Bak opptøyene i Storbritannia ligger en langvarig politisk svikt som stadig flere briter mener har forandret landet deres uten reell demokratisk forankring. Nå er tilliten mellom folk, myndigheter og samfunnsgrupper i ferd med å rakne.
De nylige raserelaterte opptøyene i Belfast og i store deler av resten av Storbritannia er forferdelige og må fordømmes på det sterkeste. Uten å rettferdiggjøre handlingene, burde utviklingen likevel ikke komme som en overraskelse for noen – gitt samfunnsutviklingen i landet de siste årene, spesielt etter Brexit.
Storbritannias utmelding fra EU var i stor grad drevet av motstand mot høy innvandring og ønsket om nasjonal kontroll og folkedypets motstand mot utviklingen. Britene har derfor ønsket seg mindre innvandring i en lang periode, men politikerne har i stor grad ignorert deres ønsker.
Selv om innvandringstallene har falt noe over de siste årene, er utviklingen fortsatt helt uten sidestykke i historien. Det har kommet anslagsvis 9,41 millioner innvandrere til Storbritannia – 13,5 prosent av totalbefolkningen – de siste ti årene. Brorparten av disse personene kommer fra land i Det globale sør – som ofte har en kultur, religiøs overbevisning og levesett som er diametralt forskjellig fra den britiske majoritetskulturen.
Alle som har en viss realistisk tilnærming til politisk analyse – der kulturell identitet, religiøs tilhørighet og inn- og utgrupper er sentrale begreper – forstår at slike tall på så kort tid vil føre med seg store samfunnsmessige utfordringer. Det handler om sunn fornuft og menneskelig psykologi, og er verken rasistisk eller ekstremistisk.
Alle kan observere samfunnsutviklingen med sine egne øyne: Med nyere britisk historie som bakteppe er det vanskelig å benekte at rask og dårlig styrt masseinnvandring har skapt alvorlige samfunnsmessige problemer. Derfor bidrar de som rutinemessig avviser all innvandringskritikk som «rasisme» eller «fremmedfiendtlighet», selv til å forsterke den politiske radikaliseringen de sier de vil bekjempe, ved å fyre opp misnøyen.
Les også: Storbritannia i sentrum for debatten om ytringsfrihet og innvandring🔒
Å insistere på å fortsette som før er direkte uansvarlig og vil få katastrofale følger for Storbritannia. Det må derfor tas drastiske grep og jo lenger britene venter, jo verre blir det for alle parter. Sinnet til folkedypet vil bare bli sterkere og sterkere, og frontene steilere og steilere – til det punktet hvor opptøyene i Belfast bare er en forsmak på det vi har i vente.
I et slikt scenario vil særlig de lovlydige og produktive innvandrerne som faktisk gjør en bevisst innsats for å integrere seg i det britiske samfunnet og kulturen, og som faktisk bidrar til å holde Storbritannia i gang, bli fanget i kryssilden.
Politisk analfabetisme
Selv om brorparten av den britiske politiske eliten og det meningsbærende etablissementet fortsetter å insistere på det motsatte, har ikke masseinnvandringen vært til fordel for majoritetsbefolkningen i landet, og den hvite arbeiderklassen har vært spesielt utsatt. Gjennomsnittsvelgerne begynner derfor å bli mer og mer frustrerte med det politiske etablissementet. Dette er spesielt relevant i et land hvor økonomien har vært i vanskeligheter lenge, og levevilkårene til medianvelgeren fortsetter å forverre seg.
De som nå har tatt til gatene for å ty til vold mot innvandrere er kun toppen av isfjellet av et mye større nasjonalt sinne, ettersom alt peker på at misnøyen gjennomsyrer det britiske samfunnet over flere samfunnsklasser. Å avskrive situasjonen fullstendig og kun forklare den med konsepter som rasisme og fremmedfiendtlighet blir altfor enkelt og er direkte farlig.
Det handler om opplagte utfordringer knyttet til masseinnvandringen som politikerklassen knapt har våget å røre med ildtang. Det er ikke bare snakk om å se en annen vei. I visse tilfeller har de også bevisst tonet ned problemene, eller til og med rettet motanklager mot dem som selv er blitt skadet av utviklingen – i frykt for rasismeanklager og større samfunnsuro.
Listen er like lang som den er nedslående. De forferdelige detaljene rundt de pakistanskdominerte overgrepsnettverkene mot britiske mindreårige tenåringsjenter, hvor det nå er bevist at britiske myndigheter og medier lenge bevisst har tonet ned og tilslørt fakta rundt overgrepene i frykt for rasismeanklager, er nærmest ufattelige. Mer nylig har de groteske detaljene rundt drapet på Henry Nowak – hvor falske anklager om rasisme sannsynligvis førte til hans død – rystet det britiske samfunnet ved grunnvollene.
Mer generelt kommer også mange innvandrergruppers tilbøyelighet til å ikke ta til seg britiske skikker og omfavne den britiske kulturen. I mange tilfeller er det faktisk det stikk motsatte tilfellet: Ikke bare bosetter mange seg i sine etniske enklaver hvor de lever i parallellsamfunn og dyrker hjemlandets skikker, men sterke krefter innad i disse miljøene jobber også aktivt for å avvise britisk kultur og britiske skikker fullstendig.
Les også: Europa under migrasjonspress 🔒
Når det attpåtil ble innført likestillings- og diskrimineringsregler i etterkant av George Floyd-drapet og Black Lives Matter-protestene, som drastisk reduserer britenes rett til å ytre seg om de negative konsekvensene knyttet til innvandring på internett og sosiale medier, er det naturlig at sinnet til folk vokser. Disse tiltakene rammer de grunnleggende demokratiske rettighetene – ytringsfrihet og likhet under loven – til briter flest.
Begeret er fullt
Det barbariske halshuggingsforsøket i Belfast var kun nok en dråpe som fikk det overfylte begeret til å renne over nok en gang. De påfølgende opptøyene, som spredte seg raskt over resten av Storbritannia, er kun en naturlig konsekvens av innvandringspolitikken som har blitt ført over lang tid. Selv om det var de mest ekstreme britene som tok del i opptøyene, var de også en fysisk manifestasjon av en bredere folkelig misnøye som lenge har ligget og ulmet under overflaten.
Selv om situasjonen har roet seg noe, og sannsynligvis vil fortsette å gjøre det i dagene og ukene fremover, vil de underliggende årsakene til folkeraseriet fortsatt være der. Samfunnsbalansen har tippet over og det er ingen vei tilbake. Samfunnslimet – tillit – er erstattet av samfunnsbrensel: mistillit. Derfor kan selv en liten ny gnist igjen sette det britiske samfunnet i brann.
Gitt hvor kompleks situasjonen er, finnes det ingen enkle løsninger, men alt må starte med en selvransakelse blant ansvarsfulle politikere: Særlig må venstresidens idealister slutte å bagatellisere situasjonen og slutte å kaste ut rasismebeskyldninger mot folk med legitime bekymringer. Som historien viser, hjelper slike beskyldninger lite; om noe, så gjør de kun situasjonen verre.
Det er prekært – faktisk eksistensielt – for Storbritannia. Det er blodig alvor og landet er på vei til et veldig mørkt sted. Krav om deporteringer vil bli stadig vanskeligere å ignorere. Demokratiets spilleregler vil tvinge britisk innvandringspolitikk i den retningen uansett. Nå handler det om å være pragmatisk: identifiser bråkmakere, religiøse fanatikere, kriminelle og andre personer som åpenbart ikke vil eller lar seg integrere, og finne en mest mulig human måte på å utvise dem på.
Situasjonen er allerede ille, men den vil bare bli verre dersom det ikke tas drastiske grep. Slike tiltak vil per definisjon tråkke mange på tærne og føre til stor misnøye i mange innvandrermiljøer. Men jo lenger politikerne venter med å gjøre det uunngåelige, desto verre vil situasjonen bli. Tiltakene som til slutt tvinges frem, vil også da bli mer drastiske. Dermed øker faren for at også lovlydige og produktive innvandrere, som er positive tilskudd til det britiske samfunnet, vil rammes.
Fremtiden til Europas innvandringspolitikk avgjøres i London
