiøse fredsprosjektet i moderne historie og muliggjorde en velstand uten sidestykke. Afrikas historiske klagemål er reelle. Men å klamre seg til fortidens bitterhet er ikke en strategi for utvikle kontinentet. Det er ansvarsfraskrivelse.
Ekte panafrikanisme er ikke en ideologi basert på bitterhet. Det er et handlingsprogram. For femti år siden var Sør-Korea og Singapore fattigere enn mange afrikanske land. I dag er de blant verdens mest dynamiske økonomier. Forskjellen ligger ikke i fraværet av utenlandsk innblanding – begge har opplevd mye av det. Forskjellen ligger i målrettede, koordinerte og langsiktige investeringer i mennesker, institusjoner og infrastruktur. Afrika må trekke lærdom av dem.
Virkelig panafrikanisme innebærer å bygge infrastruktur i verdensklasse som fremmer intra-afrikansk handel. Nigerias utvikling av dypvannshavnen i Lekki er et konkret eksempel på hvordan ærgjerrighet omsettes i praksis. Det betyr å bevege Afrika fra eksport av råvarer til produksjon med høy verdiskaping, slik Dangote-raffineriet er i ferd med å vise i kontinentalt omfang, og som Benin diskret arbeider med ved hjelp av industriell diversifisering. Det betyr å tiltrekke internasjonal kapital på vilkår fastsatt av Afrika selv, slik Elfenbenskysten har vist med betydelig suksess. Og det betyr å bygge finansielle knutepunkter i verdensklasse som forankrer afrikansk kapital på kontinentet: Prosjektet Eko Atlantic i Lagos, som er posisjonert for å konkurrere med Dubai som kommersiell inngangsport til Vest-Afrika, er nettopp den typen transformativ visjon ekte panafrikanisme bør fremme.
Les også: Pave Leo XIV i Afrika: Kirken som siste megler 🔒
Det innebærer å investere i utdanning og fremveksten av en middelklasse, som er bundet sammen av felles interesser, verdier og gjensidig velstand – på samme måte som europeisk integrasjon ikke bare ble drevet fremover av traktater stater imellom, men også av økende sammensmelting av befolkningene. Det betyr å koordinere afrikanske nasjoner slik at de kan opptre sterkt og samlet globalt, ved å balansere påvirkningen fra konkurrerende stormakter i stedet for å bli instrumenter for noen av dem.
Panafrikanismen må også forsvare det som er særegent afrikansk. Kontinentet besitter verdier som fortjener å bevares og fremheves: Familiens sentrale plass, etikken knyttet til kollektivt ansvar og den iboende verdigheten i hvert enkelt menneskeliv. Det er ikke overlevninger fra en underutviklet status som bør overvinnes på veien mot modernitet. Det er sivilisatoriske fortrinn. Mens deler av den vestlige verden sliter med sosial fragmentering, synkende fødselsrater og svekkede bånd mellom generasjonene, har Afrika et reelt bidrag å gi til verdenssivilisasjonen — ikke som hjelpetrengende, men som likeverdig aktør.
Ingenting av dette innebærer fiendtlighet mot den regelbaserte internasjonale orden. Panafrikanisme er ikke anti-vestlig; den er pro-afrikansk. Når det internasjonale samfunnet insisterer på regelverk, kan og bør afrikanske ledere slutte seg til det, fordi en regelbasert verden er en verden hvor et sterkere Afrika kan konkurrere og blomstre. Det Afrika med rette motsetter seg, er ikke integrasjon i verdenssamfunnet, men underkastelse. Kontinentet må samarbeide med alle sine partnere, både i øst og vest, samtidig som det forblir fast forankret i egne interesser.
Verdien av panafrikanisme måles ikke i styrken i dens anti-vestlige følelser. Den ligger i livskvaliteten den tilbyr det enkelte mann i Kano eller Bamako, eller kvinne i Kinshasa eller Harare, barn i Kampala eller Khartoum. Det er et kontinent hvor hver enkelt har en reell mulighet til et bedre liv, styrt av loven, styrket gjennom utdanning og omgitt av familien. Panafrikanismens fremtid ligger ikke i slagord, men i systemer. Ikke i sinne, men i ærgjerrighet. Ikke i avvisning av verden, men i å engasjere seg i den på Afrikas egne premisser. Afrikas skjebne skal ikke settes ut eller overgis til andre. Den må bygges – bevisst, kollektivt og strategisk. Det er denne panafrikanismen som bør forsvares. Alt annet er støy.
Sluttnoter
[1] Tradisjonelt afrikansk stoff.
Denne kronikken ble opprinnelig publisert i den nigerianske avisen This Day 25. april 2026. Den er oversatt og gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
«Russiske hus» i Afrika: Gråsonen mellom kulturfremming og krigsrektruttering 🔒
