Russland og industrien bak Putins ideologi 🔒

Marlène Laruelle har i rundt tyve år arbeidet med den doktrinære dynamikken som gjør seg gjeldende i Russland, Europa og USA. I den siste boken leverer hun en grundig analyse – i et klart språk blottet for pedanteri – av den ideologiske omorganiseringen som har pågått uavbrutt i Russland fra 1991 og frem til i dag.

Det finnes ingen offisiell ideologi i det postsovjetiske Russland

Det er for øvrig en reaksjon på Sovjetunionens ideologi, som var et ideokrati, det vil si en sosial og politisk struktur bygget på en rekke uforanderlige og teleologiske dogmer og prinsipper — fordi de mekanisk skulle føre til en lys fremtid; det vil si sann sosialisme og deretter kommunismen. I dag forbyr artikkel 13 i grunnlovsteksten slike avsporinger.

Men gradvis, noen måneder etter at Putin kom til Kreml, ble det dannet en doktrinær blanding i flere lag, mer som en reaksjon på det strategiske miljøet og endringene i maktforholdene enn et ideologisk prosjekt fastlagt på forhånd. Originaliteten hos Vladimir Putin og hans innerste krets ligger i opprettelsen av en kollektiv «putinisme», bygget på suverenitet, suverent demokrati, Kremls aura, Russlands storhet, russisk, konservatisme, tradisjonelle verdier, eurasisme — der Aleksandr Dugin er ypperstepresten —, den russiske verden, Russkij Mir, som har en egen stiftelse; Bysants; og minnet om Den store fedrelandskrigen, som skal gjennomsyre hver krok i den kollektive bevisstheten.

Forfatteren underlegger alle disse elementene en intelligent kritikk. De danner det man med rette kan kalle en sivilisasjonsstat. Dette er ikke et rent politisk, religiøst eller kulturelt begrep; det er et geopolitisk virkemiddel av stor rekkevidde som regimet kan bruke når og hvor som helst. Det rettes først mot det «kollektive Vesten», mens Russland utroper seg selv til det egentlige Vesten, Vesten slik det var før løftene ble fordervet og underlagt woke- eller LHBT-ideologier. Det gjør det også mulig for Moskva å samle det globale sør under sin fane, ved å fordømme de gamle kolonimaktenes imperialisme. Dermed inngår registeret av tradisjonelle verdier, som Kremls herre stadig legger vekt på, i to diskursive linjer. Som vi nettopp har sett, utgjør ett aspekt ved den russiske staten et mykmakt-fenomen overfor Sør.

Les også: Slavofili og eurasianisme i 1800-tallets Russland 🔒

Alexandr Dugins ny-eurasianisme: mellom tradisjon og geopolitikk 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.